Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Fedre mellom to omsorgsregimer - Arbeidsinnvandreres møte med den norske fedrekvoten

(f.1951) Dr. polit. (NTNU 1999), Professor, Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU, Norwegian University of Science and Technology

(f. 1989) MA. Sosiologi (NTNU, 2014)

Sammendrag

Denne artikkelen fokuserer på arbeidsinnvandrede fedre fra Sentral – og Sør-Europa som har fått barn i Norge, og hvordan de erfarer og forstår den norske fedrekvoten. De kommer fra land med familistiske omsorgsregimer hvor ansvaret for omsorgsarbeidet ligger i familien og hvor den mannlige forsørgermodellen er vanlig. De møter det nordiske defamiliserte omsorgsregimet hvor omsorgsansvar er delt mellom velferdsstat og foreldre. I tillegg er det eksplisitte likestillingspolitiske målsettinger. Både mødre og fedre forventes å være forsørgere og å delta i omsorgen for barn. Disse fedrene står mellom to ulike institusjonelle kontekster og representerer en «outsider within»-posisjon. Studien viser hvordan de innvandrede fedrene blir institusjonelle aktører som slutter opp om velferdsstatens reguleringer og normer for likestilte foreldreskap. Forskjellene mellom det norske omsorgsregimet og det de kjenner fra hjemlandet, gjør at de tenker institusjonelt. Deres posisjon gjør at de leser det norske systemet tydelig og ser klart at ordningenes design gjenspeiler likestillingsmålsettingene ved å styrke mødres tilknytning til arbeidslivet og fedres til omsorgsarbeid. Øremerking anerkjennes som viktig for likestilling. Fedrekvoten som universell lovpålagt rettighet gjør at den blir respektert i norsk arbeidsliv. Videre blir full lønnskompensasjon forstått som viktig for fedres oppslutning om og bruk av kvoten.

Nøkkelord: Arbeidsinnvandrere, fedrekvote, omsorgsregimer, institusjonelle aktører

Abstract

This article focuses on migrant fathers from Central and Southern Europe, men who have had children in Norway, their experience with the fathers' quota in the Norwegian welfare system. They come from countries with familistic care regimes where responsibility for care work lies within the family and where the male breadwinner model is common. They meet a Nordic defamilistic care regime where responsibility for care is shared between the welfare state the market, and mothers and fathers. These are institutional measures that inspire joint participation in the care of children, often referred to as an earner/carer model. These fathers are institutional actors positioned between two different institutional contexts. They experience the father’s quota as an opportunity to be caring fathers for their children and as encouraging equality between mothers and fathers in the workplace. Furthermore, they experience the use of the father’s quota as a natural part of being fathers and employees in a Norwegian context.

Keywords: migrant fathers, fathers’ quota, familistic and defamilistic care regimes

Innledning1

I denne artikkelen vil vi fokusere på innvandrede fedre og deres erfaringer med det norske foreldrepermisjonssystemet som inkluderer en øremerket fedrekvote. Mannlige arbeidsinnvandrere møter den norske velferdsstatens familiepolitikk når de blir fedre i Norge. Denne politikken omfatter også fedrekvoten som er en rettighet for fedre som bare finnes i nordiske land. Norge var det første landet som innførte fedrekvote i 1993 for å fremme større deltakelse blant fedre i omsorgen for barn. I tillegg til å styrke relasjonen mellom far og barn var intensjonen med fedrekvoten å bidra til økt likestilling mellom far og mor i arbeidslivet og i omsorgsarbeidet. Innføring av fedrekvote i Norge betraktes som en suksesshistorie (Brandth og Kvande 2013). I løpet av de første fem årene økte andelen fedre som tok den i bruk fra 4 til 85 prosent. Siden har antallet fedre som benytter hele eller deler av fedrekvoten holdt seg stabilt på 90 prosent.

Blant forskere og politikere i det internasjonale samfunn vakte og vekker denne reformen oppsikt. Den blir betraktet som en radikal reform og som et uttrykk for hvor nyskapende nordiske velferdsstater kan være på familiefeltet. Det er spesielt utformingen av fedrekvoten som en øremerket og ikke overførbar rettighet som vekker oppsikt. Den ble omtalt som en reform bygd på «kjærlig tvang» (Brandth og Kvande 2003) og den er blitt kalt «drafted fatherhood» av internasjonale forskere (Gillis 2000) fordi fedre oppfattes som å bli kommandert hjem av staten.

Det registreres i dag en økning i migrasjonen til Norge, og befolkningen består nå av 15 prosent innvandrere, hvorav den største andelen er arbeidsinnvandrere (Pettersen 2014). Det er spesielt stor økning av arbeidsinnvandrere fra land i tidligere Øst-Europa og Sverige, men også fra andre land i Europa (SSB 2014). Det er mannlige arbeidsinnvandrere fra land i Sentral – og Sør-Europa som ikke har fedrekvote og deres møte med det norske omsorgsregimet som skal studeres i denne artikkelen. De kommer fra land hvor familiepolitikken støtter opp om en mannlig forsørgermodell og hvor omsorgsarbeidet er mødrenes ansvar. Dette står i motsetning til den nordiske likestilte to-forsørger og to-omsørger modellen, hvor målsettingen er at begge foreldre både skal delta i arbeidslivet og i omsorgsarbeidet. Som arbeidstakere i Norge har disse fedrene rett til foreldrepermisjon og fedrekvote når de får barn. De har imidlertid også erfaringer med omsorgsmodellene i sine hjemland. De befinner seg derfor mellom to ulike institusjonelle kontekster, som er blitt kalt en «outsider within» posisjon (Collins 1986, Merton 1929). Denne posisjonen blir ansett som en konstruktiv posisjon for produksjon av samfunnsvitenskapelig kunnskap.

Det er utført svært lite forskning på innvandrede fedre og deres bruk av foreldrepermisjoner i nordiske land. I en studie blant muslimske fedre i Norge finner Hoel (2013) at mennene har varierende bruk av fedrekvoten, men slutter opp om det norske idealet om «den nærværende far». Det er lite forskning på fedre som kommer fra Sentral og Sør-europeiske land og deres bruk av fedrekvote og foreldrepermisjoner. Her vil vi derfor fokusere på disse fedrene, og vi spør hvordan de opplever og forstår øremerkingen og likstillingsmålsettingene som er innebygd i fedrekvoten.

Familistiske og defamilistiske omsorgsregimer

Gjennom ordninger som foreldrepermisjoner og subsidiering av barnehager bidrar den norske velferdsstaten til å utvikle en to-forsørger/to-omsørger modell som innebærer at både fedre og mødre deltar i lønnsarbeid og omsorgsarbeid (Gornick & Meyers 2004). Denne modellen baserer seg på at mødres yrkesdeltakelse styrkes samtidig som det skjer en økning av fedres innsats i omsorgsarbeid (Gornick & Meyers 2004: 13). Den bidrar derfor til økt likestilling mellom mødre og fedre i arbeidsliv og barneomsorg. Alle de nordiske landene med unntak av Danmark har innført en øremerket kvote av foreldrepermisjonen til fedre.

