Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Hvor relevant er statsvitenskapsfaget? – Hva er dets forhold til andre samfunnsfag?

(f. 1946), dr. philos. (UiO, 1982). Professor, Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo, og CICERO Senter for klimaforskning. E-post: arild.underdal@stv.uio.no

  • Side: 152-172
  • Publisert på Idunn: 2012-10-18
  • Publisert: 2012-10-18

Forfatteren skjelner mellom «relevans» forstått som bidrag til allmenndannelse og som kompetanse for bestemte yrker, og konsentrerer seg om fagets bruksverdi i yrkeslivet. Nylig uteksaminerte kandidater i statsvitenskap vurderer selv sine «akademiske» kvalifikasjoner som (meget) gode, men har mindre tillit til operative ferdigheter som kommunikasjon, lagarbeid og problemløsning. I en bredt anlagt arbeidsgiverundersøkelse er statsvitenskap fullt på høyde med samfunnsøkonomi i offentlig sektor, men klart bak i privat virksomhet. I forskningsmiljøene selv finnes det flere fagkritiske røster, og to slike bidrag tjener som utgangspunkt for en diskusjon av hvordan statsvitenskap kan videreutvikle sin «design arm». Gjennom eksempler belyses muligheter og begrensninger for bruk av forskningsbasert kunnskap for to ulike formål: Prediksjon av sannsynlig utvikling og kartlegging av politiske mulighetsrom. Ingen av disse øvelsene ville la seg gjennomføre uten bruk av observasjoner og funn fra andre fag som inputverdier i egne modeller. Mer generelt står statsvitenskap i et kontinuerlig utvekslingsforhold til flere andre fag, og impulser utenfra er med på å forme faget.

Nøkkelord: statsvitenskap, relevans, allmenndannelse, bruksverdi, yrkesutøvelse

How relevant is political science? How does it relate to other diciplines?

The author offers two different interpretations of «relevance», one focusing on the attentive public, the other on professional activities. Concentrating most of his analysis on the latter, he reviews findings from surveys indicating that political science candidates assess their own «academic» skills as (very) good but have less confidence in operational skills for effective communication, teamwork and problem-solving. Employers in the public sector rate political scientists and economists as equally well qualified but their private sector colleagues have more faith in economists. Some internal critics urge political science to strengthen its «design arm». The author reviews two contributions to this line of critique to explore possibilities as well as limitations in two more specific undertakings: predicting likely conflict trajectories and determining the political feasibility of alternative options. Neither of these projects would have been possible without the use of observations and findings from other disciplines as input values for the analysis. More generally, political science operates in a continuous exchange with several other disciplines, and is itself to some extent itself shaped through this exchange.

Keywords: political science, relevance, attentive public, instrumental value, professional work

Innledning1

Overskriften angir to temaer som hver for seg kunne fortjene en mer inngående drøfting enn formatet tillater. La meg derfor begynne med å forenkle oppgaven, ved to grep. Det første består i å behandle spørsmålet om relevans som overordnet og se forholdet til andre fag i det perspektivet. Det sistnevnte spørsmålet kan da reformuleres slik: Hvis relevans er et viktig mål – som jeg mener det bør være – hvordan kan statsvitere best forholde seg til andre fag for å nærme seg det målet? Den andre forenklingen jeg gjør er å vurdere statsvitenskapens forhold til andre samfunnsfag i ganske generelle termer, støttet opp av et fåtall utvalgte illustrasjoner som refererer til enkeltfag.

Jeg begynner med en nærmere spesifikasjon av hva vi mer presist kan forstå med fagets «relevans». Her skjelner jeg mellom statsvitenskapens bidrag til allmenndannelse og dens bruksverdi i spesialisert yrkesutøvelse, og konsentrerer meg så om det siste. Dessverre har vi få inngående undersøkelser av statsvitenskapens bruksverdi som «profesjonsfag», men det vi har er tilstrekkelig til å vise at bruksverdien varierer med arbeidsoppgavenes karakter og utdanningens innhold og innretning. Med disse observasjonene som grunnlag tar jeg for meg den viktigste utfordringen fra interne kritikere som mener faget kommer til kort som kunnskapsgrunnlag for yrkesutøvelse: «Political science needs to develop a design arm» (Stoker 2010:80). Jeg tror fagmiljøene gjør klokt i å ta denne kritikken alvorlig, og spør (a) hva en slik «design arm» kan bestå i, og (b) hvordan den kan styrkes gjennom innretningen av vår forskning og utdanning. Når vi forsøker å besvare disse spørsmålene, vil vi fort innse at statsvitenskapens bruksverdi som kompetanse for yrkesutøvelse øker når den inngår i et positivt samspill med andre fag. Dette gjelder både nære nabodisipliner som sosiologi og økonomi, men i mange sammenhenger også naturvitenskapelige, teknologiske eller medisinske fag.

Relevans – for hvem og for hva?

Spørsmål om et fags «relevans» kan ikke besvares uten å spesifisere nærmere hvilke brukere og oppgaver vi har i tankene. Om vi kombinerer disse to dimensjonene og forenkler matrisen, kan vi skjelne mellom to hovedtyper av relevans: bidrag til allmenndannelse og kunnskapsgrunnlag for spesialisert yrkesutøvelse.

Statsvitenskap som bidrag til allmenndannelse

Faget tjener som et bidrag til allmenndannelse i den grad det gir interesserte samfunnsborgere kunnskap og innsikt som de kan bruke til å orientere seg i samtiden, reflektere over politiske spørsmål og dilemmaer, og meningsfullt delta i politisk virksomhet. Fagets allmenndannende bidrag kan bestå i generelle perspektiver og tolkningsrammer (eksempelvis en forståelse av de bærende elementer i en demokratisk styreform eller viktige årsaker til krig) og/eller mer spesifikk kunnskap om et bestemt objekt (eksempelvis valgordningen for norske stortingsvalg eller den pågående borgerkrigen i Syria). For de fleste vil det være tale om fagkunnskap slik den formidles – oftest satt inn i en bestemt kontekst – gjennom skolen, media og ulike nettverk. Betydningen av statsvitenskapens bidrag til slik politisk allmenndannelse er vanskelig å måle, men det finnes gode grunner til å ta oppgaven alvorlig. I sin tiltredelsestale som president for American Political Science Association fremholdt Elinor Ostrom (1998:18) følgende:

Students completing an introductory course on American government, or political science more generally, will not learn that they play an essential role in sustaining democracy. (…) It is ordinary persons and citizens who craft and sustain the workability of the institutions of everyday life. We owe an obligation to the next generation to carry forward the best of our knowledge about how individuals solve the multiplicity of social dilemmas – large and small – that they face.

Statsvitenskap som kunnskapsgrunnlag for yrkesutøvelse

Hvor viktig denne allmenndannende oppgaven enn måtte være, er det åpenbart at ambisjonene i fagmiljøene går videre, i retning av statsvitenskap som «profesjonsfag». Initiativtakerne til det første norske studietilbudet i statsvitenskap så for seg en utdanning som først og fremst skulle tjene som grunnlag for kvalifisert yrkesutøvelse (Thue 1997:187). For dem var relevans primært et spørsmål om fagets bruksverdi som fundament, veiviser og verktøykasse for kunnskapskrevende arbeid. Castberg, Steen og Winsnes (1946) fremhevet journalistikk og diplomati som eksempler på arbeidsområder som ville ha mye å hente i et nytt statsvitenskapsstudium. Det nye faget «fikk straks en påfallende sterk tilstrømning fra etterkrigsgenerasjonen» (Thue 1997:187), og kandidatene gikk etter hvert inn i mange andre yrkesroller. En rekke nye studietilbud med statsvitenskapelig innhold er senere etablert ved universiteter og høyskoler. Kandidattallet har økt kraftig; UiO alene uteksaminerer nå over 100 masterkandidater årlig. I det store og hele har arbeidsmarkedet tatt vel imot de nye kandidatene; gjennomslaget i offentlig forvaltning kan endog sies å være bemerkelsesverdig. Riktignok tyder den siste arbeidsmarkedsundersøkelsen på at det blant nyutdannede statsvitere finnes en høyere prosentandel «mistilpassede» enn tilfellet er for psykologer og samfunnsøkonomer i samme karrierefase (Arnesen 2010:40,42). Det kan skyldes «overproduksjon», men kanskje også det forhold at psykologi og økonomi fremstår som mer distinkte profesjonsutdanninger med flere øremerkede stillinger. Utenom forskning og utdanning konkurrerer statsvitere stort sett om stillinger der kandidater med en annen fagbakgrunn (bl.a. økonomi og jus) i utgangspunktet er likestilt. I det perspektivet kan det være grunn til å merke seg at den samme undersøkelsen gir et mer positivt bilde om vi benytter begynnerlønn som indikator på verdsetting. Blant heltidsansatte samfunnsvitere var det bare psykologene som oppnådde en høyere gjennomsnittlig månedslønn et halvt år etter eksamen (Arnesen 2010:51).

Nå kan suksess i arbeidsmarkedet antas å avhenge også av andre faktorer enn kandidatenes fagbakgrunn. Vi har så langt få systematiske og inngående forsøk på å måle statsvitenskapsfagets bruksverdi i ulike yrker. Enkelte undersøkelser gir likevel interessant informasjon om arbeidsgivernes og kandidatenes egne vurderinger. La oss se på et par eksempler. I begge eksemplene er datagrunnlaget for flere av funnene begrenset til kandidater fra UiO, men det jeg har funnet av undersøkelser fra andre norske universiteter gir ikke grunn til å anta at de viktigste konklusjonene ville ha blitt vesentlig endret om vi hadde hatt standardiserte mål på nasjonalt nivå.

Tabell 1 viser hvor «egnet» arbeidsgivere i ulike sektorer vurderer utdanning i statsvitenskap og andre samfunnsfag for å være i sin virksomhet. Tallene bekrefter at statsvitere har et godt fotfeste innenfor offentlig forvaltning og ikke-statlige organisasjoner, men en mer marginal rolle i (privat) næringsvirksomhet. I tre av de fem sektorene som er med i tabellen kommer samfunnsøkonomi bedre ut. Det gjør økonomi også når vi ser arbeidsmarkedet under ett, i alle fall så lenge vi holder utdanningssektoren utenfor.2 Mye av forklaringen er trolig å finne i arbeidsgivernes vurderinger av behovet for ulike typer fagkunnskap i sin egen virksomhet. Statsvitenskap må – både ut fra sitt studieobjekt og slik faget er tilrettelagt ved norske universiteter og høyskoler – forventes å ha høyere bruksverdi i offentlig forvaltning enn i privat industrivirksomhet.3 Når det er sagt, gjenstår spørsmålet om også andre forhold kan spille inn i vurderinger av bruksverdi. Mer spesielt kan det være grunn til å spørre om svarene gjenspeiler arbeidsgivernes vurderinger av forskjeller i utviklingen av de to fagenes «design arms».

Tabell 1: Arbeidsgiveres vurderinger av hvor egnet kandidater med utdanning i ulike samfunnsfag er for arbeid i ulike sektorer.
FagSektor
IndustriForretningsmessig tj.ytingOffentlig forvaltning, forsvar Info./komm./ mediaAnnen tj.yt. / friv.org. / intr.org.Totalscore (utenom utd.sektor)
Samfunnsøkonomi3,74,23,93,23,93,7
Statvitenskap2,73,44,02,94,13,5
Sosiologi1,83,03,22,53,63,1
Psykologi1,72,72,72,33,03,0
Sosialantropologi1,52,12,52,02,82,5
Kilde: UiO (2011). Tabellen er satt sammen av informasjon fra fig. 7.3 samt tab. 7.8 og 7.9. Skalaen går fra 1 (laveste verdi) til 5 (høyeste). Totalt antall respondenter: 753.

Tabell 2 viser kandidatenes egne vurderinger av ulike typer kvalifikasjoner som statsvitenskapsstudiet i større eller mindre utstrekning har gitt dem. Så langt kilden gir mulighet for det (se note til tabellen), har jeg for sammenligningens skyld tatt med tilsvarende tall for samfunnsøkonomi. Det mønsteret som fremtrer kan enkelt sammenfattes i to observasjoner:

For det første er det åpenbart at statsvitenskapskandidatene selv mener studiet har gitt dem god teoretisk og metodisk kompetanse. Dette er kompetansetyper som universiteter og de fleste høyskoler selv prioriterer høyt, men som kan antas å ha høyere bruksverdi i arbeidsoppgaver som ligner på forskning (utredning, evaluering mv.) enn som grunnlag for operativ innsats i styring, ledelse eller administrasjon. Interessant nok vurderer da også kandidatene selv sine kvalifikasjoner for «akademisk» arbeid som bedre enn det som kreves i de stillingene de nå innehar, mens ferdighetene i bl.a. tydelig kommunikasjon, utvikling av konkrete løsninger og produktivt lagarbeid ansees å ligge klart under arbeidsgivers forventninger (UiO 2006:173).4 I det store og hele synes kandidatene å se seg selv som bedre rustet til å beskrive og diagnostisere problemer enn til å løse dem.

For det andre skiller statsviternes vurderinger av egne kvalifikasjoner seg lite fra samfunnsøkonomenes, med ett bemerkelsesverdig unntak: Vurderingen av trening i å stille spørsmål ved egnes og andres ideer.5 En nærliggende forklaring på denne forskjellen er at økonomifaget fremtrer som mer enhetlig, både teoretisk og metodologisk. Det gir studentene et felles og trygt faglig fundament samt et sett ganske presise redskaper for å diagnostisere problemer og foreskrive løsninger. De fleste studenter i statsvitenskap sitter trolig igjen med et bilde av et ganske heterogent fag, uten en fast felles kjerne, og i betydelig grad preget av brytninger mellom ulike fagtradisjoner og «skoler» (se Olsen 2012). Utdanningene er lagt opp slik at studentene, om enn i varierende grad, må forholde seg til dette mangfoldet både ved å tilegne seg kunnskap om forskjellene og ved selv å vurdere fruktbarheten av ulike tilnærmingsmåter og modeller for bestemte formål. Satt på spissen kan vi kanskje si at vi står overfor to ulike kompetanseprofiler som ligner på Berlins (1953) idealtypiske «pinnsvin» og «rev». I Tetlocks (2005:20–21) sammenfatning:

The intellectually aggressive hedgehog knows one big thing and sought, under the banner of parsimony, to expand the explanatory power of that big thing to «cover» new cases; the more eclectic foxes knew many little things and were content to improvise ad hoc solutions to keep pace with a rapidly changing world.

Begge disse kompetanseprofilene har både sterke og svake sider. På sitt beste gir den første presise diagnoser samt ikke-trivielle og klare – om enn ofte betingede – konklusjoner. På sitt verste innsnevrer den synsfeltet og inngir overdreven selvtillit som avskjærer «spørsmål ved egne ideer» (særlig spørsmål som faller «utenfor boksen»). Den andre vil i verste fall degenerere til forvirring, rådvillhet og trivialiteter. På sitt beste gir den god støtte for å forstå kompleksitet (de fleste saker har mer enn én side) og veiledning i å «innhente og bearbeide kompleks informasjon».6 For begge gruppene vil en viktig utfordring være å tilegne seg noe av det andre gjør vesentlig bedre, og samtidig konsolidere og videreutvikle viktige egne fortrinn. Hvordan kan statsvitenskapsfaget best møte den utfordringen?

Tabell 2: Kandidatenes egne vurderinger av ulike typer kvalifikasjoner studiet har gitt dem.
KvalifikasjonStatsvitenskapSamfunnsøkonomi
Innhente og bearbeide kompleks informasjon.91{.84>k>.57}
Analytisk tenkning.87.91
God forståelse av fagets teorigrunnlag.88.86
Beherske ulike metoder innen eget fagfelt71 %74 %
Stille spørsmål ved egnes og andres ideer78 %47 %
Arbeide produktivt i team20 %22 %
Tydelig kommunikasjon24 %21 %
Presentere produkter og ideer for ulike målgrupper10 %12 %
Kilde: UiO (2006). Merk at rapporten inneholder to ulike mål for kvalifikasjonsvurderinger; en standardisert koeffisient (omregnet og brukt for de tre første dimensjonene i tabellen), og andelen av en respondentgruppe som oppgir at den i «stor» eller «svært stor» grad har tilegnet seg en bestemt kvalifikasjon gjennom studiet (brukt for de øvrige). Disse to målene kan ikke uten videre sammenlignes. For kvalifikasjonen «innhente og bearbeide kompleks informasjon» fant jeg ingen eksplisitt verdi for samfunnsøkonomi, men andre opplysninger i rapporten gir i det minste grunnlag for å avgrense det intervallet koeffisienten (k) ligger innenfor.

Én mulig strategi: Videreutvikle fagets «design arm»

Mange har stilt seg det spørsmålet tidligere og – ikke uventet – kommet opp med noe ulike svar. Jeg skal her ta utgangspunkt i to nyere bidrag, ett fra Gerry Stoker (2010) og ett fra Stephen M. Walt (2005). Disse bidragene skiller seg fra hverandre i flere henseende. Mens Stoker tar for seg faget som helhet og ser dets kunnskapsteoretiske orientering som det mest grunnleggende hinder for «relevance», begrenser Walt sin argumentasjon til å gjelde teoretisk orientert forskning om internasjonal politikk og legger særlig vekt på «prevailing norms» og «professional incentive structures» (2005:41). Men de to artiklene har også mye til felles. Viktigst er det at begge forfatterne vurderer verdien av fagets forskningsbaserte kunnskap for praktisk yrkesutøvelse (i første rekke politikkutforming og – iverksettelse) som ganske lav, rett nok med noen unntak. Viktig er det også at de begge mener det bør være et mål å øke denne bruksverdien, og at det målet fordrer at fagfellesskapet tar grep for å styrke både evnen og viljen til å svare positivt på det brukerne ser som sine behov.7 At den ene (Stoker) så legger større vekt på evne og den andre (Walt) på vilje blir i denne sammenhengen mindre viktig enn enigheten om at begge disse elementene er nødvendige betingelser for relevans og at de er koplet i et gjensidig forsterkende samspill.

Hva slags kunnskap kan faget bidra med?

I det som følger skal jeg konsentrere meg om den del av kritikken som gjelder fagfellesskapets evne til å bidra med kunnskap og innsikt som er nyttig for «praktikere». I den prioriteringen ligger ingen påstand om at normer og insentivsystemer er uviktige eller lette å endre; tvert om er det trolig slik at når disse elementene virker sammen – slik særlig Walt mener de gjør i de fleste akademiske statsvitermiljøer – kan de utgjøre en formidabel formende kraft. For fagfellesskapets selvrespekt og fagets betydning for samfunnet anser jeg likevel kritikk som gjelder evnen til å frembringe relevant kunnskap for å være den potensielt mest alvorlige. Nysgjerrighet synes å være bredt anerkjent som en viktig og legitim drivkraft i forskning og studier, og «rent akademiske» kvalitetsnormer avtvinger i det minste en viss respekt. Sett utenfra er slike former for faglig «innadvendthet» trolig mindre kritikkverdig enn manglende evne til å bidra med kunnskap som samfunnet kan bruke i praktisk virksomhet. Arbeidsgiveres interesse for fagets kandidater og myndighetenes og samfunnets villighet til å investere i statsvitenskapelig forskning og utdanning må antas å bygge på en forutsetning om at faget kan bidra – og også faktisk bidrar – med kunnskap og innsikt som kommer til nytte i løsningen av viktige arbeidsoppgaver.

Hva består så disse bidragene av? I alle fall for universitetenes vedkommende må vi kunne si at de viktigste bidragene er forskningsbasert kunnskap og innsikt. Denne består, grovt forenklet, av analytisk verktøy (begreper, modeller, metoder), empirisk kunnskap, og teoretisk forståelse (først og fremst av «mekanismer» som antas å påvirke atferd, prosesser og utfall). Alle disse typer av kunnskap kan i prinsippet være nyttige for beslutningstakere og andre som er engasjert i politisk eller administrativ virksomhet (Walt 2005:25–34). Bruksverdien avhenger av at ordinære vitenskapsinterne kvalitetsstandarder – uttrykt i krav til bl.a. logisk konsistens, empirisk holdbarhet (overensstemmelse med virkeligheten) og ikke-trivialitet – er tilfredsstilt, i alle fall på et respektabelt minimumsnivå. Tarschys (2010:589) finner endog at det først og fremst er «(…) genom läroböcker, teorier och begreppsbildning som statsveterna sätter sina avtryck i politik, förvaltning och policy-utveckling». I arbeid med konkrete oppgaver må vi likevel kunne gå ut fra at praktikeren ofte vil ha størst nytte av kunnskap i et annet format enn det forskning – spesielt forskning som tar sikte på å bidra til teoriutvikling – helst leverer. Minst fire vanlige avvik mellom samfunnets etterspørsel og fagfellesskapets tilbud kan antas å redusere bruksverdien av forskningsbasert kunnskap i det formatet forskerne selv vanligvis legger frem resultatene av sitt arbeid.

Et av disse avvikene oppstår mellom ambisjonen i (teoribyggende) forskning om funn og konklusjoner som har generell gyldighet for et bredt spekter av tilfelle og praktikerens behov for kunnskap om den spesifikke saken han eller hun akkurat nå arbeider med. Generaliseringer vil i noen tilfelle identifisere nødvendige og/eller tilstrekkelige betingelser for et bestemt utfall, men oftere vil det være tale om mindre tydelige mønstre og tendenser. Walt (2005:37) beskriver forskjellen slik: «(…) a scholar might be delighted by a theory predicting that, on average, a 20% increase in X would produce a 25% decrease in Y, but a policymaker will ask whether the problem now occupying his inbox is an outlier or an exception to this general tendency». Det spørsmålet vil forskeren ofte ikke ha noe bedre grunnlag enn praktikeren selv for å besvare.

Et annet vanlig avvik er å finne i forholdet mellom forskerens interesse for å finne den spesifikke effekten av enkeltvariable og praktikerens behov for å danne seg et helhetsbilde av det større komplekset han eller hun står overfor. Mens forskeren ofte forsøker å måle den spesifikke effekten av en enkelt variabel ved å isolere den så godt det lar seg gjøre fra mulige effekter av andre faktorer («alt annet likt»), vil det som regel være viktigere for praktikeren å forstå hvordan en bestemt faktor virker i en gitt kontekst, sammen med andre faktorer. Herbert Simon (1996:4) beskriver denne forskjellen slik: Vitenskap er opptatt med «analyse», ingeniørvirksomhet med «syntese». Nå vil det være en overdrivelse å si at denne forskjellen utgjør en uoverstigelig kløft. Kunnskap i ceteris paribus format er viktig også i praktisk politikk og administrasjon, og mange forskere interesser seg for betingede effekter, samspill og komplekse systemer. Likevel må vi innse at fagets forskningsbaserte kunnskap, særlig resultater fra mye av den forskningen som har teoriutvikling som mål, i beste fall et stykke på vei kan dekke praktikerens behov for å forstå kontekst og helhet. Forskning som beskriver en bestemt tilstand eller evaluerer en bestemt institusjon eller et bestemt tiltak vil trolig i mange tilfelle svare mer direkte på brukernes behov.

Et tredje misforhold springer ut av forskningens interesse for rendyrkende idealtyper og forenklende modeller som hjelpemidler holdt opp mot praktikeres behov for å kunne orientere seg og handle i en mer brokete og uoversiktlig virkelighet. Schelling (1960:4) har ganske sikkert rett i at forutsetningen om perfekt rasjonalitet er et analytisk grep som har vist seg «particularly conducive to the development of theory», men like klart er det at i en travel hverdag vil de aller fleste av oss måtte falle tilbake på mindre krevende oppskrifter (Simon 1957). Howard Raiffa, en av pionérene i utviklingen av formal beslutningsteori, gjorde seg følgende refleksjoner etter tre års praksis som direktør for International Institute for Applied Systems Analysis (IIASA):

Perhaps, because of my training and profession, I thought more conceptually about the problems I was engaged in than I would without that training, but I never really used the techniques of game theory – concepts and ideas, yes, but techniques, no – in my role as negotiator and director. […] The qualitative framework of thought was repeatedly helpful – not its detailed, esoteric, quantitative aspects (Raiffa 1982:3).8

Raiffas observasjoner er et interessant vitnesbyrd om at analytiske grep som gir forskningen stringens og gjennombruddskraft ikke så rent sjelden fører frem til modeller og teorier som – selv for en som fullt ut mestrer de teknisk mest avanserte versjonene – kan ha liten bruksverdi i møtet med en mindre velstrukturert og oversiktlig virkelighet. Trøsten får være at Raiffa fant det grunnleggende konseptuelle rammeverket «repeatedly helpful». Det er lov å håpe at det samme vil gjelde for kandidater som ikke kjenner mer enn dette kvalitative rammeverket.

Endelig orienterer forskning og praksis seg ofte i ulike retninger når det blir spørsmål om normative premisser. All utforming av institusjoner og politiske strategier eller tiltak har et normativt formål som peker ut over forskningens egne grunnverdier (sannhet, holdbarhet). I politikk og forvaltning er mål og verdier institusjonalisert i den forstand at de fastlegges gjennom regelstyrte prosesser og forutsettes å forplikte alle som innehar et nærmere spesifisert sett av roller. Selv om prosessene allment kan ha høy legitimitet, vil mange statsvitere ha motforestillinger mot å ta mål og verdier fastlagt utenfra som føringer for egen forskning (se for eksempel Anckar 1987).

Skepsisen er ikke ubegrunnet; oppdragsfinansiert utredning der både spørsmål og opplegg utformes innenfor rammer fastlagt av oppdragsgiver kan komme til å bevege seg langt bort fra idealer om «kritisk» forskning drevet av forskerens egen nysgjerrighet og med Wildavskys (1979) devise «speaking truth to power» som overordnet visjon.9 Mellom disse ytterpunktene ligger likevel et ganske stort rom for konstruktivt samarbeid mellom forskning og politikk/forvaltning. En «design arm» vil være fullstendig lam uten normative styringspremisser. Det interessante spørsmålet er altså ikke om normative premisser har en berettiget plass i analysen, men hvordan og av hvem skal premissene fastlegges og hva det substansielle innholdet skal være.

Prinsippet om akademisk frihet gir den enkelte forsker rett til selv å velge problemstillinger og opplegg for egne undersøkelser og til å offentliggjøre sine resultater og resonnementer (NOU 2006:19). Disse grunnreglene er begrunnet i en tro på at høy kompetanse i fri utfoldelse alt i alt er den beste oppskriften vi kjenner for utvikling av sann (holdbar) kunnskap. I den begrunnelsen ligger imidlertid ingen påstand om at den enkelte forskers egne verdier og mål har en høyere normativ status enn de som fastlegges kollektivt, innenfor rammen av samfunnets politiske og administrative prosedyrer. Fagfellesskapets forestillinger om «godt styre» går tvert om i favør av bestemte former for institusjonalisert styring og ledelse. Innenfor en slik ramme blir faglig uavhengighet og integritet viktig for å styrke politikkens og forvaltningens kunnskapsgrunnlag. Men verdien av faglig uavhengighet og integritet i denne sammenhengen kan øke når forskere også forholder seg til problemer slik beslutningstakerne møter dem. Et fagfellesskap som har «godt styre» som en overordnet normativ ramme for sin forskning og undervisning bør ha noe å si om hvordan myndigheter/samfunn og forskningsmiljøer best kan legge til rette for konstruktivt samspill mellom faglig uavhengighet og integritet på den ene siden og involvering og politisk lojalitet på den andre (se Rothstein og Teorell 2008).

Selv med kompetente fagmiljøer som gjør sitt beste for å tilrettelegge egne bidrag i et format som myndigheter og andre aktører lettere kan gjøre bruk av, vil forskningsbasert kunnskap bare være én av flere typer kompetanse som er viktig i de «praktiske» yrker statsvitere gjerne går inn i. For mange formål vil praksisgenerert kompetanse – særlig den som kommer til uttrykk i ferdigheter eller inngående kjennskap til særtrekk ved en bestemt sak, aktør eller relasjon – være viktigere. Profesjonsutdanninger, fra klinisk medisin til utøvende kunst, tar konsekvensen av det og forsøker å nyttiggjøre seg slik kompetanse på ulike måter. De fleste utdanningstilbud i statsvitenskap ser ut til å gjøre det mer sporadisk og uten en klar målsetting og en gjennomtenkt strategi for hvordan forskningsbasert og praksisgenerert kunnskap skal spille sammen. Diskusjonen om statsvitenskap som «allmennfag» og «profesjonsfag» fortjener å bli ført i et videre perspektiv enn det jeg anlegger i denne artikkelen. Det vi likevel må kunne si er at den som vil legge opp et program for å styrke fagets bruksverdi for spesialisert yrkesutøvelse – dets «design arm» – vil ha bedre utsikter til å lykkes hvis programmet inkluderer en (varsom og godt forberedt) reorientering av viktige studieprogrammer, i første rekke på masternivå, i retning av aktiv anvendelse av fagkunnskap i løsning av «praktiske» oppgaver.10

Bruksverdien av forskningsbasert kunnskap i spesialisert yrkesutøvelse avhenger ikke bare av bidragenes kvalitet målt med vitenskapsinterne kriterier og det formatet bidragene presenteres i; også temaenes betydning for potensielle brukere hører med i ligningen. Brukernes vurdering av temavalg må antas å variere betydelig fra et prosjekt til et annet. I stort tror jeg likevel faget vil komme rimelig godt i alle fall så lenge vi holder oss til brede hovedkategorier av temaer. Både beslutningstakere og forskere søker kunnskap om bl.a. tilstander, mulighetsrom, og virkninger av tiltak og handlinger. Interessen for tilstander kan gjelde et bredt spekter av objekter – fra oppslutningen om et bestemt politisk parti til spenningsnivået og maktrelasjonene i en bestemt konflikt. Spørsmål om det politiske mulighetsrom – eller de politiske kostnadene ved en bestemt handling – stilles på mange ulike saksområder, fra regulering av innvandring til reform av velferdssystemer. Det samme gjelder spørsmål om tilsiktede effekter og utilsiktede bivirkninger av ulike (styrings)tiltak, fra skatter og avgifter til institusjonsutforming. Dess mer vi spesifiserer slike objekter, dess flere tilfelle av misforhold mellom etterspørselen etter og tilbudet av kunnskap fra norske fagmiljøer må vi vente å finne. Men norsk forskning utgjør bare en liten del av fagets samlede kompetanse, og resultater fra forskning utført ved utenlandske institusjoner er for en stor del åpent tilgjengelige. I en samlet vurdering tror jeg derfor selve faget fortjener en laudabel karakter når det gjelder dekning av temaer som de viktigste brukergruppene interesserer seg for.

To illustrasjoner

Kanskje vil det være lettere å se både muligheter for og begrensninger i bruk av bidrag fra statsvitenskapelig forskning som premisser for politiske og administrative beslutninger ved å ta for seg konkrete eksempler. I det følgende skal jeg, ganske summarisk, omtale to pågående forskningsprosjekter som begge har ambisjoner om å bidra med kunnskap som kan omsettes til premisser for politiske beslutninger. Det ene prosjektet utnytter empirisk kunnskap om sammenhenger og en teoretisk forståelse av mekanismene bak disse sammenhengene til å si noe om sannsynlig forekomst av borgerkrig i de nærmeste tiårene (altså til prediksjon).11 Det andre prosjektet bygger på kunnskap fra empirisk forskning og formal teori om faktorer som påvirker utfallet av internasjonale beslutningsprosesser, stiller disse kunnskapselementene sammen i en forenklende modell, og bruker så denne modellen til å tegne sannsynlige konturer av det politiske mulighetsrommet i de globale klimaforhandlingene.12

Norske statsvitere har – i nært samarbeid med utenlandske kolleger og forskere fra andre samfunnsfag – bidratt betydelig til utviklingen av ny kunnskap om forekomst, forløp og bileggelse av væpnet konflikt. Mye av æren for resultatene fra de siste årene tilkommer Senter for borgerkrigsstudier ved Institutt for fredsforskning og dets internasjonale nettverk. Forskningen i dette fagmiljøet har for en stor del vært lagt opp som statistiske analyser av stadig mer innholdsrike databaser. De viktigste konklusjonene fra slike analyser kommer i form av mer eller mindre tydelige mønstre i et historisk materiale. Når disse resultatene settes inn i en teoretisk fortolkning som gir innsikt i mekanismer som kan ligge bak de mønstrene som fremtrer, får forskerne et grunnlag for å si noe om sannsynlig fremtidig utvikling. Fremgangsmåten er i prinsippet enkel, men den eksakte spesifikasjon av modellen, innsamling og kvalitetssikring av data, gjennomføring av selve analysen og tolkning av resultatene byr på krevende utfordringer. Forskerne tar utgangspunkt i funn fra tidligere forskning og forutsetter at de variablene som har vist seg viktige for å forklare forekomst av væpnet konflikt i det historiske materialet, vil gjøre det også i en nærmere avgrenset fremtid. Ved å sette forventede verdier på disse variablene inn i en modell som representerer mønstrene som kom frem gjennom statistisk analyse av det historiske materialet kan de så beregne sannsynlige verdier på den avhengige variabelen (her: forekomst av væpnet konflikt) et stykke inn i fremtiden. Hegre, Karlsen, Nygaard, Strand og Urdal (kommer) er et godt eksempel på hvordan en slik analyse kan legges opp og gjennomføres.

Selv på fagområder der statsvitenskapelig forskning er kommet langt i å kartlegge og tolke empiriske mønstre taler mye for et nøkternt ambisjonsnivå når det gjelder prediksjon av fremtidig utvikling. En grunn til det er at fagets merittliste i øvelsen prediksjon neppe er egnet til å imponere utenforstående (se Tetlock 2005; Olsen 2012:126). Treffprosenten kan ganske sikkert heves noe, men som hovedregel vil forskere som arbeider med å kartlegge og forstå generelle mønstre trolig gjøre klokt i å overlate høyt spesifiserte punktprediksjoner av typen «krig vil bryte ut mellom A og B i år X, involvere også C, og pågå i Y måneder» til kolleger (eller praktikere) som sitter inne med spesialkunnskap om nettopp A, B og C. Prinsipielt viktigere for å vurdere bruksverdien av prediksjonsanalyser i politikk og forvaltning er det at egenskaper ved studieobjektene selv – i siste instans menneskets evne til tenkning og læring – tilsier at prediksjon i samfunnsforskning må gis en mer tentativ og betinget tolkning enn i naturvitenskapelig forskning. I dette ligger at den potensielle verdien av resultater fra denne typen analyser først og fremst vil ligge i at de kan gi myndigheter og andre aktører kunnskap som er nyttig for å kunne styre utviklingen bort fra uønskede utfall eller i retning av ønskede tilstander. Paradoksalt nok kan resultatene være mest verdifulle hvis de bedrer kunnskapsgrunnlaget for handling som «forstyrrer» forskernes prediksjoner (dvs. tiltak som endrer verdiene på en eller flere av de uavhengige variablene som inngår i deres modell).

Hegre m.fl. rapporterer sine konklusjoner i form av estimater (med feilmarginer) over risikoen for nærmere spesifiserte typer av væpnet konflikt på tre fremtidige tidspunkter – angitt både for verden sett under ett, for regioner og for 54 enkeltland. Et første skritt er å teste ut hvor godt modellen – basert på data for en avgrenset tidsperiode (1970–2000) – predikerer faktisk forekommende konflikt i perioden 2001–2009. Resultatene er oppmuntrende. Forskergruppen strekker deretter analysen frem til 2050, fortsatt med resultatene angitt som beregnet risiko.

Risikoestimater er et velkjent format i naturvitenskapelig forskning om fenomener som bl.a. jordskjelv, flom og ras. Bruksverdien av risikoberegninger for bestemte naturkatastrofer vil ofte ligge i at de gir grunnlag for tilpasning til hendelser som ikke kan forebygges. I statsvitenskap vil risikoanalyse i mange sammenhenger kunne gi premisser til forebyggende eller forsterkende tiltak. En potensiell bruker vil derfor best kunne forholde seg til Hegre m.fl. sine beregninger av risiko for væpnet konflikt ved å se estimatene som betingede prediksjoner, dvs. utsagn som gjelder hvis (og kanskje bare hvis) de uavhengige variablene som inngår i modellen faktisk får de verdiene forskerne har forventet. Flere av disse verdiene kan imidlertid, i alle fall i prinsippet, endres gjennom offentlig styring eller andre former for kollektiv handling. Statsvitenskapelig forskning kan bidra til å styrke deler av kunnskapsgrunnlaget for slik handling.

For mange praktiske formål ville likevel enda mer spesifikke punktprediksjoner kunne hatt større umiddelbar bruksverdi, forutsatt at vi kunne feste lit til dem. Men der er vi altså ikke i dag; vår forståelse av hendelser som krig og jordskjelv, og egenskaper ved disse hendelsene selv, gir ikke tilstrekkelig grunnlag for å predikere fremtidige hendelser nøyaktig i tid og rom (i alle fall ikke før hendelsen kommer ganske nær). Mennesker, samfunn og myndigheter må leve med og håndtere usikkerhet om mange viktige forhold. Forskning kan et stykke på vei hjelpe dem med det, men slett ikke fjerne all usikkerhet som vanskeliggjør viktige beslutninger. I dette perspektivet vil forskning med en generaliserende og teoriutviklende orientering trolig kunne bidra mest ved å bruke empirisk kunnskap om mønstre og teoretisk forståelse av mekanismer som kan antas å ligge bak disse mønstrene til prediksjon i noenlunde samme format (dvs. av tendenser, sannsynligheter). Slike typer bidrag kan være viktige nok; de brukes i dag som premisser for offentlige og private beslutninger på mange ulike områder, fra investeringer og bygningskonstruksjon til konfliktforebyggende diplomati og humanitært arbeid.

Et annet sentralt statsvitenskapelig anliggende er studiet av politiske beslutningsprosesser. Mange statsvitere er engasjert i forskning som søker å beskrive og forstå aktørers atferd, prosessers forløp og utfall, og sammenhenger mellom atferd, prosess og utfall. Kunnskap og innsikt fra slike studier kan brukes for flere praktiske formål, bl.a. til å si noe om «det politisk mulige» (se Olsen 2012:131). Jeg deltar selv i et prosjekt som forsøker å gjøre nettopp dette for de globale klimaforhandlingenes vedkommende, og dette prosjektet kan tjene som et mulig eksempel på hvordan denne typen analyse kan legges opp (Underdal 2009).13

Det politiske mulighetsrommet består av opsjoner som tilfredsstiller minstekravene for å bli formelt vedtatt og effektivt iverksatt, gitt bestemte rammebetingelser. For å finne dette mulighetsrommet trenger vi en modell av det aktuelle beslutningssystemet og data for de uavhengige (og eventuelle mellomliggende) variable som inngår i denne modellen. En god modell skal både forenkle og representere. I dette tilfellet forenkler vi ved bl.a. å forutsette at utfallet av internasjonale forhandlinger kan forstås som en funksjon av tre hovedkategorier av faktorer (og samspillet mellom disse): Den institusjonelle rammen («spillets regler»), aktørenes preferanser og virkelighetsoppfatninger, og fordelingen av makt og innflytelse (mer presist, fordelingen av makt/innflytelse over konfigurasjonen av preferanser/oppfatninger). Vi forsøker å spesifisere modellen slik at den ligner på («representerer») objektet ved å bygge på det vi anser for å være beste tilgjengelige kunnskap om hvordan hovedfaktorene generelt påvirker atferd, prosess og utfall, og ved å søke beste tilgjengelige informasjon om det bestemte systemet, de aktørene og de policyopsjonene vi ønsker å uttale oss om. Selve analysen består i at forskerne legger alternative opsjoner – beskrevet i de termer vi antar at aktørene selv vurderer dem – inn i modellen og ser hvilke (om noen) som kommer helskinnet ut av den prosessen som derved genereres. I sin enkleste form skiller denne typen analyse bare mellom opsjoner som synes å tilfredsstille minstekravene og de som ikke gjør det. Tidligere forskning har imidlertid gitt oss analytisk verktøy og brokker av empirisk kunnskap om mønstre som kan brukes til å gå noe lenger; eksempelvis til å vurdere hvilke(n) opsjon(er) som kan antas å stå sterkest, eller undersøke om og eventuelt hvor mye et tilsagn om bidrag fra en aktør vil kunne bevege andre parter til å bidra mer (Underdal m.fl. 2012).

Som i det første eksemplet er det grunnleggende resonnementet ganske enkelt; utfordringene ligger i nærmere spesifikasjon av modellen, innsamling og kvalitetssikring av data, gjennomføring av selve analysen, og tolkning av resultatene. Som i det første eksemplet kan konklusjonene best forstås som betingede utsagn, altså resultater som fremkommer gitt de verdiene forskerne har tilordnet de uavhengige variablene som inngår i modellen. Disse verdiene kan, i alle fall i prinsippet, endres gjennom politisk styring eller andre former for kollektiv handling. Partene har med andre ord selv muligheter til å utvide eller innsnevre mulighetsrommet i en bestemt retning. Argumentene for å tøyle forskernes eget ambisjonsnivå (og, om det skulle bli nødvendig, også forventninger utenfra) gjelder altså med minst like stor styrke for dette prosjektet.14

Ikke desto mindre mener jeg mye taler for at statsvitenskapelig forskning, også forskning som har teoriutvikling som overordnet ambisjon, bør vise interesse for å bidra til å (videre)utvikle fagets «design arm». En grunn er at møtet med spørsmål formulert ut fra praktikerens perspektiv kan gi viktige impulser til videre utvikling av både forskningsfaget og undervisningsfaget. Vi har flere personlige vitnesbyrd om at interesse for praktiske utfordringer – gjerne stimulert av åpen dialog med «praktikere» – har ledet til spennende problemstillinger og faglige nyvinninger.15 Også en mer prinsipielt motivert interesse for «designspørsmål» – eksempelvis utforming av politiske og administrative institusjoner – kan lede forskere til å stille spørsmål og rapportere konklusjoner i et perspektiv og et format som taler ganske direkte til beslutningstakere i politikk og forvaltning.16 En annen grunn til å interessere seg for fagets «design arm» er at det gir gode muligheter for å lære av egne og andres feil. Mulighetene for å lære av egne feil vil være størst når forskere med god kjennskap til forskningsfronten prøver seg på krevende oppgaver de ikke kan være trygge på å mestre, og i tillegg følger tommelfingerregelen «It is better to be wrong than vague» (King, Keohane og Verba 1994:112). Den regelen fordrer at vi bestreber oss på å klargjøre premisser, resonnementer og konklusjoner, slik at andre kan se hva vi har gjort, kontrollere resultatene og eventuelt selv prøve å forbedre analysen.

Jeg er klar over at noen fagfeller vil mene at disse betraktningene leder galt av sted. I en statusrapport om nordisk statsvitenskap kom Dag Anckar (1987:81) med en streng advarsel: «There is every reason to fear that the present preoccupation with relevance can and will call forth such a one-sided concern with policy» (på bekostning av «the serious business of creating cumulative knowledge»).17 Mitt anliggende her er at forsøk på systematisk bruk av resultater fra «the serious business of creating cumulative knowledge» til å si noe om, for eksempel, sannsynlig fremtidig utvikling eller et bestemt politisk mulighetsrom kan gi viktige impulser til videre fagutvikling – også om treffsikkerheten i første omgang ikke skulle imponere. Hvis oppbygging av kunnskap har verdi for andre enn dem som selv er engasjert i denne virksomheten, kan vi ikke da anta at også forsøk på å ta akkumulert kunnskap og innsikt i bruk i bl.a. politikk og forvaltning kan være «serious business»?

Holdbarheten og bruksverdien av konklusjonene fra slike anvendelser avhenger av kvaliteten på analysemodellen og de data vi «forer» denne modellen med. I forsøk på å videreutvikle fagets «design arm» blir derfor teoriutviklende forskning og inngående empiriske dybdestudier avhengige av hverandre. Interessante diskusjoner om hvor ytterligere forskningsinnsats kan forventes å gi størst marginal avkastning føres løpende både i forskningsråd og forskningsmiljøer. Det er mer tvilsomt om det er mye å hente i en diskusjon om hvilken av de to typene bidrag som, i kraft av sin egenvekt, er «mest relevant». Både for faget selv og for potensielle brukere er trolig spørsmålet om hvordan de to typene av kunnskap best kan utvikles og virke sammen både viktigere og lettere å få grep på.

Forholdet til andre samfunnsfag

Statsvitenskap står i et kontinuerlig utvekslingsforhold til mange andre fag. Synlige uttrykk for det er egne tidsskrifter, faglige konferanser og studietilbud som nettopp dyrker slike grenseflater.18 Om dette utvekslingsforholdet kunne det være mye å si, men for mitt hovedanliggende i denne artikkelen blir det viktigste spørsmålet hva dialog med og import fra andre (samfunns)fag kan bidra med til videre utvikling av statsvitenskapens bruksverdi som grunnlag for kvalifisert yrkesutøvelse.

Kortversjonen av svaret må bli: Ganske mye, på flere plan – fra spesifikke observasjoner og funn som kan brukes som inputverdier i egne modeller til overgripende teoretiske rammeverk som former forståelsen av viktige studieobjekter (og i noen tilfelle også forståelsen av forholdet mellom forskning og studieobjekt).

Ingen av de to prosjektene jeg har omtalt ovenfor ville ha latt seg gjennomføre uten å gjøre bruk av kunnskap utviklet innenfor andre fag som inputverdier i egne modeller. Hegre m.fl. bruker informasjon fra bl.a. FNs demografiske avdeling (om befolkning, spedbarnsdødelighet og andel unge i befolkningen) og IIASA (om utdanning) til å fremskrive verdier på viktige uavhengige variable. Også det andre prosjektet henter helt nødvendig kunnskap fra andre fag, men her er bidragene til dels seriekoplet: I analysen av politiske mulighetsrom lener statsviterne seg tungt på økonomiske beregninger av skadekostnader og forebyggingskostnader. I sine beregninger bygger økonomene på bl.a. naturvitenskapelig kunnskap om biofysiske konsekvenser av klimaendring og om muligheter og begrensninger i aktuelle teknologier. I dette prosjektet er det i tillegg slik at både naturvitenskap og økonomi gir viktige normative premisser for analysen av politiske mulighetsrom. At et tiltak er politisk mulig å realisere gjør ikke i seg selv tiltaket moralsk høyverdig eller økonomisk lønnsomt. Politisk gjennomførbarhet har status som støttekriterium for arbeid med å ivareta andre verdier og interesser – i dette tilfellet først og fremst økologisk bærekraft og rasjonell bruk av knappe ressurser.

Betydningen av inspirasjon og ideer fra «nabofag» blir like tydelig om vi tar for oss overordnede teoretiske perspektiver og rammeverk. Inspirasjon utenfra gir seg endog uttrykk i mer eller mindre distinkte fagtradisjoner. På mange ulike områder – fra studiet av deltakelse og stemmegiving ved valg til studiet av globale politiske institusjoner – kan vi finne en fagtradisjon som, inspirert først og fremst av sosiologi, forstår politisk atferd som formet av aktørens plass og rolle i viktige (sosiale) fellesskap, og en annen tradisjon, inspirert først og fremst av økonomi, som analyserer politisk handling som styrt av rasjonelle overveielser (oftest med egennytte som ledestjerne). Sett utenfra ville det ikke være urimelig å si at statsvitenskapsfaget fremstår som splittet mellom disse (og til dels andre) fagtradisjoner.

En tilstandsbeskrivelse som betoner konflikt mellom fagtradisjoner ville samtidig være ufullstendig. Selv om avstandene innimellom er store og kritikken av andre tilnærmingsmåter tidvis er hard, forekommer det meg i dag å foreligge ganske bred enighet om at ulike fagtradisjoner kan gi verdifulle bidrag til en mer helhetlig forståelse. Faglige tungvektere har vist hvordan det er mulig å komme videre ved å differensiere, stille sammen og videreutvikle kunnskap og innsikt fra fagtradisjoner som mange oppfatter som uforenlige (se for eksempel March og Olsen 1984; Fearon og Wendt 2002). Det er kanskje ikke det mest oppbyggelige budskapet for en som søker en distinkt fagidentitet som statsviter. Men for en som er opptatt av fagets relevans – forstått både som bidrag til allmenndannelse og som grunnlag for spesialisert yrkesutøvelse – peker disse og andre bidrag til differensiering og integrering inn på et spor som det vil være interessant å følge videre.

Litteratur

Anckar, Dag (1987) «Political Science in the Nordic Countries». International Political Science Review, 8 (1): 73–84.

Arnesen, Clara Åse (2010) «Kandidatundersøkelsen 2009». Oslo: NIFU STEP, Rapport 18/2010.

Berlin, Isaiah (1953) The Hedgehog and the Fox: An Essay on Tolstoy’s View of History. London: Weidenfeld & Nicolson.

Bueno de Mesquita, Bruce (2011) «A New Model for Predicting Policy Choices: Preliminary Tests». Conflict Management and Peace Science, 28 (1): 65–85.

Castberg, Frede, Sverre Steen og A. H. Winsnes (1946) «Forslag om magistergrad i statsvitenskap».PM, datert 6.9.1946.

Egeberg, Morten (2012) «Experiments in Supranational Institution-Building: The EuropeanCommission as a Laboratory». Journal of European Public Policy, 19 (6): 939–950.

Fearon, James og Alexander Wendt (2002) «Rationalism v. Constructivism: A Skeptical View». Kap 3 i Walter Carlsnaes, Thomas Risse og Beth A. Simmons (red.) Handbook of International Relations. London: Sage.

Hegre, Håvard, Joakim Karlsen, Håvard M. Nygaard, Håvard Strand og Henrik Urdal (kommer) «Predicting Armed Conflict, 2010-2050». Akseptert for publisering i International Studies Quarterly. (http://folk.uio.no/hahegre/Papers/PredictionISQ_Final.pdf)

Hultgren, John og Ingeborg Moe (2011) «Styrt forskning: Metoderapport til SKUP». http://www.skup.no/Metoderapporter/2010, lest 31.07.2012. Kin Princeton University Press.

March, James G. og Johan P. Olsen (1984) «The New Institutionalism: Organizational Factors in Political Life». American Political Science Review, 78 (3): 734–749.

NOU (2006:19) Akademisk frihet: Individuelle rettigheter og institusjonelle styringsbehov. Oslo: Kunnskapsdepartementet.

Olsen, Johan P. (2012) «Hvor går statsvitenskapen?» Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift, 28 (3): 125–151.

Ostrom, Elinor (1998) «A Behavioral Approach to the Rational Choice Theory of Collective Action. Presidential Address, American Political Science Association, 1997». American Political Science Review, 92 (1): 1–22.

Raiffa, Howard (1982) The Art and Science of Negotiation. Cambridge, MA: Harvard University Press/Belknap.

Rothstein, Bo og Jan Teorell (2008) «What is Quality of Government? A Theory of Impartial Government Institutions.» Governance, 21 (2): 165–190.

Schelling, Thomas C. (1960) The Strategy of Conflict. Cambridge, MA: Harvard University Press.

Simon, Herbert A. (1996) The Sciences of the Artificial [1981]. Cambridge, MA: MIT Press.

Simon, Herbert A. (1957) Administrative Behavior: A Study of Decision-Making Processes in Administrative Organizations. New York: The Free Press.

Stoker, Gerry (2010) «Blockages on the road to relevance: why has political science failed todeliver?» European Political Science 9: 72–84.

Tarschys, Daniel (2010) «Impulser hit, impulser dit: Några anteckningar från gränsfeltet mellan statskunskap och politik». I Magnus Jerneck og Björn Badersten (red.), Kontraster och nyanser: Svensk statsvetenskap i brytningstid. Lund: Statsvetenskaplig Tidsskrift: 578–602

Tetlock, Philip E. (2005) Expert Political Judgment: How Good Is It? How Can We Know? Princeton: Princeton University Press.

Thue, Fredrik W. (1997) «Statsvitenskapen 50 år – et kapittel av norsk samfunnsvitenskaps historie». Norsk sTatsvitenskapelig Tidsskrift,13 (3): 187–214.

UiO (2006) «Kandidatundersøkelsen 2005. Utdrag av hoveddelene i rapport». Oslo: UiO, HF- og SV-fakultetene.

UiO (2011) «Arbeidsgiverundersøkelsen 2010». Oslo: TNS Gallup for Universitetet i Oslo.

Underdal, Arild, Jon Hovi, Steffen Kallbekken og Tora Skodvin (2012) «Can Conditional Commitments Break the Climate Change Negotiations Deadlock?» International Political Science Review, publisert på nett 13. april 2012.

Underdal, Arild (2009) «Can international conferences be modeled?» Kap. 7 i Karin Aggestam og Magnus Jerneck (red.) Diplomacy in Theory and Practice. Malmö: Liber.

Underdal, Arild (2007) «Norsk statsvitenskap 60 år: Hvor står vi, hvor går vi?» Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift, 23 (3): 244–266.

Walt, Stephen M. (2005) «The Relationship Between Theory and Policy in International Relations». American Review of Political Science, 8: 23–48.

Wildavsky, Aaron (1979) Speaking Truth to Power: The Art and Craft of Policy Analysis. Boston: Little, Brown & Co.

1 Manuskriptet bygger på et foredrag holdt på Statsviterkonferansen 2012, 19. april 2012. Jeg er takknemlig for kommentarer fra Morten Egeberg, Anne Lise Fimreite, Håvard Hegre, Victor Norman og Johan P. Olsen.
2 Når utdanningssektoren tas med, scorer de to fagene likt (3,5). Utdanningssektoren er imidlertid betydelig overrepresentert i utvalget så vi får trolig et mer interessant bilde av etterspørselen om vi konsentrerer oss om annen samfunnsvirksomhet.
3 Et interessant funn er at respondenter fra offentlig eide selskaper vurderer statsvitere som mer egnet enn respondenter fra private selskaper (UiO 2011:97). I offentlig eide selskaper kommer faktisk både statsvitere og sosiologer bedre ut enn samfunnsøkonomer, om enn bare marginalt.
4 Arbeidsgivernes vurderinger av disse kvalifikasjonene ser ut til å være noe mindre negative enn kandidatenes.
5 Samfunnsøkonomene skiller seg langs denne dimensjonen (minst) like markant fra de andre samfunnsfagene som er med i undersøkelsen (dvs. alle hoveddisiplinene unntatt psykologi).
6 Studieordningene gir, om enn i varierende grad, den enkelte kandidat et betydelig rom for faglig spesialisering. Det innebærer at selv om faget sett under ett kan fremstå med en noe uklar kompetanseprofil, vil mange kandidater gå ut med et mer enhetlig og avklart faglig fundament.
7 Begge ser betydelige utfordringer også på brukersiden, men konsentrerer seg om hva fagfellesskapet selv kan gjøre for å bedre situasjonen.
8 For hva det måtte være verdt: Mine egne erfaringer som universitetsleder og medlem/leder av diverse styrer stemmer godt overens med Raiffas observasjoner og betraktninger.
9 Enda mer problematisk blir det naturligvis hvis oppdragsgiver prøver å overstyre også resonnementer og konklusjoner. Her hjemme foreligger det rapporter som viser at slike inngrep forekommer (se for eksempel Hultgren og Moes (2011) oversikt over Aftenpostens dekning av slike saker).
10 Et massivt flertall (89 %) av respondentene i UiOs kandidatundersøkelse i 2005 så en slik re-orientering som ønskelig, 1 % gikk imot (UiO 2006:141). Noen betraktninger om hva en slik re-orientering kunne innebære finnes i Underdal (2007).
11 Håvard Hegre m.fl.: Predicting the Future of Civil War (http://www.sv.uio.no/isv/english/research/projects/predicting-future-of--civil-war/index.html).
12 Arild Underdal m.fl.: Strategic Challenges in International Climate and Energy Policy (http://www.cicep.uio.no).
13 Det finnes naturligvis andre måter å løse slike oppgaver på, se for eksempel Bueno de Mesquita (2011).
14 Det forhold at konklusjonene her gis i et mer spesifikt format – utsagn om forventet utfall for enkeltopsjoner i en bestemt beslutningsprosess – gjør dem enda mer «sårbare».
15 En beretning som illustrerer dette godt kom fra tidligere professor i informatikk, Kristen Nygaard, i en samtale vi hadde som forberedelse til et arrangement i forbindelse med at han og hans kollega Ole Johan Dahl var blitt tildelt «the A.M. Turing Award», ansett for å være den mest prestisjetunge utmerkelsen i informatikk. Nygaard fortalte, med stor entusiasme, om hvordan hans kontakt med Forsvarets forskningsinstitutt og andre fagmiljøer på Kjeller gjentatte ganger stilte ham overfor praktiske spørsmål som gav ideer til nyskapende forskning. Avgjørende for resultatene var så et nært samarbeid med kollega Dahl (som, ifølge Nygaard, var den fremste «teoretikeren» av dem).
16 Et slikt perspektiv kan vi finne i bl.a. forskning som analyserer EU som et storstilt forsøk på institusjonsbygging (se for eksempel Egeberg 2012).
17 I opptakten til denne kraftsatsen refererer Anckar til et sitat fra Kjell Goldmann, hvor Goldmann omtaler «primitive and premature efforts to offer policy advice». Det forekommer meg at «primitive og premature» anstrengelser generelt må antas å ha begrenset verdi, enten formålet er å gi råd om policyutforming eller å bygge opp et fond av kunnskap.
18 Blant slike tidsskrifter er Journal of Political Economy, Political Geography, International Political Sociology, Journal of Political Philosophy, Political Psychology og mange flere.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon