Diskusjonene rundt ledelse og styring
i universitetssektoren polariseres gjerne rundt to motsatte posisjoner:
tilhengerne av den Humboldtske universitetsmodellen mot tilhengerne
av en mer instrumentell universitetsmodell. Disse posisjonene preger
også debatten om enhetlig ledelse ved universitetene. I artikkelen
ser vi nærmere på innføring av enhetlig ledelse på ulike nivåer
ved UiB og NTNU de siste årene. Den sentrale problemstillingen omhandler
de ansattes oppfatninger av enhetlig ledelse. Artikkelen bygger
på to undersøkelser som ble utført i 2008, og ser nærmere på etterfølgende
endringer i ledelsesmodellen. Materialet omfatter både kvalitative
og kvantitative data. Både ved NTNU og UiB er lederne ganske fornøyde
med sitt økte handlingsrom, mens de ansatte ikke har opplevd veldig
store endringer. Den kollegiale styringen har blitt svekket, og
en har fått en mer toppstyrt styring og ledelse. Lederne på flere
nivå har fått større styringsmuligheter, og benytter dem i økende
grad, samtidig som den faglige autonomien svekkes. Kanskje kan vi
snakke om en bevegelse fra faglig ledelse til økt administrativ
styring. Den Humboldtske «frie» ledelsen ser ut til å måtte vike
for en mer instrumentell ledelsesmodell der styring av virksomheten
blir viktigere, i alle fall på noen områder. Samtidig er det kanskje
en (universitets) myte at faglig nyskaping utelukkende foregår nedenfra,
og at endringer ovenfra nødvendigvis trigger motstand fra universitetsbefolkningen.
More effective universities? The
introduction of unitary management
Discussions concerning leadership, management and steering within
the university sector are frequently polarized. The Humboldtian
university mode counters a more instrumentalist university model.
These positions affect the debate on the value of unitary management
within universities. The article focuses on the introduction of unitary
management at different administrative levels in two Norwegian universities:
UiB and NTNU in Trondheim. The main question concerns how different
members of staff experience and evaluate these reforms. The findings
are based on two studies from 2008 and on a further investigation
on changes to the model. We include both qualitative and quantitative
data. While the leaders of both institutions are quite content with
their increased scope of action, many have not experienced any significant
change. Collegial control has been weakened, a more top-down management
and leadership model has been established, and leaders at several
levels have obtained greater steering potential and are using it increasingly.
Disciplinary and professional autonomy has been weakened within
the universities, indicating a general movement away from professional
leadership toward administrative steering. The Humboldtian autonomous leader
seems to be giving way, at least in some areas, to a more instrumental
leadership model where strategic steering is more important. At
the same time, it could be a (university) myth that professional
innovation is exclusively a bottom-up process and that top-down
changes within the sector necessarily trigger extensive resistance.