Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Kampen for innflytelse: Europaparlamentets påvirkning på EUs utenrikspolitikk

(f. 1977) PhD (Universitetet i Oslo, 2015), postdoktor, ARENA Senter for europaforskning Universitetet i Oslo.

E-post: guri.rosen@arena.uio.no.

Sammendrag

Det er en utbredt oppfatning at EUs Felles Utenriks- og Sikkerhetspolitikk (FUSP) er dominert av medlemsstatene. FUSP følger egne beslutningsprosedyrer og de overnasjonale institusjonene er ifølge traktaten kun marginalt involvert i utviklingen av FUSP-politikk. Kommisjonens initiativrett og domstolens dømmende makt er svært begrenset, og fordi FUSP ikke åpner for bruk av lovgivning er Europaparlamentets rolle tilsvarende redusert. Likevel er det studier som peker på at Europaparlamentet øver økende innflytelse på FUSP. Det som mangler i denne litteraturen, er imidlertid en forklaring på hvorfor EPs innflytelse har økt. Artikkelen studerer to case hvor EPs rolle i FUSP er utvidet, til tross for uttalt motstand fra flere medlemsstater. To mulige forklaringer undersøkes: Den første peker på parlamentets vellykkede forhandlingsstrategi, mens den andre fremhever betydningen av EPs argumenter om behovet for en mer demokratisk utenrikspolitikk. Selv om den første tilnærmingen er viktig for å gjøre rede for hvorfor EP og Rådet har inngått spesifikke avtaler, er det ikke mulig å forstå utviklingen av EPs rolle i FUSP uten også å trekke på den andre forklaringen. De empiriske funnene gir grunnlag for å stille spørsmålstegn ved karakteristikken av FUSP som mellomstatlig. Parlamentets økte innflytelse indikerer at FUSP representerer noe mer enn et kompromiss mellom medlemsstatenes nasjonale interesser.

Nøkkelord: Felles Utenriks- og Sikkerhetspolitikk, Europaparlamentet, europeisk integrasjon, demokrati

Abstract

It is commonly assumed that the Common Foreign and Security Policy (CFSP) of the EU is dominated by member states. The CFSP is subject to particular decision-making procedures, and the supranational institutions are – according to the treaties – only marginally involved in the development of CFSP policies. The Commission’s right of initiative and the Court’s judicial powers are circumscribed, and because CFSP excludes legislation the European Parliament (EP) is formally sidelined. Still, there are studies pointing to the increased influence of the EP in the area of CFSP. What is lacking from the existing literature, however, is an explanation as to why the EP’s influence has increased. This article investigates two cases in which the EP’s role in CFSP has been extended, despite resistance from several member states. Two possible explanations are examined – one pointing to the Parliament’s successful bargaining strategy, the other underlining the importance of the EP’s arguments –  while referring to the need for a more democratic foreign policy. The first approach is important in accounting for why the EP and the Council have concluded specific agreements. However, it is argued that without relying on the second explanation, it is not possible to understand the development of the EP’s role in EU foreign policy. Building on the empirical findings, it is relevant to question the intergovernmental characteristics of the CFSP.

Key words: Common Foreign and Security Policy, European Parliament, European integration, democracy

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon