Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Artikler
Vitenskapelig publikasjon
(side 85-107)
av Arild Aurvåg Farsund
SammendragEngelsk sammendrag

Våren 2012 behandlet Stortinget Stoltenberg II-regjeringens landbruksmelding, og flertallet vedtok å videreføre en politikk der statlige tiltak er avgjørende for utviklingen i næringen. Vedtaket ble fattet i en periode hvor jordbruket utfordres av WTO- og EØS-avtalene, og det er et tiltagende fokus på forbrukerinteresser fremfor produsentinteresser i den politiske debatten. Med utgangspunkt i tre teoretiske perspektiver diskuterer artikkelen hva som er det politiske grunnlaget for denne «konserverende» politikken: Et nyinstitusjonelt perspektiv som vektlegger at institusjoner er vanskelig å endre når det er knyttet sterke verdier og interesser til dem; et konfliktlinjeperspektiv som vektlegger at partier som har sakseierskap til et politikkområde kan få avgjørende innflytelse på politikken, hvis de er attraktive partnere i ulike regjeringsalternativer, og et internasjonaliseringsperspektiv som vektlegger at interesser som opplever at de er truet av handelsliberalisering, har sterkere politisk gjennomslag enn de som tjener på den. Konklusjonen er at den store stabiliteten i politikken kan tilskrives jordbruksforhandlingssystemet som fungerer som en robust og fleksibel institusjon, som utformer nye virkemidler for landbrukspolitikken. Senterpartiet, og dels KrFs deltakelse i regjeringskoalisjoner, har også betydning for den sterke politiske prioriteringen av næringen. Samtidig er det støtte i Arbeiderpartiet og Høyre for bondeorganisasjonenes krav om at Norge skal kunne føre en nasjonal landbrukspolitikk innenfor rammene av internasjonal handelspolitikk.

Nøkkelord: Landbrukspolitikk, WTO, EØS, politiske konfliktlinjer, institusjonell teori

Norwegian agriculture in the cross-pressure between domestic and international politics

In 2012, the Norwegian parliament handled a ‘Report to the Storting’ on agricultural policy prepared by the Stoltenberg II cabinet. A large majority voted for continuation of a policy in which government schemes and policy instruments are essential for the well-being of this industry. The decision is made at a time when Norwegian agriculture was being challenged by the WTO and EEA agreements, and there is increasing focus on consumer interests rather than producer interests in the political debate. The present article discusses the political basis for this ‘conservative’ policy and takes three theoretical perspectives as points of departure: An institutional perspective emphasizing that institutions founded on strong values and interests are difficult to change; a perspective on party cleavages emphasizing how parties that have ‘ownership’ of a policy area can have a decisive influence on the policy so long as they are attractive partners for different government alternatives; and an internationalization perspective emphasizing that parties feeling threatened by trade liberalization have greater political influence than those who benefit from it. It is concluded that the stability observed is an effect of the system of agricultural agreement, which serves as a robust and flexible institution matching current challenges with new policy instruments. Centre Party participation in government coalitions, and partly also of the Christian People’s Party, is important for the central role this industry plays politically. Finally, there is political support among both Social Democratic Party and the Conservative Party for the demands of the organizations representing farmers; namely, that Norway should have a national agricultural policy within the framework of international trade agreements.

Vitenskapelig publikasjon
(side 109-130)
av Gro Sandkjær Hanssen, Marit Kristine Helgesen og Ann Karin Tennås Holmen
SammendragEngelsk sammendrag

Partnerskapstankegangen i samhandlingsreformen er uttrykk for en dypere endring i styringslogikken mellom stat og kommune, mot et mer egalitært, forhandlende og partnerskapsbasert forhold. Samhandlingsreformen medfører at kommunene i langt større grad enn tidligere forhandler egne rammebetingelser. Artikkelen diskuterer hva utviklingen mot en mer forhandlende kommune krever av kommunal administrativ ledelse og politisk styring. Vi finner at i en partnerskapsbasert logikk, hvor forhandlinger står sentralt, så legger aktørene vekt på en ny rolleforståelse blant politikerne – som nå skal gi tydelig retning. Politikere skal ikke gi instruks, men avklare det delegerte forhandlingsrommet på forhånd og støtte den fremforhandlede løsningen. Funnene viser også viktigheten av at administrativ ledelse, som forhandlingsleder, klarer å bygge bro mellom kommune og helseforetak, samt kommuner i mellom. Samhandlingsreformen krever eksplisitt en større tjenesteintegrasjon mellom kommuner. For å klare å være brobygger, legges det vekt på at kommunal administrativ ledelse vet når, hvordan og hvor mye som må forankres til enhver tid. I tillegg kreves det en større vertikal faglig integrering, ved at forhandlende ledd (rådmann) må ha kunnskap om sektoren. I tillegg må forhandlingslederne klare å tøye mulighetsrommet for å få best mulige løsninger for kommunen.

Nøkkelord: Samhandlingsreformen, partnerskap, forhandlinger, ledelse, politisk forankring

The negotiating municipality in the Coordination reform – practice and leadership

The article discusses the new role of municipalities as negotiators in the multilevel governance of health services. The Coordination reform in Norway is a partnership between health services at national and municipal levels, with the negotiations resulting in regionally different solutions of service provision. The article discusses what the new role of municipalities requires of political steering and administrative management. Based on interviews in nine municipalities and in two regional health authorities, it is found that formal cooperation agreements have affected the interaction between municipalities and regional health authorities in having changed from professional deliberation to strategic negotiation. The actors involved stress that the negotiating role of the municipalities requires political will to clarify the room for maneuver of the negotiating actors and support for the solutions (when these are within the defined frames). The negotiations stimulate integration between management and professionals in order to inform the chief executive officer. The negotiator takes on a bridge-builder role, essential in bridging the gap between three worlds; the political and professional worlds of the municipalities and the professional world of the hospitals and regional health authorities (regional state authorities).

Kommentar
(side 132-136)
av Bernt Hagtvet
Avlagte doktorgrader og masstergrader
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon