Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Innenfor utenfor? Norsk koordinering med EU i FNs sjøfartsorganisasjon IMO

(f. 1979), PhD i statsvitenskap (Oslo, 2012) Sektorleder oppvekst og kultur (konst.), Hurdal kommune Skrevet som universitetsstipendiat på ARENA Senter for Europaforskning, Universitetet i Oslo. E-post: christer.gulbrandsen@gmail.com

  • Side: 206-227
  • Publisert på Idunn: 2013-10-11
  • Publisert: 2013-10-11

Selv om Europautredningen i 2012 innebar et kvantesprang i vår kunnskap om Norges forhold til EU, så finnes det fortsatt områder vi vet for lite om. Et av disse er hvordan Norges koordinering med EU i ulike internasjonale organisasjoner foregår. I denne artikkelen presenteres empirisk materiale om Norges koordinering med EU i FNs sjøfartsorganisasjon IMO, og forfatteren anvender dette og relevant litteratur om EUs interne koordinering i internasjonale organisasjoner til å foreslå 11 spørsmål det kan være nyttig å stille når man skal kartlegge Norges koordinering med EU.

Nøkkelord: Eus utenrikspolitikk, EØS-avtalen, norsk utenrikspolitikk, EUs utenrikspolitikk, forholdet Norge–EU

In or Out? Norway–EU Coordination within the IMO

Even though the Norwegian government report on the 2012 EEA Agreement («Europautredningen») was a great leap forward in terms of our knowledge of Norway’s relationship with the EU, there are still subject areas we know too little about. One is how Norwegian coordination with the EU in international organizations is conducted. This article presents empirical material on Norwegian coordination with the EU in the International Maritime Organization. Using these, as well as relevant literature on EU coordination in international organizations in general, the author raises 11 potentially useful questions concerning the empirical landscape of Norway–EU coordination in international organizations.

Keywords: EU Neighbourhood policy, EEA Agreement, Norwegian foreign policy, EU external affairs, Norway–EU relations

Jeg vil takke Johan P. Olsen, Helene Sjursen, deltakere på Norsk forum for europaforsknings årskonferanse 2012 og to anonyme konsulenter for tilbakemeldinger på tidligere versjoner av denne artikkelen.

Introduksjon

I norsk europadebatt har spørsmålet om «Norges selvstendige stemme» i internasjonale fora vært omdiskutert. For debattantene har spørsmålet vært hvor selvstendig rolle norske myndigheter spiller i internasjonale fora i dag, og hvor selvstendig rolle man kan spille som EU-medlem. Avstanden mellom forskjellige virkelighetsbeskrivelser har vært stor, noe som er et dårlig grunnlag for diskusjon.

Derfor burde kanskje norsk, statsvitenskapelig forskning ha studert tematikken inngående, men slik ser det ikke ut. Bortsett fra enkelte analyser av Norges frivillige bindinger i utenriks- og sikkerhetspolitikken (se Sjursen 2008), ser det ut til at Norges koordinering med EU i internasjonale organisasjoner (IO-er) i liten grad har vært gjenstand for analyse. Heller ikke «NOU 2012:2 Utenfor og innenfor – Norges avtaler med EU» (Europautredningen 2012), som jo kartla de fleste sider av Norges forhold til EU, viet særlig med plass til å diskutere Norges koordinering med EU i IO-er. Siden da har det så vidt jeg vet ikke blitt publisert artikler eller kommentarer om temaet, og det ser heller ikke ut til å ha vært særlig internasjonal oppmerksomhet om det.

Med begrepet «koordinering» mener jeg samordning av opptreden. Med «Norges koordinering med EU i IO-er» mener jeg da hvordan Norge og EUs institusjoner og medlemsstater samordner sin opptreden i IO-er. Denne opptredenen vil primært være av formell karakter, slik som stemmegivning, opplesning av innlegg i komiteer og plenumsforsamlinger og framleggelse av forslag, men kan også være av mer uformell karakter, slik som lobbyvirksomhet og forhandling. For å avgrense temaet, så er jeg i mindre grad opptatt av å se på hvordan institusjoner nasjonalt koordinerer seg opp mot EU-nivået (Kassim, m.fl. 2000; Kassim m.fl. 2001), selv om dette også er en del av bildet. I forhold til Norge, så er dette berørt godt i Europautredningen (2012), og behovet er større for å vite hva som skjer på det internasjonale nivået.

Om hvordan EUs medlemsstater koordinerer seg i IO-er og om hvilken rolle de ulike EU-institusjonene spiller i så måte, finnes det derimot en del litteratur å trekke på, og det kan være at funn fra denne har en viss overføringsverdi til Norges koordinering med EU i IO-er, selv om svært lite av denne litteraturen har beskjeftiget seg med Norges og EUs gjensidige rolle i IO-er. Vi bør imidlertid ta noen forbehold. Som vi skal se nedenfor, så er det juridiske rammeverket for Norges koordinering med EU i IO-er ganske tynt, og vi bør derfor være varsomme med å trekke altfor mye på litteratur som analyserer intern koordinering i EU for å utlede hypoteser om hvordan europeisk-norsk koordinering i IO-er arter seg, ettersom EU har et langt klarere definert juridisk rammeverk for å pålegge medlemsstatene å koordinere seg enn det som finnes i EØS-sfæren. Det vi derimot kan anta, er at det ikke finnes ett, generelt svar på hvordan Norges koordinering med EU i IO-er foregår, hvor utstrakt den er og hvor bundet Norge reelt er til felles EU-posisjoner per i dag, men at det vil variere fra saksfelt til saksfelt hvordan dette ser ut, både fordi de ulike IO-ene som arbeider med ulike saksfelt er ulike, fordi EUs traktatregelverk gir ulike løsninger for ulike saksområder som igjen kan påvirke EØS-regelverket på området, og fordi Norges interesser vil variere ut fra hva slags type sak det er snakk om, hvor politisert den er og hvordan den norske institusjonelle arkitekturen på området ser ut.

Jeg mener derfor at den mest fornuftige tilnærmingen til å undersøke Norges koordinering med EU er å starte med å kartlegge det empiriske landskapet: Hvordan foregår Norges koordinering med EU? Først når dette har blitt gjort for flere ulike typer organisasjoner kan vi begynne å komme med mer generelle karakteristikker av hva som kjennetegner Norges koordinering med EU. En slik kartlegging må skje case for case. I denne artikkelen kommer jeg med et innspill til hva slik kartlegging kan ta for seg, basert på funn fra den generelle litteraturen om EU i IO-er og erfaringer jeg selv har gjort under en undersøkelse av Norges samhandling med EU i FNs sjøfartsorganisasjon (International Maritime Organization (IMO) og jeg presenterer de svar jeg har i forhold til situasjonen der. Imidlertid må ikke denne artikkelen leses som et forslag til et fullstendig rammeverk for slike kartlegginger. Til det er temaene som tas opp for fast begrunnet i generell litteratur som ikke omhandler Norge og i de konkrete, empiriske momenter som kom opp i intervjuer med forhandlere for Norge, enkelte EU-stater og representanter for EU og IMO i mitt arbeid. Jeg presenterer altså forslag til noen av de temaer som bør belyses i slike kartlegginger, og så håper jeg at andre kan ha interesse av å plukke opp disse og legge til tema de selv mener er aktuelle.

Det er både tidkrevende og vanskelig å få tilgang til forhandlinger og forhandlere for Norge og EU i IO-er. Jeg startet i utgangspunktet min undersøkelse med fokus på å se på hvordan det norske Sjøfartsdirektoratet samhandlet med EU som ledd i arbeidet med en doktoravhandling (Gulbrandsen 2012). Imidlertid avdekket undersøkelsen tidlig at det var nødvendig å se på samhandling i IMO for å få et dekkende bilde av forholdene Sjøfartsdirektoratet forholdt seg til EU under. Takket være mine informanter i Sjøfartsdirektoratet fikk jeg i 2010 anledning til å samtale med informanter i IMO-systemet, og benyttet da også anledningen til å stille noen spørsmål om Norges koordinering med EU der. Denne informasjonen var ikke relevant for doktoravhandlingen min, men i lys av det magre tilfanget av empirisk materiale på Norges koordinering med EU mente jeg informasjonen burde formidles ut til andre. Derfor beskriver denne artikkelen mine informanters historier om hvordan Norges koordinering med EU foregår i IMO, og belyser temaer som kan være relevante for kartlegging av Norges koordinering med EU i andre IO-er. Jeg vil være sparsommelig med analyser, men siden enhver presentasjon og organisering av et materiale innebærer en fortolkning, vil jeg forsøke å synliggjøre de vurderinger jeg har gjort av materialet og dets betydning.

I det videre vil jeg først oppsummere de spørsmålene vi bør stille om norsk koordinering med EU ut fra den generelle litteraturen om EU i IO-er. Deretter vil jeg beskrive hvordan jeg har rekruttert informanter og gjennomført og analysert intervjuer. Ettersom denne studien er basert på empirisk materiale opprinnelig samlet inn for et annet formål, så sier det seg selv at metoden bak denne artikkelen ikke innebærer et hypotetisk-deduktivt forskningsdesign. De metodologiske betraktningene vil derfor hovedsakelig gjøre rede for de viktigste veivalgene som ble tatt og gjøre det mulig for leseren å vurdere om den bruk jeg gjør av materialet er fornuftig, troverdig og respektfull overfor deltakerne i forskningsprosjektet.

Dernest vil jeg kort presentere det juridiske rammeverket for Norges koordinering med EU generelt, ettersom dette er en viktig institusjonell forutsetning for koordinering, og et felt hvor EUs interne koordinering og Norges koordinering med EU skiller lag. Etter denne presentasjonen vil jeg gi en kort innføring i historikk om og spilleregler i forholdet mellom Norge, EU og IMO, slik at det er mulig å forstå mer av konteksten informantene befant seg i, og så vil jeg slippe til informantenes egne ord sammen med mine egne oppsummerende fortolkninger av momentene de berører. Til sist vil jeg oppsummere de temaer som informantene har berørt og spørsmål til videre kartlegging av hovedspørsmålet: Hva kjennetegner Norges koordinering med EU i internasjonale organisasjoner?

Spørsmål fra litteraturen

Det finnes en rikholdig litteratur der ute om EUs koordinering i IO-er generelt, og til en viss grad kan denne litteraturen trolig ha overføringsverdi til Norges koordinering med EU. I denne seksjonen vil jeg se på temaer i denne litteraturen som kan være relevante å bruke til å stille spørsmål i kartlegging av hvordan Norge koordinerer med EU i IO-er.

Ut fra at vi vet at EUs traktatrammeverk bidrar til å gjøre noen institusjoner bedre i stand til å fremme koordinering enn andre (Jørgensen, m.fl. 2011), så bør vi kanskje starte med å spørre:

  1. Hva er det juridiske rammeverket for koordineringen?

Med dette forstås hvilke traktater eller folkerettslig anerkjente dokumenter som gjelder mellom Norge og EU eller Norge og EUs medlemsstater, og eventuelt for felles institusjoner man har opprettet (for eksempel gjennom EØS). Hvor forpliktet statene er til å koordinere og hvem som eventuelt kan håndheve koordineringen, vil i stor grad kunne være styrt av de formelle rammene som er fastlagt i slike dokumenter. Vi vet at EU på ulike måter spiller en aktiv rolle i å koordinere medlemsstatenes opptreden i IO-er (Laatikainen og Smith 2006a; Jørgensen 2009b; Jørgensen, m.fl. 2011), men dette er altså ut fra en ganske klar juridisk ramme.

Dernest kan vi se til Tallberg (2010), som viser hvordan gjentatt samhandling i EUs rådsstruktur fører til institusjonell læring (se Zito og Schout (2009) om læringsbegrepet) og spørre:

  1. Foregår det institusjonell læring som gagner samarbeid gjennom gjentatt samhandling i koordineringsarbeidet?

Dersom EUs rådsstruktur er preget av at statene lærer å samarbeide gjennom gjentatt samhandling, og at vi dermed kan forvente at samarbeidet over tid blir bedre og mindre konfliktfylt, så bør vi også spørre om ikke den samme typen mekanisme kan gjelde for Norges koordinering med EU.

Så kan vi se til Gulbrandsen (2013) sine funn om rollen til policy-entreprenører i å fremme koordinering (se John (1998) om policy-entreprenører), og spørre:

  1. Hvilken rolle spiller enkeltindivider i å fremme eller hemme samarbeid i koordineringen?

Policy-entreprenører kan gjøre en forskjell, og det er derfor relevant å spørre hvor følsomme koordineringsprosessene er for enkeltindividers tolkninger av rollene sine.

Så kommer vi neppe utenom å spørre om Europakommisjonens (Kommisjonens) rolle og hvordan den er avgrenset mot medlemsstatenes rolle – den er sentral i EUs koordinering og indre liv (for eksempel i den europeiske «executive order» (Trondal 2010)), men dens rolle er sammensatt og trekker på ulike «logikker» (Brückner 1990, Emerson m.fl. 2011; Farrell 2006; Govaere, m.fl. 2004, Jørgensen 2009b; Mortensen 2009; Trondal 2010). I enkelte saker og enkelte IO-er representerer Kommisjonen EU utad, slik som i WTO (Mortensen 2009), mens situasjonen i andre IO-er kan være at Kommisjonen har en mer tilbaketrukket eller direkte svak rolle (Emerson m.fl. 2011). Det kan ofte være utfordrende å trekke klare avgrensninger mot medlemsstatenes roller, og vi bør derfor spørre:

  1. Hvor sentral er Kommisjonen i forhold til å skape rammebetingelsene for Norges koordinering med EU?

Her er kanskje det mest sentrale aspektet av dette spørsmålet hvorvidt det er Kommisjonen eller medlemsstatene eller Norge selv som er bestemmende for den rollen Norge får spille. Vi kan kanskje vente at der hvor Kommisjonen har en sentral rolle, for eksempel i saker hvor EUs juridiske handleevne er større, så vil Kommisjonen også være den sentrale «portvokter» for hvorvidt Norge får delta. Gjelder det saksfelter som også er omfattet av EØS-avtalen og hvor Norge deltar i Kommisjonens ekspertgrupper, så er det kanskje grunn til å tro at Norge lettere får delta i EUs koordineringsprosesser.

I hvert fall i noen IO-er har disse uklare avgrensningene blitt løst gjennom utviklingen av ulike pragmatiske løsninger for den daglige koordineringsaktiviteten (Oberthür 2011; Shahin 2011). Et relevant neste spørsmål kan derfor være:

  1. Hva slags rolle spiller pragmatiske løsninger som utfyller eller omformer de formelle rammene for Norges koordinering med EU?

Hvis tilfeller hvor juridiske gråsoner for Kommisjonens og medlemsstatenes handleevne i EUs koordinering i IO-er løses gjennom pragmatiske tilpasninger til/av reglene finnes, så er det naturlig å spørre om det samme også gjelder i Norges koordinering med EU.

Så tror jeg mange i Norge vil være interessert i å forsøke å finne svar på et spørsmål om hvor viktig denne koordineringen er. Vi vet at EU spiller enn viktigere rolle i IO-er enn før, basert blant annet på funnene til Laatikainen og Smith (2006a) og Jørgensen, m.fl. (2011). Praktiske eksempler er økte innslag av felles stemmegivning i FN (Johansson-Nogués 2004), og at den enkelte EU-medlemsstats atferd i FN blir mer påvirket av EU (Laatikainen og Smith 2006b). Vi bør derfor spørre:

  1. Hvor viktig er EUs koordinering med Norge, henholdsvis for Norge og for EU?

Å svare på et slikt spørsmål forutsetter enten at vi er i stand til å observere noen «objektive» mål for «viktighet», eller at vi som et minimum kan hente ut informasjon fra involverte aktører om hvor viktig de oppfatter at koordineringen er. Jeg tror ikke det er mulig å gi helt presise svar på et slikt spørsmål, fordi de vil være så avhengige av daglige problemstillinger, men kanskje kan vi anslå hvor man befinner seg på en skala fra totalt uviktig til helt avgjørende gjennom intervjuer med sentrale informanter på begge sider og kanskje også ved å observere felles stemmegivning og uttalelser (Johansson-Nogués 2004; Laatikainen og Smith 2006b).

Deretter er det også naturlig å spørre seg hvilken kontekst koordineringen foregår i, spesielt hvordan den konkrete IO-ens formelle og uformelle regler og normer spiller inn, særlig siden vi vet at disse påvirker de konkrete løsningene for EUs interne koordinering i hvert enkelt tilfelle (Kissack 2011; Wessel 2011):

  1. Hva er de relevante formelle og uformelle reglene og normene som gjelder i den aktuelle IO-en, og hvordan påvirker de Norges koordinering med EU?

Dette er også et potensielt utømmelig emne, slik at man i den konkrete undersøkelsen av koordineringen i en bestemt IO nok må begrense seg til det som ser ut til å være mest framtredende.

Så er det til sist et helt åpenbart spørsmål som bør stilles, og som er helt sentralt i litteraturen om EUs koordinering i IO-er, nemlig:

  1. Hvordan foregår koordineringen rent praktisk?

Er koordineringen basert på utveksling av skriftlige dokumenter, eller på møter? Er det hyppig og tett kontakt mellom Norge og EU? Dette er noen av de spørsmålene vi bør stille oss i forhold til hvordan koordineringen foregår rent praktisk.

I det videre vil jeg både se om mitt materiale kan besvare noen av disse åtte spørsmålene, og om materialet mitt peker mot noen spørsmål vi ennå ikke har stilt. I neste avsnitt skal jeg derfor si noe mer om hvordan dette materialet har kommet til veie.

Metode

Én måte å gjøre casestudier i samfunnsvitenskapelig forskning på, er å begynne med en hypotese eller antakelse fundert i teori som forskeren ønsker å undersøke, og deretter å utvikle indikatorer som så anvendes på innsamlet empiri (se f.eks. George og Bennett 2005). En beslektet, men mer empirisk orientert, tilnærming finner vi i såkalt «grounded theory» (Glaser og Strauss 2009 [1967]), hvor forskeren begynner med empiri, utvikler teoretiske antakelser, vender tilbake til empirien for å raffinere disse, og så videre. I praksis er mange case-studier mer pragmatisk anlagte enn begge disse tilnærmingene. Vi har kanskje et ønske om å undersøke et tema, eller vi kommer over informasjon som forteller oss noe, og så forsøker vi å skape mening ut av dette. Det er tilfellet med denne artikkelen. I forbindelse med annet arbeid fikk jeg tilgang til informasjon jeg ønsker å systematisere og videreformidle, og som jeg mener bidrar til å belyse spørsmålet om hvordan Norge koordinerer med EU i IO-er. Informasjonen ble opprinnelig samlet inn som del av et generelt, større prosjekt om hvordan EU transformerer nasjonal, administrativ atferd; nærmere bestemt norsk sjøfartsadministrasjons forhold til EU og IMO. Imidlertid er dette så nært beslektede problemstillinger med det som er utgangspunkt for denne artikkelen, at jeg mener materialet kan anvendes her, selv om det innebærer at vi ikke får muligheten til å besvare alle spørsmål det hadde vært ønskelig å få besvart godt nok. Alternativet hadde imidlertid vært at verdifull empiri hadde gått til spille. Jeg velger derfor å se på dette arbeidet som en pragmatisk tilnærming til en empirisk basert case-studie som kanskje kommer nærmest opp til et tidlig stadium i utviklingen av «grounded theory». Hovedtyngden av materialet er intervjuer, utdypet og belyst av annen observasjon, dokumentstudier og etterfølgende korrespondanse med informantene for å kontrollere at de fortolkningene jeg har gjort ikke avviker for mye fra den empiriske virkeligheten, og at det ikke har skjedd for store endringer siden intervjuene ble tatt opp.

Intervjuene jeg har anvendt ble tatt opp i 2009/10. Totalt 13 informanter bidro:

  • 7 fra Sjøfartsdirektoratet (Sdir) (kodet SD0xx),

  • 1 informant fra Nærings og handelsdepartementet (NHD) (M004),

  • 2 informanter fra medlemsstater i EU (IMO002 og IMO004),

  • 1 informant fra Europakommisjonen (IMO003),

  • 1 informant fra IMOs sekretariat (IMO001) og

  • 1 informant som var en nordmann i en internasjonal arbeidstakerorganisasjon (IMO005).

Med bistand fra NHD fikk jeg observere det 87. møtet i IMOs sjøsikkerhetskomité (MSC87) og det norske formøtet før dette. Informantene IMO001-IMO005 ble alle intervjuet under MSC87. Jeg fikk også tilgang til de norske posisjonsnotatene som var utarbeidet til formøtet.

Intervjuene var delvis strukturerte samtaler (Rubin og Rubin 1995, Silverman 2006) basert på en huskeliste-guide (Arthur og Nazroo 2003). Koordineringsprosessen mellom EU-landene og mellom EU og Norge i IMO var del av tematikken, men av tidshensyn var det bare mulig å stille et par spørsmål relevante til denne artikkelen til de informantene som ble intervjuet under MSC87.

Formålet med intervjuene var ikke bare å samle inn informasjon, men å forstå verden sett gjennom informantenes øyne (Fontana og Frey 2008). Av samme grunn presenterer jeg relativt lange utdrag fra intervjuene, slik at risikoen for at meningsbærende nyanser forsvinner i analysen reduseres.

Jeg baserte meg i stor grad på inspirasjon fra Hermanowicz (2002) om hvordan forholdet til informantene bør etableres på et mellommenneskelig plan. Alle informanter ble også lovet anonymitet, og intervjuene ble tatt opp digitalt. Lydfilene ble senere transkribert for å lette analysen, og jeg prioriterte å beholde mye informasjon gjennom å lage ordrette utskrifter (Kohler Riessman 2008:21-52). I analysen har jeg tilstrebet lojal gjenfortelling av informantenes synspunkter. Våren 2012 fikk engelskspråklige informanter sitatsjekk, og norske informanter et utkast til artikkel, for å luke ut misforståelser og øke korrespondansen mellom informantenes meninger og mine fortolkninger (Borland 2004). Dette bidro også til viktig oppdatering og nyansering av det empiriske materialet.

Fra observasjonen av MSC87 har jeg basert meg på egne notater, og jeg har også brukt lesningen av posisjonsnotatene som bakgrunnsmateriale.

Funnene i denne studien kan kanskje bidra til vår forståelse av hvordan rammene for norsk utenrikspolitikk innenfor det utstrakte samarbeidet med EU ser ut. Klarer vi å stille gode spørsmål om Norges koordinering med EU i IO-er i fremtiden, kan vi få bedre empirisk kunnskap og kan utvikle mer generelle, teoretiske antakelser om hvordan Norges forhold til EU på den internasjonale arenaen arter seg. Dette er det nærmeste denne studien kommer å bidra til generalisering, i form av «teoretisk generalisering», slik dette begrepet anvendes av Ritchie og Lewis (2003).

Det er viktig å forstå konteksten som det konkrete caset befinner seg i, og vi skal derfor nå se nærmere på Norges koordinering med EU i IMO fra juridisk perspektiv. Det besvarer også et av de spørsmålene jeg har stilt overfor. For den seksjonen har jeg basert meg på standard juridisk metode, med språklig fortolkning av foreliggende, juridiske dokumenter.

Det juridiske rammeverket for Norges koordinering med EU

Det første spørsmålet jeg stilte var

  • Hva er det juridiske rammeverket for koordineringen?

Det foreligger ingen særskilte, formelle avtaler som regulerer Norges koordinering med EU i IMO. Vi må altså se på Norges generelle avtaler med EU for å besvare spørsmålet. Europautredningen (2012) berører spørsmål om norsk koordinering med EU i ulike IO-er kun kortfattet, men peker på EØS-avtalen og tilhørende erklæringer som helt sentrale.

For saksfelter utenfor de fire friheter finner vi bestemmelser om Norges inkludering i EUs koordinering i EØS-avtalens artikkel 80, jfr. artikkel 78. Dette dekker kun saker som i EU i stor grad er definert som medlemsstatenes eksklusive kompetanse, og hvor EU kun har støttekompetanse. For de «tyngre» sakene i EU-sammenheng – det vil si de som faller inn under de fire friheter (inkludert sjøsikkerhet, jfr. traktaten om EUs fungering, art. 4., pkt 2(g), jfr. art. 91, pkt. 1(c) og art. 100) eller utenriks- og sikkerhetspolitikken – er den juridiske rammen mer ullen. Som Europautredningen nevner (2012:730-731), så er koordineringen her basert på erklæringen om politisk dialog fra 1994 fra regjeringene i EF- og EFTA-statene, vedlagt sluttakten for EØS-avtalen (EFTA 1998). Denne erklæringen ga uttrykk for et ønske om styrket utenrikspolitisk dialog, herunder at statene skal «consult informally at conferences and in international organizations». I 1995 supplerte EØS-rådet dette med en felleserklæring om at EU- og EFTA-statene har blitt enige om å «develop their contacts with third countries and international organizations. They will inform and consult one another on important matters of common interest» (EØS-rådet 1995). Informasjon og konsultasjon om «viktige saker» er lite forpliktende, men vi vil se forskjell på hvordan den juridiske basisen oppfattes i praksis og hvordan den ser ut på papiret.

Det er også nødvendig med en kort gjennomgang av historien til forholdet mellom EU, Norge og IMO for å gi kontekst. Det er tema for den neste seksjonen, som også gir noen svar på spørsmål 6 og 7:

  1. Hvor viktig er EUs koordinering med Norge, henholdsvis for Norge og for EU?

  2. Hva er de relevante formelle og uformelle reglene og normene som gjelder i den aktuelle IO-en, og hvordan påvirker de Norges koordinering med EU?

Historien om EU, Norge og IMO

Skipssikkerhet kom for alvor på den internasjonale, politiske dagsorden med Titanic-forliset i 1912. I de 101 årene etter har en lang rekke internasjonale konvensjoner for å trygge skipsfarten kommet til. Imidlertid ble traktaten som opprettet Inter-Governmental Maritime Consultative Organization først undertegnet i 1948, og først ratifisert av nok stater til å tre i kraft i 1958. Regelverksutviklingen skjøt ikke fart før etter en oppgradering av organisasjonens prosedyrer på 1970-tallet, og i 1982 skiftet organisasjonen navn til IMO (International Maritime Organization 2013).

I dag oppfatter både mine informanter og litteraturen IMO som en klart mellomstatlig organisasjon (Gulbrandsen 2012; Ringbom 2007). Beslutninger om nytt regelverk eller endringer i eksisterende regelverk gjøres i plenumsforhandlinger på initiativ fra medlemsstater. IMOs sekretariat er i all hovedsak bare tilrettelegger for dette. En lang rekke IO-er og interesseorganisasjoner deltar også i forhandlinger i IMO-møter, men har ikke stemmerett. Selv om prinsippet i IMO er «én stat – én stemme», så spiller i praksis skipstonnasjen registrert i en IMO-stat en rolle for tyngden den staten har, ettersom en rekke konvensjoner krever at ratifiserende stater skal ha bak seg en viss andel av verdens tonnasje før konvensjonene kan tre i kraft. Vi ser med dette noen viktige formelle og uformelle regler og normers omriss (spm. 7): Statenes forrang framfor andre typer internasjonale aktører, at stater formelt er likestilte, men at tonnasje i praksis spiller en sentral rolle.

Sammenlignet med enkelte andre sektorer kom EU relativt sent på banen i forhold til skipssikkerhet. Medlemsstatenes skepsis mot å underlegge seg fellesskapsmetoden i sjøfartsspørsmål gjorde at Europakommisjonens gjentatte forsøk på å ta opp skipssikkerhetsspørsmål i EF/EU strandet. Fra 1992 inneholdt imidlertid EU-traktatene en basis for skipssikkerhetsregler i EU, og flere uhell og katastrofer økte presset på nasjonale politikere for å vise handlekraft. Resultatet ble at EU gjennom 1990- og 2000-tallet vedtok en rekke skipssikkerhetsregler. Disse er i all hovedsak basert på IMO-regler, men går i noen tilfeller utover dem ved å gjøre frivillige IMO-regler obligatoriske, eller ved å utvide deres saklige eller geografiske virkeområde noe. (Pallis 2002; Ringbom 2007; Selkou og Roe 2004; Stevens 2004). I forhold til spørsmål 6, så er det altså trolig relativt viktig for EU-statene å stå sterkt i utformingen av IMO-regler, fordi de får så stor betydning for hvilke regler det er mulig å lage på EU-nivå.

I EU faller skipssikkerhetsregler inn under delt kompetanse mellom EU og medlemsstatene. Ettersom EU-statene også er forpliktet til å koordinere sine posisjoner i internasjonale fora på saker under delt kompetanse når EU har vedtatt regler, så samles statenes delegasjoner til IO-er i rådskonfigurasjon for å behandle Kommisjonens forslag til felles standpunkt på saker til behandling. Når felles standpunkt er vedtatt, er medlemsstatene forpliktet til å arbeide for det i IO-en.

Norge har vært medlem i IMO siden etableringen, og er en betydelig maritim aktør. Målt i dødvekttonn kontrollerte norskeide rederier i 2010 den syvende største handelsflåten i verden, og norsk internasjonalt skipsregister (NIS) var verdens tolvte største skipsregister (UNCTAD 2011: tabeller 2.6 og 2.7). Dette gir en tyngde i IMO som vi ikke nødvendigvis kan vente i andre IO-er. Norge har også en utstrakt, kunnskapsbasert maritim industri. Denne spesielle rollen for Norge virker trolig inn på norske aktørers selvforståelse overfor EU i IMO-rammen, og i forhold til hvor viktig EU er for Norge i IMO (spm. 6). I utgangspunktet må vi derfor anta at koordinering med EU i IMO sees som mindre viktig for norsk gjennomslag enn det potensielt kan være i andre IO-er.

I Norge er sjøfartsforvaltning primært NHDs ansvar. Imidlertid ser det ut til å være viktige berøringspunkter til særlig Miljøverndepartementet og Fiskeri – og Kystdepartementet (FKD) i skipssikkerhetssaker, og til Samferdselsdepartementet, Utenriksdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet for øvrig. NHD beskjeftiger seg primært med overordnede strategiske og næringspolitiske spørsmål. Maritim avdeling i NHD har én seksjon som arbeider med sjøsikkerhet og regelverk, og denne hadde på intervjutidspunktet en relativt liten stab på 9 personer, alle jurister. I all hovedsak er skipssikkerhetsspørsmål i det daglige derfor forvaltet av Sdirs stab på cirka 300, hvorav 100 er skipsinspektører på stasjoner langs norskekysten. Sdir er underordnet NHD i de fleste spørsmål, men Miljøverndepartementet i miljøspørsmål.

Norsk sjøfartsforvaltnings internasjonale arbeid drives i samarbeid mellom Sdir og NHD. Arbeidet opp mot IMO ser primært ut til å være drevet av Sdir under oppsyn av NHD, mens arbeidet opp mot EU ser ut til å være drevet i skjæringspunktet mellom Sdirs ledelse og NHD. Norske delegasjoner til IMO-møter er bredt sammensatte, og omfatter ofte også ikke-statlige aktører; primært eksperter fra DNV. På de norske formøtene deltar ulike aktører i gjennomgang og forankring av norske posisjoner: Sdir, NHD, FKD, Kystverket og arbeidslivsorganisasjoner var representert på formøtet til MSC87. Dette bidrar også til å gi svar på spørsmål 8, hvordan koordineringen foregår rent praktisk, ved at vi vet mer om hvilke aktører fra norsk side som er involvert.

Gitt at vi nå vet litt mer om rammene for forholdet mellom EU, Norge og IMO, kan vi gå dypere inn i informantenes beskrivelser og oppfatninger av koordineringsprosessen. Det er tema for neste seksjon.

Norges og EUs koordinering i IMO

I denne seksjonen skal vi se nærmere på hvordan informantene beskriver og fortolker koordineringen mellom EU og Norge i IMO. Først skal vi se på noen elementer fra norsk og europeisk forarbeid, og deretter ulike begrunnelser for hvorfor Norge deltar i EUs koordinering, samt ulike forståelser av Norges binding til EU i slike situasjoner. Til slutt skal vi se kort på hvordan og om EU tilpasser seg Norge. Underveis vil jeg også gå i detalj om hvordan prosessen er organisert. Jeg vil gjennomgående trekke på de spørsmålene som ble formulert tidligere, samt se på om vi finner nye spørsmål vi bør stille.

IMO-arbeidet er kontinuerlig. Dette ga SD020 uttrykk for: «Hele tiden så foregår det en prosess i IMO med endringer av konvensjonene.» Formøtet jeg var på hos Sdir i Haugesund bar preg av dette: på bordet var både saker IMO hadde diskutert i årevis og nyere saker. Posisjonsnotatene som ble fremlagt her («briefs») viste også EU-standpunktenes rolle i norske strategidiskusjoner. Hvert brief gjaldt en bestemt sak under MSC87. Hoveddelen listet opp de relevante dokumenter som forelå til behandling i en tabell som anga dokumentnummer, tittel, opphavet til dokumentet og deretter EU-standpunkt (hvis det fantes) og forslag til norsk standpunkt. Deretter ble hvert dokument kort diskutert. Briefene diskuterte EU-standpunkter lite, og viste også mindre nyanser mellom EU-standpunkter og forslaget til norske standpunkter. Om viktighet (spm 6) så antok jeg i utgangspunktet at den sentrale plasseringen av EU-standpunktene i notatene innebar at de ble tillagt stor vekt. Imidlertid påpekte SD001 i en tilbakemelding i e-post 04.05.2012 at norske tjenestemenn heller noterer seg EU-standpunktene og forsøker å påvirke dem om Norge har andre standpunkt – eller reserverer seg for å kunne snakke fritt i IMO-møter. Det er likevel interessant at EUs posisjoner konsistent framheves i briefene, noe som indikerer at EU i det minste er et referansepunkt for norsk strategi.

I følge informant IMO003, fra Kommisjonen, må EU-statene koordinere mange standpunkter i IMO-saker:

(…) about 10-20 percent of what IMO is dealing with is covered by European legislation, (…) another 20-30 percent (…) is a bit in a grey area where you can argue either way, [about whether] it is covered by European legislation, (…) and that leaves roughly around 60 percent which is indisputably exclusive Member States competence.

Informant SD006 ga i to e-poster 07.05.2012 tilbakemelding på at denne tankegangen også informerte norsk forståelse av hvor bundet man er til å koordinere med EU. SD006s argument var at dersom Norge gjennom EØS har inntatt en EU-rettsakt i norsk rett, så er man også forpliktet til å følge EU-standpunkter på området i IMO dersom man har deltatt i EUs diskusjoner om disse, så sant man ikke har reservert seg i koordineringsprosessen. Dersom man ikke har tatt inn en slik rettsakt, står man fritt til å velge om man vil delta i EU-koordineringen. Denne oppfatningen ser altså ut til å legge til grunn en rettstilstand som avviker fra den vi finner i EØS-erklæringene, og ser ut til å ha grodd frem over tid, i hvert fall i IMO. Dette indikerer kanskje et resultat av institusjonell læring (jfr. spm. 2), og kanskje også utviklingen av uformelle, pragmatiske svar på utydelige juridiske rammer for koordineringen (jfr. spm. 5). Kanskje bør vi også stille et nytt spørsmål:

  1. Hvordan begrunner aktørene koordineringen?

Undersøkelsen av attribusjon av meninger til handlinger står helt sentralt i samfunnsvitenskapelig forskning. Det er trolig svært komplekst og vanskelig å undersøke uttømmende et spørsmål om hvorfor Norge koordinerer med EU i IO-er. Imidlertid er enkeltaktørers uttalte motivasjon eller fortolkning av situasjonen mye lettere tilgjengelig, og gir oss også et bilde av mulige svar på spørsmålet om hvorfor koordineringen foregår. Derfor kan vi nå se på hvilke begrunnelser informantene anfører for norsk koordinering med EU gjennom deltakelse i EUs koordineringsmøter.

Informant IMO004, fra en EU-medlemsstat, begrunner at Norge inviteres til å delta i EUs koordinering med at Norge oppfattes som en konstruktiv tilstedeværelse:

[Norway is] so much involved, and they are so constructive (…), that we (…) appreciate it very much, that they are involved, whenever we can involve them.

Informant M004 fra NHD beskriver den betydning Norge oppfattes å ha:

Norge har vært av A-statene i IMOs Assembly (…) så vi har vært av de statene som har hatt størst innflytelse på regelverksutvikling (…). (…) [V]i har også en veldig spredning på tonnasjen, slik at vi har en god dekning på kompetansen (…).

Fra et norsk perspektiv kan det også være viktig å få være en del av beslutningsprosesser, selv om det kan være en blandet velsignelse, slik som SD017, en erfaren Sdir-medarbeider med god kjennskap til IMO, gir uttrykk for:

(…) oss og EU i maritim sammenheng (…) er jo (…) ganske spesielt, for der blir jo Norge invitert til alle formøtene. Vi kaller det ekspertmøter i stedet for [Council Working Parties] (…) og så får Norge og Island (…) være med i det arbeidet. Men da har vi også en sånn stilltiende avtale med dem, på at vi ikke skal gå i mot dem, selv om vi er uenig, når vi kommer til plenum. Det kan av og til være litt vrient, for det er ikke (…) alltid vi er enig med dem, og det er ofte noen få sterke i EU som setter posisjonene, men stort sett så går det greit. Og da har jo også vi mulighet til å legge fram våre ting, for EU, og hvis vi klarer å få det inn som en koordinert posisjon, så får vi jo støtte fra 27 land når vi kommer hit, og det er jo verdifullt. (…) Det er fordeler og ulemper ved alle sånne avtaler. Men det er veldig sjelden at vi er veldig på kollisjonskurs med dem da, det er det.

Dette rike svaret gir oss både et mer nyansert bilde av motivasjoner og mening (spm. 9) og utdyper svar på spørsmål 8 og 5: Rent praktisk skjer koordineringen ved at Norge inviteres til møter som på pragmatisk vis omdøpes for at Norge skal kunne delta. I tillegg får vi opp enda et tema som bør sees nærmere på:

  1. Hvilke bindinger påtar Norge seg gjennom å koordinere med EU i IO-er?

Informanten referer til en «stilltiende avtale» om at Norge ikke kan ta ordet mot EU i plenumsmøter, dersom man først har koordinert.

SD017 beskrev også hva som reduserer koordineringens betydning (jfr spm. 6):

(…) IMO er mer enn EU, og det er mange områder hvor det ikke er koordinerte posisjoner (…) og da kan vi jo jobbe mot andre land og få støtte fra andre land som ikke er med i EU, og som kanskje har stor påvirkningskraft i IMO. (…) Og så er det sånn at IMO sitt regelverk ligger til grunn for EU sine direktiver i veldig, veldig stor grad. Sånn at det vi bestemmer her, det går etterpå til EU.

I tillegg beskrev SD017 EUs rolle i IMO med en viss skepsis:

(…) i IMO så har du enkeltland som er medlemmer, og i og med at nå disse enkeltlandene ikke lenger får lov til å si alt det de har lyst til å si, så tror jeg faktisk det er en ulempe med EU at du opplever at de blir så lei av disse 27 flaggene som går opp og skal støtte og sånn, at det blir litt (…) dårlig stemning, rett og slett. Så det går jo litt på at du mister littegrann respekten, og (…) mister en del av de enkeltinnspillene som du har hatt tidligere, for nå skal Kommisjonen godkjenne alt før det sendes inn. Og da får du ikke en så åpen og fri diskusjon som du har hatt tidligere.

Her ser vi altså også hvordan normene i IMO påvirker oppfatningen av EU-koordineringen, og antakeligvis da også fortolkningen av hvor ønskelig det er å koordinere med EU for Norge (jfr spm 7).

Andre informanter hadde flere bidrag til svar på spørsmål om bindinger. Minst fire ulike oppfatninger om hvordan og hvorfor Norge oppfattes som bundet til å følge EU-posisjoner i mange tilfeller forekom i mitt materiale: IMO003, SD006 og SD030, henholdsvis fra Europakommisjonen og to erfarne Sdir-medarbeidere, mente Norge var sterkt bundet til å følge EUs koordinerte posisjoner, noe som er i tråd med den senere tilbakemeldingen fra SD006 jeg refererte tidligere:

(…) Og da er det slik at EU-posisjoner som er avklart, får ikke Norge lov å gå i mot. (…) (SD006).

(…) hvis vi får en invitasjon (…) så er vi bundet til det som blir vedtatt i det møtet når vi kommer til IMO. (…) Får vi den invitasjonen, så er EØS-avtalen ganske grei på at har vi fått den, så har vi fått den, og om vi ikke vil delta, det blir vår business. (SD030).

[Norway has] a little bit more freedom than full European member states (…) on issues of Community competence. (…) Officially, having signed up, through the EEA or something, (…) they should also comply with positions we have agreed upon (…) on issues of Community competence. But it’s harder to nail them down, to that, than it is to nail a European member state down. (IMO003).

Så har du, for det andre, som SD017 sa, muligheten for å se på dette som en «stilltiende avtale». Her var SD001 enig:

(…) da får Norge og Island lov til å være til stede og høre hva EU-landene mener om de forskjellige sakene, også har vi en gentlemen’s agreement om at hvis vi er uenig med EU, så holder vi kjeft i IMO. (…) Altså, vi går ikke aktivt ut mot. Men hvis vi ikke er invitert til møtet (…) da kan vi gå aktivt mot.

I følge SD001 og SD006 så har det skjedd noen vesentlige endringer i forholdet mellom Norge og EU i IMO fra 2010 til 2012 på dette punktet. En sak om såkalte «recognized organizations», og hvor Norge også i 2010 hadde reservert seg mot EUs standpunkt, hadde i følge SD006 per 2012 eskalert til en større konflikt mellom EU-landene og øvrige IMO-stater. I denne saken har EUs koordinering basert seg på en forordning (EU 391/2009), som i 2012 ikke var inntatt i norsk rett. Norge var svært uenig med EU i denne saken, og reserverte seg mot EU-posisjoner (SD006 i to e-poster av 07.05.2012). Konflikten dreide seg om EU-landenes rett til å inspisere klasseselskaper som arbeider med skip fra ikke-EU-stater (Stares 2012). I følge SD001 hadde det ført til at man ikke lenger levde under en «gentlemen’s agreement», men i stedet aktivt reserverte seg der man var uenig (SD001 i e-post av 04.05.2012). Om dette var en varig endring, er i og for seg ikke veldig relevant for denne artikkelens formål, men forløpet illustrerer at pragmatiske løsninger kan ha varierende grad av stabilitet, noe som tilsier at vi kanskje også bør stille følgende spørsmål:

  1. Hvor stor grad av stabilitet er det i de institusjonelle rammene for koordineringen?

Dette handler jo også om oppfatninger; dersom den juridiske basisen oppfattes slik som SD006 ga uttrykk for tidligere, med forpliktelser for koordinering så snart noe er tatt inn i EØS-avtalen, så kan det nok være begrenset hvor mye spillerom norske tjenestemenn oppfatter at de har til å reservere seg i de tilfeller der det faktisk foreligger relevante EØS-rettsakter. Illustrerende for hvor mye dette handler om ulike oppfatninger, kan også følgende utsagn fra IMO003 i e-post til meg av 05.05.2012, som svar på spørsmål om det har vært noen større endringer i forholdet mellom Norge og EU de siste årene, gi uttrykk for: «There have been no significant changes in this relationship.»

En tredje innfallsvinkel til svar på spørsmål 9, om begrunnelser, er å se på Norges koordinering med EU som en byttehandel. Det gjør IMO001, fra IMO-sekretariatet: «(…) If you wish to sit at the table with the EU and participate and influence them, (…) you cannot come in the IMO and tread them on their toes and speak too vocally and strongly against them.»

Dette synspunktet gjenspeiles hos en norsk deltaker i en internasjonal arbeidstakerorganisasjon, IMO005: «(…) Norge (…) velger å være med på en del av disse formøtene, og da binder de seg til det de blir enige om der, selv om de i utgangspunktet hadde et annet syn på mange ting. Og Norge (…) har ikke stor nok gjennomslagskraft i EU-systemet, tror jeg.»

Til slutt har vi tre informanter som har en fjerde begrunnelse for koordineringen med EU – det er en instruks fra NHD som medarbeidere i Sdir må følge. Dette kommer fra SD008, SD009 og SD020, alle seniormedarbeidere i Sdir:

(…) ofte er jo vi bundet av den eventuelle koordinerte posisjonen som man er kommet frem til (…) vi har jo for så vidt fått instrukser om det, så, det er ikke alltid det er like enkelt (…). (SD008)

(…) vi får vite hva som er EUs posisjon, og da kan vi enten støtte det, eller vi kan være nøytrale. (…) [Jeg] tror faktisk jeg kan gå så langt som å kalle det en instruks, det er sånn som jeg har oppfattet det. (…). (SD009).

Jeg: «Hvor bundet er vi i IMO av EUs posisjoner?»

SD020: «Veldig.»

Jeg: «Hvorfor det? Vi er jo ikke medlem av EU?»

SD020: «Nei, men det ligger altså i kortene at det er meget, meget sjelden at vi ikke følger EUs posisjoner.»

Jeg: «Er det på en måte et slags politisk direktiv om at…»

SD020: «Ja.»

Oppsummert ser det altså ut som et sannsynlig svar på spørsmål 9 (begrunnelser) og 10 (bindinger) kan være: Informantene oppfatter det slik at Norges koordinering med EU binder Norge til felles posisjoner når Norge har hatt mulighet til å delta i koordineringen og ikke har gått ut og reservert seg, selv om det er uklart hvorfor det er slik og det ikke finnes en klar, formell, gjensidig bindende juridisk avtale om å koordinere på denne måten.

Koordinering vil nok over tid forutsette at både EU-siden og den norske siden jenker seg, selv om det her kan være snakk om asymmetriske maktforhold. Vi kan avrunde denne seksjonen med å la IMO002, en erfaren tjenestemann fra en av EUs medlemsstater, utdype tilretteleggingen sett fra EU-siden – og derigjennom svare på spørsmål 5, om pragmatiske løsninger, spørsmål 6, om viktigheten av koordineringen for EU, og spørsmål 8, om den rent praktiske formen for koordinering:

(…) a few years ago (…) I chaired a Shipping Working Party as the Presidency, and it was the first time I’d ever chaired one, and I hadn’t actually picked up on this business (…) [that] we convene as a Shipping Working Party, and then we just become a sort of like a working group, as it were, and discuss things, and Norway sits there, makes their contribution. (…) But then there came this point where the guy who’s sitting with me when I was chairing this meeting, from the Council Secretariat, said ‘You’ll have to ask (…) Norway to leave now’. And I didn’t know. ‘Why?’ I thought. ‘This seems very rude?’And he said ‘Well, it’s because they’re not a member state (…) and (…) we let them come to the meetings and they contribute, they don’t actually have a vote’ – not that we do any voting in particular – ‘and we need to reconvene as the Shipping Working Party, of which they cannot be a member.’ I thought ‘This is strange’, and I said ‘this is BBC’s «Yes, Minister»’, you know, and I had to say ‘Look, (…), I’m frightfully sorry, I’m afraid I have to ask you to go and have a coffee, you know’. I thought ‘This is stupid!’. So it’s a curious relationship.

En viktig del av den praktiske organiseringen er altså at Norge får ta del i møter som strengt tatt skal skje i rådskonfigurasjon, men som blir satt som ekspertgruppemøter i Kommisjonen, hvor Norge kan delta. Dette er da en pragmatisk omgåelse av EUs egne regler, for å sikre EØS-statenes mulighet til å delta, og det kan tyde på at det i hvert fall er litt viktig for EU å ha EØS-statene med.

I den neste, og siste, seksjonen, skal vi oppsummere de svarene vi har fått og hvilke spørsmål vi nå har å stille i videre kartlegginger av Norges koordinering med EU i IO-er.

Noen svar – mange spørsmål

Tidligere foreslo jeg 8 spørsmål, basert på en gjennomgang av relevant litteratur:

  1. Hva er det juridiske rammeverket for koordineringen?

  2. Foregår det institusjonell læring som gagner samarbeid gjennom gjentatt samhandling i koordineringsarbeidet?

  3. Hvilken rolle spiller enkeltindivider i å fremme eller hemme samarbeid i koordineringen?

  4. Hvor sentral er Kommisjonen i forhold til å skape rammebetingelsene for Norges koordinering med EU?

  5. Hva slags rolle spiller pragmatiske løsninger som utfyller eller omformer de formelle rammene for Norges koordinering med EU?

  6. Hvor viktig er EUs koordinering med Norge, henholdsvis for Norge og for EU?

  7. Hva er de relevante formelle og uformelle reglene og normene som gjelder i den aktuelle IO-en, og hvordan påvirker de Norges koordinering med EU?

  8. Hvordan foregår koordineringen rent praktisk?

Den empiriske og juridiske gjennomgangen har bidratt til å gi noen svar på de fleste av disse spørsmålene, med unntak av spørsmål 3 og 4. I tillegg har gjennomgangen generert tre nye spørsmål:

  1. Hvordan begrunner aktørene koordineringen?

  2. Hvilke bindinger påtar Norge seg gjennom å koordinere med EU i IO-er?

  3. Hvor stor grad av stabilitet er det i de institusjonelle rammene for koordineringen?

Ingen av disse 11 spørsmålene besvares fullstendig i en kort artikkel, men noen hovedtrekk ved Norges koordinering med EU i IMO ser ut til å tre frem:

Det juridiske rammeverket for koordineringen er utydelig (spm 1), og selv om aktørene ser ut til å oppfatte den juridiske forpliktelsen til å koordinere som sterk (spm 9), så er deres begrunnelser ikke å gjenfinne i relevante juridiske tekster. Det er mulig at denne situasjonen kan tilskrives en eller annen form for institusjonell læring over tid (spm 2), men det er vanskelig å finne klare indikasjoner på dette i mitt materiale. Det kan tenkes at Kommisjonen spiller en sentral rolle (spm 4), ettersom det er Kommisjonen som kontrollerer «inngangsporten» Norge benytter seg av, nemlig ekspertgruppeformatet (spm 8). Dette er en pragmatisk løsning (spm 5), som trolig har tilkommet fordi det i hvert fall til en viss grad er viktig for både EU og Norge å forholde seg til hverandre i IMO (spm 6 og 9). Samtidig er det, særlig for de norske informantene, ukomfortable aspekter ved denne løsningen, fordi den dels støter an mot de uformelle normene om staters forrang i IMO (spm 7), og dels fordi den påfører Norge bindinger, i det minste av uformell karakter (spm 10). Den pragmatiske tilnærmingen til denne koordineringen, sammen med en utydelig juridisk basis, kan kanskje bidra til svakere stabilitet for koordineringsmekanismen over tid (spm 11).

Det har ikke vært meningen å gi en uttømmende beskrivelse her av alle sider ved Norges koordinering med EU i IMO, blant annet fordi det ikke har vært mulig å skaffe til veie et tilstrekkelig omfattende empirisk materiale. I stedet har jeg ønsket å gi et bidrag til vår empiriske kunnskap om Norges koordinering med EU i IO-er ved å bringe til torgs det materialet jeg tross alt har og ved å foreslå noen spørsmål det kan være nyttig å stille for å kartlegge empirisk Norges koordinering med EU, både i IMO og i andre IO-er videre.

Referanser

Arthur, S. og J. Nazroo (2003) «Designing Fieldwork Strategies and Materials» i J. Ritchie og J. Lewis (red.) Qualitative Research Practice. London: Sage: 109–137.

Borland, K. (2004) «’That is Not What I Said’. Interpretive Conflict in Oral Narrative Research» i S.N. Hesse-Biber og P. Leavy (red.) Approaches to Qualitative Research. Oxford: Oxford University Press: 522–534.

Brückner, P. (1990) «The European Community and the United Nations» European Journal of International Law 1(1): 174–192.

EFTA (1998) EEA Agreement Final Act – Updated text. Hentet 12.07.2013 fra http://www.efta.int/~/media/Documents/legal-texts/eea/the-eea-agreement/Final%20Act/FinalAct.pdf.

Emerson, M., P.M. Kaczynski, R. Balfour, T. Corthaug, J. Wouters, T. Renard (2011) Upgrading the EU’s role as global actor: institutions, law and the restructuring of European diplomacy. Brussel: Centre for European Policy Studies.

Europautredningen (2012) NOU 2012:2 – Utenfor og innenfor. Utenriksdepartementet. Hentet 11.07.2013 fra http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/dok/nou-er/2012/ nou-2012-2.html?id=669368.

EØS-rådet (1995) Conclusions of the third meeting of the EEA Council on 30 May 1995. Hentet 12.07.2013 fra http://www.consilium.europa.eu/uedocs/cms_data/docs/pressdata/en/er/023a0009.htm.

Farrell, M. (2006) «EU representation within the UN» i K.V. Laatikainen og K.E. Smith (red.) The European Union at the United Nations: intersecting multilateralisms. Basingstoke: Palgrave MacMillan: 27–46.

Fontana, A. og J.H. Frey (2008) «The Interview – From Neutral Stance to Political Involvement» i N.K. Denzin og Y.S. Lincoln (red.) Collecting and Interpreting Qualitative Material (3. utg.). Thousand Oaks, California: Sage: 115–159.

George, A.L. og A. Bennett (2005) Case Studies and Theory Development in the Social Sciences. Boston, MA: MIT Press.

Glaser, B.G. og A.L. Strauss (2009 [1967]) The Discovery of Grounded Theory: strategies for qualitative research. New Brunswick: Transaction Publishers.

Govaere I., J. Capiau og A. Vermeersch (2004) «In-between seats: the participation of the European Union in international organizations» European Foreign Affairs Review 9(2): 155–187.

Gulbrandsen, C. (2012) Europeanization in a global context – A study of a national maritime safety agency’s work with global and European rules. Doktoravhandling, Universitetet i Oslo.

Gulbrandsen, C. (2013) «Navigating from Conflict to Working Arrangement: EU Coordination in the International Maritime Organization» Journal of European Integration 2013. DOI: 10.1080/07036337.2012.732072.

Hermanowicz, Joseph C. (2002) «The Great Interview: 25 Strategies for Studying People in Bed» Qualitative Sociology 25(4): 479–499.

International Maritime Organization (2013) About IMO. Hentet 13.07.2013 fra http://www.imo.org/About/Pages/Default.aspx.

John, P. (1998) Analysing public policy. London: Continuum.

Jørgensen, K.E. (2009) (red.) The European Union and international organizations. London: Routledge.

Jørgensen, K.E., S. Oberthür og J. Shahin (2011) «Introduction: assessing the EU’s performance in international institutions – conceptual framework and core findings» Journal of European Integration 33(6): 599–620.

Kassim, H., G. Peters og V. Wright (2000) The National Co-ordination of EU Policy: The Domestic Level. Oxford: Oxford University Press.

Kassim, H., A. Menon, G. Peters og V. Wright (2001). The National Co-ordination of EU Policy: The European Level. Oxford: Oxford University Press.

Kissack, R. (2011) «The performance of the European Union in the International Labour Organization» Journal of European Integration 33(6): 651–665.

Kohler Riessman, C. (2008) Narrative Methods for the Human Sciences. London: Sage.

Laatikainen, K.V. og K.E. Smith (2006a) (red.) Intersecting multilateralisms: the European Union at the United Nations. Basingstoke: Palgrave Macmillan.

Laatikainen, K.V. og K.E. Smith (2006b) «Introduction: the European Union at the United Nations: leader, partner or failure.» i K.V. Laatikainen og K.E. Smith (red.) The European Union at the United Nations: intersecting multilateralisms. Basingstoke: Palgrave Macmillan: 1–24.

Mortensen, J.L. (2009) «The World Trade Organization and the European Union,» i K.E. Jørgensen (red.) The European Union and international organizations. London: Routledge: 80–100.

Oberthür, S. (2011) «The European Union’s performance in the international climate change regime» Journal of European Integration 33(6): 667–682.

Pallis, A.A. (2002) The Common EU Maritime Transport Policy – Policy Europeanisation in the 1990s. Aldershot: Ashgate.

Ringbom, H. (2007) The EU Maritime Safety Policy and International Law. Doktoravhandling, Universitetet i Oslo.

Ritchie, J. og J. Lewis (2003) «Generalising from Qualitative Research» i J. Ritchie og J. Lewis (red.) Qualitative Research Practice. London: Sage: 263–286.

Rubin, H.J. og I.S. Rubin (1995) Qualitative interviewing: the art of hearing data. Thousand Oaks, CA: SAGE.

Selkou, E. og M. Roe (2004) Globalisation, Policy and Shipping. Cheltenham: Edward Elgar.

Shahin, J. (2011) «The European Union’s performance in the International Telecommunication Union» Journal of European Integration 33(6): 683–698.

Silverman, D. (2006) Interpreting Qualitative Data – Methods for Analyzing Talk, Text and Interaction. Thousand Oaks, CA: Sage.

Sjursen, H. (2008) «Fra bremsekloss til medløper: Norge i EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk» Nytt Norsk Tidsskrift 2008(4): 323–332.

Stares, J. (2012) «Brussels smells a ‘class conspiracy’» TradeWinds 27.4.

Stevens, H. (2004) Transport Policy in the European Union. Basingstoke: Palgrave McMillan.

Tallberg, J. (2010) «Explaining the institutional foundations of European Union negotiations» Journal of European Public Policy 17(5): 633–647.

Trondal, J. (2010) An emergent European executive order. Oxford: Oxford University Press.

UNCTAD (2011) Review of Maritime Transport 2010. New York, NY: United Nations.

Wessel, R. (2011) «The Legal Framework for the Participation of the European Union in International Institutions» Journal of European Integration 33(6): 621–635.

Zito, A.R. og A. Schout (2009) «Learning theory reconsidered: EU integration theories and learning» Journal of European Public Policy 16(8): 1103–1123.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon