Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
You have access to Idunn through , & {{sessionPartyGroup.name}}

Den norske staten og transpersoner; - velferdsstatens og rettsstatens unnlatelsessynder.

(f. 1947), cand.polit. (Oslo 1979), førsteamanuensis, Avdeling for Samfunnsfag, Høgskolen i Lillehammer.

Norsk abstrakt

Forfatteren argumenterer for at Norge, som velferdsstat og rettsstat, fraskriver seg ansvaret for de fleste personer med kjønnsinkongruens, dvs. personer med manglende samsvar mellom kjønn tildelt ved fødsel og egen kjønnsidentitet. Rikshospitalet, som er utpekt som landsfunksjon for utredning og behandling av personer med transseksualisme, anvender strikte kriterier i sine diagnostiske vurderinger. Det medfører at kun en firedel av de som årlig henvises får behandling, ca. 20-25. Behandlingsregimet innebærer fullstendig kjønnskonvertering, inkludert sterilisering, basert på NBTS sin kjønnsforståelse at kjønn er genitalt bestemt. Velferdsstaten svikter de som avvises ved ikke å sikre mulighet for fornyet vurdering ved annen lege, og manglende tilbud om annen helsehjelp. Også de som ikke ønsker behandling ved NBTS, men har behov for annen helsehjelp, sviktes. Som rettstat svikter Norge sine transborgere ved å kreve kastrasjon for å endre juridisk kjønn; det betyr at kun kjønnsopererte har adgang til å begjære nytt juridisk kjønn. Forfatteren hevder at myndighetene har overlatt politikkutformingen og implementering til legeteamet på NBTS, som opererer på grunnlag av en konvensjonell tokjønnsforståelse. Rikshospitalets pasientorganisasjon for kjønnskorrigerte kvinner og menn deler og underbygger legenes cisgenderisme. Statsviter Frasers (2000) begrepsskjema ‘anerkjennelse, representasjon og (om)fordeling’ er velegnet for å fange inn den norske stats eksisterende forhold til transpersoner, og kan også bidra til å begripe de store endringer som pågår i det norske politisk-administrative systemet. Manglende anerkjennelse av kjønnsmangfold og ufullstendig politisk representasjon har ført til forfordelinger av de med diagnosen transseksualisme og av kjønnskorrigerte kvinner og menn, i form av tilbud om helsehjelp og støtte til deres organisasjon. Dette forstås i lys av institusjonalisert cisgenderisme.

Nøkkelord: Transpersoner, kjønnsidentitetstematikk, cisgenderisme, binær kjønnsforståelse, transpolitikk

English abstract: The state and gender variance in Norway

The author argument is that the Norwegian welfare state has renounced its duties to citizens with gender incongruence (i.e. incongruence between gender assigned at birth and the person’s own gender identity). The National Gender Identity Clinic (GIC) exercises a strict interpretation of the diagnostic criteria for transsexualism, yearly rejecting proxy one-fourth of referrals. Those ‘disqualified’ do not have a second opinion option, nor has the Norwegian health sector established alternative health care services, thereby failing its transgender citizens. When it comes to legal issues, the Norwegian state once again fails its transgender citizens by requesting irreversible sterilization when they claim legal gender recognition. This is a breach of human rights. Additionally, those rejected by the GIC as ‘real transsexuals’ have no opportunity to change their legal gender, and thus the state discriminates against these gender variant people. In conceptualizing biased and discriminatory policies that harm transgender citizens, political scientist Fraser’s conceptual framework of ‘recognition, representation and (re-)distribution’ is applied in this article. Gender variant groups’ lack of recognition prohibits access to political representation and reproduces misrecognition of gender variances in the transgender specter. The GIC medical praxes and their supportive patient organization politics based on the conventional heteronormative binary gender model establish divisions between so-called «real transsexuals» and transgender people. These praxes result in serious maldistributions in public health care services, providing essential trans-related health care only to a very small number of citizens with gender incongruence, those ‘selected’ by the GIC. The Norwegian health authorities’ lack of action against misrecognitions, biased representations and maldistributions is denoted as institutionalized cisgenderism.

Keywords: Transgender, gender identity, cisgenderism, heteronormative binary gender system
Idunn uses cookies. By continuing to use Idunn you are agreeing to our use of cookies. Find out more.