Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Open access
(side 4)
Redaksjonen kårer på vegne av Norsk statsvitenskapelig forening den beste artikkelen i hver årgang av Norsk statsvitenskapelig tidsskrift. Prisen for 2016 tildeles Janneke van der Ros for artikkelen «Den norske staten ...
Introduksjon
Open access
Fagfellevurdert
(side 5-9)
av Per Lægreid og Lise H. Rykkja
Samfunnstryggleik og krisehandtering er blitt eit viktig politikkområde i Noreg, særleg etter terrorangrepa 22. juli 2011, men og på grunn av andre store utfordringar vi står overfor i vår tid. Eitt eksempel ...
Fagfellevurdert artikkel
Open access
Fagfellevurdert
(side 10-36)
av Helge Renå
SammendragEngelsk sammendrag

Terrorangrepene 22. juli, 2011 («22/7»), mangler sidestykke i norsk kontekst. Angrepene kom uventet. 22.juli-kommisjonen fikk den krevende oppgaven å besvare hva som skjedde og hvorfor. Rapporten fikk mye oppmerksomhet og dens analyser, vurderinger og konklusjoner ble i det store og hele akseptert og anerkjent av myndighetene, media og opinionen for øvrig. Men hvordan går en frem for å besvare spørsmål om svært uventede hendelser, og hvordan vurdere aktørenes respons? Kommisjonsrapportens egne analyser og vurderinger har i liten grad vært diskutert, og det som har vært av kritikk har i liten grad bygget på forskningsbaserte analyser av det faktiske innholdet i rapporten. Artikkelen gjør det gjennom en tekstanalyse av kommisjonens tolkning av egen oppgave og dens analyse av politiaksjonen Utøya med utgangspunkt i vitenskapsteoretiske og beslutningsteoretiske perspektiver.

Analysen finner at kommisjonen i tolkningen av egen oppgave viste til ulike hensyn og perspektiv som er til dels motstridende. Denne flersidigheten er langt på vei borte i dens analyse av politiaksjon Utøya. Det primære formålet er å analysere for å forklare og vurdere resultatet av politiaksjonen, særlig sentralt er å vurdere om aktørene burde ha handlet annerledes. Artikkelen finner at kommisjonen i spørsmålet om ansvar er uklare på hva og hvor mye som kan tilskrives henholdsvis systemet og personene i systemet. Videre bygger kommisjonens analyse og vurderinger tidvis på informasjon de involverte ikke kunne ha på det daværende tidspunkt – post-kunnskap blir til pre-kunnskap. Dermed blir vurderingene gjort på feil grunnlag, dersom målet er å gjøre vurderingene ut i fra det situasjonsbildet aktørene hadde. Artikkelen viser viktigheten av at offentlige undersøkelseskommisjoners analyser, vurderinger og konklusjoner ikke godtas uten videre, men blir gjenstand for forskning og kritisk debatt.

The terrorist attacks on July 22, 2011 (the «22/7»), is unparalleled in Norwegian context. The attacks came unexpected. The «July 22 Commission» received the demanding task to answer the questions of what happened and why. Their report received much attention and its analysis, assessments and conclusions were widely accepted and renowned by the government, media and public opinion in general. But how to proceed to answering questions related to very unexpected events, and how to assess the first responders’ response? Discussions of the analysis and assessments in the commission report are scarce. Very little of the critique have been based on research on the actual content of the report. This article is in this sense an exception. It conducts a textual analysis of the Commission’s interpretation of its own task and its analysis of police operation Utøya drawing on theoretical perspectives and concepts from philosophy of science and decision making theory.