Basert på analyser av hvordan omsorg er organisert i forskjellige europeiske land, har Anttonen og Sipilä (1996) identifisert ulike omsorgsregimer. Det nordiske omsorgsregimet er karakterisert ved at omsorg for eldre og barn organiseres og finansieres av velferdsstaten. En konsekvens av dette er høy deltakelse av kvinner i lønnsarbeid (Leira 2012: 81). Dette regimet bygger på de samme prinsippene som er blitt kalt den universelle omsorgsgiver, (Fraser 2000) som innebærer at alle arbeidstakere har et omsorgsansvar uavhengig av kjønn. I den universelle omsorgsgivermodellen vil også omsorgsarbeid være offentlig støttet og tilpasset lønnsarbeid i et sosialt forsikringssystem (Fraser 2000: 25). Disse prinsippene finner vi i det nordiske omsorgsregimet hvor retten til foreldrepermisjon er avhengig av deltakelse i lønnsarbeid, og hvor utbetalingene er finansiert gjennom skattesystemet.

Innenfor komparativ velferdsforskning på dette feltet blir begrepene familisme og defamilisme benyttet for å sammenligne omsorgsorganisering i ulike land (Leitner 2003). Familisme vil si at det er familien som har hovedansvaret for omsorgen, med begrenset innslag av statlig tilrettelegging og subsidiering av ordninger, men omsorgstjenester kan kjøpes i markedet. Omsorgsregimer med sterk grad av familisme støtter som regel opp om en mannlig forsørgermodell (Ellingsæter & Leira 2004) med fedre som forsørgere og mødre som omsørgere. Dette kommer til uttrykk i betydelige forskjeller i yrkesaktivitet blant kvinner og menn i alderen 15-64 år i alle landene som er representert i studien (Eurostat 2014). Italia er det landet som har de største forskjellene, i 2014 var 65 % av italienske menn yrkesaktive, mens dette gjaldt bare for 46 % av kvinnene og av disse arbeidet 32 % deltid (Eurostat 2014, 2015). De nordiske landene har de minste forskjellene i yrkesaktivitet mellom menn og kvinner. I Norge var 77 % av mennene og 74 % av kvinnene yrkesaktive (Eurostat 2014).

Fokuset på den mannlige forsørgermodellen avspeiles også i permisjonsordningene som i hovedsak baseres på at mødre skal ta permisjon. Dette skjer gjennom utformingen av permisjonene hvor det er mødre som er målgruppen, og de kalles gjerne for morspermisjoner. Det er heller ingen øremerking av permisjon til fedre. Dette fører til at omsorgsarbeid befestes som mødres ansvar som igjen skaper et skille mellom mødre og fedre i arbeidslivet hvor kvinner får dårligere vilkår fordi de blir fraværende over lengre tid (Ray, Gornick & Schmitt 2009).

Defamilistiske omsorgsregimer bygger på prinsippet om deling av omsorgsarbeid mellom foreldre, stat og arbeidsliv. Dette gjøres gjennom statlig subsidierte barnehager og betalte foreldrepermisjoner. Permisjonene utformes for begge foreldre og får den kjønnsnøytrale betegnelsen; foreldrepermisjoner, og har i tillegg ofte en kvotert del til fedre. Det er samtidig viktig å merke seg at disse ikke er statiske omsorgsregimer, og at det skjer endringer innenfor både familistiske og defamilistiske omsorgsregimer.

Innenfor komparativ velferdsforskning er det vanlig å gruppere land i ulike velferdsfamilier (Dølvik 2013) og det er et hovedskille mellom den kontinentale modellen, den liberale anglosaksiske, den nordiske og ulike sør-europeiske blandingsmodeller (Kangas og Palme 2005). De nordiske velferdsstatene har defamilistiske omsorgsregimer og vi finner familistiske omsorgsregimer både i de kontinentale, i de liberale, anglosaksiske velferdsstatene og de sør-europeiske modellene. I datamaterialet som denne artikkelen bygger på, finnes fedre fra alle disse typene av velferdsstater.

Permisjonsordninger i ulike omsorgsregimer

I det nordiske omsorgsregimet er foreldrepermisjonsrettigheter utformet for å støtte opp om de institusjonelle målsettingene som fremmer likestilling i arbeidsliv og omsorgsarbeid. Vi viser utviklingen av det norske systemet i tabellen under.

Tabell 1: Utvikling av det norske permisjonssystemet. Fordeling av uker med 100% lønnskompensasjon** mellom mødre og fedre

ÅrTotal foreldrepermisjonslengdeMødres kvote*Delbar permisjon**Fedres kvote
1993-2004423+6294
2005433+6295
2006443+6296
2009463 + 62710
2011473 + 62612
2013493 + 141814
2016493 + 102610

* Tre uker må tas før fødsel

** Hvis foreldre velger 80% lønnskompensasjon, blir den delbare perioden forlenget med 10 uker

Foreldre har rett til foreldrepermisjon dersom de begge har hatt pensjonsgivende inntekt i minst seks av de ti siste månedene før uttaket av foreldrepermisjonen begynner. Den totale foreldrepengeperioden er 49 uker med 100 % dekningsgrad eller 59 uker med 80 % dekningsgrad. Den øremerkede fedrekvoten er i dag på 10 uker (NAV 2014) og kan ikke overføres til mor. Mødre har også sin egen øremerkede del av permisjonen som består av 10 uker. Foreldrene har også en del av permisjonen som de kan dele mellom seg slik de selv vil. Utformingen av permisjonsordningene gjenspeiler likestillingsmålsettingene gjennom kravet om at begge foreldre må være i yrkesarbeid for å få rett på permisjon, og at foreldrepenger sikrer foreldrenes inntekt i permisjonstiden. Det bygges også inn insentiv for fedres omsorgsarbeid gjennom fedrekvoten.

