Redaktørene av boken Governance and Environment in Western Europe trakk fra sin analyse av de miljøpolitiske mønstrene man fant i mange land, konklusjonen at det har skjedd en tilpasning til hva de kalte konkurranselogikk i den globaliserte økonomien. De politiske elitene har valgt «økologisk modernisering», som forespeiler et pluss-sumspill, der man kan kombinere økonomisk vekst og miljøhensyn. Samtidig kan ethvert forsøk på å innføre en miljøpolitikk basert på naturvitenskapelige forståelser av relasjonen menneske-natur som et null-sumspill sette den økonomiske vekst i fare, og dermed politikernes makt. For å prøve holdbarheten i disse påstandene foretar jeg en metaanalyse av forskningen om miljøpolitisk konvergens. Den finner at industrilandenes miljøpolitikk viser høy konvergens mot stadig strengere miljøregler i bredde såvel som i retning. Spørsmålet blir dermed om «økologisk modernisering» er så problematisk for en økologisk holdbar utvikling som redaktørene antyder. Artikkelen konkluderer at redaktørenes analyse undervurderer markedsledende konkurranseutsatte aktørers vilje til å styrke sitt forsprang gjennom å påvirke internasjonale organ til å forandre og tilpasse miljøreglene etter stadig strengere krav. Avslutningsvis diskuteres om den økologiske moderniseringen stadig kan føre til en absolutt «frakopling» av økonomisk vekst fra ressurs- og miljøødeleggelser, og dermed åpne for en økologisk holdbar utvikling.

Nøkkelord: Økologosik modernisering, konkurranselogikk, Policy konvergens, dekobling, bærekraftig utvikling

Artikkelen undersøker endringar i norsk persontransportpolitikk dei siste 25 åra, med vekt på konkurranse- og klimapolitiske utviklingstrekk. Den empiriske analysen syner mellom anna at konkurranseutsetjing allment har medført betra tilbod og reduserte prisar, og for luftfarten har det betra tilbodet medført sterk trafikkvekst og auka klimagassutslepp. Styresmaktene si rolle er som informasjons-, nettverks- og kalkuleringsstat, og dei dominerande verkemidla har vore avgifter og tekniske krav, noko som har redusert klimagassutsleppa per personbiltransportkilometer, men dette har vorte utlikna av veksten i personbiltrafikken. Det teoretiske utgangspunktet er den internasjonale samfunnsteoretiske diskusjonen om økologisk modernisering og målsetjinga om reduserte klimagassutslepp i ein marknadsvekstøkonomi. Artikkelen presenterer ein statsvitskapleg analyse av økologisk modernisering som politisk strategi, og viser korleis ein slik analyse både er eit kritisk korrektiv til denne politiske strategien og til økologisk modernisering som overgripande samfunnsteori med omfemnande gyldigheitspretensjonar – ein samfunnsteori som treng eit teoretisk grep om staten og politikkens relative autonomi andsynes marknadsøkonomien som institusjon.

Nøkkelord: økologisk modernisering, klimapolitikk, transportpolitikk, statsvitenskap