Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Karl Evang og mødrehygienesaken

Om lojalitet, nøytralitet og faglig uavhengighet i helseforvaltningen (1938-1972)
Professor, Institutt for Administrasjon og Organisasjonsvitenskap, Universitetet i Bergen
Professor, Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap, Universitetet i Bergen

Historikere, statsvitere og sosiologer har skrevet om Karl Evang (1902-1981) og hans tid som helsedirektør fra 1938 til 1972. Hans radikale politiske bakgrunn og sterke personlighet trekkes ofte fram. Evang omtales som den mektige helsedirektøren som bygde fagstyret og hadde stor innflytelse i helsepolitikken. Denne artikkelen tar for seg hvordan spenninger mellom fag og politikk spilte seg ut i et konkret saksfelt. Med feste i mødrehygienesaken, handler artikkelen om forholdet mellom fag og politikk i helsedirektør Karl Evangs tid. Her undersøkes dette saksfeltets møte med politikken i Stortinget og hos ministrene og hvordan forventninger om lojalitet, nøytralitet og faglig uavhengighet spilte seg ut. Materialet er stortingsdokumenter, publikasjoner fra Evangs hånd og biografisk materiale. Analysen viser at Evang kraftfullt arbeidet for iverksetting av regjeringens politikk, noe opposisjonen lenge var kritisk til. Han var lojal mot skiftende statsråder, men når statsrådene var lunkne til mødrehygienesaken, var han mer lojal mot kvinnebevegelsen og sin sosialhygieniske faglighet. For Evang var mødrehygienesaken også en faglig sak.

Nøkkelord: Karl Evang og mødrehygienesaken, Fag og politikk, Embetsmannsroller, Sosialhygiene

Scholars of history, political science and sociology have written about the Norwegian Director of Health from 1938 to 1971, Karl Evang (1902-1981). Evang’s political radicalism and his strong personality are often emphasized, and the Directorate of Health is known as the prime example of a new expert administration in Norway. This article explores how tensions between policy and administration appeared within one specific field of health policy, the issue of the birth control clinics. These clinics (the first opened in 1924) were given state funds from the mid- 1930s. As Director of Health, Evang advocated public funding, but there were strong conflicts in Parliament about the state’s involvement in improving access to birth control. Thus, the roles of a civil servant: loyalty, neutrality and professional independence, are discussed in this case study of relations between Evang and the ministers he served under. The sources are Parliamentary documents, Evang’s publications and biographical material. The analysis shows that Evang was implementing the governmental policy, to which the opposition was critical. He was loyal to his ministers, but when these gave less or no support to the birth control clinics he exercised his professional independence while at the same time demonstrating his loyalty to the Labor Party’s women’s movement.

Keywords: Karl Evang and birth control clinics, Profession and policy, Civil servant roles, Social hygiene

Historikere, statsvitere og sosiologer har skrevet om Karl Evang (1902-1981) og hans tid som helsedirektør fra 1938 til 1972 (Nordby 1987, 1989, Christensen 1994, Erichsen 1996, Slagstad 1998, Berg 2009 og 2013 og Grønlie 2009). Hans radikale politiske bakgrunn og hans sterke personlighet trekkes ofte fram, men ikke minst omtales Evang som den mektige helsedirektøren som bygde fagstyret og fikk stor innflytelse i helsepolitikken. Grønlie (2009) peker likevel på at det er få studier av hvordan spenningene mellom fag og politikk har spilt seg ut i konkrete saksfelt; av hvordan Evang gjorde sin styrke gjeldene i sak. Med feste i en konkret sak, mødrehygienesaken, handler denne artikkelen derfor om forholdet mellom fag og politikk i helsedirektør Karl Evangs tid. Ved å undersøke dette saksfeltet og dets møte med politikken både i Stortinget og hos ministrene, er vår hensikt å drøfte hvordan forventninger om lojalitet, nøytralitet og faglig uavhengighet spilte seg ut.

Nordby (1987) og Slagstad (1998) beskriver «systemet Evang» som medisinens erobring av den statlige helseforvaltningen, helsedirektøren var mer helsepolitiker enn embetsmann. Berg (2009, 2013) bruker «medikrati» som karakteristikk av Evangs periode, Nordby (1987) «profesjokrati». Maktforholdet mellom Evang og de statsrådene han samarbeidet med tas opp. Politikerne «vek unna konfrontasjonen med den mektige helsedirektøren», som Grønlie (2009:178) med henvising til Nordby formulerer det. Sosialministrene hadde «lite eller ingen styring over helsedirektøren», og selv «en sterk statsråd som Harlem vek tilbake for en tilspisset kamp med den mektige helsedirektøren» (2009:201). Litteraturen tegner et bilde av den ene sterke mannen som verken svake eller sterkere politikere klarte å styre, selv om de kunne ha ønsket det. Evang var, med Slagstads (1998) karakteristikk, en av etterkrigstidens nasjonale strateger som ikke bare satte politikken ut i livet, men nokså selvstendig utformet den.

I dette bildet inngår at Evang var fagmannen, lege og legeprofesjonens mann. Når Evang søkte tilslutning til og ville sette politikk ut i livet, var det legene eller profesjonen som søkte makt. Erichsen (1996) viser til at Evang bygde opp en legestyrt helseforvaltning og at dette var viktig for legeprofesjonens styrkede posisjon. Christensen (1994) vektlegger Evangs evne og mulighet til å bygge et direktorat med lojale leger og taler om at Evang sto i spissen for medisinerne som faggruppe. Nordby (1987) understreker imidlertid også at Evangs profil på 1930-tallet var «radikal sosialmedisin», og at han etter 1945 søkte å bygge en «sosial og administrativ medisin» med bredere kunnskaper enn fagmedisinen – samtidig som det fortsatt var ekspertstyre som gjaldt. Berg går enda lenger i å spesifisere hvilke interesser Evang representerte ved å omtale «systemet Evang» som et «folkehelsemedikrati», ikke et klinisk medikrati (Berg 2013). Mødrehygienen tilhørte fremfor alt den radikale sosialhygienen, så dette er viktige perspektiver i vår sammenheng. Grønlie (2009) trekker dessuten fram andre kilder enn faget til Evangs autoritet; fra en personlig autoritet, en karisma, til evnen til å kombinere ulike roller, eller kanskje ulike autoritetsformer, og at Evangs autoritet også hvilte på at legeprofesjonen hadde strategiske interesser i å fremme hans posisjon.

I vår undersøkelse av Evangs virke for mødrehygiene forholder vi oss til denne tidligere forskningen, samtidig som vi tar utgangspunkt i Knut Dahl Jacobsens analyse av ulike roller og spenninger mellom roller for tjenestemenn i sentralforvaltningen (Jacobsen 1960). Han pekte på at embetsmenn i sentraladministrasjonen møtes med forventninger om å være lojale til de politiske foresatte, partipolitisk nøytrale og uavhengige i sin faglighet og at ulike forventninger knyttet til disse rollene gir opphav til noen typiske konflikter i embetsgjerningen: Mellom forventninger til tjenestemennenes lojalitet og nøytralitet og mellom lojalitet og faglig uavhengighet. Jacobsen (1960:235) så Odelstingets årlige debatter om regjeringenes embetsutnevnelser som interessante uttrykk for ulike og noen ganger motstridende forventinger. Han fant konflikter særlig ved betydelige regimeskifter, som ved innføringen av parlamentarismen i 1884 og Venstre-styret og ved overgangen til Arbeiderparti-styret midt på 1930-tallet. I 1939 var det nettopp utnevnelsen av Evang som helsedirektørdebatten gjaldt.

Saken vi har valgt, mødrehygienen, gjaldt seksual- og prevensjonsopplysning, informasjon om abort, og i tillegg svangerskaps- og spedbarnskontroll. Mens ulike typer av helsetiltak for spedbarn ble etablert fra 1910, åpnet det første mødrehygienekontoret i Oslo i 1924. Innsats for offentlig engasjement for å etablere slike institusjoner pågikk i hele Evangs tid som helsedirektør. En grunn til å velge nettopp denne saken er at Evangs seksualpolitiske engasjement for å legalisere abort og fremme opplysning om seksualitet og prevensjon vakte sterk harme i debatten om utnevnelsen i Odelstinget i 1939, og at motstanden ble koblet til Evangs rolleutøvelse som helsedirektør. Evang fortsatte likevel å engasjere seg for mødrehygienesaken gjennom hele sitt virke, og det at saken var politisk kontroversiell, kan ha gjort at roller og rollespenninger i forholdet mellom fag og politikk ble særlig tydelig i denne saken. Saken er altså ikke valgt som representativ for helsepolitikken i Evangs tid, men fordi den var samfunnsmessig viktig, viktig for Evang, og samtidig et felt hvor politiske konflikter fikk spille seg ut. I tillegg kommer at saksfeltet i liten grad er behandlet i litteraturen om Evang.

Med utgangspunkt i mødrehygienesaken, søker vi å besvare noen spørsmål: Hvordan var forholdet mellom Evang som helsedirektør og fagmann og statsrådene og regjeringene han virket under? Kan vi se andre linjer innenfor dette saksfeltet enn dem som vanligvis trekkes fram i litteraturen om Evang? Var det lojalitet til regjeringens politikk eller nøytralitet som preget virket, eller var det først og fremst den faglige uavhengigheten som kom til syne? Var lojaliteten til faget, til legeprofesjonen viktig, og hvilke kilder til Evangs autoritet kan identifiseres i dette saksfeltet?

For å besvare problemstillingene brukes i hovedsak stortingsdokumenter, som forslag til budsjett, innstillinger og debatter. Det som skjedde i Stortinget, hva statsrådene stod for i saken og i forholdet til Evang, undersøkes. Vi bruker også tekster av Evang, både fra tiden før han ble helsedirektør og i tiden som helsedirektør. Vi analyserer først debatten i Odelstinget i 1939 om utnevnelsen av Evang som helsedirektør for å finne trekk ved det mandatet Evang hadde da han tok fatt på sin gjerning og hvilke forventninger det var til ham. Dette er et utgangspunkt for den videre analysen av Evangs roller, relasjoner og autoritet i virket som helsedirektør. Deretter løfter vi fram Evangs innsats i mødrehygienesaken, hans faglighet og hans lojaliteter. Så er behandlingen av mødrehygienesaken i Stortinget tema, fulgt av statsrådenes posisjon i saksfeltet. Til slutt drøftes helsedirektør Evangs virke i mødrehygienesaken, hans roller og hans autoritet.

Utnevnelsen

Protokollkomiteen var delt i sin innstilling til Odelstinget om utnevnelsen av Karl Evang (Innst.O. IV A. 1939:18-23). Han var yngst av søkerne (født i 1902) og assistentlege i Statens arbeidstilsyn, og flertallet, komiteens fem medlemmer fra Høyre, Venstre og Bondepartiet, mente eldste søker, fylkeslegen i Buskerud, Sverre Kjølstad (født 1889) hadde bredere kompetanse og erfaring. Evang, derimot, hadde ikke den erfaringen som krevdes. Flertallet konkluderte:

«Med forbigåelse av eldre, langt bedre kvalifiserte ansøkere burde derfor Karl Evang, som endog var den yngste ansøker, ikke vært konstituert som direktør for det civile medicinalvesen» (side 20).

Mindretallet fra Arbeiderpartiet understrekte derimot at kompetansen måtte vektlegges, ikke alder og ansiennitet (side 21). Evangs allsidige praksis, gode karakterer, innsatsen for arbeidshygiene og hans vitenskapelige produksjon om kosthold og miljø, hans profil og arbeidsmåte ble vektlagt:

«Han (Evang) har arbeidet med at lægevitenskapen og helsevesenet trengte en nyordning i mere samfundsmessig, social retning. Det er denne linje Evang mer enn noen annen læge i de senere år har representert i vårt land»… «Også det offentlige har i utstrakt grad gjort bruk av hans initiativ og arbeidsevne. Alt i alt hadde denne søker vist så særpreget interesse og så fremragende vitenskapelig og praktisk innsats i arbeidet med en rekke forskjellige viktige helsespørsmål at han i særlig grad må sies å ha kvalifisert sig for det embete han blev utnevnt til» (side 21).

Innstillingen viser at regjeringspartiet ønsket seg en kraftfull reformator, flertallet ville at alder, ansiennitet og erfaring skulle avgjøre. Det er denne uenigheten Jacobsen viser til (1960:238) som uttrykk for betydningen av at nye regimer vil ha kraftfulle iverksettere av ny politikk.

Det ble også skarp debatt om utnevnelsen i Odelstinget (Odelstingsforh. 12.juni 1939, side 604-618), med tre typer av kritikk mot utnevnelsen. For det første ble kritikk mot at den best kvalifiserte ble forbigått, framført av flere. Det ble hevdet at det måtte være Evangs tilknytning til regjeringspartiet som bragte ham til embetet. Høyres CJ Hambro mente flertallet i protokollkomiteen hadde gjort sin plikt, ingen kunne være i tvil om at Evang fikk embetet fordi han hadde virket for regjeringspartiet (side 614). Tidligere statsminister Joh. Ludw. Mowinckel (Venstre) støttet derimot utnevnelsen (side 610). Han hadde forståelse for at ministeren ønsket en medisinaldirektør som arbeidet med og ikke mot ham (side 611).

Det andre punktet gjaldt Evangs evne og vilje til å utøve rollen som nøytral embetsmann. Hambro bad statsråden sørge for at Evang ikke agiterte politisk, noe han hadde sett og ville kritisere:

«Jeg vil kun henstille til socialministeren, som allerede har påtatt sig en garanti for medisinaldirektøren, også å dra omsorg for at han ikke i større utstrekning enn andre av centraldministrasjonens embetsmenn deltar for aktivt i den politiske agitasjon. Det vilde være utenkelig for nogen å forestille sig hans forgjengere, Heitmann eller Holmboe, virke som han har gjort efter sin utnevnelse» (side 617).

Dette gjaldt frykten for manglende nøytralitet hos den nye direktøren, selv om det kunne være i lojalitet med regjeringens politikk.

Det tredje kritiske punktet var ikke omtalt i innstillingen, men kom til fulle til uttrykk i debatten og fremstår som den viktigste grunnen til at Evang var kontroversiell, hans seksualpolitiske engasjement. Kritikken kom særlig fra Lavik og Svarstad (begge Kristelig folkeparti, Hordaland). Lavik mente Evang

«… hev vore yttest radikal i sume sociale og medisinske spursmål, spursmål som ogso rører ved folkemoralen. Det er soleis kjent at Evang hev vore ein av førarane for å utvida retten til abortus provocatus» (side 612).

Abortspørsmålet hadde skaket opp folket i Norge, sa Lavik. At «Rikssstyret» kunne sette en slik mann til «den høgste tilsynsposten» for helsestellet, hadde mange undret seg over, holdt han frem. Lavik fordømte Evangs skrifter, særlig Populært tidsskrift for seksuell opplysning, som Lavik mente var «vågalt», det «eggja», med oppskrifter for seksuelt samliv. En medisinaldirektør måtte ikke bare ha faglige kvalifikasjoner, men også ha «vyrnad for dei moralske verdiar som enno er høge og heilage for ein stor lut av folket vårt» (side 613). Svarstad var sterkt kritisk til Evangs abortsyn og ville ha forsikring om at regjeringen ikke ville foreslå en abortlov som åpnet for liberalisering. Venstres Strand (Møre og Romsdal) var særlig rystet over at Evang i tidsskriftet hadde berømmet leger som hjalp kvinner til å få abort, på tvers av loven, det var uhørt at en mann som ikke respekterte loven ble medisinaldirektør (side 616). Dette punktet i kritikken var naturligvis moralsk begrunnet, men kan også ses som en kritikk mot Evangs faglighet. Det var som medisiner Evang virket som seksualopplysningsmann og som medisiner han formidlet kunnskap om seksuallivet og barnebegrensning. At direktoratledere skulle være faglig uavhengige, var et kjernepunkt i forholdet mellom departementer og direktorater, men representantene som framførte kritikken så rett og slett Evangs virke med seksualopplysning som umoralsk og farlig, ikke faglig.

Hvordan møtte så regjeringspartiets representanter kritikken mot utnevnelsen? Både Moss (Drammen) og sosialministeren, Oscar Torp, hadde ordet flere ganger. Moss understrekte at søkernes kompetanse og kvalifikasjoner var viktigere enn ansiennitetsprinsippet (side 604-606). Særlig viktig var Evang fordi han ville omforme helsevesenet i «mer samfundsmessig og social retning». Sosialmedisinske arbeider om ernæring, idrettshygiene, seksualhygiene og rasehygiene, foredragsvirksomhet og komitearbeid talte med. Til dette kom Evangs store kapasitet og arbeidskraft. Torp vektla Evangs innsats for mer sosialt orientert legevitenskap og helsevesen:

«Og man må si at nettopp dr. Evangs interesser var så omfattende, så socialt betonet, og at hans arbeider viste en så høi kvalitet, at det var naturlig at han måtte komme i første rekke når det gjaldt besettelsen av medicinaldirektørembetet» (side 608).

Arbeiderpartiets talere tok også opp Evangs seksualpolitiske innsats. Moss forsvarte Evang og viste til at det var stor uvitenhet blant folk om slike spørsmål. Statsråd Torp forsikret likevel om at regjeringen ikke ville legge fram abortlovforslag, slik justisminister Trygve Lie (A) også hadde gjort våren 1939. Dette var et spørsmål det stod strid om, og statsminister Nygaardsvold hadde mottatt 200 000 underskrifter mot å vedta en abortlov, men Torp appellerte til at ulike syn måtte respekteres og gikk god for at Evang ville respektere loven:

«Og det en kan si om hr. Evang er at han er hederlig og opriktig, og hører til de mennesker som har stor respekt for andres opfatning. Jeg våger å påstå at Evang ikke vil forbryde sig mot norsk lov. Vedtar Stortinget, når saken skal behandles, at den nuværende tingenes tilstand skal oprettholdes, vil medisinaldirektør Evang respektere en slik beslutning fullt ut» (side 617).

Debatten om utnevnelsen av Evang angikk dels hvordan det skulle rekrutteres til embetsverket, men under lå likevel spørsmålet om politikk var viktigere enn kvalifikasjonene. For mange var Evang altfor radikal på seksualpolitikkens område og det ble reist tvil om Evang ville innta embetsmannens lojale og nøytrale rolle. Det viktigste er likevel at regjeringspartiet anerkjente Evangs faglige innsats og at hans kraft og ambisjoner for en sosialt orientert og samfunnsmessig helseadministrasjon var ønsket. Regjeringen fikk den medisinaldirektøren den ville ha, den forventet lojalitet og anerkjente hans faglighet. Dette var nettopp hva Jacobsen (1960) så som typisk ved regimeskifter, for særlig i slike situasjoner trenger regjeringen embetsmenn som kan følge opp den nye politikken. Og det var denne kraften opposisjonen var kritisk til, den hadde ikke nyordning og et sosialt helsevesen på programmet, og slett ikke en liberalisering på seksualitetens område.

Evang og mødrehygienesaken

Vi hevder at Evang videreførte sitt tidlige engasjement i mødrehygienesaken da han ble helsedirektør, men hva var dette engasjementet? Evang var formann i Sosialistiske legers forening fra starten i 1931. Foreningen var inspirert av tyske sosialistiske leger (Nordby 1989: 54-57), og den hadde et vidt program hvor legalisering av abort og tilgang til prevensjon inngikk. Foreningens Populært tidsskrift for seksuell opplysning ble gitt ut fra 1932 til 1935, Karl Evang var redaktør og flittig bidragsyter. Selv om abort var forbudt, ble det utført legale aborter, men særlig farene forbundet med illegale aborter var tema i mødrehygienesaken (Evang 1933). Uvitenhet og mangel på prevensjon var en trussel spesielt mot arbeiderkvinners helse. Det dreide seg likevel ikke bare om å begrense fødslene. Tidsskriftet var også seksualpolitisk, og seksualpolitikken var faglig begrunnet: Det ville gjøre ny viten bygd på vitenskapelig seksualforskning tilgjengelig for alle (Evang, Galtung Hansen og Lange 1932).

Sosialistiske legers forening var også aktiv innenfor en annen organisasjon som arbeidet for seksualopplysning, Mødrehygienekontorene. Å beskytte mødre og barn og muliggjøre barnebegrensning var krav i radikale bevegelser internasjonalt, som i Tyskland, England og Amerika (Grossmann 1995), og i Norge arbeidet radikale kvinner, som Katti Anker Møller, og arbeiderkvinnebevegelsen for mødrehygienekontorer. I fellesskap startet de det første kontoret i Oslo i 1924 (Blom 1980). Fra 1925 var mødrehygienekontorsaken tema på Arbeiderpartiets landskvinnekonferanser og arbeiderkvinnene bidro til kontorer i byer og på industristeder. Møller hadde talt for å avkriminalisere abort alt i 1915 (Møller 1915). Det inspirerte radikalere i mange land at abort ble legalisert i Sovjet i 1917, men det var et desto større slag da abort ble ulovlig der i 1936. Selv om abortlover ble utredet på 1930-tallet i alle skandinaviske land, fikk bare Danmark og Sverige lover, i 1937 og 1938, mens Norge fikk abortlov først i 1960 (Blom og Elvbakken 2001).

Evang arbeidet for å avkriminalisere abort fra slutten av 1920-tallet (Berg 2002, Evang 1974). I 1935 hadde det norske straffelovrådet utarbeidet et forslag til abortlov, men som vist forsikret Torp og justisminister Lie i 1939 at regjeringen ikke ville fremme noe abortlovforslag. Evang fortsatte likevel arbeidet for abortsaken i samarbeid med arbeiderkvinnebevegelsen, og fram til midt på 1950-tallet var han og direktoratet aktivt med i abortlovforberedelser (Tonna 1966). Det kan argumenteres for at Evang her var mer lojal mot arbeiderkvinnene enn mot regjeringen, men Arbeiderpartiet var i prinsippet for en abortlov, så noe åpenbart lojalitetsbrudd var det ikke.

Arbeiderpartiets kvinnebevegelse hadde mødrehygienesak og abortlov på programmet i hele mellomkrigstiden, og Evang var en alliert. Han talte mer enn en gang om disse spørsmålene ved landsmøtene. Lokale trygdekasser presset på for at Rikstrygdeverket skulle støtte virksomheten, og da Det medisinske fakultet først på 1930-tallet uttalte at mødrehygienekontorenes virksomhet var viktig særlig i økonomisk vanskelige tider og særlig for å hindre kriminelle aborter, sluttet den daværende medisinaldirektøren seg til vurderingen. Rikstrygdeverket tillot dermed trygdekassene å støtte mødrehygienekontorer, men bare hvis det var midler i trygdekassenes reservefond. I praksis var det likevel vanskelig å få støtte (Hoel 1933:239), og kommunale og private midler trengtes fortsatt – sammen med statlige.

Mødrehygienesaken i Stortinget

Hvor hadde 1930-årenes aktivisme brakt mødrehygienesaken? Da Evang tiltrådte som medisinaldirektør i 1938, var de første statlige midlene bevilget av Stortinget. Flertallet i helsekomiteen hadde gått inn for dette, og det fikk tilslutning fra så vel sosialminister Torp som fra daværende medisinaldirektør om at det var forsvarlig å stille 20 000 kroner til rådighet (St.forh.nr.92, 1938: 709-728). At kvinnebevegelsen var viktig som talsmann for saken, ses av at Marta Nielsen, som tilhørte partiets kvinnebevegelse, argumenterte engasjert for flertallets innstilling. Med bevilgningen kunne 20 nye kontrollstasjoner etableres, og hun vektla at kvinneforeninger, kommuner, fylker og trygdekasser arbeidet sammen for slike (side 711). Støtten til kontrollstasjoner, under 3% av budsjettposten tilskudd til «ulike medisinale formål», var forøvrig den eneste som ikke ble vedtatt enstemmig, men mot 37 stemmer (side 728).

At mødrehygiene var blitt en budsjettsak før Evang tiltrådte, lettet naturligvis Evangs arbeid for saken, men hvordan videreførte han den? Samme beløp som i 1938 ble bevilget til kontrollstasjoner i 1939, uten at posten ble nevnt i innstilling eller Storting (Innst.S nr. 62 1939, S.tid., side 473-88) og uten at dokumentene bar spor av den nye medisinaldirektøren. Annerledes er det i innstillingen fra helsekomiteen i budsjettet for 1940 (Budsjett-innst.S. nr. 66, 1.mars 1940). Evang foreslo å øke flere budsjettposter, også tilskudd til kontrollstasjoner for mødre og barn. Evangs uttalelse til henstillinger fra arbeiderkvinner i Rogaland og fra årsmøtet av Nordlands Fylkes Kvinneutvalg til regjeringen om «å ta opp spørsmålet om å opprette mødrehygienekontorer ved offentlig foranstaltning for hele landet» er med i innstillingen (side 2). Evang vektla at mødrehygienekontorenes arbeidsoppgaver for en stor del falt sammen med oppgavene til kontrollstasjoner for mødre og barn, men at mødrehygienekontorene i tillegg ga «veiledning for de kvinner som ønsker det i bruk av befruktningshindrende midler til regulering av barnefødslenes innbyrdes avstand og antall». Alle kontor som drev svangerskaps- og spedbarnskontroll, burde få statlig støtte til etablering, også om de ga prevensjonsveiledning. Dette var en argumentasjon nettopp for mødrehygienekontorene, mot dem som bare ville støtte «rene» kontrollstasjoner for barn, og Evang argumenterte derfor spesielt for prevensjonsveiledningen: «gjennom slik veiledning beskyttes også et stort antall kvinner mot uønskede svangerskap med derav følgende provoserte aborter» (side 3). Det var sin faglighet Evang brukte i argumentasjonen, kunnskapen om at uønskede graviditeter førte til høye aborttall. Han ville derfor øke bevilgningen fra 20 til 30 tusen. I to år var det gitt støtte, og 120 kontrollstasjoner var på plass. Departementet, het det, «skulle ha ønsket å forhøye beløpet til kr. 30.000 slik Medisinaldirektøren har foreslått, men [har] av budsjettmessige grunner måttet avstå fra det (…).» Komiteens flertall, formannen Samuelsen fra Arbeiderpartiet (med dobbeltstemme) og partiets medlemmer i helsekomiteen støttet derimot økt bevilgning til mødrehygienen. Mindretallet forutsatte at mødrehygienekontorene ikke fikk midler, uten at dette ble begrunnet. Saken skulle behandles den 9. april 1940, men kom selvsagt ikke opp.

Mødrehygienekontorene ble stengt av okkupasjonsmakten under annen verdenskrig, slik det også skjedde i Tyskland etter Hitlers maktovertakelse i 1933. Det ble forbudt å drive prevensjonsopplysning, nå skulle folketallet økes (Grossmann 1995). Å bygge opp igjen og å støtte mødrehygienekontorene ble en viktig sak for Arbeiderpartiets kvinnebevegelse etter krigen. Karl Evang hadde heller ikke glemt den. Han hadde vært med regjeringen i London under krigen og hadde arbeidet med planlegging av helsestellet i fredstid. I programmet Gjenreisning av folkehelsa ble veiledningen i preventive midler framhevet som like viktig som barnekontrollen og kontrollen av gravide:

«Mødrehygienekontorene gir denne kunnskap, og bidrar derved positivt til å bygge opp kvinnens legemlige og sjelelige helse, muliggjøre mere harmoniske ekteskap, og forebygge skilsmisser, samtidig som kontorene ved sin virksomhet er et ledd i kampen mot de sunnhetsfarlige kvakksalverabortene» (Evang 1946: 57-58).

Evang ville ha stasjoner over hele landet, i samarbeid mellom kommuner, organisasjoner og enkeltpersoner, og de burde gi veiledning i prevensjon og selge preventive midler (side 60).

I Evang-litteraturen er hans arbeid for seksualopplysning og mødrehygiene knyttet til tiden før han ble helsedirektør, det er mindre vektlagt at arbeidet fortsatte i tiden som helsedirektør. Det kan skyldes at opplysning og mødrehygiene bare utgjorde en liten del av det store virket som helsedirektør, eller kanskje at Evang selv i 1962 oppsummerte at arbeidet «de siste 25 år jo er kommet til å ligge vesentlig på andre områder» (Evang 1964: 64). Men parallelt med at han tok mødrehygienesaken med i budsjettene, fortsatte han sitt virke som seksualopplysningsmann. Det ser vi for det første i hans publikasjoner. I 1948 kom boken Seksuell opplysning II, hvor Evang skrev om fosterfordrivelser og måter å forebygge dem ved å forebygge graviditet (Evang 1948: 236), i 1951 en utgave med kapitler om fosterfordrivelse og om befruktningshindrende midler (Evang 1951: 261ff og 433). Han brukte dessuten mange anledninger til å tale om «mødrehygieniske tema», som ved 100-årsmarkeringen for Katti Anker Møllers fødsel,1 eller i radioforedraget «Pavens budskap om barnebegrensning», i 1968. Den norske helsedirektøren gjorde ikke noen hemmelighet av at han var radikal på det seksualpolitiske området.

Selv om denne virksomheten i Norge vies liten plass i litteraturen, har blant annet Nordby notert seg at Evangs arbeid i WHO var en videreføring av engasjementet hjemme, «idet ernæringspolitikken og familieplanleggingen ble rettet inn mot verdens fattige» (Nordby 1989: 142, se også Engh 2009: 75). Etter vårt skjønn var Evangs engasjement i det internasjonale «befolkningsproblemet» ikke bare en videreføring av tidligere politikk, men en klar parallell til det samtidige engasjementet hjemme – selv om «problemet» internasjonalt var annerledes; fravær av barnebegrensning kunne føre til så mye som krig (Connelly 2008: 149-50), hjemme «bare» til uønskede svangerskap og ulykkelige liv.

Det var mange gode argument for fortsatte statlige bevilgninger til mødrehygienen, og i mai 1946 behandlet Stortinget igjen innstilling fra helsekomiteen om bevilgning til ymse formål (Budsjett innst. S. nr. 77). Diskusjonen gjaldt én post – posten for kontrollstasjoner. Noen av stasjonene, mødrehygienekontorene, drev opplysning om og salg av prevensjon. Representanten fra Kristelig folkeparti, i allianse med formann i helsekomiteen, Høyres Claudia Olsen, var mot prevensjon dels av befolkningspolitiske, dels av moralske grunner. Andre representanter kunne godta prevensjonsveiledning på medisinske og sosiale indikasjoner, men kunnskap måtte for all del ikke spres fritt til enhver. Regjeringspartiets nestleder i komiteen, Sverre Løberg, var av dem som argumenterte for forslaget, som ble vedtatt med 69 mot 37stemmer.

I 1948 ble det åpnet for en storstilt statlig finansiering til nye kontrollstasjoner for mødre og barn. Over 2 mill. kroner ble stilt til rådighet fra «overskottet av barnetilskottsordningen fra okkupasjonstida», mens 3 mill. kroner fra samme ordning gikk til barnevernstiltak. I Stortingsmelding 34 (1950) oppsummerte statsråd Aslaug Aasland erfaringene med bevilgningen. Beløpet var stort (2 mill. kroner i 1948 var 40,6 mill. i 2015). I 1950 var 515 000 fordelt til utstyr og noe mindre til innredning, det meste til kontrollstasjoner drevet av private. Selv om helsedirektøren var kritisk, ble 500 000 overført til barnevernsformål.

Hvert år under budsjettbehandlingen ble posten for støtte til mødrehygiene drøftet. I 1954 stemte 19 stortingsrepresentanter for at bare «syke og veike gifte kvinner» under legekontroll kunne få veiledning i prevensjon, mens 52 stemte for at bare gifte kvinner kunne få veiledning hvis medisinsk-sosiale grunner talte for det. Mindretallet vant ikke frem, det kunne gis støtte til kontrollstasjoner som gav prevensjonsopplysning til alle som ønsket det. Å gi slik opplysning ble prioritert av Helsedirektoratet i så stor grad at seksualopplysning ble formulert som en forutsetning for å få støtte – uten at dette i praksis ble gjennomført. Antallet kontrollstasjoner økte, men de fleste var små. I 1964 gav bare 80 av 1400 prevensjonsopplysning. Helsedirektørens innsats for å fremme prevensjonsopplysning og muligheten til å få støtte til slik virksomhet, var ikke nok til å gjøre mødrehygienen landsdekkende. Prevensjonsopplysning var fortsatt svært kontroversielt, men støtte ble gitt, og fra 1957 også til å lønne helsesøstre hos fylkeslegene for å arbeide i kontrollstasjonene. Utover på 1960-tallet la helsedirektøren opp til å etablere såkalte sentralstasjoner, som også skulle ha sosialkuratorer og drive familierådgivning. Dette vakte igjen strid i Stortinget, mellom på den ene siden ønsket om å gi støtte til frivillige organisasjoner og kirken og på den andre å satse på det offentlige, langs de samme politiske skillelinjene som i spørsmålet om mødrehygiene.

Vi har vist at medisinaldirektøren i forslaget til budsjett for 1940 ville gi støtte til å «opprette Mødrehygienekontorer ved offentlig foranstaltning» (side 12). Da lov om helsestasjoner kom i 1972, samme år som Evang gikk av for aldersgrensen, var det likevel ikke mødrehygienekontorer som ble opprettet, men helsestasjoner for barn. Som i 1940, ble Evangs argumenter for å gi prevensjonsopplysning gjengitt i proposisjonen om 1972-loven, men dette kom ikke med i selve loven. (Odelstingtingsf. 5. juni 1972). Helsestasjoner ble en kommunal oppgave, men uten at prevensjonsopplysning var blant oppgavene. Selv om det ble gitt midler som kunne tilgodese mødrehygienekontorene, ble dette aldri en «offentlig foranstaltning».

Helse- og sosialkomiteen og mødrehygienesaken

Helsekomiteen sikret i 1938 at forslaget om støtte til mødrehygiene ble reist i Stortinget. Vedble komiteen å være blant mødrehygienens, og dermed Evangs, støttespillere etter krigen? Tabell 1 viser statsrådene og lederne av helsekomitéen/sosialkomitéen i den aktuelle perioden.2

Det var fire markante ledere fram til 1965: Høyres Claudia Olsen, Arbeiderpartiets Rakel Seweriin, og Kristelig folkepartis Kjell Bondevik og Egil Aarvik. Av disse var det kort sagt bare Seweriin som støttet mødrehygienesaken. Vi har alt sett at Olsen i 1945 var en motstander, og Bondevik protesterte ved hver budsjettbehandling mot å gi offentlig støtte til institusjoner som kunne tenkes å gi opplysning om prevensjon til mødre som ikke var «veike og utslitte» og ikke hadde legeattest. Fram til 1969 fantes likevel viktige støttespillere for mødrehygienesaken i komiteen. Det gjaldt selvsagt Seweriin, men lengst fartstid i komiteen hadde Sverre Løberg (A), som nesten uavbrutt var nestleder mellom 1945 og 1969. Løberg var varaordfører i Skien, en pionerby for mødrehygienesaken, da det på 1930-tallet ble gitt kommunal støtte til mødrehygienekontoret. Innstillingene og debattene viser at Løberg alltid støttet mødrehygienesaken. I denne saken kan det dermed sies at Seweriin og Løberg, representanter for kvinnebevegelsen og den radikale arbeiderbevegelsen, sto i et gjensidig lojalitetsforhold til Evang: med sin faglige argumentasjon førte Evang deres sak: med sin politiske argumentasjon støttet de Evang.

Tabell 1

Statsråder, komiteledere og nestledere (1939-1972) før og etter annen verdenskrig

StatsråderLeder sosialkomiteen (helsekomiteen inntil 1950)Nestleder
Oscar Torp (DNA) (1936-39)Olav Myklebust (Bondepartiet)Johan Samuelsen (A)
Sverre Støstad (DNA) (1939-1945)Johan Samuelsen (A)
Sven Oftedal (DNA) (1945-1948)Claudia Olsen (H) (13.12.45 – 10.01.50)Sverre Løberg (A)
Aslaug Aasland (DNA) (1948-1953)Claudia Olsen

Rakel Seweriin (DNA) (20.01.50-2.11.53)
Sverre Løberg (A)
Rakel Seweriin (DNA) (1953-1955)Kjell Bondevik (Krf) (22.1.54-10.01.58)Løbak (A) (22.01.54- 14.05.56)
Sverre Løberg (A) (29.05.56 – 10.01.58)
Gudmund Harlem (DNA) (1955-1961)Kjell Bondevik (Krf)
(27.01.58-30.09.61)
Sverre Løberg (A) (27.1.58 – 30.09.61)
Olav Bruvik (DNA) (1961-1962)Egil Aarvik (Krf)Sverre Løberg (A)
Aase Bjerkholt (DNA) (1963)Egil Aarvik (Krf)Sverre Løberg (A)
Kjell Bondevik (Krf) (1963)Egil Aarvik (Krf)Sverre Løberg (A)
Olav Gjærevold (DNA) (1963-1965)Egil Aarvik (Krf)Sverre Løberg (A)
Egil Aarvik (Krf) (1965-1971)Oscar Skogly (A) (15.10.65-30.09.69)
Oddvar Nordlie (A) (1.10.69- mars 1971)
Odd Højdahl (DNA) (1971-1972)Sonja Ludvigsen (A) (mars 1971- 30.9.1973)
Bergfrid Fjose (Krf) (1972-1973)

Etter at Per Bortens borgerlige regjering ble dannet etter stortingsvalget i 1965, ble Egil Aarvik (Krf) statsråd, og komitelederne kom nå fra Arbeiderpartiet. Det kunne tilsi økt støtte til mødrehygienesaken, men de nye lederne, Oskar Skogly og Oddvar Nordli, var verken sosialpolitikere eller gamle radikalere som Rakel Seweriin og Sverre Løberg, og de forholdt seg passive. Fra mars 1971, da Arbeiderpartiet igjen dannet regjering, ble Sonja Ludvigsen komiteleder. Hun kom fra partiets kvinnebevegelse og kunne nok ha støttet Evangs syn på lov om helsestasjoner, men den var til drøfting i komiteen før dette skiftet og det var ingen mødrehygieneforkjempere i komiteen til å følge opp helsedirektørens innspill. Det var trolig én grunn til at Lov om helsestasjoner ikke inneholdt noen referanser til den gamle mødrehygienen, til tross for at helsedirektørens faglige vurderinger kom til uttrykk under saksforberedelsene. Mødrehygienesaken hadde kort sagt ikke lenger noen sterke talsmenn blant Arbeiderpartiets egne i helsekomiteen. Det reflekterer også at Evangs stilling ble svakere utover i perioden både i partiet og blant legene (Berg 2013).

Statsrådene og helsedirektøren

Hvordan kan så håndteringen av mødrehygienespørsmålet bidra til innsikt i relasjonene mellom helsedirektøren og statsrådene, mellom fag og politikk? For å forstå relasjonene har vi undersøkt hva statsrådene stod for i vår sak og har konsultert biografier og Evang-litteraturen om relasjonene.

Tabell 1 viser også ministrene. Fra 1938 til 1965 var de fra Arbeiderpartiet. I Per Bortens (Senterpartiet) koalisjonsregjering, fikk Kristelig folkeparti sosialministeren. Borten- regjeringen ble avløst av Trygve Brattelis Arbeiderpartiregjering i 1971, før nederlaget i folkeavstemningen om EEC i 1972 gjorde at Lars Korvald (Krf) dannet en ny koalisjonsregjering, med Bergfrid Fjose (Krf) som sosialminister. Hun tiltrådte dagen før Evang gikk av som helsedirektør.

Som nevnt handler kommentarene til relasjonene mellom Evang og hans 12 ministre i Evang- litteraturen lite om konkrete saksfelt, mest om kontaktformer og innflytelsesmønster. Nordby (1989) omtaler flest relasjoner, med intervjuer og biografisk materiale blant kildene. I sin historie om Helsedirektoratet, gir også Berg (2009) rike personkarakteristikker og fortellinger om relasjoner i Evangs tid. Slagstad (1998) er mer selektiv i sin karakteristikk av den nasjonale strategen, teknokraten og politikeren Evang. Gjennomgående er det en sterk personorientering i litteraturen, med flest fortellinger om relasjoner mellom sterke menn.

Hovedfortellingen er det enighet om; det var ingen sterke ministre med egen helsepolitikk før Gudmund Harlem (A) ble sosialminister i 1955. Det framgår at den eneste utenfor Arbeiderpartiet som satt noen tid, Egil Aarvik (Krf), lærte å håndtere Evang, men uten å utfordre ham. Hvordan ser relasjonene ut med mødrehygienesaken som utgangspunkt?

Oscar Torp (A), statsminister 1953-1955, var sosialministeren som utnevnte Evang, som han var i 1938, da det ble gitt støtte til kontrollstasjoner første gang. Han fulgte helsekomiteens forslag, med Stortingets eneste kvinne, Marta Nielsen (A) som engasjert talskvinne. Torp visste selvfølgelig at saken hadde sterk støtte hos arbeiderkvinnene og i Sosialistiske legers forening, og selv om han ikke uttalte seg spesielt entusiastisk, støttet han forslaget.

Torp gikk av som sosialminister 1.7.1939, og partikollega Sverre Støstad overtok og var minister til sommeren 1945 og stortingsrepresentant fra 1945 til 1949. I litteraturen vises det til at Støstad lot Evang få vide fullmakter under krigen i England, hvor han i tråd med forslagene fra Sosialistiske legers forening fra 1938 om den sentrale helseforvaltningen, la planer for et sterkt direktorat. Nordby (1989) og Berg (2009) bemerker at skog- og jordarbeider Støstad stod fjernt fra Evangs bakgrunn, det antydes at han var lett spill for den skarpe Evang. Samtidig peker både de to og Lahlum (2007:61) på at Støstad hadde en solid politisk posisjon som første formann i Norges kommunistiske parti etter splittelsen i Arbeiderpartiet i 1923, før han senere kom tilbake til Arbeiderpartiet. Han var pådriver for å gi Leo Trotskij asyl (Høidal 2009), mens Evang var formann da Det norske studentersamfunn i 1928 inviterte den omstridte russeren til Norge. Trotskij fikk ikke innreisetillatelse, men at Evang og Støstad var på linje i denne vanskelige saken, kan tale for at de i politikken stod hverandre nær. Sett i lys av at prinsippene i Sosialistiske legers forenings program for helseforvaltningen ble støttet av Nygaardsvold-regjeringen og at programmet var en viktig begrunnelse for valget av Evang som helsedirektør, er det rimelig å tro at Støstad verdsatte at Evang var en kraftfull iverksetter av denne politikken. En slik analyse finner støtte hos Berg (2013), som viser til at Støstad ønsket Evang i denne rollen.

Etter krigen arbeidet Evang med ni sosialministre, sju fra Arbeiderpartiet og to fra Kristelig folkeparti, Kjell Bondevik noen uker i 1963 og i seks år med Egil Aarvik. Sven Oftedal ble statsråd i 1945 og var statsråd i 1948 da det det ble gitt store midler til etablering av kontrollstasjoner og til barnevernsformål. I innlegget i Stortinget støttet han dette. Oftedal delte mange av Evangs erfaringer fra legeutdanningen og fra arbeidet i Sosialistiske legers forening. Kanskje trengte også han, som Støstad, sin gamle kampfelle for å iverksette partiets politikk? Det er ingenting som taler for at de to var uenige i sak, selv om Nordby peker på at Oftedal måtte irettesette Evang for å kritisere budsjettene til helsestellet offentlig, det var illojalt, – men Evang lærte (Nordby 1989:166).

Statsråd Aslaug Aaslands (A) innlegg i Stortinget om videreføringen av utbyggingen av kontrollstasjoner i 1950-årene viser engasjement for mødrehygiene. Hun beskrives ellers mer som trygdens og sosialpolitikkens kvinne enn helsepolitikkens, men i Stortinget argumenterte hun for betydningen av opplysning om svangerskap, prevensjon og abort. Hun sto ikke sentralt i arbeiderkvinnebevegelsen, men det gjorde Rakel Seweriin, som ble statsråd i Oscar Torps regjering i 1953. Hun var en radikaler fra 1930-tallet, ledet Arbeiderpartiets kvinnebevegelse og var nestleder i AUF fra 1937-46. Hun var sentralt medlem av Stortingets sosialkomite til 1958 og kjempet for familieplanlegging, informasjon og prevensjon. I kvinnebevegelsen arbeidet hun for legalisering av abort, som i 1958, da hun stilte spørsmål i Stortinget om manglende framdrift i sin egen regjerings arbeid med forslag til abortlov. Lovsaken ble da håndtert av justisministeren Jens Haugland (A). Dette var konfliktfylt (Tonna 1966). Arbeiderpartiets representanter utfordret sjelden egne statsråder. Seweriin hadde sterk støtte hos Evang i denne saken. Hun førte ikke Evangs politikk, men en politikk de stod sammen om.

Aasland og Seweriin levnes ikke noen styrke i Evang-litteraturen. Slagstad nevner dem ikke. Både Nordby og Berg skriver at Seweriin ikke var noen sterk statsråd og at hun ikke hadde et godt forhold til Evang. Ser vi på vårt saksfelt, vil vi mene at begge kvinnene var viktige. De fremmet mødrehygiene som sak, og Evang var deres støttespiller. Berg omtaler det slik at sosialministrene fram til 1955 spilte «støstadske» roller (2013). Det ga helsedirektøren stor frihet, men i mødrehygienesaken tolker vi det slik at det var en allianse mellom kvinnene og Evang. De satte pris på at Evang fremmet denne saken, og på sin side talte de for mødrehygienen i Stortinget. Arbeiderpartiets kvinnebevegelse nådde ikke alltid fram med sine saker i partiet, men bevegelsen var å regne med. Evang hadde autoritet som fagmann og forbundsfelle i bevegelsen og kvinnene gav ham anerkjennelse og støtte.

Med Gerhardsen som statsminister igjen i 1955, ble Gudmund Harlem sosialminister. Både Slagstad, Nordby og Berg skriver at Harlem var den første av statsrådene som utfordret Evang. Til å underbygge dette påpekes strid om møtemønster og formaliteter, ikke så mye behandling av saker. Men med utgangspunkt i vår sak, ser vi at Harlem ikke var noen forkjemper for mødrehygienesaken og at forholdet til kvinnebevegelsen synes perifert. I abortsaken, som var viktig fra 1945, og særlig fra 1950 og fram mot vedtaket av abortloven i 1960, var Harlem heller ingen pådriver. Evang på sin side var fortsatt lojal mot den gamle partilinjen både i mødrehygienesaken og abortspørsmålet, sammen med blant annet Seweriin. Også statsministerens kone, Werna Gerhardsen, engasjerte seg for å legalisere abort, og hun satt i styret for Oslo Mødrehygienekontor (Tonna 1966). Der arbeidet Evangs kone, Gerda Evang, som lege gjennom hele sitt yrkesliv. Vi har ikke gått inn i disse relasjonene, men vi vil anta at ekteparet Evangs innsats for mødrehygiene og abort, hadde støtte i statsministerfamilien. Vi vil også mene at selv om Harlem var lunken i seksualpolitiske spørsmål, kunne han ikke motarbeide dem. På grunn av partiets lange historie med støtte til mødrehygiene, ville det vakt oppsikt både i kvinnebevegelsen og i partiet ellers.

De tre siste statsrådene fra Arbeiderpartiet i Evangs tid var Olav Bruvik (1961-1962), Olav Gjærevold (1963-1965) og Odd Højdahl (1971-1972), alle i korte tidsrom. Ingen av dem markerte tilslutning til mødrehygienesaken.

I vår undersøkelse av forholdet mellom Evang og sosialministrene i mødrehygienesaken, synes vi altså å se at Evang var en kraftfull iverksetter av regjeringens politikk i alle fall fram til 1955, da han hadde statsrådens støtte, og trolig gjennom hele Gerhardsens regjeringstid. Politikken hadde han selv vært med på å stake ut i allianse med arbeiderkvinnene.

I Per Bortens borgerlige regjering (1965-1971) var Kristelig folkepartis Egil Aarvik sosialminister. Dette kunne ha fått negative konsekvenser for støtten til mødrehygienekontorer, men Helsedirektoratets forslag ble referert i budsjettforslagene og midler bevilget. Mye hadde skjedd siden 1940- og 1950-tallet, årene med Kjell Bondeviks rituelle protester. Stortinget hadde vedtatt en abortlov i 1960 (iverksatt fra 1.4.1964) som tillot abort på visse kriterier. Selv om Krf var kritisk til prevensjonsopplysning, bidro loven trolig til en erkjennelse av at opplysning var viktig for å hindre aborter. For å iverksette abortloven krevdes midler til Helsedirektoratet, og i Stortingets diskusjoner om denne budsjettposten kom likevel de tidligere konfliktlinjene fram.

Som vist understreker Evang-litteraturen at det var et respektfullt forhold mellom Aarvik og Evang. I vår sak var det ikke tvil om at Aarvik var uenig med helsedirektøren om prevensjonsopplysning, og uenigheten om abortloven var sterk. At det ikke kom til konfrontasjoner, kan imidlertid skyldes at Evang, i motsetning til hva Hambro fryktet i 1939, kjente sin rolle som embetsmann, at han var lojal og faglig uavhengig.

Fag og politikk – direktorat og departement

Det var en tredelt kritikk i Odelstinget i 1939 mot utnevnelsen av Karl Evang som helsedirektør: Evang var ikke best kvalifisert, han var mer politiker enn byråkrat og kunne ikke forventes å holde seg til embetsmannens nøytrale rolle. Debatten viste med tydelighet de ulike ønskene for utøvelse av forvaltningens roller, og spenninger mellom ønskene om nøytralitet og lojalitet (Jacobsen 1960:239). Regjeringspartiet ønsket seg en reformator, mens opposisjonen var kritisk til Evang, særlig gjaldt det seksualpolitikken. Den fryktet at Evang kom til å føre Arbeiderpartiets politikk og være mer politiker enn embetsmann. Den gangen var det altså ikke legeprofesjonen som ble fryktet, men de radikale. Vi har pekt på at Evang gjerne ses som legeprofesjonens mann og hans tid som helsedirektør som eksempel på at faget, mer enn politikken, var i førersetet. De fleste forskerne viser imidlertid også til at Evang ikke var hele profesjonens mann, Berg omtaler sågar «systemet Evang» som et «folkehelsemedikrati». Hva kan sies om dette med utgangspunkt i mødrehygienesaken?

Heller ikke der kan Evang uten videre omtales som legeprofesjonens mann. De sosialistiske legene på 1930-tallet ville frigjøre kvinner og menn fra for mange barnefødsler og den «seksuelle nød», de krevde tilgang til prevensjon og abort. Dette var det ikke enighet om innenfor legestanden. Senere virket Evang for offentlige leger, ikke de privatpraktiserende, som økte i antall og styrke ut over i etterkrigstida. Blant de offentlige legene, som distriktsleger og stadsleger, var det mange med lignende bakgrunn som det Evang hadde, som sosialistiske leger. Nordby (1989), Slagstad (1998), Christensen (1994) og Berg (2013) viser også til tilknytningen Evang fikk under krigen til amerikansk public health og at han sendte medarbeidere til USA, til The Johns Hopkins School of Hygiene and Public Health, og Nordby (1987) understreker at public health- ekspertene, «den medisinske generalstaben», ikke var spesialiserte medisinere. Vi støtter dette, og vil også vise til at amerikansk public health, særlig ved Johns Hopkins, kombinerte praktisk og britisk inspirert public-health-aktivitet med en tysk, mer akademisk orientert hygienevitenskap (Fee 1994). Slik kunne den amerikanske inspirasjonen representere kontinuitet fra inspirasjonen Evang hentet fra tysk sosialhygiene på 1920-tallet (Berg 2002). Det var sosialmedisin som skulle fremmes med leger som fagmenn. Evangs lojalitet og faglighet må knyttes til den offentlige legens virksomhet, ikke til legeprofesjonen som sådan, selv om arbeidet, som Erichsen (1996) argumenterer for, også kan ha styrket den.

Legeprofesjonen på sin side støttet ikke alltid Evangs linje i mødrehygienesaken. Dette kom for eksempel til uttrykk da lov om helsestasjoner var til høring i 1970. Legeforeningen ville at helsestasjonene skulle være barnelegenes arena; som barnelegeforeningen ønsket den helsestasjoner, men den talte ikke som Evang for at prevensjonsveiledning hørte til der. I vår sak er det derfor rimelig å hevde at Evang mer enn som et uttrykk for et profesjonsstandpunkt, stod for en radikal seksualpolitisk linje i samarbeid mellom kvinnebevegelse og radikale leger. Evang var ikke først og fremst legenes, men de sosialistiske legene og arbeiderkvinnenes mann.

Hva så med spørsmålet om nøytralitet – fikk Hambro rett, da han i 1939 fryktet at Evang ikke kom til å oppføre seg som det sømmet en embetsmann, at han ville drive politisk aktivitet og ikke være nøytral og lojal embetsmann? Vi har sett at Evang, arbeiderkvinnebevegelsen og dens støttespillere arbeidet sammen gjennom tiår, med en gjensidig lojalitet. Drev da Evang politikk? I en forstand gjorde han naturligvis det, men samtidig var det som fagmann Evang opptrådte på mødrehygienefeltet. Han hadde solide kunnskaper om både de medisinske og sosiale implikasjonene av abort og prevensjon og kunne legge fagkunnskapen til grunn for politikken. Han kunne dermed kombinere lojalitet og faglighet, en faglighet som sto særlig sterkt i Evangs tid.

I mødrehygienesaken har vi sett at de første sosialministrene fra Arbeiderpartiet støttet mødrehygienesaken. Dermed var det et sammenfall mellom deres politikk og helsedirektørens faglige linje. Harlem kan nok ha vært lunken, men da det i 1965 kom en sosialminister som var mot mødrehygiene, klarte Evang å balansere – han fortsatte å fremme mødrehygienesaken og hadde likevel et godt forhold til statsråden. Samtidig er det mest påfallende, men ikke overaskende, i denne saken, alliansen mellom Evang på den ene siden, kvinnebevegelsen og den radikale arbeiderbevegelsen fra mellomkrigstiden på den andre. Vi spurte innledningsvis om vi ser andre linjer i denne saken enn det som vanligvis trekkes fram i Evang-litteraturen. Ved å trekke oppmerksomheten litt bort fra de mer personlige relasjonene mellom helsedirektøren og statsrådene, blir det for det første tydelig at også innsatsen fra kvinnebevegelse og partiets mer radikale del var vesentlig for Evangs linje. Analysen av dette saksfeltet kan dermed nyansere bildet av forholdet mellom helsedirektøren og statsrådene; det var andre aktører som var viktige for politikken og dens iverksettelse.

Grønlie (2009) understreker at Helsedirektoratet var et enestående og «outrert» eksempel på fagstyredominans i tidlig etterkrigstid, men at det slett ikke var gitt at posisjonen i det lange løp sikret politisk gjennomslag. Det gjorde den heller ikke alltid i vår sak, og, typisk nok, i mindre grad utover i perioden enn i begynnelsen. Den sterke direktøren var en garantist for en viss økonomisk støtte til mødrehygienen, men nådde i praksis ikke frem med at prevensjonsopplysning skulle være krav for å få støtte til kontrollstasjoner. Loven som ble vedtatt i 1972, var taus om prevensjon og familieplanlegging. Hans insistering på at helsestasjonene også skulle være for mødrene, med prevensjonsveiledning og seksualopplysning, ble ikke oppgaver i loven.

I vår sak var Karl Evang mest en sosialistisk sosialhygieniker – med internasjonalt feste i sosialmedisinen, og en som virket i nært kompaniskap med arbeiderkvinnene. For Evang var mødrehygienesaken politisk, men i særlig grad en faglig, sosialmedisinsk sak. Det motstanderne kalte umoralsk, var for Evang viktig og riktig sosialmedisin. Med Jacobsens (1960) begreper var Evang lojal til den radikale sosialpolitikken, og støttet opp under det helsepolitiske programmet til den regjeringen som utnevnte ham – dette programmet som han selv var aktiv i utformingen av, og som så sterkt ble ønsket av regjeringen som utnevnte ham.

Vi ble inspirert av Grønlies (2009) etterlysning av å gå inn i konkrete saksfelt for å studere rolleutøvelse og autoritetsformer. Ved å følge konkrete sakskompleks kan rolleutøvelse og mulige rollekonflikter og ulike former for og kilder til autoritet og forankring analyseres. Jacobsens (1960) begreper om rolleutøvelse, med lojalitet, nøytralitet og faglig uavhengighet var utgangspunkt for analysen. En embetsmann som kraftfullt arbeider for politikkens iverksetting, kan gjøre det helt i tråd med normene for direktoratenes rolleutøvelse. Det gjorde Evang, og han var lojal mot skiftende statsråder og regjeringens politikk. I perioder hvor statsråden var nokså lunken til mødrehygienesaken, var han mer lojal mot partiets gamle politikk og mot kvinnebevegelsen og de sosialhygieniske ideene. Siden saken var så kontroversiell, kunne han vanskelig være nøytral uten å gi slipp på sin faglighet, og dermed talte han for både mødrehygiene og abort også da dette var politisk svært omstridte saker.

Litteratur

Berg, O. (2009). Spesialisering og profesjonalisering – En beretning om den sivile norske helseforvaltnings utvikling fra 1809 til 2009, del 1: 1809-1983 – den gamle helseforvaltning, Oslo: Helsetilsynet, Rapport 8/2009.

Berg, O. (2013). Den evangske orden og dens forvitring. Michael, 10, 149-197.

Berg, SF. (2002). Den unge Karl Evang og utvidelsen av helsebegrepet, Oslo: Solum Forlag.

Blom, I. (1980). Barnebegrensning – synd eller sunn fornuft, Bergen: Universitetsforlaget.

Christensen, T. (1994). Politisk styring og faglig uavhengighet. Reorganisering i den sentrale helseforvaltningen, Oslo: Tano.

Connelly, M. (2008). Fatal Misconception. The Struggle to Control World Population. Cambridge, Massachusetts/London, England: The Belknap Press of Harvard University Press.

Blom, I. og K.T. Elvbakken (2001). Linjer i norsk abortlovgivning og abortpolitikk. Tidsskrift for velferdsforskning», 4(1), 30-48.

Engh, S. (2009). The Conscience of the World? Swedish and Norwegian Provision of Development Aid. Itinerario XXXIII (2) https:/www.cambridge.org/core 10. 1. 2017.

Erichsen, V. (red). (1996). Profesjonsmakt, På sporet av en norsk helsepolitisk tradisjon, Oslo: Tano Aschehoug.

Evang, K. (1933). Fosterfordrivelse – deres årsaker, deres farer og veien til å forebygge dem. Populært tidsskrift for seksuell opplysning, 2, 86-139.

Evang, K. (1947). Gjenreisning av folkehelsa i Norge, Oslo: Fabritius.

Evang, K. (red). (1948). Seksuell Opplysning bd. II. Oslo: Tiden norsk forlag.

Evang, K. (1951). Seksuell Opplysning. En populær framstilling av kjønnslivet og dets problemer. Oslo: Tiden norsk forlag.

Evang, K. (1964). Seksualdebatten i 30-årene. I Evang, K. (red.). Fred er å skape (65-73). Oslo: Pax.

Evang, K. (1974). Kommentar, Morgenbladet, 7.4.1974.

Evang, K., Galtung Hansen, O. og Lange, CV. (1932). Program for Populært tidsskrift for seksuell opplysning. Populært tidsskrift for seksuell opplysning, 1, 65-69.

Fee, E. (1987). Disease & Discovery, A History of the Johns Hopkins School of Hygiene and Public Health 1916-1939. Baltimore/London: The Johns Hopkins University Press.

Grossmann, A. (1995). Reforming sex, The German movement for birth control and abortion reform 1920-1950. Oxford: Oxford University Press.

Grønlie, T. (2009). Sentraladministrasjonens historie etter 1945. Ekspansjonsbyråkratiets tid 1945-1980. Bergen: Fagbokforlaget.

Høidal, O. (2009). Trotskij i Norge Et sår som aldri gror. Oslo: Spartacus.

Hoel, Nic. (1933). Fødselsreguleringens historie (Retningslinjer for mødrehygienekontorene). Populært tidsskrift for seksuell opplysning, 2, 229-252.

Jacobsen, K.D. (1960). Lojalitet, nøytralitet og faglig uavhengighet i sentraladministrasjonen. Tidsskrift for samfunnsforskning, 1, 231-248.

Lahlum, H.O. (2007). Oscar Torp, en politisk biografi. Oslo: Cappelen.

Møller, K.A. (1915). Moderskapets frigjørelse, Kristiania.

Nordby, T. (1987). Profesjokratiets periode innen norsk helsevesen. Historisk Tidsskrift, 3, 301-323.

Nordby, T. (1989). Karl Evang En biografi, Oslo: Aschehoug.

Slagstad, R. (1998). De nasjonale strateger, Oslo: Pax.

Tonna, A. (1966). Loven om Abortus Provocatus. En studie av interessegruppers atferd, Magistergradsavhandling, Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo.

Stortingsdokumenter:

Bes.O.nr.101 (Jfr.innst.O.nr.57): 5.juni 1972: vedtak av lov om helsestasjoner og helsetiltak blant barn m.v.

Binns. S.nr. 57, 1934.

Budgett-innst. S. Nr. 62, 1938.

Budsj.innst. 1939.

Budsjettinnst. S. Nr.66, 1.mars 1940.

Budsjettinnst. S. Nr. 77, 1946.

Innst. O. IVA. 1939, side 18-23.

Innst.O.nr.57 – 1971-72: Innstilling fra sosialkomiteen om lov om helsestasjoner og helsetiltak blant barn m.v. (Ot.prp. nr. 65 for 1970-71). Odelstingsforhandlingene side 87-92.

Ot.prp.nr. 65 (1970-71): Om lov om helsestasjoner og helsetiltak for barn m.v.

Odelstinget: Forhandlinger side 604-618 (12.juni1939).

Odelstinget: Forhandlinger: side 582-589 (5.juni 1972).

St. Forh. Nr.92 (1938): 709-728.

St.meld.nr. 34 (1950): Om utbygging av barneverninstitusjoner og helsestasjoner. Plan for bruk av overskottet av barnetilskottsordningen fra okkupasjonstida.

Stortingstidende (1939): 473-488.

St.prp.nr. 87 (1951).

1http://virksomme ord.uib.no/taler?id=250
2Opplysningene om sammensetning og om medlemmer er hentet fra www.stortinget.no og politikerarkivet www.nsd.no.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon