Regjeringen Solberg har annonsert endring
av utviklingspolitikken. Med basis i Putnams to-nivåmodell for samspillet
mellom internasjonalt og nasjonalt nivå og på det norske beslutningssystemet
som konsensiuspreget, forutser artikkelen få endringer. Målet om
1 % av BNP til bistand vil bestå fordi det er tverrpolitisk konsensus
om det, og fordi budsjettet i dag finansierer både nødhjelp og globale
‘tematiske satsinger’ på klima, helse og fredsmekling. Volumet består,
mens innholdet endres noe. Solberg vil kunne realisere sin målsetting
for å stimulere til økte private investeringer i utviklingslandene,
mens det er mindre realistisk å bruke handel som verktøy for utvikling. De
tematiske satsingene utgjør den norske ‘engasjementspolitikken’,
utviklet de siste tiårene for å profilere Norge og heve landets
innflytelse internasjonalt. De er en sentral del av utviklingspolitikken,
og denne vil forbli en integrert del av utenrikspolitikken. Spørsmålet
kan reises om man mister utviklingsmålet og kunnskap om effekten
av bistand av syne. Regjeringen Solberg vil antakelig konsentrere bistanden
geografisk, men neppe tematisk. Internasjonale faktorer og endringer
i disse vil få større vekt enn interne norske forhold i utforming
av utviklingspolitikken, og for at myndighetene bør følge OECDs
råd om å vurdere hvordan Statens Pensjonsfond Utland kan bidra i
utviklingspolitikken
Nøkkelord: Konsensusbasert bistandvolum, Putnams to-nivåmodell, Engasjementspolitikk,
globale tematiske satsinger, OECD
Development policy to change?
The Norwegian government that took over in 2013 under Prime Minister
Erna Solberg has announced changes in its development policy. The
article argues that major changes are unlikely. The argument builds on
Putnam’s ‘two-edged diplomacy’ model and the fact that Norwegian
decision-making in the area is consensus-based. The principle that
development aid should be 1% of GNP will therefore be maintained, alsoe
because the budget finances emergency aid and global ‘thematic initiatives’
such as climate, health and peace-making. These initiatives represent
the Norwegian ‘engagement policy’. Political consensus sees it as an
integral part of Norway’s foreign policy by which the country profiles
itself and «punches above its weight» in international affairs.
Whereas the 1% target will remain, the content of aid may change.
Private investments in developing countries will be stimulated and
aid concentrated geographically, whereas using trade for development
is less realistic. The author questions whether changes already
made and those planned may lead to loss of attention to what actually promotes
development and to lack of appreciation of the complexities involved
in assessing the effect of aid. International factors, not least
the fact that emerging economies have become providers of aid, will
be a major factor in shaping Norwegian development policy. The author
quotes the OECD’s 2013 peer review of Norway, which asks the government
to consider how the Norwegian State Pension Fund may contribute
to development.
