Politiske institusjoner1

Searle har siden 2007 nærmet seg statsvitenskapen. Politiske institusjoner er ultimate institusjoner (Searle 2010:171). Det må bety institusjoner som ikke er avledet av andre og som virker inn på og legger føringer på alle aktiviteter innenfor territorielle grenser. Max Weber skrev allerede i 1919:

The political group is further characterized by the fact that the authority of its administrative staff is claimed as binding within a territorial area and this claim is upheld by force (Weber 1947:154).

Den politiske gruppen må da etter min mening være den som forvalter statsmakten. Gruppen krever at statsforvaltningens beslutninger blir respektert av alle. Gruppen truer med bruk av fysisk makt dersom folk ikke bøyer seg. Det kan være grupper i samfunnet som utfordrer den politiske gruppen og som selv har fysiske maktmidler. Det vil da være tegn på at statsmakten er ustabil, med flere maktsentra som konkurrerer om den overordnete makten. At en gruppe får monopol på legitim bruk av fysisk makt, må da bety at statsmakten er enhetlig, ikke utfordret innenfra.

Searle hevder at stater må ha legitimitet, i det minste den styrende eller herskende eliten, men likevel, for å virke må politiske institusjoner ha kontroll med den fysiske makten.

The paradox of government could be put as follows: Governmental power is a system of status functions and thus rests on collective recognition or acceptance, but the collective recognition or acceptance, though typically not itself based on violence, can continue to function only if there is a permanent threat of violence in the form of the military and the police. Legitimation is crucial for the functioning of government, because political power requires some degree of acceptance. But where government is concerned, legitimation by itself is never enough. Though military and police power are different from political power, in general there is no such thing as government, no such thing as political power, without police power and military power (Searle 2010:163).

Dette, mener jeg betyr at den fysiske makten konstituerer den politiske, eller er en nødvendig institusjonell ramme for statsmakt. Men Searle, som Weber, sier ikke at den politiske gruppen må ha monopol på fysisk maktbruk. Weber sier «upheld by force», altså staten har overtaket. Searle sier at den politiske makten er avhengig av kontroll med den fysiske makten. Stater kan variere i hvilken grad de har den kontrollen, eller i hvilken grad det er konkurrerende grupper med soldatmakt til stede i det territoriet den politiske gruppen (staten) gjør krav på å kontrollere. Dette er North, Wallis og Weingast (2009) sitt poeng. Stater hvor monopolet er på plass, hvor de konkurrerende (makt)- gruppene er borte og hvor militærorganisasjonen selv er lydig til statsledelsen, uansett sammensetningen av den herskende politiske gruppen og hvor statsledelsen ikke kan belønne sine medlemmer med privilegert tilgang til militære posisjoner eller ressurser, er privilegerte stater, er «åpen tilgang»- stater som North et.al. kaller dem, med store økonomiske utviklingsmuligheter.

Men, hvorfor må stater ha militærapparater og helst monopolrett til å bruke dem, internt eller eksternt? Det svarer hverken Weber eller Searle på. Searle kaller det et paradoks, i hvert fall når han studerer demokratiske stater. Searle innordner begrepet politisk makt i sin teori om statustildelinger. Status får du fra andre. Status er tildelt. Status betyr rettigheter og plikter, rettigheter til å gjøre bestemte ting og forpliktelser til å gjøre nettopp de tingene. Denne typen makt er deontisk. Den innebærer rettigheter og plikter, pålagt utenfra. Searle velger å definere politisk makt som deontisk makt. Det fører logisk til at en regjerings okkupasjon av et annet land mot det landets vilje ikke er en politisk handling. Hvorfor? Fordi okkupasjonen ikke er en tildelt oppgave. Okkupanten får politisk makt i det okkuperte landet først dersom og hvis befolkningen anerkjenner og ønsker okkupasjonen velkommen.

Political power thus differs from military power, police power and the brute physical power that the strong have over the weak. … the relation of the occupiers to the occupied is not political unless the occupied come to accept and recognize the validity of the status functions [of the occupying state] (Searle 2007:98).

Begreper er ikke sanne eller falske, de er bare mer eller mindre nyttige for det formålet en analyse har. Searle fjerner fysisk maktbruk (utført av stater/regjeringer/organisasjoner) fra politikkens område. Hvorfor? Det kan virke som han bare vil ta i betraktning den makten som er tildelt, som stemmer med tildelingen og derfor er legitim (deontisk makt). Når en slik makthaver handler utenfor tildelingen, er handlingen (per definisjon) ikke politisk. Searle gir ingen forklaring på dette begrepsvalget. Searle har tidligere utviklet det jeg kaller den generative talehandlingsmodellen (Searle 1995). Talehandlinger genererer avtaler og avtaler i omfattende bruk er institusjoner. Avtaler former kollektive intensjoner og slike er sosiale fakta. Sosiale fakta er til syvende og sist avhengige av oppslutning. De forsvinner når avtalene av alle ikke lenger oppfattes som rimelige og/eller legitime. Det er en sterk institusjonsteori, men kanskje ikke en allmenngyldig teori? Institusjoner kan for mange få karakter av natur. De oppfattes som gitte. Folk aksepterer dem og ser dem ikke som gjenstand for deres aksept eller avvisning. Det vil si institusjonene kan romme avtaler som ikke lenger er synlige for mange. Institusjonene kan da handle mot folks vilje uten at folk av den grunn trekker sin aksept av institusjonene tilbake. Sammenhengen mellom institusjonsmakt og aksept er dermed brutt. Det åpner for ikke-tildelt maktutøvelse.

Dessuten fanger ikke den generative talehandlingsmodellen opp hvordan en avtale iverksatt kan bygge inn i institusjonene trekk som ikke er avtalt. Funksjonelle organisasjoner har alltid en elementær form for hierarki. Det kan være avtalt. Men hierarkiet kan likevel virke undertrykkende på dem som er underordnete i hierarkiet. De får noe de er interessert i gjennom medlemskapet, men de må samtidig tåle å bli fratatt utfoldelsesmuligheter som de i og for seg ønsker. For eksempel i mange bedrifter er styringsretten forbeholdt eierne uten deltakelse fra kollektivet av arbeidere. Searles generative modell fremhever at institusjoner frigjør gjennom å øke makten til å realisere ønskete formål. Teorien forklarer ikke hvordan institusjoner samtidig kan undertrykke og hindre bestemte typer ønsket utfoldelse. Dette fraværet av innsikt i institusjoners levedyktighet uavhengig av aktiv aksept og i hierarki kan være to av årsakene til at statlig fysisk maktbruk faller utenfor Searles politikkbegrep.

Et tredje forhold kan være at talehandlingsteorien i liten grad tematiserer hvordan avtaler og institusjoner setter ytre grenser for deltakelse. Stater setter grenser for hvem som kan være borgere av staten, med de rettighetene og pliktene dette innebærer. Stater setter grenser omkring sitt territorium, som igjen er grenser for hvor stater kan utøve sin suverenitet. Alle organisasjoner (funksjonelle institusjoner) setter (ulike typer) grenser for sin tilstedeværelse og virksomhet. Selv regelsystemer (elementære institusjoner) er grensesettende: rett til å kjøre bil, rett til å gifte seg; penger gir handlingsmuligheter til dem som har penger osv. I grensesettingen ligger det konfliktmuligheter og muligheter for direkte og indirekte undertrykking (av dem som ikke har tilgang). Fysisk maktbruk er typisk grenseoverskridende. Uten øye på de politiske institusjonenes grenser, faller statlig fysisk maktbruk lett ut av analysefeltet.

Searle erkjenner: ingen regjering (i en stat) uten tilstedeværelse av og kontroll med den fysiske makten, med soldatene. Det nærmeste Searle kommer en forklaring er at stater trenger dommere, som kan avgjøre med bindende virkning hvem i en konflikt som er på lovens side (nevnt i en personlig melding). Searle ser regjeringer, men har ingen analyse av nasjonalstaten. Talehandlingsteorien har en relativt svak forklaringskraft på formingen av nasjonalstater.2 Ser vi eksempelvis på formingen av Norge i 1814, var Grunnloven en avtale utviklet og bestemt av en svakt representativ politisk elite. Men handlingsrommet var et produkt av internasjonale maktforhold. Befolkningen i det norske området hadde knapt et ord med i laget. Charles Tilly (1985) er kanskje nærmere sannheten enn Searle: stater er maktapparater, innrettet på å sikre statsbyggende eliter størst mulig territorium gjennom krigføring og okkupasjon. En stabil fred kan inntreffe når det militære maktforholdet mellom stater i et område er utjevnet, er i en slags balanse.

Searle har et øye på staters krav om suverenitet (de politiske institusjonene er ultimate, som han sier). Suverenitet i et avgrenset territorium kan betraktes som en sterk utgave av privat eiendomsrett, eller den absolutte retten en nasjon gjør krav på innenfor grensene til selvstyre og til å holde andre nasjoners soldater på avstand. Det krever militær makt. Det vil si den militære makten er konstituerende på politikken, eller i det minste en nødvendig ramme, en nødvendig ressurs for politikken. Eller, sagt på en annen måte, politikken er avledet av statens militærstrategiske situasjon.

Searle refererer Carl Schmitt (1999). Han er enig med Schmitt i at det politiske feltet er det ultimate eller overordnete feltet, som ikke kan avledes av noe annet eller mer omfattende regelfelt. Når det er flere stater, er forholdet mellom dem nødvendigvis moralsk og etisk uavklart. Det er ingen gjensidig konstituerende avtale mellom dem. Hadde det vært en slik avtale, var nettopp orden i hver av statene avledet av den avtalen. Forholdet mellom nasjonalstater er derfor kjennetegnet av prinsipiell usikkerhet og potensiell fiendskap, i betydning den virkelige faren er hele tiden at den andre vil bruke sin fysiske makt til å innta egen stats territorium.

Talehandlingsmodellen og bruk av fysisk makt

Kan fysisk maktbruk likevel tolkes inn i Searles definisjon av sosiale fakta og omfattes av den generative talehandlingsmodellen? Searles bemerkning: ingen regjering i en stat uten at regjeringen har overordnet kontroll med bruk av fysisk makt, åpner for en slik tolkning.

Searle mener at den formelle og reelle fiendskapen som følger av suverenitetskravet har forklaringsverdi, men teorien gjelder ikke for demokratier.

Carl Schmitt says correctly that all politics involves a distinction between friend and enemy. But he then says – incorrectly, as far as democracies are concerned – that it is part of the concept of the political that each side wants to kill the other. This is definitely not true of successful democracies (Searle 2010:171-172).

Searle ser ikke at Schmitt uttalte seg om forholdet mellom stater. Schmitts påstand gjelder stater som ultimate institusjoner, at de per definisjon ikke ser seg som del av en større politisk formasjon og at det gjør usikkerhet, potensiell fiendskap og militærmakt, ikke talehandlinger og kollektive avtaler (om ordning av to eller flere stater), til det konstituerende virkemidlet. Det gjelder uavhengig av styringsform internt i statene. Searle ser ikke at Schmitt (1999) gir en forklaring på statenes krav om monopol på legal bruk av voldsmakt. Hvordan er den forklaringen?

Monopolet, eller kravet på kontroll, har sammenheng med suverenitetskravet. Det utelukker en overordnet avtale om fordeling og bruk av et territorium. Nasjonalstatene har referanse til demos, til folkene i konkret historisk forstand. Det var et fremskritt for kulturelt mangfold sammenliknet med utviklingen i de eldre imperiene. Militærmakten, sier Schmitt, var dobbelt viktig i formingen av nasjonalstater, for å løsrive folkene fra imperiene og for å sikre enhet internt i statene, hindre borgerkriger der og dermed hindre at demos-statene igjen ble oppløst og innordnet i nye imperier. Schmitt skrev – i 1930 – at utviklingen i retning av ett globalt imperium er en trussel mot eksistensen av politikk overhodet, politikk da definert som retten og muligheten til å danne et atskilt, idiosynkratisk og selvstendig samfunn på en del av det globale territoriet. Schmitt hevdet at et bestemt ideal, det være seg kapitalisme, demokrati eller menneskerettigheter, ikke måtte opphøyes til et allmenngyldig dannelsesprinsipp i politikken. Hvis det skjer og fører til en globalt omfattende stat, får styrende i den staten et endelig monopol på skillet mellom godt og dårlig, fornuft og ufornuft.

Such elevated ideas can and should temper and modify. However, as soon as particular peoples and social groups, or even individuals, make use of them in order to identify themselves with others, the regulative idea is transformed into an awful instrument of human domination (Schmitt 1999:205).

Den generative talehandlingsmodellen har forklaringskraft på formingen av alle avtaler og dermed på formingen av institusjonene og organisasjonene og deres ledelser. Men den er svakere på innsyn i materialisering av institusjonene (treghetsproblematikken), på hierarkier i dem og på grensene som alle institusjonene setter (inklusjon og eksklusjon). Avtalene om politikkens organisering er fortsatt lokalt og territorielt avgrenset (til nasjonalstatene). Politiske organisasjoner og institusjoner (regelsystemer) med suverenitetsmakt som omfatter og innordner flere nasjonalstater, er fortsatt svake. Lokale eliter ser stadig sammenhengen mellom økonomisk fremgang og selvstendig nasjonalstatlig politisk organisering. Lokale eliter (i ulike felt og på ulike nivåer) søker stadig sammen gjennom talehandlinger og avtaler. På grunn av materialisering, hierarkier og grenser for institusjoner, støter eliter mekanisk mot hverandre. Nasjonalstatene gjør militærmakten til et nødvendig politisk redskap for herskende eliter (og for bevegelser med statsbyggende ambisjoner). Talehandlingsmodellen har forklaringskraft på når, hvor og hvordan militærmakten brukes. Staters styrke og interne enhet vil variere med antall eliter og omfang/styrke av eliteallianser, etter i hvilken grad elitene er støttet av legitime sosiale bevegelser, og etter i hvilken utstrekning nasjonalstatsordningen styres av upersonlige og allmenngyldige regler (åpen aksess – North et.al.2009).

Alle disse samfunnene, organisasjonene og elitene, med ulik status, omfang og utstrekning er produkter av generative talehandlinger. Men avtalene over tid genererer materialisering, hierarki og grenser. Nasjonalstatene forutsetter elitestyring av militærmakt. Det gjør militærmakten til en del av politikken, både deontisk (maktapparatet er tildelt av noen og soldatene forplikter seg til å respektere den militære og politiske ledelse) og som virkemiddel (hvor militærmakt brukes mot noen som den styrende eliten mener ikke respekterer regler og avtaler). Searle har rett i at bruk av militærmakt er utenfor feltet for talehandlinger (skillet mellom deontisk og fysisk makt), men det er ikke rimelig å plassere det virkemidlet utenfor politikken. Militærmakten brukes når statsinterne aktører blir oppfattet som å ville lage en ny stat på statens område, eller når statsledelsen oppfatter at eksterne aktører truer eller overskrider nasjonalstatens suverenitet. Makteliter bruker militærmakten når maktutøvelse gjennom talehandlinger ikke virker og aktører blir oppfattet som truende mot staten.

Det evolusjonære førsteprinsippet

Searle sier om rasjonalitet, evnen menneskene har til begrunnet handling, krever tid. Det går tid mellom beslutning og iverksetting, mellom plan og handling. Det er i tidsrommene mellom valgene, mellom inngrepene, at den regelfrie rasjonaliteten utfolder seg. Han har, så vidt jeg kan se, ikke innført tiden i institusjonsanalysen. Det er noe av grunnen til at tesen om statenes nødvendige kontroll med fysisk makt blir stående uten forklaring. Materialiseringen av avtaler tar tid. Fravær av tidsdimensjonen gjør også at forholdet mellom ulike typer institusjoner ikke interesserer Searle. Det er etter at avtalene er inngått at parter til de ulike avtalene kan komme i konflikt. Innfører vi tiden, ser vi det ofte asymmetriske og/eller hierarkiske forholdet mellom institusjoner. I moderne økonomier av vestlig type spiller markedene en viktig rolle som vilkår for bedrifts- og organisasjonsutvikling. Begreper som entreprenørskap, forbrukere, kapital, lønnsarbeid og konkurranseevne har forklaringskraft i analysen av moderne økonomiske organisasjoner. I politikken er det på høyeste plan ikke rom for mangfold og konkurranse. Politikken i en utviklet nasjonalstat forutsetter ett sett av formelt styrende organer: regjering, parlament, offentlig administrasjon, rettsapparat og militærorganisasjon.3 Det påvirker spillereglene på lavere plan. Deltakelsen er ikke som i økonomien at aktører kan lage sine egne parlamenter og så vinner det beste, det parlamentet folk liker best. Suvereniteten i en utviklet stat forutsetter ett sett av overordnete organer. Spillereglene blir formet slik at det er strid og konkurranse om å nå toppen, å nå frem i hvert av institusjonsområdene. I en utviklet stat er disse reglene upersonlige og universelle. Hvis relasjonen mellom bedriftene i markedene er horisontale, kan vi si at politikken i en nasjonalstat er vertikal, har ett sentrum på toppen av et hierarki. Det partiet som vinner flest stemmer blir regjering (i entall). Den parten i en konflikt som har loven på sin side får rett. Den som blir ansatt i offentlig forvaltning, får stillingen og retten til å utøve den makten (i entall) som ligger i stillingen.

Legger vi tiden inn på utviklingen av de ultimate politiske institusjonene, ser vi at det hierarkiske prinsippet som oftest slår inn. Begynnelsen på et nytt politisk regime finner ofte sted langt utenfor politikkens formelle sentrale og lokale organer. En sosial og økonomisk elite i provinsen Norge så eksempelvis i 1814 en mulighet til å utfordre dansk herredømme. Gjennom etablering av ulike former for samarbeid ble nye institusjoner etablert, for eksempel Universitetet i Oslo og Selskapet for Norges Vel. Intensjonen for i hvert fall en del av eliten var å ekskludere dansk statsmakt og etablere en ny norsk stat. I 1840- årene så vi den samme typen utvikling mellom statsmakten (statseliten) og en ny bonde- og borgerbevegelse. Kampen i 1880-årene førte opposisjonen til makten med etableringen av det nye Venstrestyret. Dermed sto unionen med Sverige for fall. På samme måte med arbeiderbevegelsens gradvise organisering utenfor makten, politisk strid i første halvdel av det 20. århundret og en slags seier i løpet av 2. verdenskrig, med et nytt politisk regime på plass fra 1945 (Gran 1994). Her er det mulig å se et evolusjonært førsteprinsipp i utviklingen av politiske institusjoner. Statsmakten standardiserer og konsoliderer så langt den kan. Den utfordres av initiativ og sosiale/politiske bevegelser utenfor maktens apparater, mot de apparatene, ofte drevet frem av økonomiske, teknologiske, kulturelle og internasjonale endringer. Initiativene krever organisering gjennom talehandlingsprosesser. Mange slike initiativ mislykkes. Men noen sosiale og politiske bevegelser, noen prosjekter, overskrider det etablerte maktapparatet, inklusive militærmakten, og erstatter det med et nytt (Tilly 1978). Denne asymmetriske syklusen gjentar seg, med stadig nye initiativ og utfordringer fra samfunnet inn mot statsmaktens sentrum.

Dette evolusjonære førsteprinsippet fremhever betydningen av politisk entreprenørskap og hvordan vilkårene for slike initiativ og ledelse i begynnelsen vil være trange. Slike initiativ vil møte motstand, kriminalisering, harselering og marginalisering (Jacobsen 1964, Tilly 2007 og Tarrow 1994). Nettopp fordi det ikke er åpent for konkurranse om etablerte statsordninger, må statsmakten sikre sin posisjon både innad i landet og utad med militære midler. En hypotese er at nye statsordninger vinner frem først når illegalisering av opposisjonsbevegelsen og maktbruk mot den ikke lenger har tilstrekkelig kraft og legitimitet. Dynamikken tilsier skarpe grenser rundt de politiske institusjonene for å holde opposisjon ute og landegrenser for å tydeliggjøre suverenitetens område. Searle utvikler talehandlingsteorien gjennom stadiene initiativ, intensjonsbeslutning, valg av virkemidler, handling og responser på handlingen. En slik generativ prosess som munner ut i avtaler, når den blir kopiert og gjentatt, skaper institusjoner. Økonomisk teori klargjør privateiendommens og markedsinstitusjonens innvirkning på bedriftsøkonomisk organisering. Det evolusjonære førsteprinsippet for politisk organisering, åpner på tilsvarende måte for innsyn i hvorfor stater krever monopol på militærmakt og hvorfor forholdet mellom stater er preget av systembestemt fiendskap som berettiger eksistens av militærapparat, selv i de mest utviklete demokratiene.

Konklusjon. Suvereniteten gjør militærmakten til politisk virkemiddel

Searle tilbyr en universell mikromodell for konstruksjonen av institusjoner. Evnen til statustildeling og begrunnet handling former kollektive intensjoner i form av avtaler, som i alminnelig bruk blir til institusjoner. Modellen angir en beslutningsteori (Searle 2001, Gran 2005). Vår innveving i og aksept av avtaler og institusjoner gir oss behovsuavhengige grunner for handling. Forpliktelsene gjør at mye makt utøves gjennom talehandlinger.4 Men modellen er (foreløpig) svak på materialisering og hierarkisering av institusjoner og hvordan særlig organisasjoner setter grenser og med dem regulerer både inklusjon og eksklusjon. Dermed er modellen også svak på spesielt politiske institusjoner. Tiden er til stede i beslutningsteorien (åpne tidsrom eller gaps), men ikke i analysen av politiske institusjoner. I den sammenhengen ser han heller ikke nasjonalstatene. Særlig den nasjonalstatlige suverenitetsanalysen mangler. Nasjonalstatenes suverenitet fremstår som viktig for bevaring av demos-pluralisme og det kulturelle mangfoldet i verden. Carl Schmitt så i 1930 betydningen av et mangfold av slike ultimate institusjoner.5 Et spørsmål er om slike selvstendige, suverene stater kan finne sammen om løsninger på globale problemer uten å bryte ned de selvstendige politiske demos-enhetene. Searle ser at politiske institusjoner kan være ultimate, men går ikke inn på karakteren av nasjonalstaten eller det systematiske forholdet mellom statene (Searle 1995).

Searle ser normativiteten i menneskelig handling, både i eller bak den objektivitetssøkende kunnskapsproduksjonen og i viljeshandlingene innrettet på å forandre verden (Searle 1995). Rasjonaliteten som evnen til begrunnet handling, og innovasjoner som evnen til å lage nye statustildelinger, nye forpliktende avtaler og ny teknologi, blir plassert midt i feltet for samfunnsforskning. Analysemodellen setter fullverdige, selvstendige, rasjonelle og ansvarlige personer markant inn mellom institusjonenes normverk og praktiske handlinger. Avtalenes og institusjonenes forpliktelser tolket av personer, er sentralt materiale for å finne begrunnelser for handling. Denne beslutningsteorien bryter med ny-institusjonalismens antakelse om at regler styrer. Searle ser at fysiske og biologiske prosesser utfolder seg uavhengig av vår subjektivitet, normativitet og begrepsverden. Men han hevder samtidig at vi skaper eller konstruerer begrepene og institusjonene med et aktivt utnyttende forhold til naturprosessene. Når legitimiteten svikter tilstrekkelig, forsvinner institusjonene.

Searle ser at de politiske institusjonene er ultimate, men ser ikke at det forutsetter statselitens kontroll med det fysiske maktapparatet. Searle ser ikke hierarkiseringen og derfor heller ikke undertrykking (oppression). Dermed ser han ikke at institusjoner, i tillegg til frigjøring, setter grenser, undertrykker og ekskluderer (Cuenca no date, Balzer 2002). Han ser ikke det ofte asymmetriske forholdet mellom politiske institusjoner. Han ser at de politiske institusjonene må ha kontroll med militærmakt og politi, men han går ikke inn på årsaker og virkninger. Han ser ikke militærmakten som politisk virkemiddel. Han ser ikke speilvendingen av den folkelige politiske mobiliseringen når dens ledere inntar den politiske sentralmakten (det evolusjonære førsteprinsippet: fra mobilisering omkring nye verdier til iverksetting av etablerte verdier). Han ser ikke hvordan regimeskiftene i stater og særlig endringer av maktforhold mellom stater, ofte foregår som brudd, uten talehandlinger, uten samtaler, uten avtaler, som punktert likevekt som Krasner (1984) sier, som revolusjoner i Marx' og Tillys analyser, der en ny type politiske institusjoner overskrider de eksisterende.

Referanser

Balzer, Wolfgang. (2002). Searle on social institutions, a critique. Dialectica, vol 56, Issue 3.

Cuenca, Ignacio Sanchez (no date). A behavioural critique of Searle’s theory of institutions. Paper.

Gran, Thorvald. (1994). The State in the Modernisation Process. The Case of Norway 1850–1970. Ad Notam Forlag. Oslo.

Gran, Thorvald. (2005). Hvordan institusjoner forklarer handling. John Searles bidrag. Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift. Nr 3.

Jacobsen, K.D. (1964). Teknisk hjelp og politisk struktur. Universitetsforlaget. Oslo.

Jacobsen, K.D. and T. Eckhoff. (1960). Rationality and Responsibility in Administrative and Judicial Decision Making. Tidsskrift for Rettsvidenskap. Munksgaard. København.

Krasner. S. (1984). Approaches to the state: Alternative conceptions and historical dynamics. Comparative Politics 16 (January).

North, D. Wallis, J. and Weingast, B. (2009). Violence and social Orders. A conceptual framework for interpreting recorded human history. Cambridge University Press.

Schmitt, Carl. (1999), Ethic of state and pluralistic state, Chapter 11 in Chantal Mouffe (ed) The challenge of Carl Schmitt, Verso.

Searle, John (2001) Rationality in Action. MIT Press.

Searle, John. (1979). Expression and Meaning. Cambridge University Press.

Searle, John. (1995). The Construction of Social Reality. The Free Press.

Searle, John. (2007) Freedom and Neurobiology. Reflections on Free Will, Language, and Political Power. Columbia University Press.

Searle, John. (2010). Making the social world. The structure of human civilization. Oxford University Press.

Tarrow, Sidney. (1994). Power in Movement: Collective Action, Social Movements and Politics, Cambridge University Press.

Tilly, Charles. (1978). From mobilization to revolution. Random House., New York

Tilly, Charles. (1985). War making and state making as organized crime. In Evans, P.B., Ruschemeyer, D. and Skocpol, T. (1985). Bringing the State Back In. Cambridge and New York, Cambridge University Press.

Tilly, Charles. (2007). Democracy. Cambridge University Press.

Weber, Max. (1947). Social and Economic Organization. Edited by Talcott Parsons. Free Press.