Artikler
Vitenskapelig publikasjon
(side 4-34)
av Torvald Falch og Per Selle
Norsk samepolitikk er urfolkspolitikk. Derfor er internasjonale rettsregler for urfolk i stor grad styrende for hvordan debatt, sakshåndtering og partsopptreden foregår. Samtidig rammer statens styringssystemer i høy grad inn utformingen ...
SammendragEngelsk sammendrag
Samisk myndighet og territorialitet
Norsk samepolitikk er urfolkspolitikk. Derfor er internasjonale rettsregler for urfolk i stor grad styrende for hvordan debatt,
sakshåndtering og partsopptreden foregår. Samtidig rammer statens styringssystemer i høy grad inn utformingen og utviklingen i
urfolkspolitikken. Etter konflikten om Alta-utbyggingen ble det utformet en samepolitikk med Sametinget som det sentrale organet for
en ny samisk offentlighet. Denne artikkelen drøfter betydningen av den territorielle dimensjonen i utformingen og utviklingen av
samepolitikken i Norge i lys av en ny modell for urfolksmyndighet der plassering langs de to dimensjonene - selvstyre og politisk
integrering - avgjør hvilken type myndighet samene har og kan utøve. I artikkelen argumenteres det for at det er mulig å utvikle en
samisk offentlighet som innebærer selvbestemmelsesordninger for samene uten at skillet mellom territorielt og ikke-territorielt
selvstyre er den avgjørende faktoren. Samepolitikken synes å opptre i spenningsfeltet mellom selvbestemmelse og korporasjon,
samtidig som den kollektive og territorielle dimensjonen har hatt og vil måtte ha en sentral plass i en samepolitikk som bygger på
at samene er et urfolk.
Nøkkelord: urfolkspolitikk, samisk offentlighet, selvstyre, politisk integrering, territorialitet
Sámi authority and the importance of territory
Sámi politics is indigenous politics in which international law plays a crucial role. Even so, the governance system of a
country is crucial in the design and development of indigenous politics. As a result of the deep conflict around the building of the
Alta power plant in the late 1970s and early 1980s, a completely new Sámi public space developed and the new Sámi Parliament became
the core institution. The main objective of this article to discuss of the meaning and importance of the territorial dimension in
the development of Sámi politics in Norway in the light of a new model of indigenous authority in which the two dimensions –
self-governance and political integration – determine the type of authority the Sámi may exercise. It is argued that it is possible
to develop a Sámi public space with self-determination arrangements without operating with the distinction territorial vs.
non-territorial autonomy as the key factor. Sámi politics seems to operate in a specific and contested space between
self-determination and corporatism, one in which the collective and territorial dimensions are at the core in the understanding of
the Sámi people as an indigenous people.
Keywords: Indigenous authority, Sámi public space, self-determination, self-governance, political integration,
territoriality
Vitenskapelig publikasjon
(side 35-58)
av Kåre Dahl Martinsen
Bruken av militærmakt øker. Ofte sender regjeringene soldater ut på meget kort varsel, dermed er det ikke tilstrekkelig tid til at parlamentene kan informeres eller gi sin tilslutning. Samtidig har ...
SammendragEngelsk sammendrag
Sammendrag
Bruken av militærmakt øker. Ofte sender regjeringene soldater ut på meget kort varsel, dermed er det ikke tilstrekkelig tid til
at parlamentene kan informeres eller gi sin tilslutning. Samtidig har regjeringene behov for politisk ryggdekning. I Tyskland,
Frankrike og Storbritannia diskuteres det hvordan parlamentene skal kunne involveres tettere samtidig som regjeringene beholder
handlefriheten til å reagere raskt når en krise oppstår. Artikkelen tar for seg hvordan maktforholdet mellom regjering og
folkevalgte er organisert i de tre landene. De viktigste offentlige redskapene parlamentene har til å påvirke regjeringens politikk,
spørretime, forsvarskomiteer og undersøkelseskommisjoner, analyseres for å se hvor effektive de er. Mye av forskningen har dreid seg
om nettopp en kartlegging av de formelle mulighetene som finnes. Konklusjonen som trekkes i denne artikkelen, er at det i mindre
grad dreier seg om institusjonelle mekanismer og løsninger, men vel så mye om parlamentarikernes vilje til å bruke dem. Særlig når
nasjonale styrker er del av en multinasjonal operasjon, er påvirkningsmulighetene – og viljen begrenset. Avslutningsvis belyses
kostnadene som parlamentenes avmakt medfører. Et eksempel er soldatenes kampmoral, en annen er velgernes eierskap til politiske
beslutninger om å bruke militærmakt. Avmakten betyr også at konsekvensene av økt dronebruk for maktfordelingene mellom parlament og
regjering i liten grad er blitt diskutert.
Nøkkelord Forsvar, Sikkhertspolitikk, Regjering, Parlament, Hemlighold, Droner, Tyskland, England,
Frankrike
Abstract
French, British and to a limited degree German soldiers are being deployed with increasing frequency to solve security problems,
often at such short notice that there is no time to consult parliament. Security experts and politicians in all three countries have
debated how the relationship can be redrawn to grant more powers to MPs, and the main points are analysed in this article. The
dilemma presenting itself is how the respective governments can be guaranteed sufficient autonomy to respond to a threat, while at
the same time informing parliament and giving it time to express its opinion. The formal mechanisms of parliamentary influence:
question hour, defence committees and special inquiries, are discussed to assess their efficiency as tools with which insight and
influence can be gained in governmental policies. In particular, when national units participate in a multinational operation, these
tools are moot. Governments and parliaments alike know that a ‘no’ to participation means that a country’s credibility as an ally
suffers, which is enough to dampen any parliamentary effort to criticise an ongoing operation. One conclusion drawn here is that
formal access to criticise is of little importance if willingness to take advantage of the possibilities is lacking. This goes a
long way in explaining why parliaments are marginalised when governments decide to use military power. However, if an operation ends
in failure, governmental predominance means being left with the responsibility, and for that reason governments may be willing to
surrender some of their privileges.
Keywords War powers, defence, security politics, royal prerogative, government, parliament, special inquiries,
multinational defence, secrecy, drones, Germany, Britain, France.
Vitenskapelig publikasjon
(side 59-81)
av Jo Saglie, Marte Winsvold og Sara Blåka
Politisk ansvarsutkreving forstås vanligvis som at velgerne belønner eller straffer partier ved valg. Vi argumenterer for at ansvarsutkreving kan skje også mellom valg, når politikerne i møte med innbyggerne aktivt ...
SammendragEngelsk sammendrag
Sammendrag
Politisk ansvarsutkreving forstås vanligvis som at velgerne belønner eller straffer partier ved valg. Vi argumenterer for at
ansvarsutkreving kan skje også mellom valg, når politikerne i møte med innbyggerne aktivt må begrunne sine avgjørelser. Gjennom
casestudier i tolv norske kommuner belyser vi i hvilken grad forutsetningene for disse to mekanismene for ansvarsutkreving er
oppfylt. Ansvarsutkreving gjennom valg vanskeliggjøres blant annet fordi det finnes en forventning om konsensusbygging som vanskelig
kan forenes med konkurransedemokratiets krav om å gi velgerne klare alternativer. Men også ansvarsutkreving gjennom direkte kontakt
kan være problematisk. Å lytte til innspill fra befolkningen i periodene mellom valg kan komme i konflikt med hensynet til å
oppfylle valgløfter, og dermed med ansvarsutkreving gjennom valg. Kvaliteten på denne formen for ansvarsutkreving kan dessuten
svekkes der innbyggernes engasjement er begrenset og skjevt. Begge former for ansvarsutkreving kan svekkes av velgernes manglende
kunnskap om kommunal politikk og forvaltning. Resultatene indikerer likevel at direkte kontakt med innbyggerne er en ikke uvesentlig
mekanisme for ansvarsutkreving – hvilket gjør representasjon og ansvarsutkreving til kontinuerlige prosesser.
Nøkkelord: ansvarsutkreving, kommuner, lokaldemokrati, representasjon
Accountability in local democracy: in or between elections?
Elections, when the electorate can penalize or support their representatives, are usually understood as the key mechanisms of
political accountability. We argue that direct contact between politicians and citizens, in which politicians have to explain and
justify their actions, is also a mechanism of accountability. Using qualitative interviews with politicians, administrative leaders
and journalists in twelve Norwegian municipalities, we explore the extent to which the conditions for accountability are fulfilled.
In Norwegian local democracy, citizens and politicians both value consensus-building. This may blur the responsibility for decisions
and make voting less suitable as a mechanism of accountability. However, direct contact between citizens and politicians also
involves some challenges. Accommodating citizens’ demands may conflict with fulfilling election pledges, and undermine the election
as an accountability mechanism. Direct citizen involvement may be limited and skewed, in this way reducing the quality of
accountability. Citizens may be poorly informed about local politics, and so both accountability mechanisms are weakened.
Nevertheless, our interviews indicate that direct contact between citizens and representatives is a significant accountability
mechanism – making representation and accountability continuous processes.
Keywords: accountability, local democracy, municipalities, representation
