Redaktørene av boken Governance and Environment in Western Europe trakk fra sin analyse av de miljøpolitiske mønstrene man fant i mange land, konklusjonen at det har skjedd en tilpasning til hva de kalte konkurranselogikk i den globaliserte økonomien. De politiske elitene har valgt «økologisk modernisering», som forespeiler et pluss-sumspill, der man kan kombinere økonomisk vekst og miljøhensyn. Samtidig kan ethvert forsøk på å innføre en miljøpolitikk basert på naturvitenskapelige forståelser av relasjonen menneske-natur som et null-sumspill sette den økonomiske vekst i fare, og dermed politikernes makt. For å prøve holdbarheten i disse påstandene foretar jeg en metaanalyse av forskningen om miljøpolitisk konvergens. Den finner at industrilandenes miljøpolitikk viser høy konvergens mot stadig strengere miljøregler i bredde såvel som i retning. Spørsmålet blir dermed om «økologisk modernisering» er så problematisk for en økologisk holdbar utvikling som redaktørene antyder. Artikkelen konkluderer at redaktørenes analyse undervurderer markedsledende konkurranseutsatte aktørers vilje til å styrke sitt forsprang gjennom å påvirke internasjonale organ til å forandre og tilpasse miljøreglene etter stadig strengere krav. Avslutningsvis diskuteres om den økologiske moderniseringen stadig kan føre til en absolutt «frakopling» av økonomisk vekst fra ressurs- og miljøødeleggelser, og dermed åpne for en økologisk holdbar utvikling.
Nøkkelord: Økologosik modernisering, konkurranselogikk, Policy konvergens, dekobling, bærekraftig utvikling