Artikkelen spør i hvilken grad demokratireformen ved kirkevalget 2009 bidrog til å øke Den norske kirkes demokratiske legitimitet, med bredde (meningsmangfold) og dybde (opplyst forståelse) som to sentrale kriterier. Innledningsvis diskuteres disse to begrepene nærmere opp mot posisjoner fra den kirkepolitiske debatten. Deretter følger analyser av data fra en medlemsundersøkelse ved kirkevalget 2009. Resultatene viser at den økte valgdeltagelsen førte med seg et større meningsmangfold, der nye velgere skiller seg fra etablerte velgere i vesentlige holdningsspørsmål. De som stemte ved kirkevalget hadde større generell kunnskap om kirkevalget og Den norske kirke enn hjemmesitterne, men allikevel ikke høyere enn det som kan sies å være midt på treet. Valget økte med andre ord den demokratiske bredden, men viser også hvordan dette kan være vanskelig å forene med dybde i deltagelsen. Hva som gir størst demokratisk legitimitet, vil kunne avhenge av hvem som betraktes som berørte parter i det kirkelige demokratiet: alle medlemmer eller de som opplever en personlig tilhørighet til kirken.
Democratic Legitimacy within the Church of Norway: the 2009 Church Elections
The article explores the impact of the Democracy Reform within the Church of Norway, focusing on the 2009 elections to parish and diocesan councils and the General Synod. Two main criteria of democratic legitimacy are used: breadth (diversity of opinions) and depth (enlightened understanding). The Norwegian debate on ecclesiastical democracy is discussed in the light of these two concepts. Data from a survey of church members show that increased turnout has led to a more diverse composition of voters in terms of both religious and political attitudes. Those who voted at the church elections had more knowledge of the election and of the Church of Norway than those who abstained, but the level of knowledge was not especially high. In other words, church elections may exemplify how an increasing breadth of democracy can be difficult to combine with deep democratic participation. Overall assessment of the democratic legitimacy of the Church of Norway will depend on how the involved parties of the Church are conceptualized: all members or just those who are personally involved.
Keywords:
The Church of Norway, church elections, organizational democracy, electoral participation, ecclesiastical politics
Denne artikkelen tar sikte på å forklare policy-endring i en lokalpolitisk kontekst gjennom å kombinere tre teoretiske perspektiver: Regimeteori, en modifisert Garbage Can-modell og et lederskapsperspektiv. På 1990-tallet startet Kristiansand kommune en prosess for å selge sin aksjepost i det regionale energiverket. De frigjorte midlene ble brukt til å opprette to stiftelser. Stiftelsen Cultiva, opprettet av Kristiansand kommune, og Sørlandets kompetansefond, opprettet av kommunene i Vest-Agder, skulle drive regional utvikling gjennom investering i kompetansebygging, kunst og kultur. Denne typen satsing var ikke unik for disse kommunene, men utfallet i Kristiansand kan likevel klassifiseres som radikalt. For det første var det økonomiske omfanget unikt, for det andre representerte denne utviklingen et brudd med den borgerlige majoritetens mangeårige satsing på skole og helse. Denne artikkelen reiser spørsmålet om hvordan utfallet av disse beslutningsprosessene kan forklares. Artikkelen viser at koalisjonsbygging var viktig i prosessen, men at regimeteori ikke kan forklare prosessutfallet. I stedet blir en lederskapsbasert forklaring som vektlegger betydningen av kommunale topplederes rolle sentral. Den administrative og politiske toppledelsens suksess skyldes deres funksjon som både policy-entreprenører og aktører med tilgang til det formelle beslutningssystemet.
Policy change in a local political context-regimes, windows of opportunities or leadership?
This article uses three theoretical perspectives – regime theory, Kingdons modified garbage-can model and a leadership perspective – to explain policy change in a local context.
In the early 1990s, Kristiansand municipality began selling its shares in the regional energy company and investing the sale revenue in two foundations: Sørlandets kompetansefond was established by the municipalities in Vest-Agder, while Kristiansand municipality placed NOK 1.4 billion in a foundation in which art, culture and competence were used as instruments in achieving its objective, i.e. local and regional development. These strategies represented typical development features in Norwegian politics at the time, with a focus on urban and cultural planning and governance. The outcome of the processes in Kristiansand can still be classified as radical. In economic terms the size of the investment was unique and heralded a shift for the conservatively led municipality away from their traditional focus on school and health policies. The question this article poses is: How can the outcome of these decision-making processes be explained? The article concludes with an explanation centring around the political–administrative leadership, the apex, and their role as both policy entrepreneurs and actors in the formal decision-making system.
Keywords:
Policy change, regional development, the apex, Kingdon, regime analysis