Denne artikkelen forklarer den drastiske endringen i økonomisk politikk på Island i de to tiårene forut for finanskrisen i 2008, som bidro til at Island ble så hardt rammet av finanskrisen. Artikkelen fokuserer på forholdet mellom økonomiske ideer, politikk og finanskrise. Studien vektlegger tre hovedargumenter rundt forholdet mellom økonomiske ideer og politiske løsninger på Island. For det første peker den på forholdet mellom tidligere økonomiske problemer og nyliberale ideer, og det argumenteres for at spesifikke økonomiske omstendigheter former ideene politikerne tar i bruk. For det andre argumenteres det for at politiske og institusjonelle forhold, slik som maktbalansen mellom de politiske partiene og fagforeningenes aksept av nyliberale avtaler, favoriserte nyliberale ideers påvirkning på økonomisk politikk. For det tredje, ved å se på prosessen av historisk læring på Island, argumenteres det for at det ble etablert et klart bilde av staten som problemet i økonomisk politikk rundt 1990. Dette gav rom for et nyliberalt verdensbilde blant politikere og velgere, og en drastisk endring i økonomisk politikk. Ved å analysere forholdet mellom ideer, politikk og krise, søker denne artikkelen å oppnå en dypere forståelse av den pågående finanskrisen på Island.

Et sentralt argument innen teorien om økonomisk stemmegivning, er at regjeringer blir belønnet med gjenvalg når økonomien utvikler seg positivt og straffes når økonomien utvikler seg negativt. Utfallet av de siste tre valgene i Norge synes å motsi dette. I 2001 og 2005 tapte regjeringen til tross for en sterk økonomisk utvikling. I 2009 ble regjeringen gjenvalgt til tross for finanskrisen. Vi argumenterer for at folks forventninger påvirker deres vurderinger, og at mediene spiller en avgjørende rolle når det gjelder å forme folks inntrykk av den økonomiske utviklingen og derigjennom forventningene til regjeringens innsats. I 2001 og 2005 hadde mange velgere forventninger ingen regjering kunne innfri. I 2009 opplevde regjeringen en «politisk nådetid»: velgernes forventninger til den økonomiske utviklingen var lavere enn det regjeringen hadde mulighet til å innfri. Det teoretiske argumentet underbygges av en empirisk analyse i to trinn. I første omgang gjennomføres en innholdsanalyse for å vise medienes bilde av den økonomiske utviklingen mellom høsten 2007 og valget i 2009. Resultatene viser at finanskrisen dominerte mediebildet i flere måneder. Funnet brukes til å modellere endringer i oppslutning om partiene mellom høsten 2007 og valget. ARIMA-analysen støtter argumentet om at finanskrisen endret styrkeforholdet mellom partiene tilstrekkelig til å sikre regjeringen gjenvalg.

Selv om kvinner og menn har de samme politiske rettighetene, og kvinner utgjør en knapp majoritet av befolkningen, er likevel parlamentene dominert av menn. I denne artikkelen ser jeg nærmere på fenomenet. Jeg henter teoretiske impulser fra queer teori og forstår kjønn som et relasjonelt fenomen uten substansiell status. Kjønn blir konstant konstruert i tanker og handlinger, men tanker og handlinger blir også påvirket av kultur og sosialisering. Dermed ser jeg kjønnsroller som et sentralt punkt, og jeg ser tradisjonelle og rigide kjønnsroller som en stor hindring for kvinners politiske deltakelse. Jeg kartlegger kjønnsroller ved å se på kjønnede oppfatninger om seksualitet, arbeid og familie. Min analyse viser at variasjonen i kjønnsfordeling mellom 30 europeiske parlamenter i stor grad kan bli forklart ved hjelp av kjønnsroller justert for faktorer i det politiske systemet. Disse faktorene er relatert til grad av åpenhet i den politiske mulighetsstrukturen, og inkluderer partisystem og valgsystem.