Denne artikkelen undersøkjer kva innflytelse regjeringa har på strukturen og organiseringa av norske departement. Eit sentralt spørsmål er korleis kan det ha seg at departementa var uendra i ein 40 års periode etter andre verdskrig for så å bli underlagt store omstillingar og endringar. Dette blir undersøkt med utgangspunkt i teoriar om politisk design og institusjonell endring. Artikkelen viser at samanslåing, splitting, flytting, omorganisering og namneendringar er meir vanleg enn rein organisatorisk fødsel og død, at det er meir omfattande endringsaktivitet på avdelingsnivå enn på departementsnivå, at endringar i departementsstrukturen ved regjeringsskiftet er blitt meir vanleg frå Syse regjeringa (1989-90) og frametter, at er eir omfattande endringar ved ideologiskifte enn utan ideologiskifte og at er meir omfattande endringa ved koalisjonsregjeringar enn ved eittpartiregjeringar. Borgarlege regjeringar er meir aktive for å endre departementsstrukturen enn regjeringar der Arbeidarpartiet er med. Gamle departementa med sterke brukargrupper i ryggen og departement som har nasjonalstatlege kjerneoppgåver som finans, utanriks og forsvar er meir robuste enn nye departement.
This article examines what influence the cabinet has on the structure of Norwegian ministries. A central question is why the ministerial structure during the first thirty years after the Second World War were very stable followed by big changes after 1990. This is examined based on theories of political design and institutional change. The article shows that merging, splitting, and movement of departments are more common that pure birth and death, that changes are more common on department level than on ministry level, that from 1990 change of ministerial structure have become more common when cabinet change, that changes are more common when there is ideological change between cabinets and also more common when there are coalition cabinets. Non-socialist cabinets are more active by changing the ministerial structure than cabinet dominated by the Labor party. Old ministries with strong stakeholders and ministries with core state tasks such as finance, foreign affairs and defense are more robust than new ministries.
Historikere, statsvitere og sosiologer har skrevet om Karl Evang (1902-1981) og hans tid som helsedirektør fra 1938 til 1972. Hans radikale politiske bakgrunn og sterke personlighet trekkes ofte fram. Evang omtales som den mektige helsedirektøren som bygde fagstyret og hadde stor innflytelse i helsepolitikken. Denne artikkelen tar for seg hvordan spenninger mellom fag og politikk spilte seg ut i et konkret saksfelt. Med feste i mødrehygienesaken, handler artikkelen om forholdet mellom fag og politikk i helsedirektør Karl Evangs tid. Her undersøkes dette saksfeltets møte med politikken i Stortinget og hos ministrene og hvordan forventninger om lojalitet, nøytralitet og faglig uavhengighet spilte seg ut. Materialet er stortingsdokumenter, publikasjoner fra Evangs hånd og biografisk materiale. Analysen viser at Evang kraftfullt arbeidet for iverksetting av regjeringens politikk, noe opposisjonen lenge var kritisk til. Han var lojal mot skiftende statsråder, men når statsrådene var lunkne til mødrehygienesaken, var han mer lojal mot kvinnebevegelsen og sin sosialhygieniske faglighet. For Evang var mødrehygienesaken også en faglig sak.
Scholars of history, political science and sociology have written about the Norwegian Director of Health from 1938 to 1971, Karl Evang (1902-1981). Evang’s political radicalism and his strong personality are often emphasized, and the Directorate of Health is known as the prime example of a new expert administration in Norway. This article explores how tensions between policy and administration appeared within one specific field of health policy, the issue of the birth control clinics. These clinics (the first opened in 1924) were given state funds from the mid- 1930s. As Director of Health, Evang advocated public funding, but there were strong conflicts in Parliament about the state’s involvement in improving access to birth control. Thus, the roles of a civil servant: loyalty, neutrality and professional independence, are discussed in this case study of relations between Evang and the ministers he served under. The sources are Parliamentary documents, Evang’s publications and biographical material. The analysis shows that Evang was implementing the governmental policy, to which the opposition was critical. He was loyal to his ministers, but when these gave less or no support to the birth control clinics he exercised his professional independence while at the same time demonstrating his loyalty to the Labor Party’s women’s movement.
Etter seks mislukka forsøk på tre tiår, vart det kommunale sjølvstyret grunnlovfesta i Noreg våren 2016. Politikarane hadde tidlegare vore i villreie om kva som eigentleg skulle grunnlovfestast, og kva konsekvensane ville verte. Artikkelen, som freistar å forklare den politiske skepsisen, peikar på ambivalensen knytt til sjølve konseptet kommunalt sjølvstyre. Omgrepet har lange tradisjonar i norsk politisk retorikk, men har dei seinaste tiåra endra meining. Det uttrykkjer i større grad ein juridisk og politisk ambisjon om å byggje eit kommunalt forsvarsverk mot staten, noko som gjer omgrepet mindre relevant og meir politisk problematisk enn tidlegare. Artikkelen trekkjer òg inn historiske erfaringar for å forklare skepsisen mot grunnlovfesting. Det fleksible institusjonelle rammeverket kring kommunane har historisk sett vore ein viktig føresetnad for at lokaldemokratiet kunne spele ei sentral rolle i framveksten av det norske velferdssamfunnet. At Stortinget på sjuande forsøk sa ja til grunnlovfesting, var uttrykk for at politikarane kjende seg trygge på at vedtaket ikkje ville ha utilsikta og uynskte konsekvensar for statleg politikk overfor kommunane.
The spring of 2016, after six failed attempts in three decades, local self-government was finally incorporated in the Norwegian Constitution. Previously, politicians had been in doubt: Exactly what was to be established by law, and what would be the consequences? This article, which aims to explain the political scepticism, focuses on the ambivalence concerning the very concept local self-government. The sense of the term, deep-rooted as it is in Norwegian political rhetorics, has changed in recent decades. It expresses to a larger extent a judicial and political ambition to build a municipal defence against the state. This makes the expression less relevant and politically more problematic. The scepticism is also explained by historical experiences. Historically, the flexibility of the institutional framework surrounding the municipalities secured that local democracy could play an important part in the development of the Norwegian welfare society. Parliament’s ʻyes’ on the 7th attempt, shows us that the politicians now felt confident this amendment to the Constitution would not give any unintended and unwanted consequences for central state policy vis-à-vis the municipalities.
Artikkelen tar utgangspunkt i sentrale teser i Makt- og demokratiutredningen 1998-2003 – politikkens retrett og statens fragmentering. Med grunnlag i nyere arbeider om sentraladministrasjonens og Stortingets historie, argumenterer forfatteren for at politikk snarere har fått en styrket enn en svekket posisjon i sentrale statsinstitusjoner, og at statsmaktens sentrale organer snarere fremstår som mer integrerte enn som fragmenterte.
I et langtidsperspektiv har vi vært vitne til en politikkens ekspansjon. Forfatteren argumenterer for at stadig flere områder av samfunnet også etter nyliberalismens gjennombrudd i 1980- og 90-årene har blitt gjenstand for politiske beslutninger. Mer spesifikt hevder han at politisering, omdanning av forvaltningen til et stadig bedre redskap for politikk, har vært den dominerende forvaltningspolitiske utviklingslinjen fra 1945 til i dag. Og han argumenterer for at Makt- og demokratiutredningen undervurderer de nye styringsredskapene som ble utviklet, særlig i 1990-årene.
Forfatteren er enig i at rettsliggjøring kan innebære en innskrenkning av politikk, men betoner at den også et produkt av politikk, og ofte et resultat av høyere politiske ambisjoner. Like gjerne som å betone motsetningen mellom politikk og rett, er det naturlig å fremheve symbiosen mellom dem.
Forfatteren slutter seg til Makt- og demokratiutredningen i at statsforvaltningen er blitt splittet opp gjennom oppdeling og rendyrking av forvaltningsområder, og ved utskilling til selskaps- og selskapslignende organisasjonsformer i statens grenseland – en «ytre stat». Men samtidig argumenterer han for at den «indre staten» er blitt mer integrert. I forvaltningen samarbeider politikere og embetsverk stadig tettere i politikkutviklingens tjeneste. Samtidig er integrasjonen på tvers av skillet parlament – utøvende makt blitt vesentlig sterkere gjennom Stortingets intensivering av kontrollen med forvaltningen, økende samhandling mellom folkevalgte, regjeringen og forvaltningen, og en styrket tendens til brede politiske forlik.
The point of departure of this article is the central theses of the Research project on power and democracy in Norway 1998 – 2003 (“Makt- og demokratiutredningen 1998 – 2003») – «the retreat of politics» and «the fragmentation of the state». On the grounds of recent works on the History of the Central State Administration and Parliament, the author argues that the position of politics is strengthened rather than weakened in central state institutions, and that the central political and administrative institutions of the state have become more integrated, rather than fragmented.
In a long time perspective we have been witnessing a steady expansion of politics. The author argues that more fields of society have become objects of political decision also after the breakthrough of neoliberalism in the 1980s and 90s. More specifically he argues that politization, understood as the steady transformation of the Central State Administration into a better tool for the development of politics, has been the dominant line of development of administrative policy from 1945 to today. He also argues that Makt- og demokratiutredningen underestimates the new tools of political and administrative governance developed, especially during the 1990s.
The author agrees that judicialization may inflict restrictions on politics. It is however also a product of politics, and often a result of higher political ambitions. Rather than emphasizing the contrasts between politics and law, it seems natural to highlight the symbiosis between them.
The author also agrees that the Central State Administration has become more differentiated and specialized through the split and specialization of administrative areas and institutions, and by the devolution of administrative bodies into corporations or corporation-like judicial forms on the border-line of the state – an «outer state». At the same time, however, he argues that the «inner state» has become more integrated. In the ministries politicians and bureaucrats cooperate ever more in the service of politics. And the integration over the divide parliament – executive power has become considerably stronger through the intensified parliamentary control of the executive, the interaction between parliamentarians, the cabinet and the ministries, and a strengthened tendency of broad political settlements.
Makt-og demokratiutredningen (1998-2003) ble iverksatt ved stortingsvedtak høsten 1997, blant annet under inntrykk av en omfattende globaliseringsdebatt. En hovedkonklusjon i utredningen var at betydelig politisk makt var overført til organer som ikke sto til ansvar i valg. Tesen om rettsliggjøring av politikken var en del av denne konklusjonen. Artikkelen svarer på en kritikk som sier at konklusjonen, sett i ettertid, var overdrevet, og at betydelig politisk styring er sikret gjennom en mer effektivt organisert forvaltning og en mer samordnet budsjettbehandling. Svaret erkjenner dette, men legger samtidig vekt på at tesen om rettsliggjøring snarere er styrket og at internasjonaliseringen av maktforhold er mer omfattende enn for 10-15 år siden.
The Norwegian Power and Democracy Study was established by Parliament as an independent research program running from 1998 to 2003. The major conclusion was that substantial amounts of political power had been transferred from elected assemblies to institutions that were not held to account in elections. The judicialization of politics was part of this conclusion. The article is responding to a critique saying that the state has preserved more control than foreseen by the Study. The response endorses some parts of this objection, particularly the arguments that the bureaucracy is more efficiently organized and that a revised budget procedure gives better control. Still, the article concludes that the theses of judicialization and the transfer of power by the European Economic Space Agreement confirms substantial parts of the message from the Power Study.