Boken «Samhandling og kvalitet i helseorganisasjonar» er en artikkelsamling utgitt på Universitetsforlaget i 2014. Den er redigert av Oddbjørn Bukve og Gro Kvåle, og har 8 medforfattere på til samen 11 kapitler. 7 kapitler er empiriske studier som på ulike måter handler om kvalitet i helseorganisasjoner. Mange av kapitlene, men ikke alle, handler også om samhandling eller koordinering på eller mellom nivåer i helsetjenesten. Det er enten i sykehus, mellom sykehus og kommuner eller i kommuner. Kapitlene 9 og 10 avviker fra dette mønsteret da de handler om respektive folkeaksjoner for å beholde lokale sykehus og på hvilket styringsnivå ansvaret for sykehus bør plasseres.

Boken har et organisasjonsteoretisk og institusjonelt perspektiv på analysene av kvalitet og samhandling i helseorganisasjoner. Dette er et vellykket grep. Ved å beskrive og analysere ulike case får den fram hva som kan være begrensninger og suksesskriterier for både kvalitet og samhandling knyttet til trekk ved aktuelle helseorganisasjoner. Det institusjonelle perspektivet medfører at det er mulig å gå i dybden på barrierer og suksesskriterier. På tross av komplekse problemstillinger får boken som helhet, og de enkelte kapitlene, fram hvordan bedre koordinering og samhandling faktisk kan bedre kvaliteten på behandlingen pasientene mottar. Men samhandling framstår ikke som noe enkelt grep for å bedre kvaliteten på helsetjenestene.

Innledningskapittelet er skrevet av redaktørene. Det tar for seg helseorganisasjoner som komplekse systemer mht. produksjon av tjenester til en variert gruppe pasienter, organisasjon og yrkesgrupper, og som system for flernivåstyring – alle fire faktorer som medfører at helseorganisasjoner har behov for «samordning, samspel og samhandling». Bakteppet er at det er et press på helseorganisasjonene om å ekspandere og reformere, fordi stadig ny medisinsk kunnskap og teknologiske framskritt skaper forventinger hos innbyggerne om tilgang til stadig nye tjenester. Kapittelet går gjennom en del organisasjonsteoretiske og institusjonelle perspektiver og det er verdt å trekke fram fokuset som rettes mot institusjonelle kontekster – altså de kulturbaserte verdier og normer som organisasjoner eksisterer innenfor. Avsnittet drar videre opp et par interessante perspektiver som den translasjonsteoretiske og diskursive retningen innenfor institusjonell teori. Kapittelet diskuterer ikke de teoretiske problemstillingene for boken som helhet, og er kun en introduksjon til perspektiver. Noen av perspektivene som dras, opp gås det dessverre ikke eksplisitt videre med i noen av bokens interessante kapitler.

Kapitlene er bygget over samme vanlige akademiske lest med en bakgrunn for å etablere en problemstilling, teoretisk innledning, presentasjon av case, resultater, diskusjon og et avsluttende konkluderende avsnitt. Alle kapitlene er altså sin egen lille fortelling. Dette er på den ene siden et godt grep fordi case er ulike og kan analyseres best med forskjellige teoretiske inntak. Samtidig er dette også bokens svake side. Dette grepet gjør noen av kapitlene «fortunge». Det er mange lag av teoretisk presentasjon en leser skal gjennom før case og metode, og ikke minst resultater presenteres og analyseres. Det kan tenkes at noen av de analytiske og helseorganisatoriske poengene kunne tjent på forenkling heller enn å bli pakket inn i komplekse teoretiske forklaringsrammer. Dette er et trekk ved flere av kapitlene, men gjelder spesielt for kapitlene 2, 5 og 7. Det opereres heller ikke med referanser mellom kapitler. Det kunne med fordel vært gjort ettersom det er flere kapitler som trolig bruker samme case, mens andre er forholdsvis like i substansiell problemstilling, altså knyttet til hvilket helseorganisatorisk tema de tar opp.

To kapitler (2 og 3) tar opp forbedringsprosjekter i sykehus. Vi får kunnskap om koordinering mellom seksjoner i sykehus og vi får innsikt i hvor grundig forbedringsprosesser bør være for å få implementert nye rutiner. Ikke minst får vi innsikt i hvilke aktører som bør delta og aktiviteter som bør gjennomføres. Kapittel 3 tar i bruk det diskursive institusjonelle perspektivet og viser at, i tillegg til de andre prosessene som settes i gang og som er nødvendige for å lykkes i slike prosesser, kan måten utfordringer og løsninger omtales ha betydning for forbedringsprosessens vellykkethet. Det kan se ut til at disse kapitlene benytter samme case uten at det kommenteres.

Tre kapitler (6, 7, og 8) tar opp ulike sider ved samhandlingen mellom kommuner og sykehus om inn- og utskriving av pasienter. Kapittel 6 studerer et case bestående av et sykehus, en liten og en stor kommune, og tematikken er utskriving og rehabilitering av pasienter som har hatt hjertesykdom. Ikke uventet får pasientene som skrives ut til den store kommunen, langt bedre oppfølging og rehabiliteringsopplegg enn pasienter som skrives ut til den lille kommunen. I samhandlingen med den store kommunen kan det også legges opp til bedre pasientforløp. Kapitlene 7 og 8 er nokså like i tematikken som i stor grad handler om informasjon som gis mellom sykehus og kommuner knyttet til inn-og utskrivingsprosesser. Kapittel 7 viser til at mangel på informasjon om pasienter som skrives ut og kommer til sykehjem i kommunen, medfører at sykehjempersonellet må improvisere mye for å gi pasienter adekvat behandling. Kapittel 8 viser til at det ikke alltid gis nok informasjon fra kommunenes side heller, når pasienter legges inn i sykehus. Også knyttet til disse kapitlene kommer man i tanker om at empirien skriver seg fra samme case, men det sies ikke noe om det. Forskjellen er det teoretiske inntaket der kapittel 8 har et inntak som peker på ulike institusjonelle prosesser som regulative, normative eller kulturelt-kognitive, og der diskusjonen viser til at det er både mangler i formell organisasjon, profesjonell standardisering og at aktørene i prosessen ikke er enige om hva som er rett handling ved inn- og utskriving. Altså hvilken informasjon er det egentlig som skal legges ved og hvem skal gjøre det?

Kapittel 4 er et viktig kapittel, slik eldreomsorgen ser ut til utvikle seg, og handler om kontinuitet i behandling av hjemmeboende demente pasienter i kommunene og rutiner som skal til for å sikre dette. Kapittel 5 handler om iverksetting av kvalitets- og internkontrollforskriftene i et flernivåsystem og, knyttet særlig til internkontrollforskriften, stilles det spørsmål om det er mulig å lære mellom nivåene. Kapittelet viser til at det foregår tilpasning på lokalnivået der avvik ikke alltid skrives selv om det burde vært gjort. Spørsmålet stilles da om det sentrale nivået i styringen av helseorganisasjonene får kunnskap som er tilstrekkelig for å styre, også knyttet til andre kanaler for informasjon om lokale tjenester.

To kapitler (9 og 10) ser sykehusene utenfra. Det første analyserer diskursene som kommer opp knyttet til endringer i sykehusstrukturen og har et spesielt fokus på lokale aksjoner for å hindre nedleggelse. Det andre stiller spørsmål om hvem som bør ha ansvaret for sykehusene: Knyttet til den politiske legitimiteten og til innbyggernes mulighet til å delta i beslutninger om hvordan sykehusstrukturen skal se ut, er det rett at de er organisert som foretak og løftet ut av politisk kontroll?

Bokens kapittel 11 oppsummerer og peker på noen sammenhenger mellom kapitler.

Boken stiller et bredt spekter av spørsmål som medfører at vi som leser får et helhetlig bilde både av situasjonen for koordinering og samhandling i helseorganisasjoner, og av hva som skal til for å bedre den. Boken viser at det ikke er noen enkel vei til forbedringer, men den går inn i aktuelle case og analyserer konkrete forbedringsprosjekter, som faktisk viser til løsninger på utfordringene slike organisasjoner møter. Dette er bokens sterke side og gjør den til en god bok å lese og den bør appellere til et nokså bredt publikum. Både ledere og medarbeidere i helseorganisasjoner, samt studenter, bør kunne finne tema som er interessante her.