Landene som er inkludert i studien har alle familistiske omsorgsregimer og permisjonsordningene er derfor annerledes utformet enn de norske. I Storbritannia har de en kort morspermisjon med lav lønnskompensasjon. Fedre har 7 dagers permisjon i forbindelse med fødselen, men ingen fedrekvote (Boje & Ejrnæs 2013: 56). I Italia og Spania har man en kort, men godt kompensert morspermisjon. Spanske fedre mottok 15 dager fullt betalt permisjon i forbindelse med fødselen i 2007, mens Italia gir fedre 1 dag permisjon med full betaling i forbindelse med fødselen (Escobedo & Wall 2013). I Frankrike er permisjonen utformet som en foreldrepermisjon på 16 uker fullt betalt (Escobedo & Wall 2013), og man introduserte nylig også to ukers betalt permisjon for fedre. Østerrikes modell er basert på en lang og lavt kompensert morspermisjonen og det finnes ingen spesielle permisjonsordninger for fedre (Boje & Erjnæs 2013: 57). Tyskland har lenge hatt et familistisk omsorgsregime med begrenset tilgang på barnehager og andre institusjonelle ordninger for barneomsorg (Boje & Erjnæs 2013: 47). Foreldrepermisjonene i Tyskland ble i 2007 gjort om til en forkortet lønnsbasert permisjon etter mønster fra det nordiske systemet, mens den tidligere kunne vare i opptil tre år, med lav kompensasjon. Under det nye systemet oppmuntres også fedre til å være hjemme (Fleckenstein 2011).

I komparativ forskning om sammenhengen mellom foreldrepermisjon og likestilling i 19 forskjellige land finner man at likestillingseffekten av foreldrepermisjon avhenger av to faktorer. For det første: andelen permisjonsdager som er reservert for fedre og mødre som ikke kan overføres til den andre forelderen, og for det andre at det er en generøs lønnskompensasjon under foreldrepermisjonen (Ray, Gornick og Schmitt 2009: 19-20). Dette betyr at permisjonssystemer som enten bare gis til mor eller er kjønnsnøytrale foreldrepermisjoner uten øremerking for fedre, ikke vil ha den samme likestillingseffekten i forhold til omsorgsarbeid som permisjoner med ikke-overførbar øremerking av deler av permisjonen. I annen komparativ forskning finner man at mens foreldrepermisjoner muliggjør likestilling ved å gjøre det lettere for menn å engasjere seg i omsorg og for kvinners mulighet til å kombinere familie og arbeid, så er det bare øremerkede rettigheter som fremmer likestilling i barneomsorg (Brighthouse og Wright 2008). Disse funnene bekreftes i nordisk forskning hvor man har studert sammenhengen mellom reserverte, øremerkede rettigheter i foreldrepermisjoner og deres effekt på fars deltakelse i omsorgsarbeid (Duvander og Lammi Taskula 2011; Haas og Rostgaard 2011; Eydal og Gíslason 2013; Brandth og Kvande 2009, 2013).

Fedre som institusjonelle aktører

Forskjellige omsorgsregimer representerer ulike institusjonelle føringer for fedres omsorgspraksis. For å analysere hvordan disse ordningene blir forstått og brukt av arbeidsinnvandrede fedre, kan det være nyttig å forstå fedrene som institusjonelle aktører. Det betyr at vi ser på velferdsstatens omsorgsregime som en sentral institusjonell kontekst (Scott 2008) for å forstå fedrenes praksiser. I det nordiske omsorgsregimet er likestilling i arbeidsliv og omsorgsarbeid en sentral norm. Derfor koples arbeidsliv og familieliv sammen i utformingen av foreldrepermisjonen og fedrekvoten skal bidra til å fremme likestilling mellom mødre og fedre.

Fedrene i denne studien utfører institusjonelt arbeid gjennom å benytte fedrekvoten og andre deler av foreldrepermisjonen. Med institusjonelt arbeid menes praksiser til individer som har til hensikt å konstruere, opprettholde eller endre institusjoner (Lawrence, Suddaby & Leca 2011: 53). Når man bruker begrepet institusjonelt arbeid forstår man også individer som aktivt tenkende aktører som gjør bevisste valg som de reflekterer rundt. Å tenke institusjonelt er å innta et synspunkt hvor man vurderer det en institusjon står for (Heclo 2008:102), og aktørene kan bidra til å opprettholde eller utfordre det som den aktuelle institusjonen representerer. Aktører kan også stille seg utenfor institusjonen, og dermed bli mer refleksive over det institusjonelle rammeverket de befinner seg i. Fedrene i denne studien kommer fra andre land enn Norge, noe som kan gi dem mulighet til å reflektere rundt fedrekvoten fra ett annet ståsted. Gjennom utforsking av hvordan fedrene «tenker institusjonelt», kan vi se hvordan de forstår de institusjonelle føringene som er innebygd i fedrekvoten.

Det har ofte vært spenninger mellom mikro-interaksjonalistiske og strukturelle tilnærminger til studiet av systemer og institusjoner (Ridgeway 2009). I sitt arbeid innenfor institusjonell etnografi viser imidlertid Smith (1987; 2005) betydningen av å starte i menneskers hverdagserfaringer for å forstå hvordan organiseringen av lokale erfaringer er knyttet til institusjoner. Vi tar derfor utgangspunkt i fedrenes hverdagserfaringer når vi i denne artikkelen undersøker hvordan arbeidsinnvandrere som har blitt fedre i Norge erfarer og forstår de institusjonelle føringene med øremerking og likestilling i omsorgsarbeid og arbeidsliv som er innebygd i fedrekvoten. Bidrar deres institusjonelle arbeid til å opprettholde eller utfordre likestillingsmålsettingene som fedrekvoten representerer? Vi spør også hvordan fedrene tenker institusjonelt gjennom å sammenligne omsorgsregimer i de landene de kommer fra med det norske.

Data

Det empiriske materialet som artikkelen bygger på, er innhentet i tilknytning til et NFR- prosjekt ‘The flexibility of the father’s quota in a multicultural Norway’, som er et av tre delprosjekter knyttet til forskningsprosjektet ‘New theoretical perspectives on the Nordic model of Work-Family reconciliations’. Datagrunnlag for denne artikkelen er intervjuer med 8 innvandrede fedre som alle kommer fra land med familistiske omsorgsregimer hvor likestilling mellom mødre og fedre i omsorgsarbeid og yrkesarbeid ikke er vanlig. De innvandrede fedrene hadde bakgrunn fra Sentral- og Sør-Europa. Dette er land som har familistiske omsorgsregimer. Landene inkluderer Storbritannia, Italia, Tyskland, Østerrike, Frankrike og Spania. En av fedrene hadde ikke permisjonsrettigheter, men han hadde hatt lang permisjon i hjemlandet, og han har fått barn etter at han har flyttet til Norge.

Fedrene kjenner permisjonssystemene i sine hjemland gjennom erfaringene til familie og venner og kan sammenligne ordningene. De kan derfor innta posisjonen som «outsider within». Kriteriene for å kunne være informant var at de hadde benyttet fedrekvoten etter at den ble utvidet til 10 uker i 2009. Vi kom i kontakt med fedrene på ulike måter, gjennom lokale forskningsmiljøer, sosiale nettverk og ulike firmaer. De etiske reglene for forskning i Norge krever aktivt samtykke. Etter å ha etablert kontakt med interesserte informanter sendte vi ut informasjon om studien og gjorde avtaler for intervjuer.

Intervjuene ble gjennomført i perioden 2011- 2013 og det ble benyttet semi-strukturert intervjuguide. De varte fra mellom seksti minutter og to timer, og ble tatt opp på bånd og transkribert. Respondentene har fått nye navn, og bakgrunnsinformasjonen er begrenset for å sikre anonymitet. Enkelte av intervjuene har blitt gjort på engelsk og dermed har sitater blitt oversatt til norsk. Intervjuspørsmålene tar for seg holdninger og bruk av foreldrepermisjonssystemet. De ble også spurt om det å være far, husarbeid, omsorgsarbeid, arbeidsliv og den siste delen av intervjuguiden tar for seg deres relasjoner til familie i hjemlandet, og omsorgspraksis i hjemlandet.

Tabell 2: Oversikt over informanter

NavnAlderBarnYrkeSivilstatusOpprinnelse
Magnus332KjemikerGiftxFrankrike
Martin351ArkitektSamboerxItalia
Roberto362ForskerGiftSpania
David372ForskerGiftSpania
Douglas432Selvstendig næringsdrivendeGiftxStorbritannia
Adam322ElektrikerGiftxStorbritannia
Mats464Forsker og foreleserGiftTyskland
Morten382FørsteamanuensisGiftØsterrike

x Norsk partner

Fedrene har høy utdanning og arbeider som kunnskapsarbeidere, bortsett fra en informant som jobber som håndverker. De har bodd i Norge mellom syv og tretten år. Halvparten av informantene er gift med norske kvinner og resten har partnere fra hjemlandet. Partnerne til fedrene i denne studien var alle yrkesaktive, dette er et krav for at de skal få permisjon og fedrekvote. Fedrene som har norske partnere kan kanskje lettere sette seg inn i foreldrepermisjonsordningene, men det grunnleggende kravet om mødres yrkesaktivitet gjelder for alle informantene.

Analysen tar for seg fedrenes forståelse av de norske familiepolitiske ordningene. Vi startet analysen med å lese alle intervjuene i forhold til problemstillingene om syn på øremerking og likestilling og generelt om ordningene i Norge og deres hjemland. Vi kom på sporet av mønster og foretok derfor kryssanalyser av de enkelte case. Intervjuene inneholdt rikholdige data og gjennom sitater fra intervjuene kan vi gi omfattende illustrasjoner av hvordan innvandrede fedre oppfattet omsorgspolitikken i Norge og i sine hjemland.

Fedrenes forståelse og bruk av den norske fedrekvoten

I denne første delen av analysen spør vi hvordan de innvandrede fedrene forstår og erfarer de institusjonelle føringene, øremerkingen og likestillingen i den norske fedrekvoten. De kommer alle fra land som ikke har de samme likestillingsmålsettingene. De møter et omsorgsregime hvor målsettingen er å fremme likestilte foreldreskap gjennom å styrke mors tilknytning til arbeidslivet, og fars tilknytning til barneomsorg ved at det bygges inn insentiv for fedres omsorgsarbeid gjennom fedrekvoten.

Øremerking som mulighet til farsomsorg

I intervjuene ble det først spurt åpent og generelt hvordan de innvandrede fedrene opplevde fedrekvoten. Etter hvert ble de eksplisitt spurt om de opplevde kvoten som utilbørlig statlig innblanding i familiers selvbestemmelse. Adam er fra Storbritannia, arbeider som elektriker i Norge og er gift med en norsk kvinne. Han fortalte om sine erfaringer med fedrekvoten: «Nei, jeg ville ikke si at det er tvunget på deg i det hele tatt, jeg tenker at det er opp til personen. Jeg ville definitivt valgt det uansett valgmulighet. Jeg ville tatt det igjen og igjen. Fordi du ser barnet ditt vokse, det er flott». Han opplevde at fedrekvoten som øremerket rettighet hadde gitt han muligheten til å være sammen med barnet sitt, og å se det vokse. For han har det vært en positiv erfaring som fristet til gjentakelse. Hovedfokuset var på muligheten som det hadde gitt han til å være nærværende far, og han opplevde ikke dette som statlig tvang.

Roberto er fra Spania, arbeider som forsker og er gift med en kvinne fra Spania. Han fortalte en lignende historie om sin opplevelse med fedrekvoten: «Ja, vi [han og kona] synes det er kjempefint. Og spesielt setter jeg pris på at jeg kan være hjemme med barna. […] definitivt synes jeg det er en god ordning». Roberto så det det samme som Adam, at det var en mulighet til å være nærværende far. Det er imidlertid en ambivalens i hans svar om statlig tvang. Han sier først i intervjuet at han mener det det er en god ordning, men sier senere at det burde være frivillig å ta fedrekvoten. Det er de positive erfaringene med å være hjemme med barna som gjør at han kommer fram til at det er en god ordning

Enkelte av fedrene framhevet hvordan øremerkingen av fedrekvoten gjorde det enkelt å benytte seg av den. Den er tilgjengelig og ferdigforhandlet. Douglas fra England, er selvstendig næringsdrivende, og har norsk kone. Han fortalte om hvorfor han benyttet seg av fedrekvoten: «Det er ganske lett, fordi den er tilgjengelig. Og også fordi det er en verdifull ting å kunne bruke tid med barnet ditt på den måten. Så, ja, jeg mener det var en veldig lett avgjørelse å ta.» Tilgjengelighet forstått som en automatisk rettighet gjorde at den ble enkel å bruke. I tillegg så Douglas på den som verdifull fordi han mente det var viktig å være sammen med barnet. Han illustrerte dermed et av motivene for innføring av fedrekvoten; at barn har behov for nærværende fedre.

Martin fra Italia gjorde litt research før han benyttet seg av fedrekvoten, han har norsk samboer og jobber som arkitekt. Han fortalte: «[jeg leste] Om hvor viktig det er for fedrene å være med i permisjon og bli kjent med barn i tidlig alder, og skifte bleier og gjøre alt som i hvert fall i min italienske tradisjon, er mødrene sin jobb.» Han reflekterte rundt den kulturen han vokste opp i der kjønnsdelingen av lønnsarbeid og omsorgsarbeid var tradisjonell. Ved at han har blitt integrert i et defamilistisk omsorgsregime, kunne han stille seg litt utenfor og sammenligne. Han ga oss innsikt i hvordan fedre fra land med mindre statlig regulering oppfattet kvoteringen av fedre til omsorgsarbeid.

Disse fedrene illustrerte at det ikke nødvendigvis blir sett på som tvang, men heller en rettighet som støtter opp om fars omsorgsarbeid. Martin viste i tillegg en interesse for disse nye rettighetene gjennom å lese om fedrekvoten og hvilke konsekvenser det kan få at fedrene benytter seg av dem. Han skulle inn i et nytt terreng og ville orientere seg. Han var en av dem som beskrev sin opplevelse med å være hjemme som «fantastisk.» På intervjutidspunktet ventet han og kona sitt andre barn og kan kunne spøkefullt fortelle at de nå «kranglet» om hvem som skulle få være lengst hjemme på permisjon

Vi fant også eksempel på at fedrekvoten ikke ble omfavnet. Magnus er fra Frankrike, han har norsk kone og jobber som forsker. Han syntes det å bruke fedrekvoten var for tøft, og han og kona hadde mange diskusjoner om hvordan de skulle ordne permisjonstida. De ble nesten enige om at Magnus ikke skulle ta noe permisjon, men fordi fedrekvoten ikke kunne overføres til mor gjorde det saken annerledes: «Men så tenkte vi litt at det var så teit å miste så mye rettigheter, det var jo fint tross alt å ha fritid, ekstra fritid, eller tid med barna, det er kanskje ikke fritid. Og da kom ideen og hvis det passa for meg, og det passa for henne… det var en god ide, så det ble sånn, ja. Vi tok det sammen.» Under første runde med foreldrepermisjon tok han ikke noe permisjon. Med det andre barnet tok Magnus ut gradert permisjon, det vil si at han kombinerte lønnsarbeid med omsorgsarbeid. Hvis designet på den norske foreldrepermisjonen ikke hadde hatt øremerking av permisjon til fedre, ville ikke Magnus benyttet seg av permisjon. Her ser vi derfor hvordan institusjonelle føringer gjør at selv fedre som i utgangspunktet ikke har lyst til å benytte seg av permisjon, får mulighet til å erfare omsorgsarbeid.

Likestilling i arbeidslivet

Den andre dimensjonen dreier seg om styrking av kvinners tilknytning til arbeidsmarkedet. Noen av fedrene så hvordan det norske arbeidslivet har fokus på likestilling, Martin fra Italia så hvordan plikt til å ta fedrekvote også kunne ha betydning for kvinner i arbeidslivet:

Uten plikt for fedrekvote, da blir det mer vanlig at det blir mor som blir hjemme med barn, […] da er en arbeidsgiver mer skeptisk til å ansette en ung dame i mammaalder. […] Det fører til forskjellig behandling om det ikke finnes noe fedrekvote.

Martin illustrerer her det som er intensjonene med den offentlige politikken, nemlig å forhindre at kvinnelige og mannlige arbeidstakere forskjellsbehandles når de blir foreldre. Når man har fedrekvote regner man også med at småbarnsfedre blir borte en periode fra arbeidslivet, det gjør at det ikke blir forskjell på å ansette en kvinne eller en mann. Martin fra Italia fortsetter:

Jeg synes det er fint sånn som det er nå, å ha frihet til å velge. Og jeg synes til og med at det er viktig at vi har en del som er til far, og som faller bort hvis den ikke blir tatt. Jeg tror at det kommer til å hjelpe i retten til likestilling, å gi fedre ikke mulighet, men at han må ut i permisjon.

Han mente også at det var viktig at fedrekvoten falt bort om far ikke tar den. Det er interessant at han så styringselementet som «frihet til å velge», at fedrekvoten har gitt større valgfrihet til å praktisere omsorg, og samtidig påvirke likestillingen i arbeidslivet. Han så hvordan likestillingsprosjektet i arbeidslivet også henger sammen med likestilling i familiens omsorgsarbeid. Mats fra Tyskland forteller at han synes at familien burde ha frihet til å velge, og at alle familier er forskjellige, og noen fedre har bedre bånd til barna enn andre, og han vet ikke om han synes staten skal ordne i det. Samtidig ser han at det da i størst grad vil bli morens oppgave å være hjemme med barn og legger til: «[…]Og de skal jo også ha på en måte rettigheter til å fortsette med jobben, og ikke må ta fri eller må si opp jobben bare for å passe på barn. Men jeg synes hele systemet er veldig greit, det er supert lagt opp… […]» Her ser vi en ambivalens, samtidig som han mener det burde være frivillig ser han at statlige føringer gir fordeler til kvinner.

Fedrene i undersøkelsen opplevde at fedrekvoten og fedres omsorgsansvar ble forstått og tatt alvorlig i det norske arbeidslivet. De så tydelig at fedrekvoten er en arbeidstakerrettighet, som blir respektert av arbeidsgiver. De reflekterte også rundt at fedrekvoten som en lovfestet rett gjorde at de ikke behøver å forhandle med arbeidsgiver og de opplevde at det var stor forståelse fra arbeidsgiver om at man må ta seg fri for å ta vare på barna sine. Vi spurte om de oppfattet fedrekvoten som en beskyttet rettighet, og Magnus fortalte: «Så lenge jeg varsler tidlig nok, kan arbeidsgiver neppe si nei». Fedrekvoten ble betraktet som en rettighet som arbeidsgiver ikke kunne nekte han. David fra Spania fortalte: «Men jeg tror nok at det at det er reservert for fedre gjør at folk i Norge respekterer det, for det er bare sånn, ikke sant? Man må ha permisjon så det er ikke noe diskusjon […]» Fedrekvoten er en universell lovpålagt rettighet og det var dette David observerte da han erfarte at den respekteres blant arbeidsgivere.

For de aller fleste arbeidstakere er det også staten som dekker utgiftene gjennom skattesystemet slik at arbeidsgivere ikke belastes økonomisk når foreldre tar ut permisjon. Det var tydelig at det å ta fedrekvote var noe fedrene visste at de hadde som en rettighet i forhold til arbeidsgiver. David fortalte: «Ja. Så det er total forståelse for at man må bare ta fri og være hjemme med barn». Arbeidsgiver tilpasser arbeidsoppgaver og permisjon slik som det også gjøres når kvinnelige arbeidstakere har permisjon. Han forteller at han var svært bekymret for hvilken effekt uttak av fedrekvote ville ha for arbeidssituasjonen:

[…] jeg visste at vi skulle ikke få problemer på jobb, men jeg var litt spent om det skulle være sånn. For av og til ting på papir ser veldig fine ut, men kanskje… at det kan være at du får litt problemer, men jeg har ikke hatt noen problemer, så jeg følte meg priviligert fordi det eksisterer ikke i Spania.

Vi ser her at han benytter Spania som referanse i sin sammenligning og uttrykker undring over at permisjonsuttak faktisk kunne foregå uten at det ble reagert i arbeidslivet. Morten fra Østerrike gjorde seg også refleksjoner rundt fedrekvoten som lovfestet rett versus kjønnsnøytrale foreldrepermisjoner:

Jeg kan godt forestille meg at det finnes jobber hvor det ikke er så enkelt og bare si: «ja, jeg tar halve permisjonen», hvis det ikke finnes noen føringer fra staten. For det er en annen situasjon hvis du sier «jeg tar fedrekvoten», da vet alle at mannen tar den eller den finnes ikke, og da er det veldig vanskelig for arbeidsgiver å si «nei, du har ikke lov til å ta den». Som på en annen side jeg godt kunne forestilt meg ville skjedd. Eller skje hundre prosent, for det er et markedsorientert samfunn.

Han så at det er viktig å ha lovpålagte rettigheter fordi det ikke vil være like lett å ta ut en foreldrepermisjon, spesielt for menn. En lang kjønnsnøytral foreldrepermisjon uten lovfestede rettigheter med full lønnskompensasjon for fedre, vil føre til at den med lavest lønn blir hjemme, og det er ofte kvinnen. Utformingene av permisjonsrettighetene med egne kvoter for fedre hvor de har full lønnskompensasjon i permisjonsperioden, påvirker derfor mulighetene for større likestilling i foreldres arbeidsdeltakelse. Fedrekvote er institusjonalisert i samfunnet og uttaket av den forståes som del av det å være småbarnsfar i arbeidslivet. Dette kan forståes som et skritt i retning av en universell omsorgsgivermodell hvor både mødre og fedre deltar i omsorgsarbeid.

Møte mellom familisme og defamilisme

Fedrene i denne studien har erfaringer fra to forskjellige omsorgsregimer, de har erfart hvordan det er å være hjemme på permisjon og de har sett hvordan to-forsørger /to-omsørgermodellen virker. I deres hjemland er den mannlige forsørgermodellen mest framtredende, og i denne delen vil vi se på hvordan fedrene opplever forskjellene mellom disse omsorgsregimene.

Alle fedrene med unntak av en har vært hjemme alene i permisjon, mens mødrene har gått tilbake på jobb. Det betyr at de har hatt hovedansvaret for omsorg og stell av sine barn. Dette er tidligere beskrevet som «barnet lærer far omsorg», far utvikler en nærhet til barnet og lærer å lese og tolke det (Brandth og Kvande 2003), og utvikler relasjonskompetanse (Bungum 2013). Disse fedrene har også gått gjennom en prosess hvor de til å begynne med følte seg veldig usikre i omsorgsrollen, men utviklet etter hvert både kompetanse og selvtillit i forhold til sin egen evne til å ta seg av barnet. Denne muligheten får ikke de fleste fedre i deres hjemland ettersom det er den mannlige forsørgermodellen som er dominerende i disse landene. Det er mange av fedrene som drar på besøk til familien i hjemlandet med barnet mens de er på permisjon. Da er mor til barnet igjen i Norge. I hjemlandet blir de møtt med undring og beundring. I det familistiske omsorgsregimet har familien ansvaret for å få dekket omsorgsbehovet enten ved å benytte seg av markedet eller ved å ha hjemmeværende mødre, mens far som hovedansvarlig for omsorgen er uvanlig. Spesielt de eldre i familien syntes det var underlig at far skulle være hjemme med barn. Roberto fra Spania fortalte:

Ja, jeg tror de synes det var litt spesielt, eller ja, det var greit, men samtidig […] i Spania er det kvinnen som passer på barna, mor som passer på barna. Generelt sett. Så det at jeg var alene med barna var… «klarer du det?» og denne typen spørsmål, fikk jeg av mor. Men jeg sa: «ja, ja, selvfølgelig klarer jeg meg» og «det går bra» og «ingen problem, jeg kan også passe på barn.

Han framhevet at det er en forskjell, og at det er rimelig at de har en annen forståelse av foreldrepermisjon og omsorgsarbeid. Samtidig brøt han selv med tradisjonene og sa: «selvfølgelig klarer jeg meg.» Han var blitt en kompetent omsorgsarbeider som ikke behøvde hjelp. Ved at han protesterte og valgte å gjøre det selv, så viste han også hvordan han kunne praktisere omsorg på lik linje med kvinner. Familiene reagerte med å synes det er spesielt at fedrene skal være hjemme med barna. Det ble fremmed og annerledes for dem. Morten fra Østerrike dro også til hjemlandet i permisjonstida og fortalte at han var veldig stolt over å kunne vise seg som kompetent far. Det var teoretisk mulig å ta permisjon for fedre i hans hjemland også, men ingen gjorde fordi det ikke var sosialt akseptert, fortalte han. Derfor følte han «jeg skal vise dere», som han sa.

Fedrene var institusjonelle aktører som ved å benytte fedrekvoten til dels utfordret de institusjonelle normene i hjemlandet. Den eldre generasjonen reagerer med at de synes det er rart og annerledes, mens den yngre generasjonen synes fedrene er heldige og fedrekvoten blir sett på som en mulighet. På tross av mistro og forbauselse fant familie og venner etter hvert ut at de norske foreldrepermisjonsordningene var bra, og de var positive til familiepolitikken. David fortalte om reaksjonene fra familie og venner i Spania og Nederland:

De synes at vi er så heldige. […] familien i Spania og også i Nederland, de er veldig sånn… de synes det er fantastisk. Vi er meget heldige som har en sånn mulighet, at vi kan ha så lang permisjon med lønn. Det er så bra med Norge. Alle synes det er så fantastisk, og veldig bra.

Adam fra England sine venner og familie reagerte med stor overraskelse da han var hjemme: «Jeg snakket med vennene mine og de har alle barn og de reagerte med: «Hva?!» Min søster sier: «Jobber du fortsatt ikke?» Søsterens uttalelse kan forstås som at han lever et enkelt liv når han bare er hjemme på permisjon. De har betalt foreldrepermisjon og lovfestet rett på barnehageplass med statlig regulert makspris. Adam fortalte hvordan omsorg er organisert i England: «Nei, en del [koner til venner som har fått barn] slutta i jobb da jeg bodde i England.» Det blir mest økonomisk lønnsomt for familien, og fordi menn stort sett tjener mer enn kvinner. Mødrene går ut av arbeidslivet etter at de har fått barn, noe som gjør at kvinnene får en kortere yrkeskarriere (Pascall 2012). I England har man bare hatt permisjonsmuligheter for mødre, dette er nå forandret til foreldrepermisjon. Den er imidlertid kort og med lav kompensasjon.

Et viktig kjennetegn ved det norske permisjonssystemet er at det er basert på full lønnskompensasjon for begge foreldre. Morten fortalte at i Østerrike har du mulighet til å være hjemme med barnet, men man får veldig lite av lønna kompensert for å være hjemme. Det gjør at man ikke har penger til å ta med barnet på aktiviteter, og hvis man gjør det så vil man mangle penger til andre ting. Han sammenlignet videre: «[…]det er bedre, føler i det minste jeg, at du har ett år og du må ikke tenke på penger fordi du får de samme pengene. Og det er fint det. Og etterpå er alt tilrettelagt.» Når foreldrepermisjonen er lavt kompensert slik som i Østerrike og i Tyskland fører det til at man får kjønnstradisjonelle mønster. Mødre blir hjemme på lange permisjoner eller tar pauser fra arbeidslivet. Full lønnskompensasjon ved bruk av fedrekvoten gjør det lettere for fedre å benytte permisjonen.

Derfor pekte Morten i sin sammenligning på at de som foreldre kan ha «et godt liv» innenfor det norske omsorgsregimet fordi de kunne konsentrere seg om barnet i ett år uten å tape lønnsmessig. I tråd med likestillingsmålsettingen som er innebygd i modellen, kan begge være både forsørgere og omsørgere. Han fortalte at han ville ha tjent nesten femti prosent mere i Østerrike sammenlignet med det han fikk i Norge, men han opplevde at han fikk andre goder som foreldrepermisjoner og barnehager. Dette var også grunnen til at han ikke vil flytte til Italia hvor kona kommer fra, på tross av at han hadde fått jobbtilbud i Milano.

Innenfor det defamilistiske omsorgsregimet legges det til rette for og forventes at mødrene skal være i lønnsarbeid. Etter å ha erfart hvordan denne modellen fungerer fortalte Morten om hvordan han har endret sin forståelse av deling av lønns- og omsorgsarbeid:

[…] jeg vokste opp i en sånn annen setting, […] jeg har alltid sagt til henne at hvis du vil jobbe, da jobber du, hvis ikke så jobber du ikke. Men etter hvert så fant jeg ut at det er jo helt irrelevant om jeg tenker om hun vil jobbe eller ikke, det er jo hun som må bestemme. Og jeg har gått bort fra å ha en sånn rar tanke om at jeg er nå den som forsørger familien, jeg er bare en del, så nå når min frue tjener mer penger enn meg, det er greit det […]

Han kalte det en rar tanke at han skulle være forsørger, dette er imidlertid hovedmodellen i hans hjemland. Han delte nå forsørgelsen med sin kone og bemerket at hun til og med tjente mere enn han. Gjennom sitt møte med to-forsørger- to- omsørgermodellen i det defamilistiske systemet hadde han derfor endret sitt syn på kjønnsrollene knyttet til omsorg og forsørgelse og så at likestilling mellom mødre og fedre var mulig.

Konklusjoner

På tross av økt migrasjon mellom europeiske land har det vært lite forskning som har sett på innvandrede fedre sine erfaringer med foreldrepermisjoner i de nordiske omsorgsregimene. Innføringen av en øremerket, ikke-overførbar kvote for fedre i mange av de nordiske omsorgsregimene er et virkemiddel for å mobilisere fedre til deltakelse i omsorgsarbeid. I denne artikkelen har vi sett hvordan arbeidsinnvandrede fedre fra Sentral- og Sør-Europa har adoptert omsorgspolitikken i den norske velferdsstaten. Som arbeidstakere har de rettigheter i velferdsstatens omsorgs- og familiepolitikk. De har møtt det nordiske defamiliserte omsorgsregimet hvor omsorgsansvar er delt mellom velferdsstat, marked og mor og far og med eksplisitte likestillingspolitiske målsettinger. Dette er institusjonelle føringer for å inspirere til at både mødre og fedre kan være både forsørgere og delta i omsorgen for barn, kalt en to-forsørger/to-omsørgermodell. Disse fedrene kommer fra land med familistiske omsorgsregimer hvor ansvaret for omsorgsarbeidet ligger i familien og hvor den mannlige forsørgermodellen er vanlig.

De står derfor mellom to ulike institusjonelle kontekster. Innvandrede fedre har gitt oss kunnskap fra sin posisjon som «outsider-within». Studien har vist hvordan de innvandrede fedrene blir institusjonelle aktører med utgangspunkt i velferdsstatens reguleringer og normer for likestilte foreldreskap. Som aktører i denne konteksten erfarer de hvordan muligheten til å benytte fedrekvoten gir dem kompetanse og selvtillit når det gjelder barneomsorg. Denne muligheten får ikke de fleste fedre i deres hjemland ettersom det er den mannlige forsørgermodellen som gjelder der. De blir også institusjonelle aktører som gjør institusjonelt arbeid gjennom å være både forsørgere og omsørgere.

Studien viser at deres posisjon mellom to forskjellige institusjonelle kontekster gjør at de tenker institusjonelt. De leser det norske systemet tydelig og ser klart at permisjonsordningenes design og funksjon gjenspeiler likestillingsmålsettingene gjennom å styrke mødres tilknytning til arbeidslivet og fedres til omsorgsarbeid. Øremerkingen av fedrekvoten gjør den til en ferdigforhandlet og lett tilgjengelig rettighet som blir enkel å bruke. Manglende mulighet til å overføre fedrekvoten til mor gjør at også fedre som er skeptiske eller negative til å ta permisjon, blir hjemme og får erfaring med barneomsorg. Fedrekvotens design bidrar til å styrke fedrenes deltakelse i omsorgen for barna. I tillegg observeres fedrekvotens effekt for mødres likestilling i arbeidslivet. De ser hvordan fedres bruk av permisjon bidrar til å normalisere at arbeidstakere av begge kjønn er foreldre og at dette likestiller kvinnelige og mannlige arbeidstakere. Fedrekvoten som universell lovpålagt rettighet gjør at flertallet av arbeidstakere benytter den og at den blir respektert i norsk arbeidsliv. Det observeres at fedrekvoten er blitt en arbeidstakerrettighet som ikke forhandles med arbeidsgiver, den er blitt automatisert. Videre blir full lønnskompensasjon et viktig designelement for fedres oppslutning om og bruk av ordningen. Muligheten til å være hjemme med barnet sitt ett år uten å tape på det økonomisk gjør at systemet vurderes positivt. Gjennom sammenligning med familistiske systemer i hjemlandene observeres at mødre der enten forlater arbeidslivet når de får barn, eller de tar lange permisjoner med lav lønnskompensasjon og fedrene ble hovedforsørgere, noe som ikke skjer i det norske omsorgsregimet.

Litteraturliste

Anttonen, Anneli & Jorma Sipilä, (1996) «European Social Care Services: Is It Possible to Identify Models?» Journal of European Social Policy (6): 87-100.

Boje, Thomas P. & Anders Ejrnæs (2013) Ulige Vægt –Arbejde og Familie i Europa. Fredriksberg C: Nyt Fra Samfundsvidenskaberne.

Brandth, Berit & Elin Kvande (2003) Fleksible fedre. Oslo: Universitetsforlaget.

Brandth, Berit & Elin Kvande (2009) «Gendered or Gender-Neutral Care Politics for Fathers?» The Annals of the American Academy of Political and Social Science, 624 (1): 177–189.

Brandth, Berit & Kvande Elin (red) (2013) Fedrekvoten og den farsvennlige velferdsstaten. Oslo: Universitetsforlaget.

Brighthouse, Harry & Erik Olin Wright (2008) «Strong gender egalitarianism.» Politics and Society, 36 (3): 360-72.

Bungum, Brita (2013) «Barnas fedrekvote- tid sammen med far» I Brandth , Berit og Elin Kvande (red.) Fedrekvoten og den farsvennlige velferdsstaten. Oslo:Universitetsforlaget,: 60-72.

Collins, Patricia.Hill (1986) «Learning from the Outsider Within. The Sociological Significance of Black Feminist Thought», Social Problems 33 (6): 4-32.

Duvander, Ann-Zofie & Johanna Lammi-Taskula, J. (2011). Parental leave i Ingólfur V. Gíslason & Gudny B. Eydal (red.), Parental leave, childcare and gender equality in the Nordic countries. TemaNord 2011:562. København: Nordisk Ministerråd,: 31-64.

Dølvik, Jon Erik (2013) Grunnpilarene i de nordiske modellene. Rapport nr. 13, Oslo: FAFO.

Ellingsæter, Anne Lise & Arnlaug Leira (red.) (2004) Velferdsstaten og familien. Utfordringer og dilemmaer. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Escobedo, Anna & Karin Wall, (2013) Southern European revision of leave policies in the last decades (Greece, Italy, Spain and Portugal) 10th LPR Network seminar, Paris, 17-18 October 2013. Hentet: 10.03.2014 fra: http://www.leavenetwork.org/fileadmin/Leavenetwork/Seminars/2013/AEscobedoKWall.pdf.

Eurostat (2014) «File:Employment rates for selected population groups, 2003–13 (%) YB15.png» hentet 17.06.2015 fra: http://ec.europa.eu/eurostat/statistics-explained/index.php/File:Employment_rates_for_selected_population_groups,_2003%E2%80%9313_%28%25%29_YB15.png.

Eurostat (2015) «Part-time employment as percentage of the total employment, by sex, age and nationality (%) [lfsa_eppgan]» hentet 17.06.2015 fra: http://bit.ly/1QWvihV

Eydal, Gudny. B & Ingólfur Gíslason (2013) «Tredelt permisjon og lang fedrekvote. Erfaringer fra Island». I Berit Brandth & Elin Kvande (red.) Fedrekvoten og den farsvennlige velferdsstaten. Oslo: Universitetsforlaget,: 180-192.

Fleckenstein, Timo. (2011)”The Politics of Ideas in Welfare State Transformation: Cristian Democracy and the Reform of Family Policy in Germany.» Social Politics, 18 (4): 543-572.

Fraser, Nancy (2000) «After the Family Wage: A Postindustrial Thought-Experiment». I Barbara Hobson (red.) Gender and citizenship in transition. New York: Routledge INC,: 1-32.

Gillis, John R. (2000) «Marginalization of fatherhood in western countries.» Childhood: a global journal of childhood research, 7 (2): 225-238.

Gornick, Janet C. & Marcia K. Meyers (2004) «Supporting a Dual-Earner/Dual-Carer Society: Policy Lessons From Abroad». Hentet 14.05.2015 fra: http://www.ssc.wisc.edu/soc/faculty/pages/wright/Gornick_Meyers_Heymann_final_chapter.pdf.

Haas, Linda & Tine Rostgaard (2011) «Fathers' rights to paid parental leave in the Nordic countries: consequences for the gendered division of leave», Community, Work & Family 14 (2): 177-195.

Heclo, Hugh (2008) On thinking institutionally. Boulder, CO: Paradigm Publishers.

Hoel, Anette (2013) « Fedrekvoten i et kulturelt komplekst Norge», i Berit Brandth og Elin Kvande (red.) Fedrekvoten og den farsvennlige velferdsstaten. Oslo: Universitetsforlaget,:106-120.

Kangas, Ole & Joachim Palme red. (2005) Social Policy and Economic development in the Nordic Countries. Basingstoke: Palgrave.

Lawrence, Thomas B. & Roy Sunday. & Bernard Leca (2011) «Institutional Work: Refocusing Institutional Studies of Organization.» Journal of Management Inquiry 20 (1): 52-58.

Leira, Arnlaug (2012) «Omsorgens Institusjoner, Omsorgens Kjønn» i Anne Lise Ellingsæter & Karin Widerberg (red.) Velferdsstatens Familier – Nye Sosiologiske Perspektiver. Oslo: Gyldendal Akademiske,:76-93.

Leitner, Sigrid. (2003) «Varieties of Familialism. The caring Function of the Family in Comparative Perspective.»European Societies, 5 (4): 353-75.

Merton, Robert (1929) «Insiders as Outsiders: a chapter in the Sociology of knowledge» American Journal of Sociology (78): 9-47.

NAV (2014) «Foreldrepenger generell informasjon». Hentet: 04.05.2014 fra: https://www.nav.no/Familie/Svangerskap%2C+f%C3%B8dsel+og+adopsjon/Foreldrepenger+-+generell+informasjon.

Pascall, Gillian (2012) Gender equality in the welfare state? Bristol: The Policy Press.

Pettersen, Silje V. (2014) «Nøkkeltall for innvandring og innvandrere». Hentet 11.09.2014 fra: http://www.ssb.no/innvandring-og-innvandrere/nokkeltall/innvandring-og-innvandrere.

Ray, Rebecca., Janet C. Gornick & John Schmitt (2009) «Parental Leave Policies in 21 Countries – Assessing Generosity and Gender Equality» Washington, D.C.: Center for Economic and Policy Research. Hentet 10.04.2015 fra: http://www.cite.gov.pt/asstscite/images/grafs11/Parent_Leave_Policies_21.pdf.

Ridgeway, Cecilia. 2009. «Framed before we know it. How gender Shapes Social Relations.» Gender and Society, 23, (2) 145-160.

Scott, Richard W. (2008) Institutions and Organizations. Ideas and Interests. 3. Utgave. California: Sage Publications.

Smith, Dorothy (1987) The Everyday World as Problematic. Milton Keynes: Open University Press.

Smith, Dorothy (2005) Institutional Ethnography: A Sociology for People. Lanham, Md.: AltaMira.

SSB (2014) «Innvandrere etter innvandringsgrunn, 1. Januar 2014». Hentet 11.09.2014 fra: http://www.ssb.no/befolkning/statistikker/innvgrunn.

1Denne artikkelen er et resultat av prosjektet «New theoretical perspectives on the Nordic model of Work-Family reconciliations» finansiert av Norges Forskningsråd, prosjektnr. 219116

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon