Artikkelen retter oppmerksomheten mot byregionale styringsnettverk og hvordan disse utvikler seg til varige arenaer for politikkutforming. Det undersøkes hvordan styringsnettverk kan utvikle seg fra løse koplinger til mer stabile relasjoner mellom aktører og det drøftes hvilke drivere som kan forklare en slik utvikling. Det empiriske grunnlaget er kvalitative analyser av styrings-nettverk i Stavanger, Bergen og Tromsø involvert i næringsutvikling. Studien viser at styringsnettverk kan utvikle seg til varige arenaer med klare formål og roller. Betingelsene er at det skjer en utvikling i både strukturelle så vel som relasjonelle karakteristika. Modning over tid og legitimitet i styringsnettverket, men også aksept og forankring av styringsnettverket i tradisjonelle styringsinstitusjoner observeres å være sentrale drivere for å styrke graden av integrasjon og stabilisering. Det argumenteres videre for at styringsnettverkene gjennom stabilisering befester sin rolle i byregionen ved at de har en klar funksjon som koordinator og samlingspunkt i regional utviklingspolitikk. Denne rollen evalueres imidlertid kontinuerlig og er prisgitt av at styringsnettverkets medlemmer og eksisterende styringsinstitusjoner oppfatter organisering, formål og prestasjoner som akseptable.

Diskusjonene rundt ledelse og styring i universitetssektoren polariseres gjerne rundt to motsatte posisjoner: tilhengerne av den Humboldtske universitetsmodellen mot tilhengerne av en mer instrumentell universitetsmodell. Disse posisjonene preger også debatten om enhetlig ledelse ved universitetene. I artikkelen ser vi nærmere på innføring av enhetlig ledelse på ulike nivåer ved UiB og NTNU de siste årene. Den sentrale problemstillingen omhandler de ansattes oppfatninger av enhetlig ledelse. Artikkelen bygger på to undersøkelser som ble utført i 2008, og ser nærmere på etterfølgende endringer i ledelsesmodellen. Materialet omfatter både kvalitative og kvantitative data. Både ved NTNU og UiB er lederne ganske fornøyde med sitt økte handlingsrom, mens de ansatte ikke har opplevd veldig store endringer. Den kollegiale styringen har blitt svekket, og en har fått en mer toppstyrt styring og ledelse. Lederne på flere nivå har fått større styringsmuligheter, og benytter dem i økende grad, samtidig som den faglige autonomien svekkes. Kanskje kan vi snakke om en bevegelse fra faglig ledelse til økt administrativ styring. Den Humboldtske «frie» ledelsen ser ut til å måtte vike for en mer instrumentell ledelsesmodell der styring av virksomheten blir viktigere, i alle fall på noen områder. Samtidig er det kanskje en (universitets) myte at faglig nyskaping utelukkende foregår nedenfra, og at endringer ovenfra nødvendigvis trigger motstand fra universitetsbefolkningen.