Sammendrag
Bruken av militærmakt øker. Ofte sender regjeringene soldater ut på meget kort varsel, dermed er det ikke tilstrekkelig tid til
at parlamentene kan informeres eller gi sin tilslutning. Samtidig har regjeringene behov for politisk ryggdekning. I Tyskland,
Frankrike og Storbritannia diskuteres det hvordan parlamentene skal kunne involveres tettere samtidig som regjeringene beholder
handlefriheten til å reagere raskt når en krise oppstår. Artikkelen tar for seg hvordan maktforholdet mellom regjering og
folkevalgte er organisert i de tre landene. De viktigste offentlige redskapene parlamentene har til å påvirke regjeringens politikk,
spørretime, forsvarskomiteer og undersøkelseskommisjoner, analyseres for å se hvor effektive de er. Mye av forskningen har dreid seg
om nettopp en kartlegging av de formelle mulighetene som finnes. Konklusjonen som trekkes i denne artikkelen, er at det i mindre
grad dreier seg om institusjonelle mekanismer og løsninger, men vel så mye om parlamentarikernes vilje til å bruke dem. Særlig når
nasjonale styrker er del av en multinasjonal operasjon, er påvirkningsmulighetene – og viljen begrenset. Avslutningsvis belyses
kostnadene som parlamentenes avmakt medfører. Et eksempel er soldatenes kampmoral, en annen er velgernes eierskap til politiske
beslutninger om å bruke militærmakt. Avmakten betyr også at konsekvensene av økt dronebruk for maktfordelingene mellom parlament og
regjering i liten grad er blitt diskutert.
Nøkkelord Forsvar, Sikkhertspolitikk, Regjering, Parlament, Hemlighold, Droner, Tyskland, England,
Frankrike
Abstract
French, British and to a limited degree German soldiers are being deployed with increasing frequency to solve security problems,
often at such short notice that there is no time to consult parliament. Security experts and politicians in all three countries have
debated how the relationship can be redrawn to grant more powers to MPs, and the main points are analysed in this article. The
dilemma presenting itself is how the respective governments can be guaranteed sufficient autonomy to respond to a threat, while at
the same time informing parliament and giving it time to express its opinion. The formal mechanisms of parliamentary influence:
question hour, defence committees and special inquiries, are discussed to assess their efficiency as tools with which insight and
influence can be gained in governmental policies. In particular, when national units participate in a multinational operation, these
tools are moot. Governments and parliaments alike know that a ‘no’ to participation means that a country’s credibility as an ally
suffers, which is enough to dampen any parliamentary effort to criticise an ongoing operation. One conclusion drawn here is that
formal access to criticise is of little importance if willingness to take advantage of the possibilities is lacking. This goes a
long way in explaining why parliaments are marginalised when governments decide to use military power. However, if an operation ends
in failure, governmental predominance means being left with the responsibility, and for that reason governments may be willing to
surrender some of their privileges.
Keywords War powers, defence, security politics, royal prerogative, government, parliament, special inquiries,
multinational defence, secrecy, drones, Germany, Britain, France.