The analysis finds that the Commission in its interpretation of own task drew on different considerations and perspectives that sometimes were contradictory. This diversity in perspectives is gone in its analysis of the police action Utøya. Then the primary purpose is to explain and assess the results of police action, particularly important is to assess whether the actors should have acted differently. The article finds that the Commission on the question of accountability is unclear on what and how much can be attributed respectively to actors and system factors. Furthermore, the Commission’s analysis and assessments draws occasionally on information which the actors involved could not know at that time – post-knowledge becomes pre-knowledge. Thus, these assessments are made on the wrong basis, if the aim is to make opinions on the basis of the situation-perspective the actors had at that time. The article shows the importance of not accepting governmental inquiry commissions’ analyzes, assessments and conclusions without further ado, and making them subject to research and critical debate.

Open access
«Å bryte linja»
Rutiner og fleksibilitet i organisering av fengslingen etter terrorangrepet 22/7-11
Fagfellevurdert
(side 37-53)
av Knut Mellingsæter Sørensen
SammendragEngelsk sammendrag

Artikkelen baserer seg på en kvalitativ studie av Ila fengsels håndtering av fengslingen av Anders Behring Breivik etter terrorangrepet mot Norge 22/7-11. Artikkelen viser at Ilas organisasjonsstruktur ikke var dimensjonert for å møte de utfordringene de sto overfor. Det ble derfor etablert en midlertidig organisasjonsform som var mer fleksibel og hurtigarbeidende, i tillegg til at tiltak skulle gjennomføres i den byråkratiske og hierarkiske strukturen. Den midlertidige organisasjonen skulle etablere nødvendige sikkerhetstiltak og organisere en avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå. Artikkelen diskuterer hvordan denne midlertidige organisasjonen kommuniserte, besluttet og effektuerte beslutninger i organisasjonen. På grunn av kritisk tidsknapphet og en forventning om å handle raskt, samt utilstrekkelig kapasitet i linja, vokste det frem et uformelt prinsipp for handling: «just do it». Fengslingen innebar også at Ila fikk gradert informasjon som ikke skulle lekke ut. Dette førte til etablering av et annet uformelt handlingsprinsipp: «need to know». Dette resulterte i en løskobling fra den formelle strukturen. Ifølge informantene i studien var det nødvendig å bryte den hierarkiske linjeorganiseringen. Lederne anså det som viktigere å følge de uformelle handlingsprinsippene og utvise fleksibilitet enn å følge den formelle strukturen, selv om tilknytningen til linja i utgangspunktet er dypt forankret i organisasjonen. Sterke forventninger fra omgivelsene påvirket dermed ledernes fortolkning av situasjonen (sensemaking). Studiens funn antyder samtidig at det kan oppstå en konflikt mellom «just do it» og «need to know» i kritiske situasjoner.

The article presents a case study of Ila Prison and the imprisonment of Anders Behring Breivik after the terror attacks in Norway 22/7-11. The case is an example of how an organization handles a critical situation, and the research question to be answered is: How can leaders’ sequential patterns of actions in a critical situation be understood? The study shows that the organizational structure at Ila, at the time of the terror attacks, was not dimensioned to meet the requirements that the imprisonment of Breivik implied. Because of the critical shortage of time and the immediate need for action, members of a temporary organization incorporated the informal principle «just do it». The imprisonment of Breivik implied that staff got access to classified information, and in order to reduce the risk for leaks, the informal principle «need to know» was incorporated as well. These two informal principles resulted in a loose coupling from the formal organizational structure, where the ordinary chain of command was broken and an alternative sequential pattern of action was established. Clearly defined expectations from the environment influenced the leaders’ sensemaking. They chose to improvise and deviated from the routines to achieve better flexibility. The study confirms earlier research showing that flexibility is crucial for organizations’ ability to act quickly in demanding contexts, but it also suggests that there may be a conflict between the « just do it» and «need to know»-principles.

Open access
Fagfellevurdert
(side 54-77)
av Ole Andreas Brekke, Kari Ludvigsen og Kristian Bjørkdahl
SammendragEngelsk sammendrag

I artikkelen undersøker vi sentrale norske myndigheters håndtering av H1N1 – pandemien i 2009, med vekt på den eksterne kommunikasjonshåndteringen. Vi viser hvordan myndighetenes kommunikasjon utad ble formet gjennom samvirket mellom politisk lederskap, forvaltningsmyndighet og faglig kyndighet. Et sentralt mål i myndighetenes kommunikasjonsstrategi var å snakke med én stemme og sikre et enhetlig og klart budskap utad. Men balansen mellom åpenhet om usikkerhet om pandemiens videre utvikling og behovet for handling og iverksetting av tiltak, var en kilde til uenighet internt. Vår analyse indikerer likevel at nettopp differensieringen mellom de ulike myndighetsaktørene, og klarhet om rollefordelingen mellom dem også i den utadrettede kommunikasjonen, kan være av vesentlig betydning for en vellykket krisekommunikasjon.

This article explores the Norwegian health authorities’ handling of the 2009 Swine flu outbreak, with a weight on the external communication aimed at the population through media in three phases of the pandemic. Crisis communication is regarded as a process of producing meaning, aiming at legitimizing the crisis-handling role of public authorities. We analyze the shaping of the communication in interaction between political leadership, administrative authority and health expertise. We find that several principles guided the governmental communication strategy; one of the crucial aims was to secure unitary and clear messages and to speak with a single voice. Our analysis shows, however, that it was demanding to maintain the balance between the different communication principles, and that the involved governmental bodies stressed these principles differently. In particular, we found tensions regarding the prioritizing between governmental action and control on the one hand and openness on the uncertainty of information on the pandemic situation on the other. Our analysis indicates that differentiation between governmental actors and clarification of roles in external communication may be crucial in order to maintain a successful crisis communication.

Open access
Fagfellevurdert
(side 78-97)
av Halvard Leira
SammendragEngelsk sammendrag

Denne artikkelen diskuterer hva slags beskyttelsesplikt stater har overfor sine borgere, når de befinner seg utenfor statens grenser. Argumentene forankres i generelle utviklingstrekk for moderne stater, men hovedfokus er på den norske staten og norske borgere. Artikkelen reiser to problemstillinger, for det første hvordan det ble selvsagt at staten har en beskyttelsesplikt for borgere i utlandet, for det andre under hvilke forutsetninger og på hvilke måter dette ansvaret konkret kommer på den politiske dagsorden. Den første problemstillingen besvares historisk og komparativt, med vekt på utviklingen av lojalitetsbånd mellom stat og borgere og velferdsstatlig legitimitet knyttet til statens evne og vilje til å ta seg av sine borgere. Den andre problemstillingen besvares ved analyse av en rekke «kriser» fra det siste tiåret. Her vektlegges medias rolle i kriseartikulering, behovet for rask og synlig respons fra offentlige myndigheter og spenningen mellom behovet for å vise handlekraft og ønskene om at befolkingen skal ta større ansvar for seg selv på reise.

This article deals with the «duty of care» held by states for their citizens, when the citizens are abroad. The arguments are based on general developmental traits common to modern states, but the main case is the relationship between the Norwegian state and its citizens. The article raises two main questions, firstly how it became self-evident that the state has a duty of care for its citizens abroad, secondly under what circumstances and in which ways this duty is articulated and put on the political agenda. The first question is answered through an historical and comparative analysis, emphasizing how ties of loyalty between states and citizens developed, and how the legitimacy of modern welfare-states became tied to the will and capacity of states to care for its citizens. The second question is answered through an analysis of a number of fairly recent «crises». Here, special attention is paid to how the media are central to the articulation of crisis, how there is a growing need for the government to act rapidly and visibly in the face of crisis and the tension between the need to demonstrate strength in the face of crisis and the desire that citizens should take greater responsibility for themselves when traveling abroad.

Bokanmeldelse
Open access
(side 102-104)
av Marit K. Helgesen
Boken «Samhandling og kvalitet i helseorganisasjonar» er en artikkelsamling utgitt på Universitetsforlaget i 2014. Den er redigert av Oddbjørn Bukve og Gro Kvåle, og har 8 medforfattere på til samen 11 kapitler. 7 kapitler ...
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon