Ved Høyesteretts 150-årsjubileum i 1965 utfordret historikeren Jens Arup Seip fagmiljøene til en debatt om Høyesterett som politisk organ. Men bortsett fra en heftig og kortvarig disputt med juristen Johs. Andenæs,1 har det vært få ansatser til tverrfaglige debatter om Høyesterett. I de 50 årene fram mot Høyesteretts 200-årsjubileum i 2015 har domstolen stort sett ligget utenfor statsvitenskapelig forskning og oppmerksomhet – men med unntak av de om lag siste ti årene.

Den statsvitenskapelig forskning på domstoler og dommeratferd som har vært så markant i USA siden andre verdenskrig og som slo inn over det europeiske kontinent for 10-15 år siden (Dyevre 2010), ser ut til å ha fått fotfeste i Norge blant annet gjennom et forskningsprosjekt på dommeratferd i Norges Høyesterett ved Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen.

Det var statsviterne Eric N. Waltenburg (innen fagfeltet ‘judicial politics’) og William R. Shaffer (med flere forskningsopphold i Norge bak seg), begge ved Purdue University i USA, som oppdaget at Norge i stor grad var et terra incognita for empiriske dommeratferdsstudier. I 2006 bestemte de seg for å undersøke forholdene nærmere da Shaffer likevel i 2006/2007 skulle på et forskningsopphold i Bergen. Statsviteren Gunnar Grendstad ble invitert til å delta i prosjektet og han gjengjeldte Shaffers besøk ved å legge sitt eget forskningsopphold til Purdue i 2009/2010.

I løpet av vinteren 2009/2010 fikk deres tidlige analyser om blant annet en statistisk sammenheng mellom regjeringsutnevnelse og dommervotering i Høyesterett overraskende oppmerksomhet da Høyesterettsjustitiarius Tore Schei etter et oppslag om forskningsprosjektet i Aftenposten (Gjerde 2009) vennlig opplyste at det ikke var noe suspekt ved dommernes gjøren og laden i Høyesterett (Schei 2009), og da høyesterettsdommer Jens Edvin Skoghøy noe senere omtalte disse forskningsresultatene som ‘uholdbare’ og ‘meningsløse’ (Skoghøy 2010). Motsatt fikk forskningsresultatene uventet drahjelp da Aftenposten etter den store Rederiskattesaken i Høyesterett i februar 2010 viste til at rederne ble «reddet av ‘borgerlige’ dommere» (Kolsrud 2010).

Med utgangspunkt i studier av dissensavgjørelser i Høyesterett hadde forskningsprosjektet sommeren 2010 etablert en stadig voksende relasjonsdatabase der informasjon om saker og informasjon om dommere ble koblet sammen via dommernes voteringer i hver enkelt sak. Våren 2011 ble det første av to mastergradskurs om dommeratferd gjennomført ved Institutt for sammenliknende politikk, samtidig som statsviterne i Bergen startet en dialog om analyser av Høyesterett med forskere ved Det juridiske fakultetet ved Universitetet i Bergen.

Motivasjonen og ambisjonene hos en yngre generasjon statsvitere og kritiske innspill fra rettsvitere utfordret forskningsprosjektet og forbedret dommeranalysene. Statsviteren Jon Kåre Skiple skriver blant annet følgende i sin artikkel i dette nummeret av Tidsskriftet:

«Men [Grendstad, Shaffer og Waltenburg] sin import av haldningsmodellen til den norske konteksten er mangelfull fordi modellen deira utelatande ser variasjon i stemmegiving som eit resultat av individuelle forskjellar mellom dommarar og dermed ser dei vekk i frå sentrale kjenneteikn ved avgjerslekonteksten i Høgsterett. Denne avgjerslekonteksten er viktig: Dommarar i Høgsterett gir individuelle stemmer i ei spesifikk sak og Høgsterett er ein kollegial domstol kor stemmegiving er eit resultat av samordning og samarbeid i roterande fem-dommar panel.» (Side 279).

Den mer komplekse beslutningsmodellen der dommernes voteringer i hver enkelt sak ikke bare er påvirket av deres egen bakgrunn, men også av de andre dommerne som skal avgjøre saken og av sakens egenskaper og rettslige spørsmål, måtte underlegges en mer realistisk flernivåanalyse dersom resultatene skulle være valide og korrekte.2 Samtidig var tilbakemeldinger fra juridske forskere tydelig på at ulike saksområder faktisk var ulike og at de derfor måtte studeres grundig og analyseres atskilt. Forskningslitteraturen understreker også at «conclusions about judicial behavior may vary by court, by judge, and by case, or even by the time period in which decisions are rendered» (Friedman 2006:271).

I dette nummeret av NST trykker redaksjonen to artikler om dommeratferd i Norges Høyesterett. Artiklene bidrar med kunnskapsstatus på to områder som er sentrale i skjæringspunktet mellom juss og statsvitenskap: sivilsaker om et økonomisk spørsmål mellom en privat og en offentlig part, og sivilsaker der staten møter en privat part.

I den første artikkelen diskuterer Skiple manglene i de første dommeratferdsanalysene, og han demonstrerer hvordan teori om dommeratferd nødvendigvis griper inn i metode om dommeratferd. Analysen hans tar videre utgangspunkt i de saker der høyesterettsdommerne skal avgjøre en økonomisk tvist mellom en offentlig og en privat part for perioden 1991-2011. I dette saksfeltet kommer høyesterettsdommerne i nærkontakt med den økonomiske konfliktlinjen hvis hovedelementer er eierskap, intervensjon og omfordeling i samfunnet og dermed berører Lasswells (1936) definisjon på politikk: ‘Hvem får hva, når og hvordan?’.

I den andre artikkelen viderefører Grendstad, Shaffer og Waltenburg sammen med Skiple det teoretiske og metodiske rammeverket for dommeratferdsanalyser som Skiple foreskrev i den første artikkelen. Forfatterne utvider tidligere analyser til å inkludere hele femtiårsperioden mellom 1963 og 2013 og studerer hvilke faktorer på person-, panel- og saksnivå som leder fram til hvorvidt dommere i sivilsaker voterer for staten eller den private parten. Problemstillingen om ‘statsvennlighet’ tar utgangspunkt i en til tider skarp juridiske debatt om rekrutteringen til Høyesterett der jussprofessor Kjønstad (1997:291) spekulerte i om dommere med bakgrunn i Lovavdelingen og Regjeringsadvokaten gjennom sine vota i Høyesterett framstod som «gode og trofaste tjenere for staten», og hvorvidt Høyesteretts rekruttering og sammensetning kunne påvises å ha vært til ugunst for private interesser.

I Høyesteretts jubileumsår framstår disse to artiklene (sammen med andre publiserte og upubliserte arbeider på dommeratferd) som et uttrykk for det som kan være en framvoksende statsvitenskapelig spesialisering og som Dyevre (2010) identifiserte som et nytt felt under komparativ politikk i Europa.3 De to artiklene i dette nummeret kan være et uttrykk for status på forskning på dommeratferd i Norges Høyesterett etter Waltenburg og Shaffers forskningsinitiativ i 2006/2007.

Men det er også viktig å merke hvor raskt Høyesterett selv har endret seg de siste 25 årene fra å være en tilnærmet ankedomstol til å være en tilnærmet prejudikatdomstol der dommerne i større grad er blitt bemyndiget til å være politiske strateger som bidrar til rettsutviklingen og dermed politikkutformingen i samfunnet (Sunde 2015). Mot et bakteppe av internasjonaliseringen av rettssystemet og institusjonell endring i Høyesterett selv, spurte juristene Nadim og Sunde (2015:46-47) nylig hva som så langt hadde blitt oppnådd med den norske dommeratferdsforskningen. De svarte i fire punkter:

  • Dommeratferdsforskningen er muligens den første ikke-juridiske forskningen som har rystet det juridiske miljøet siden debatten mellom historieprofessor Jens Arup Seip og juss-professor Johs. Andenæs på 1960-tallet. Norske jurister er blitt konfrontert med forskning fra disipliner som har tvunget juristene til å sette spørsmåltegn ved veletablerte sannheter.

  • Forskningen er fulgt opp med undervisning på Høyesterett både ved Institutt for sammenliknende politikk og i samarbeid med Juridisk fakultet. Undervisningen har ledet fram til en rekke masteroppgaver og pågående doktorgradsstudier som har økt vår kunnskap om Norges Høyesterett.

  • Forskningen har avdekket en svakhet ved at norsk rettsvitenskap baserer seg på normative påstander og ikke undersøker ulike aspekter ved det juridiske systemet empirisk.

  • Forskningen har forberedt norske jurister på hva som må komme: mer bruk av forskning og data frambrakt i andre vitenskapsområder.

Den norske statsvitenskaplige dommeratferdsforskningen vokste ikke fram i et vakum, men må sees på som et av flere utviklingstrekk innfor større forskningsfelt på dommeratferd, domstoler, lovgivning og rettsutvikling. Forskningsfeltet er åpent i ulike retninger.

Forskningen vil i økende grad bli tverrfaglig med samarbeid på tvers av selvstendige disipliner som er koblet mot rettsvitenskap.

Forskningen vil i stadig større grad og mer systematisk bruke det store omfanget av rettskilder og tekstdata som følger av at domstolene alltid kunngjør sine avgjørelser, ikke bare som dommeres binære vota, men som lengre diskusjoner og begrunnelser av domstolens avgjørelser.

Den metodiske tilnærmingen vil bli mer variert og mer avansert gjennom statistiske flernivåanalyser, modellestimeringer, tekst- og korpusanalyser, koblinger av ulike typer data mellom større databaser og på tvers av domstolshierarkiet, samt gjennom eksperimentelle tilnærminger til studier av befolkningens og eliters holdninger og handlinger om rettspolitiske og normative spørsmål.

Forskningen vil på den ene siden fortsatt avgrense problemstillinger til konkrete tematiske områder, men må samtidig åpne for en utvikling der de tematiske og juridiske områdene ikke lenger er nasjonale, men integrert i og under innflytelse fra andre land og internasjonale rettsinstitusjoner og rettskilder.

Domstoler løser nasjonale og internasjonale konflikter. Som maktsentra er de viktige for normproduksjon, men må også holdes til ansvar. Komparativ og internasjonal forskning må derfor bidra til studier om hvordan lovgivning og domstoler fremmer eller bremser rett, rettferdighet og demokratisk utvikling.

Litteraturliste

Andenæs, Johs (1965a) Høyesterett som politisk organ. Lov og Rett, s. 22-43.

Andenæs, Johs (1965b) Jus og politikk. Lov og Rett, s. 456-464.

Bentsen, Henrik Litleré (2014) Dissenser i Norges Høyesterett. Tidsskrift for Samfunnsforskning, 55 (1), s. 3-22.

Dyevre, Arthur (2010) Unifying the Field of Comparative Judicial Politics. Towards a General Theory of Judicial Behaviour. European Political Science Review 2(2), s. 297-227.

Friedman, Barry (2006) Taking Law Seriously. Perspectives on Politics, 4 (2), s. 261-276.

Gjerde, Robert (2009) Politiske holdninger kan avgjøre dommen. Aftenposten, October 1, s. 14–15.

Kjønstad, Asbjørn (1997) Trygderettigheter, Grunnloven og Høyesterett. Lov og Rett, s. 243-292.

Kolsrud, Kjetil (2010) Reddet av «borgerlige» dommere. Aftenposten, February 12, s. 19.

Lasswell, Harold D. (1936) Politics: Who Gets What, When and How, New York: Whittlesey House.

Nadim, Morten og Jørn Øyrehagen Sunde (2015) A call for more diversity. Retfærd, 38 (1), s. 43-48.

Schei, Tore (2009) God sammensetning. Aftenposten, October 6, s. B4.

Seip, Jens Arup (1965a) Den norske høyesterett som politisk organ. Lov og Rett, s. 1-21.

Seip, Jens Arup (1965b) Jus og politikk. Lov og Rett, s. 396-423.

Seip, Jens Arup (1965c) Replikk til professor Andenæs. Lov og Rett, s. 464.

Skoghøy, Jens Edvin A. (2010) Dommeratferd og dommerbakgrunn. Særlig om yrkesbakgrunnens betydning for utfallet av tvister mellom private og det offentlige. I Lambertz, Göran, Lindskog, Stefan og Möller, Mikael (red.) Festskrift till Torgny Håstad. Uppsala, Iustus, s. 711-726.

Sunde, Jørn Øyrehagen (2015) Høgsteretts historie 1965–2015, Bergen: Fagbokforlaget.