Debatten om politisk makt i Norge er i stor grad sentrert omkring de to maktutredninger, Maktutredningen (MU) fra omkring 1980 og Makt- og demokratiutredningen (MDU) fra omkring år 2000 (NOU 1982:3; Østerud m.fl. 2003). Begge hviler tungt på sentrale internasjonale forskningsbidrag, men også på bidrag fra norske akademikere som Jens Arup Seip og Stein Rokkan (Seip 1963; Rokkan 1966). Naturlig nok var begge maktutredningene preget av sin tid, samtidig som de bidro til å sette en forskningsdagsorden i etterkant. Sterkt forenklet kan en si at for MU var det i særlig grad styringsproblemer i demokratiet som sto sentralt, mens det for MDU var det utfordringer for folkestyret. Der den første hadde «segmentering» som en av sine viktigste overskrifter, handlet den siste svært mye om «forvitring».

Her skal jeg konsentrere meg om Stortingets makt i det norske demokratiet – hvordan det har vært analysert historisk og statsvitenskapelig. Til grunn ligger noen enkle forestillinger om hvordan Stortingets makt kan analyseres som jeg skal innlede diskusjonen med. Dernest ser jeg konkret på historiene om Stortinget gjennom det 20. århundre og fram til 2014, først ved statsviteren Tim Greves analyse av mellomkrigsårene (Greve 1964) og dernest på historikeren Tore Grønlies analyse av tiden etter 1945 (Grønlie 2014). Greves og Grønlies analyser er, sammen med de to maktutredningene, sentrale referanser når jeg i den neste delen diskuterer hvor langt en kan komme med statsvitenskapelige firefeltstabeller. Til slutt skisserer jeg kort noen utfordringer for stortingsforskningen framover.

Et skjema for studiet av makt

Statens makt i et samfunn ikke er en konstant størrelse, og er heller ikke bare avhengig av hvilke oppgaver staten har i samfunnet. Statens makt og maktmuligheter øker med ressursgrunnlaget i samfunnet – med produksjonskapasitet, kommunikasjonsmuligheter og med teknologisk utvikling. Muligheten staten har til å påvirke og initiere endring, til å kontrollere, finansiere og prege samfunnsutviklingen, er større i dagens samfunn enn den var f.eks. i mellomkrigstiden. Stortingets makt i samfunnet vil derfor avhenge både av dets makt i staten – altså overfor de andre statsmakter, særlig regjering og forvaltning – og av statens makt i samfunnet. Så selv om Stortingets makt i staten minker, kan Stortinget likevel få større makt i samfunnet – dersom statsmakt generelt øker. Om Stortingets makt øker i staten, kan den tilsvarende likevel minske i samfunnet.

Tabell 1.

Utviklingen av stortingets makt over samfunnsutviklingen

STATENS MAKT I SAMFUNNET
ØKENDEMINKENDE

STORTINGETS
MAKT I
STATEN
ØKENDE1 / I
Økt
samfunnsmakt
2 / II
Uavklart samfunnsmakt
MINKENDE3 / III
Uavklart samfunnsmakt
4 / IV
Minsket samfunnsmakt

1-4: I det korte perspektiv

I-IV: I det lange perspektiv

Dersom statens makt i samfunnet øker samtidig med at Stortingets makt øker, altså rute 1, vil de folkevalgte politikere ha økt sin makt i samfunnet. Men dersom Stortinget øker sin makt samtidig som statens makt minskes, er dette mer usikkert (rute 2). Da avhenger det hele av hvor mye statens makt minker og hvor mye Stortingets makt øker. Den samme usikkerheten vil være til stede dersom Stortingets makt i staten minsker samtidig som statens makt i samfunnet øker (rute 3). Men en svekket stortingsmakt innenfor en krympende stat vil helt klart gi mindre makt til Stortinget (rute 4).

Ulike forskningsbidrag vil ha ulike tidsperspektiv på slike endringer. For å få fram forskjellen kan vi da nummerere rutene arabisk i det korte perspektivet og romersk i det lange. Det er med andre ord ikke gitt at ulike forskere vil havne i samme rute i denne tabellen selv om de skulle være enige om det meste. Eller som Grønlie sier det i stortingshistorien:

«Mye stortingsforskning har vært samtidsorientert – først og fremst opptatt av å beskrive og analysere den aktuelle situasjon. Alle forskere kan derfor ha rett – eller mye eller noe rett, hver for det tidspunkt de har ment analysen skal gjelde for».

Grønlie 2014: 27).

En slik tabell er selvsagt ingen erstatning for empiriske analyser, men tvert imot et utgangspunkt for dem. De fleste som skriver om institusjonell makt, skiller mellom ulike deler av staten og de skiller også mellom ulike sektorer av samfunnet. Nyansering er selvsagt en dyd – men det kan også sperre for innsikt i hovedtrender. Tabellen minner derfor primært om at diskusjoner om folkevalgt samfunnsmakt både bør ha en tydelig tidsramme og en klar tematisk innramming.

Greve om mellomkrigstida

De Seip anmeldte Stortingets historie gjennom 150 år var det de to første bindene, forfattet av Alf Kaartvedt og Rolf Danielsen, som fikk sterkt rosende vurderinger (Seip 1968; Kaartvedt 1964; Danielsen 1964). Tim Greves bind for perioden 1908-64 ble langt mer forbeholdent omtalt. Ifølge Seip ble Stortinget i Greves fremstilling «stående som en kulisse, istendenfor å være spillets tema» (Seip 1968:16). Samtidig får forfatteren en noe forbeholden ros for å være «ofte inne på et kjernespørsmål som forholdet mellom regjering og storting».

For Greve var mellomkrigstiden mindretallsregjeringenes tid. De fulgte etter Gunnar Knudsens sterke Venstre-regjering fra 1913-20. Den nye statsministeren i 1920, Otto B. Halvorsen, fra Høyre, erklærte at forholdene under verdenskrigen hadde vært slik at Norge hadde en «enevoldsregjering» der makten var flyttet fra Stortinget til regjeringen. Dette snudde imidlertid utover på 1920-tallet til det sterke Storting slik at i enkelte borgerlige kretser førte misnøyen med «stortingsregjereriet» senere til krav om «mer regjering» (ibid. 274). Greve mangler Johan P. Olsens «fjære og flo»-metafor, men analysen er den samme: Stortingets makt avhenger av parlamentarisk situasjon (Olsen 1983).

Regjeringene nølte dessuten med å «ta opp saker det ville stå alvorlig strid om i Stortinget», og noen saker ble lansert først etter at regjeringen under hånden hadde forhandlet fram forhåndsstøtte fra et stortingsflertall (Greve 1964: 284). Her finner vi tesen om antesiperte reaksjoner og en praksis som senere er kalt «maktintegrering». At andre aktører setter rammer for regjering og storting er heller ikke upåtalt hos Greve. Særinteressenes påvirkning gjennom komitebehandlingen av f.eks. budsjettene blir påpekt. Det skinner videre igjennom at statens styringskapasitet i forhold til samfunnsutviklingen var svak gjennom hele mellomkrigstiden.

Situasjonen med svake regjeringer endret seg noe fra midten av 1930-tallet. Mindretallsregjeringen Nygaardsvold hadde ifølge Greve et rimelig godt forhold til Stortinget, og «gjennom kontakter mellom partigruppenes ledere og regjeringen unngikk man mange tilspissede situasjoner». Det var nemlig slik at noe «virkelig regjeringsalternativ forelå ikke» (ibid. 365). Regjeringen Nygaardsvold søkte brede fullmakter fra Stortinget, men der var man urolig for at dette kom i strid med Grunnloven. Samtidig peker Greve på at allerede i 1920-årene – «ble det gitt lover som gikk temmelig langt når det gjelder delegasjon av myndighet» (ibid. 367).

Parlamentarismen betydde at regjeringens støtte i Stortinget, mer enn grunnlovsparagrafer, var avgjørende for balansen mellom storting og regjering. Spørsmålet om partienes rolle var f.eks. helt sentralt: Hvor godt sammensveiset var partiene? Hvor samarbeidsvillige var de? Hvilken interesse hadde opposisjonspartiene av å kaste regjeringen, og i hvilken grad hadde de en felles interesse? Greve hadde ikke det språk og de begreper vi i dag fører disse debattene med, men det bildet han tegner, er likevel ikke vanskelig å kjenne igjen: Stortingets makt i staten var svakt omkring første verdenskrig, deretter følger en periode på 20-tallet med sterke storting, for så å slutte med en handlekraftig mindretallsregjering som likevel måtte føye seg etter vanlige parlamentariske prosesser gjennom forhandlinger med stortingspartiene. Hva skal vi si om en slik analyse: Intet nytt under solen?

Det er ikke mitt poeng. Svært mye er helt annerledes i etterkrigstidens Norge – for ikke å snakke om tiden omkring årtusenskiftet. Mitt poeng er at analytisk så er mange av de samme mekanismene som maktutredningen senere har begrepssatt, også til stede i Greves beskrivelser av mellomkrigstiden. Han bruker ikke de samme ord og uttrykk, men han beskriver mange av de samme maktrelasjonene slik dagens forskere gjør det. Den store forskjellen er likevel at dette er så mye mer eksplisitt i diskusjonene etter maktutredningene. Da er også både samfunnsperspektivet og de internasjonale relasjoner/bindinger langt mer tematisert.

Stortingsmakt etter 1945: Grønlie og maktutrederne

I sin fremstilling av stortingshistorien fra 1945 til i dag går Grønlie i aktiv dialog – og i noen grad – i rette med maktutrederne. Hva er så hans perspektiv på Stortingets makt?

Fra tidligere forskning trekker han inn en rekke ulike perspektiver (Grønlie 2014: 26-28). «Flo og fjære» står sentralt, likeså perspektivet på «gjensidig avhengighet og integrasjon». Begge deler hentes fra den første MU. Det betones også at makt kan vinnes og tapes samtidig – men da på ulike saksområder. Fra MDU refereres diagnosen om «en langtrukken tilbaketrekning av politiske organers løpende beslutningsmakt». Han trekker også inn at noen forskere – som Hilmar Rommetvedt – har vært langt mer positive i sin beskrivelse av Stortingets makt enn f.eks. MDU (Rommetvedt 2011). Behovet for en bredere analyseramme nevnes også – om enn i forbifarten – siden en utvidelse av statens «virkefelt og engasjement» øker de folkevalgtes betydning for oss alle (ibid. 28).

Hva er så Grønlies konklusjon? Stort sett finner han en gradvis økning i Stortingets innflytelse – fra et lavmål i 1945 og til en klart sterkere stilling på 1980-tallet (s. 179). Fra 1990-tallet er utviklingen mer differensiert. Gjennom dette tiåret fremheves et aktivt storting som «ikke gikk av veien for å overstyre og detalj-instruere regjeringen» (s. 151). Ja – i enkelttilfeller kunne også «engasjerte og innflytelsesrike representanter selv overta den saksbehandling som normalt tilligger regjeringsapparatet» (s. 154). Når det gjaldt politikken i forhold til de tidligere statsselskapene, så ga Stortinget fra seg makt gjennom fristilling av selskaper – men da til markedet, ikke til den utøvende statsmakten (s. 160). Konklusjonen for 1990-tallet og fram til 2005 er at Stortinget, samlet sett, utvidet sin makt overfor den utøvende makt, selv om den på noen områder fikk også redusert sin makt gjennom fristilling og rettsliggjøring (s. 168).

I det siste tiåret fram mot 2014 var tendensene til samarbeid og integrasjon mellom de to statsmaktene det mest slående (s. 168). Stoltenbergs rød-grønne flertallsregjering overså – ifølge opposisjonen – Stortinget. De styrte ifølge Erna Solberg, fra «lukkede rom» (s. 170). Den stortingsaktivismen som hadde fått sitt utløp overfor mindretallsregjeringene på 1990-tallet, fikk klart mindre betydning etter 2005.

Tendensen gikk samtidig i retning av at det ble inngått «brede forlik på Stortinget i sentrale politiske stridsspørsmål» (s. 171). Eksempler er forlikene om pensjon, klima og statskirken. I perioden mellom 1998 og 2012 har alle partiene vært med på et forlik, selv om bare KrF har vært med på dem alle. Samtidig gikk utviklingen mot en sterkere integrasjon mellom politisk ledelse og embetsverket innad i departementene. Ut fra slike utviklingstrekk stiller Grønlie spørsmål om «hele det politiske styringsverket har blitt sterkere integrert» (s. 179).

I sin konklusjon fremhever Grønlie at det er grunn til større optimisme på Stortingets vegne enn det som har preget mye av debatten siden 1980-tallet, men han understreker også at fra 1990-tallet er det vanskeligere å «balansere vinster og tap». Den parlamentariske styringskjeden fikk «sterkere konkurranse fra internasjonale beslutningssentra, fra rettsliggjøring og økende domstolmakt og fra ʻfristilte’ og ʻuavhengige’ beslutningssentra» (s. 191). Videre legger han vekt på at endringen i Stortingets måte å arbeide på først og fremst skyldtes «politikkens ekspansjon». Stortinget søkte aktivt å «styrke de folkevalgtes evne til å bearbeide den utøvende maktens utspill og legge grunnlaget for egne politiske initiativ» (s. 195). Rettsliggjøringen er for Grønlie et unntak fra dette, ikke noe som bekrefter en allmenn tendens til svekkelse av Stortingets makt.

Til slutt fremhever han et annet perspektiv, nemlig «samhandlingen eller integrasjonen» mellom storting og regjering: Det ble skapt en forliksarena på toppnivå i politikken av «toneangivende komitérepresentanter, parlamentariske ledere og representanter for regjeringen» (s. 196). Dette må også sees i lys av en kompromisskultur med lange historiske røtter. Her sluttes sirkelen for Grønlie, med en referanse til Hernes som pekte på integrasjon som nøkkelfaktor til forståelsen av norsk parlamentarisme. Bare at i dag er integrasjonen, slik Grønlie ser det, «blitt sterkere, den favner bredere og skjer mer på Stortingets premisser».

Hjelper det med en firefeltstabell?

La meg forsøke å plassere Greve og Grønlie i den tabellen jeg innledet med. Greve omtaler i liten grad endringer i statens makt over samfunnet, men når han omtaler kriseforliket i 1935 så heter det likevel at dette bygde på en forutsetning om en mer aktiv stat, og at Nygaardsvolds-regjeringen fikk vedtatt lover som «utvidet de offentlige myndigheters innflytelse over samfunnsutviklingen» (Greve 1964: 366). Min tolking er at Greve opererer med en underliggende forutsetning om at statens makt i samfunnet økte gjennom hele mellomkrigstiden.

Samtidig støtter ikke fremstillingen et bilde av at Stortinget entydig økte sin makt i staten. Mellomkrigstiden er en periode med mindretallsregjeringer og gjennomgående sterke storting, men en økende makt for Stortinget beskrives primært for utviklingen på 1920-tallet. Det betyr at sammenlikningens start- og sluttpunkter avgjør om Stortingets makt er økende eller minkende i perioden. Samlet sett vil min tolking av Greve være at han faller i rute 1 dersom tidsrommet gjelder 1910 til 1930. Avgrenses perioden til 1930 til 1940, vil han imidlertid falle i gruppe 3, hvilket så definitivt også vil være tilfelle dersom en tar inn etterkrigsårene fram til 1960.

Tabell 2.

Utviklingen av stortingets makt: greve, grønnlie, mu og mdu

STATENS MAKT I SAMFUNNET
ØKENDEMINKENDE

STORTINGETS
MAKT I
STATEN
ØKENDE1: GREVE1910-30
I: GRØNLIE 1945-2014
Økt samfunnsmakt
2: MDU 1980-2000

Uavklart samfunnsmakt
MINKENDE3: GREVE 1930-1940
III: GREVE 1910-1960;
MU 1950-1980
Uavklart samfunnsmakt
4

Minsket samfunnsmakt

1-4: I det korte perspektiv (inntil 20 år)

I-IV: I det lange perspektiv (mer enn 20 år)

Før jeg plasserer Grønlie i tabellen, vil jeg kort referere til MU og MDU. Et problem her – som jo selvsagt egentlig er en styrke – er at disse bringer inn mange nyanser i sine analyser som gjør plassering vanskelig: På noen områder øker statens makt, på andre minsker den. Langs noen dimensjoner øker Stortinget sin makt, på andre områder svekkes den, og det er begrenset i hvilken grad forskerne diskuterer sluttsummene. Høyst rimelig, sett fra én synsvinkel, men det kan likevel være interessant å diskutere de generelle utviklingstendensene for politisk makt i Norge. Når jeg her tolker disse beskrivelsene, så går jeg altså lenger enn det kan være grunnlag for hos forfatterne.

Jeg tar som gitt at MU beskriver en økning i statens makt i samfunnet i perioden 1945 til 1980. Det er imidlertid liten tvil om at de legger til grunn at Stortingets makt i staten har minsket i samme periode. Altså rute tre med romertall. Her må det likevel legges til at bildet nyanseres i senere arbeider fra både Olsen og Hernes om Stortinget (Olsen 1983; Hernes og Nergaard 1989). MDU dekker som nevnt særlig perioden etter 1980, og den er nokså klar på at Stortingets makt økte på 1990-tallet. Dette til tross for politikkens generelle forvitring, noe som signaliserer at de samlet sett ser for seg at statsmakten rent generelt, i hvert fall dens politiske komponent, har minsket gjennom fristilling, rettsliggjøring og økt internasjonal integrasjon, bl.a. gjennom EØS. Altså rute to med arabiske tall.

I likhet med Greves framstilling er det heller ikke hos Grønlie noe særlig diskusjon om endringer i statens makt. Ikke så rart det, dette er rett og slett ikke hans tema. Grønlies diskusjon av MDUs forvitringstese gir likevel grunn til å anta at han er skeptisk til det syn at statens makt har blitt særlig mye mindre over tid, neppe i perioden 1945 – 1990 selvsagt, men heller ikke i perioden 1990-2014. Når det gjelder Stortingets makt er han ikke i tvil om at denne generelt har økt i tida fra 1945 til 2005, men er noe mer i tvil om perioden etter 2005. Et sentralt poeng for Grønlie er imidlertid at makt kan øke eller minske samtidig på ulike områder, og som nevnt finner han det vanskelig alltid å summere opp «vinster og tap». Samtidig understreker han betydningen av «forlik» og et miljø av toppolitikere der stortingspolitikere er sterkt representert, så i sum tolker jeg ham klart i retning av at mellom 1945 og 2014 så økte Stortinget sin makt i staten, altså rute III med romertall.

Diskusjonen om Stortingets makt og forskningsveien fremover

Tre lærdommer fra debatten om endringer i Stortingets makt

For det første: De korte syklusene med økende og minskende stortingsmakt er fortsatt viktig å kartlegge og å diskutere – slik det er gjort siden parlamentarismens begynnelse. «Ebbe og flo» er en metafor som passer utmerket til en slik tilnærming. I slike diskusjoner er det selvsagt flere variabler enn om regjeringen har flertall eller er i mindretall: Dens partigrunnlag, dens relasjoner til stortingsgruppene, partisystemet og de politiske konfliktdimensjonene som preger stortingspolitikken, Stortingets organisering gjennom komiteer og deres kompetanseområde – f.eks. rollene til Kontroll- og konstitusjonskomiteen – alt dette er viktige variabler. Vi kan i tillegg gjerne inkludere de personlige relasjoner – og ambisjoner – til ulike lederskikkelser i partiene i denne multivariante analysen.

For det andre noen spørsmål om «maktintegrasjon». Hva betyr det i vår sammenheng? Det kan bety økt samhandling, informasjonsutveksling og forhandlinger mellom Storting og regjering. Kanskje kan uttrykket også ta inn toppskiktet i organisasjons-Norge, slik Rokkan oppfatter det i beskrivelsen av den «korporative kanal». «Toppfolkenes partnerskap» kalte Edvard Bull noe av det samme (Bull 1979).

I Grønlies versjon handler dette primært om en arena på toppnivå med «toneangivende komitérepresentanter, parlamentariske ledere og representanter for regjeringen» (Grønlie 2014: 196). Går vi til Hernes og Nergaard i boka «Oss i mellom» (1989), er poenget at Montesquieus lære om maktbalanse og institusjonell autonomi ikke holder. I Norge finner de en sterk maktintegrasjon (Hernes og Nergaard 1989: 217) på tvers av institusjoner der representantenes kontakt med regjering og forvaltning går «rakt, nært og tett» (ibid. 219). Komiteene er utgangspunktet for fortrolige diskusjoner og kompromisser der også opposisjonen får del i makten. I forlengelsen av en slik argumentasjon fremhever Hilmar Rommetvedt (2011) at det rent generelt har skjedd en «integrering og samordning av politikken på ulike saksområder som en tidligere ikke har sett i sammenheng» (Rommetvedt 2011: 41-42). Dette muliggjør en ivaretakelse av «allmenne hensyn og alliansebygging», altså det stikk motsatte av hva den såkalte segmenteringstesen postulerer. Utviklingen fører til «mer uformelle samhandlings- og påvirkningsformer der også Stortinget blir involvert» ifølge Rommetvedt (ibid. 152).

Min vurdering er at tesen om «maktintegrasjon» primært peker på når, hvordan og hvem som utøver makt – ikke på hvilken vei makten flyter. Det handler mer om virkemidler for maktutøvelse enn en maktdiagnose. Maktintegreringen vil med all sannsynlighet være sterkere under mindretallsregjeringer enn under flertallsregjeringer. Den vil dessuten være sterkere i såkalte «konsensusregimer» enn i «majoritetsregimer», i Skandinavia mer enn i Storbritannia (Lijphart 2012). Likevel vil makten uansett flyte begge veier i et integrert system siden en slik forhandlingskanal ikke kan opprettholdes i lengden uten at makt faktisk flyter. Men hvor sterke er strømmene og i hvilken retning er strømmen sterkest?

For det tredje er det viktig å håndtere diskusjonen om betydningen av såkalt «villet politikk». Stortinget har f.eks. selv innskrenket sitt maktområde ved å slutte seg til EØS-avtalen, eller Stortinget har selv ønsket å innskrenke sine maktmuligheter ved å akseptere regjeringens tilslutning til den Europeiske Menneskerettskonvensjon. Kanskje innså ikke Stortinget helt hvilken makt de ga fra seg da de samtykket i tilslutning til ILO-konvensjon nummer 169 i 1990. Dennes rettighetskatalog for urfolk fikk store konsekvenser for prosessen som ledet til den såkalte Finnmarksloven av 2005 (Semb 2015).

Uansett må vi etter min mening skille mellom intensjon og virkning. Ap og Høyre har i all tid slåss om omfanget av statens makt. Dersom Høyre bidrar til slik maktreduksjon, som i sin tur reduserer Stortingets makt, så er det faktisk meningen. Også «villet stortingspolitikk» kan med andre ord redusere Stortingets, de folkevalgtes, makt slik tilfellet i praksis er med EØS-avtalen. De gjør som Ulysses; binder seg selv til masten. En annen ting er at en slik reduksjon i noen tilfeller kan reverseres. Det gjelder (til dels) i skattepolitikken – men neppe for ILO-konvensjoner. Andre vedtak i Stortinget, som rettighetsfesting i lovverket, kan overføre makt fra vurdering i politiske organer til avgjørelser i rettsvesenet, og det er ikke alltid sikkert at Stortingets intensjon var å begrense folkevalgt makt. Poenget er likevel at uansett intensjon, så kan vedtak i Stortinget selv føre til «forvitring av folkestyret».

Stortingsforskningen fremover

Til slutt noen oppslag til stortingsforskningen fremover. Slik jeg ser det, er poenget fra et statsvitenskapelig perspektiv å studere i hvilken grad og på hvilken måte Stortinget formidler politiske strømninger blant velgerne inn i lover og bevilgninger.

For det første bør en derfor studere stortingsrepresentantenes forankring og kontakt med velgerne. Dette handler om nominasjonspraksis, valgordningen, partisystemet og om hvordan representantene pleier kontakten med sine fylker og partier rent generelt. Samtidig handler det også om endringer i medienes makt og om hvordan politiske saker og politikere formidles på den offentlige arena.

For det andre bør forskere studere årsakene til endringer i Stortingets makt. Hvordan Stortinget organiserer sin kontakt med regjering og forvaltning, om karakteren av internasjonale avtaler, om delegasjonslovgiving, kontrollvirksomheten og hvordan offentlig styring organiseres funksjonelt og geografisk.

For det tredje bør en studere legitimiteten til folkevalgte organer. Dette handler om profesjonalisering av politikken, om veksten i rådgiverkorpset, lønn og arbeidsbetingelser for representantene, om politiske debattformer og om balansen mellom konflikt og konsensus på Stortinget.

Slike studier vil samlet styrke vår mulighet til å bedømme endringer i Stortingets plass i folkestyret. Det finnes allerede en del forskning på alle disse temaene. Problemet er imidlertid at denne i liten grad koples til Stortingets plass i det norske demokratiet og dets betydning for samfunnsutviklingen i en større sammenheng.

Litteratur

Bull, Edvard (1979). Norge i den rike verden tiden etter 1945. Cappelens Norgeshistorie bd 14. Oslo: Cappelen Forlag.

Danielsen, Rolf (1964). Tidsrommet 1870–1908. I Carl Joakim Hambro m.fl. Det Norske Storting gjennom 150 år (Bind 2). Oslo Gyldendal.

Greve, Tim (1964). Tidsrommet 1908-1964. I Carl Joakim Hambro m.fl. Det Norske Storting gjennom 150 år (Bind 3). Oslo Gyldendal.

Grønlie, Tore (2014). Til forsvar for folkestyret. I Narud, Hanne Marthe, Knut Heidar og Tore Grønlie (red.) Stortingets historie 1964-2014. Bergen: Fagbokforlaget.

Hernes, Gudmund og Kristine Nergaard (1989). Oss imellom. Oslo: Fafo-rapport nr. 090

Kaartvedt, Alf (1964). Fra Riksforsamlingen til 1869. I Carl Joakim Hambro m.fl. Det Norske Storting gjennom 150 år (Bind 1). Oslo Gyldendal.

Lijphart, Arend (2012). Patterns of Democracy (2nd ed.). New Haven: Yale University Press.

Narud, Hanne Marthe, Knut Heidar og Tore Grønlie (2014). Stortingets historie 1964-2014, Bergen: Fagbokforlaget.

NOU 1982:3 Maktutredningens sluttrapport.

Olsen, Johan P. (1983). Organized Democracy. Political Institutions in a Welfare State – The Case of Norway. Oslo: Universitetsforlaget.

Rokkan, Stein (1966). Norway: Numerical Democracy and Corporate Pluralism. I Robert Dahl (red.), Political Oppositions in Western Democracies. New Haven: Yale University Press.

Rommetvedt, Hilmar (2011). Politikkens allmenngjøring og den nypluralistiske parlamentarismen (2. utg.). Bergen: Fagbokforlaget.

Seip, Jens Arup (1963). Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays. Oslo: Universitetsforlaget

Seip, Jens Arup (1968). Tanke og Handling i norsk historie. Oslo: Gyldendal.

Semb, Anne Julie (2015). Internasjonal rett og nasjonal politikk: Finnmarksloven. I Bjørn Bjerkli og Per Selle (red.) Samepolitikkens utvikling. Oslo: Gyldendal akademisk.

Østerud, Øyvind, Fredrik Engelstad og Per Selle (2003). Makten i demokratiet. En sluttbok fra Makt- og demokratiutredningen. Oslo: Gyldendal Akademisk.