Geokratiet – Valglovens demokratiske underskudd

Ny nøkkel for mandatfordelingen

Valglovutvalget ble oppnevnt i 1997 for å gjennomgå valgloven og valgordningen i Norge og foreslå endringer. Utvalget foreslo en ny valgordning som skulle sikre at vi fortsetter å leve i det som kan beskrives som et «geokrati»: Mandatfordelingen mellom fylkene er en funksjon av en grunnlovsfestet fordelingsnøkkel der hver innbygger teller 1, og hver kvadratkilometer teller 1,8. Fordelingen skal justeres hvert åttende år (NOU 2001:3:16). Slik sikrer valgordningen overrepresentasjonen av grisgrendte fylker. Et tilsiktet resultat er dermed at innbyggere i folkerike, små fylker – typisk byfylkene – blir underrepresentert på Stortinget.

For tiden har derfor de fem fylkene Akershus, Oslo, Vestfold, Rogaland og Hordaland for få representanter på Stortinget i forhold til folketallet, mens Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag, Sogn og Fjordane og Hedmark har for mange. Etter valget 2009 stiller hver stortingsrepresentant fra Vestfold på vegne av 31354 innbyggere, hver representant fra Nord-Trøndelag har 21329 innbyggere bak seg, og for hver representant fra Finnmark er det 14642 innbyggere (Aardal 2010, tabell 4). Ved valgene i 2005 «manglet» byfylkene syv stortingsmandater i forhold til folketallet pr. 1.1.2004, mens vi kan forvente et mindre underskudd i 2013 fordi folketallet i fylkene forandrer seg (Aardal 2009, figur 2).

Kritikken: nasjonal og internasjonal

Forskere strides om den nye valgordningen, om valgloven er rettferdig, eller faglig velfundert (Knutsen 2009; Føllesdal 2009). Forskerne er ikke alene: Marit

Nybakk (Ap) og Olav Gunnar Ballo (SV) syntes før valget i 2009 at det var et paradoks at en stemme i Finnmark teller mer enn en stemme i Oslo. Nybakk oppfordret den gang til en ny aksjonsgruppe.¹ Aftenposten (2009) «Krever likhet for valgloven», 6.9.2009. Kan hentes fra: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/article3253308.ece

Noen valgobservatører fra OSSE – Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa² OSCE – Organization for Security and Co-operation in Europe – har også kommentert den norske skjevfordelingen av stemmevekt til gunst for de som bor i geografisk store fylker. De hevder at dette strider mot retten til like politiske rettigheter, slik denne rettigheten blant annet har vært tolket av Europarådets kommisjon «Demokrati gjennom lovgivning» – «Venezia-kommisjonen» – som særlig gir juridisk assistanse ved utforming av grunnlover og andre lover for utvikling av demokratiet og rettsstaten både i og utenfor Europa (OSCE/ODIHR 2009:5–6).

Hvorfor gikk det slik? Makten sikrer sine privilegier…

Hvorfor ble valgloven slik? Årsakene til at valgloven holder fast ved skjevfordelingen er ikke så vanskelige å finne. For så vidt er det ironisk at Nybakk og Ballo protesterte, all den tid det var deres egne partier (Ap og SV), sammen med KrF og, om enn subsidiært, FrP, som støttet den nye valgloven heller enn å avskaffe geokratiet. Høyre og FrP foretrakk lik stemmevekt uansett geografisk plassering. Hvorfor en del partier stemte for den nye valgloven skyldes neppe bare kraften i de gode argumenter, men også at partiene ønsket regler som ivaretok deres privilegier – og kanskje vice versa for Høyre og FrP.

Valglovutvalget påpeker – kanskje upresist – at Arbeiderpartiet har fått flere mandater enn antall stemmer skulle tilsi siden 1927, nettopp på grunn av overrepresentasjonen fra Nord-Norge (NOU 2001:3:47; Rommetvedt 1994). Denne skjevheten kan nok være med og forklare Rommetvedts funn om forholdet mellom velgerflertall, stortingsflertall (i skillet borgerlig – sosialistisk) og regjeringene fra 1965–93. Han finner at «stortingsflertallet var det motsatte av velgerflertallet ved hele fem av de sju valgene i dette tidsrommet» (Rasch og Rommetvedt 1999; Rommetvedt 1994:106). Så man kunne hevde at Arbeiderpartiet på dette punktet bare ønsker å konservere en gammel, rotfestet tradisjon for å skjevfordele til distriktsbefolkningens gunst. Men det er en sannhet med store modifikasjoner.

Et historisk tilbakeblikk: Distriktspolitikk før og nå…

Både Valglovutvalget og statsråd Åslaug Haga hadde så vidt sitt på det tørre da de hevdet, henholdsvis, at tradisjonen med å ta distriktspolitiske hensyn i mandatfordelingen går tilbake til Grunnlovens opprinnelse (NOU 2001:3:16), og – i Stortinget – at «prinsippet om at det skal tas distriktspolitiske hensyn ved utformingen av valgordningen har en lang tradisjon i Norge» (Stortinget 2006). Men de første hundre år var det bybefolkningen som var overrepresentert på Stortinget. Så Modulf Aukan (KrF) tok feil da han hevdet i Stortinget at det har vært et distriktstillegg eller arealtilskudd i den norske valgordningen siden 1800-tallet (Stortinget 2003).

Da Grunnloven ble utformet i 1814 sikret riksforsamlingen sin egen skjeve sammensetning i det fremtidige Storting, til byborgernes gunst (Hylland 2001; Kaartvedt 1964:18). Cirka 1/3 av representantene skulle være fra byene, selv om bare 9,6 % av de stemmeberettigede bodde der. En forklaring på denne skjevfordelingen kan være at riksforsamlingen simpelthen gjenspeilte i Grunnloven sin egen sammensetning.

At skjevfordeling til byenes fordel var uttrykkelig ønsket ble ytterligere bekreftet i 1859, da det ble vedtatt at byene skulle ha nøyaktig 1/3 og landdistriktene 2/3 av mandatene, selv om byene hadde langt mindre enn 1/3 av de stemmeberettigede. Denne regelen, «bondeparagrafen», gjaldt til 1952. Unntaket er Finnmark, som historisk sett har vært overrepresentert, ut fra de spesielle livsbetingelsene:

Hylland har påpekt at det ikke er helt samsvar mellom det historiske skillet mellom byer/kjøpsteder og landdistriktene, og dagens debatter om forholdet mellom sentrale og perifere strøk (Hylland 2001). Men Henry Valen har vist at byenes overrepresentasjon var ganske stabil i tidsrommet 1918–1945 (Valen 1998:46). Byene hadde under 1/3 av befolkningen frem til 1955, og var altså overrepresentert inntil da. Endringene til landdistriktenes favør skjedde altså lenge etter 1814, og skyldtes demografisk endring. Det er derfor ikke lett å tro at riksforsamlingen eller Stortinget i 1859 ønsket å overrepresentere landdistriktene, snarere tvert imot, altså med unntak for Finnmark.

Dermed villeder Valglovutvalget når det gir inntrykk av at skjevfordeling til

landdistriktenes favør går tilbake til 1814: «Tanken om at fjerntliggende og tynt befolkede distrikter skal ha en sterkere representasjon enn de folkerike og sentrale deler av landet er opprettholdt som prinsipp gjennom skiftende valgordninger» (NOU 2001:3:104, med referanse til Valen 1985:48–49). Det er derfor uheldig å hevde at overrepresentering av grisgrendte strøk «fanger opp relevante distriktsmessige hensyn på en måte som det har vært bred tilslutning til ved tidligere valgordningsreformer» – med mindre man kun legger vekt på de aller siste reformene. Her er kanskje Stortingets beslutningsgrunnlag misvisende.

Overrepresentasjonen av bosetning i grisgrendte fylker kom klart til uttrykk, men sent – for eksempel i valgordningskommisjonen i 1948. Uansett sannhetsgehalten i de historiske fremstillingene om skjevfordeling, må vi spørre om et geokratisk fordelingsprinsipp for mandatfordeling er rettferdig i Norge nå. Det er vanskelig å finne gode argumenter til geokratiets gunst, selv om de kanskje holdt i tidligere tider.

Begrunnelser – før og nå

Kan geokratiet ikke bare forklares som et resultat av flertallets interesse for å sikre sin stilling, men også forsvares ut fra idealer og normer om likeverd og politisk likhet? I 1814 var det flere argumenter for å begrunne byborgeres overrepresentasjon. Noen deltakere i riksforsamlingen mente at borgerne i byene var mer opplyste og fremtidsrettede enn folk på landet, og at dette kunne begrunne en relativt sett sterkere representasjon:

Lignende argumenter kan ha vært anført da bondeparagrafen kom i 1859.

Dette var dels tanker i tiden. I England samme år, i 1859, forsvarte John Stuart Mill en prinsipiell mulighet for å gi høyere stemmevekt til den lærde elite i Parlamentet, dersom dette var nødvendig for å sikre at de beste argumenter vant (Mill 1969). Men er slike grep nødvendige, og uten bivirkninger? Mill understreket selv behovet for at alle berørte parters argumenter ble hørt for å hindre at noen ble oversett.

Tilsvarende i riksforsamlingen på Eidsvoll: «Anders Lysgaard fra Kristianias

amt … påstod … ‘at bondemanden endnu var den mindre oplyste deel af nationen, men at det var vigtigt, at hans stemme ikke blev undertrykt af bymanden’…» (Kaartvedt 1964:72).

Mill mente i tillegg at for å avgjøre hvem som burde ha høyere stemmevekt måtte alle få en solid utdannelse for å avklare hvem som var de dyktigste. Og da, – med en utdannet befolkning, sa Mill – ville man kanskje ikke trenge slik skjevvekting i det hele tatt (Mill 1969).

Slike argumenter om skjevfordeling overlevde altså ikke. Det eneste unntaket kan altså være Finnmark, som mange var enige om trengte flere representanter. Ikke minst mente man det var viktig å sikre at de særegne livsbetingelsene der ble tatt hensyn til, – i tråd med Mills argument.

Hvilke argumenter kan anføres til fordel for dagens geokrati – i Norge? Valglovutvalget avviste de argumentene som ble presentert ved valgordningsreformen i 1952. Før sikret overrepresentasjon kanskje lik reell innflytelse på tross av store avstander i valgdistriktet og til de politiske sentra. Men nye kommunikasjonsmidler for personer og informasjon har redusert ulempene: «avstanden til sentrale beslutningstakere er kortet betydelig ned» (NOU 2001:03:105). Valglovutvalget påviste også at politisk gjennomslagskraft ikke lenger er geografisk betinget. Mange ressurssvake grupper befinner seg i det sentrale Østlandsområdet – til og med i bydeler i Oslo indre øst, svært geografisk nært Stortinget (NOU 2001:03:105). Men nå har politikerne grunnlovsfestet at disse geografisk små fylkene skal være underrepresentert. For befolkningen i tettere befolkede fylker er det en mager trøst at favoriseringen av grisgrendte strøk var enda verre og mindre systematisk før den nye valgloven.

Når stemmevekting kan forsvares: Føderale ordninger

Noen ganger kan skjev vekting av stemmer forsvares. Dette er typisk kontroversielle tema i føderale ordninger der de mindre enhetene bare vil overføre selvstyre på avgrensede områder dersom de får reell innflytelse i et slikt samstyre. Poenget i føderasjoner er ikke å kompensere grisgrendthet. Gode grunner for slik skjevfordeling kan være interessen av å ha lik reell politisk innflytelse for innbyggere uavhengig av delstatens befolkningsstørrelse når representantene for hver delstat har en tendens til å stemme likt – for eksempel for å ha lik sannsynlighet for å ende opp i en vinnende koalisjon. En annen begrunnelse kan være å ivareta institusjonell eller kulturell egenart fra før føderasjonen ble etablert (Føllesdal 2010).

I EU er det for eksempel stor enighet om at land med få innbyggere bør ha

uforholdsmessig høy stemmevekt og vetomuligheter. Uenigheten gjelder hvor mye og hva slags skjevhet, og vektingen av mellomstore stater, med utgangspunkt i folkerettslige traktater der alle stater er suverene og likeverdige.

Slike argumenter kan vanskelig forsvare skjevfordeling mellom innbyggere i de norske fylkene, som jo aldri hadde etablert forventninger basert på formelt selvstyre. Et mulig unntak gjelder Finnmark fylke – la oss se på disse argumentene.

Et forsvar for ekstra mandater til Finnmark fylke

Det er minst to grunner som kan tilsi at Finnmark bør være overrepresentert på Stortinget. For det første kan behovet for å formidle ulike, muligens konkurrerende oppfatninger om problemer og gode løsninger kreve et minste antall representanter fra hver krets. Dette kan tilsi at hvert fylke har minst tre-fire mandater, – særlig for områder som Finnmark med særegne utfordringer knyttet til store distanser, tundra osv.

For det andre har den samiske urbefolkning med særlig tilknytning til Finnmark særegne interesser og krav. Disse behovene tilsier at avvik fra stemmevektlikhet kan forsvares for å redusere trusselen mot alltid å havne i mindretall, og for å hindre at institusjonell og kulturell egenart blir overkjørt. Den øvrige befolkningen i Finnmark må i større grad enn i andre fylker imøtekomme samiske krav, og derfor har også de en legitim interesse av å få fremlagt ulike oppfatninger om politiske løsninger på utfordringer og konflikter. Men dette er altså andre grunner enn de riksforsamlingen la vekt på.

Problemet er ikke at grisgrendte fylker ikke har særegne utfordringer

Disse innvendingene om at geokratiet er ubegrunnet må avgrenses mot to misforståelser. For det første kan man være skeptisk til geokratiet uten å betvile at mennesker i grisgrendte fylker lever med spesielle utfordringer. Poenget er isteden at også mennesker i tettbygde fylker har særlige utfordringer. Deres interesser og behov blir systematisk underrepresentert på Stortinget, uten tilstrekkelig begrunnelse.

Hensikten med geokratiet er altså at representanter for de som bor i tettbygde fylker skal argumentere og stemme i oppoverbakke på Stortinget om ressurser og oppmerksomhet.

Kan vi spore noen slike virkninger? Helland og Sørensen finner at denne overrepresentasjonen av grisgrendte strøk er med på å forklare Stortingets bevilgninger til veiutbygging, som særlig begunstiger distrikter med mange stemmegivere (Helland og Sørensen 2009, tabell 2 og 15).

Kanskje ser vi de mer langsiktige og større resultatene av geokratiets dagsordenvirkninger i Storbymeldingen om Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Tromsø (St. meld. nr. 31 (2002–2003)). Meldingen slår fast at storbyene og storbyregionene i særlig grad er utsatt for de negative konsekvensene av manglende koordinering av statlig politikk. Virkningene er blant annet at storbyene har en relativt stor andel bostedsløse og andre vanskeligstilte, dels fordi vanskeligstilte fra resten av landet oppsøker byene, og fordi høyere leveutgifter skaper særlige utfordringer. Det er større arbeidsløshet i storbyene enn i landet som helhet. Ledigheten i indre og ytre østlige bydeler i Oslo er høyere enn landsgjennomsnittet. 5,6 % av befolkningen i Oslo har under 50 % av medianinntekten for alle personer i 2000, mens antallet i sentrale kommuner ellers er 2,5, og i øvrige kommuner 3,0 (St. meld. nr. 31 (2002–2003:147)).

Meldingen slår fast at Stortinget ikke har koordinert sin innsats med tanke på storbyene. For eksempel overstiger ofte boutgifter i pressområdene grensen for godkjente boutgifter i bostøtteordningen, og Stortinget kompenserer ikke storbyenes sosialhjelp til innflyttere med adresse utenfor kommunen.

Geokratiet skal føre til slik nedprioritering fra myndighetene. Den er derfor ingen overraskelse, men tvert imot det man kan forvente dersom partiene fokuserer på grisgrendte fylker, og dermed prioriterer ned folkerike fylker og samarbeidsformene på tvers av dem. Dette rammer særlig Oslo-regionen.

Valgloven betyr for tiden at Oslo, Akershus og de fem andre storbyfylkene, med mer enn halvparten av befolkningen, skal få så vidt under halvparten av stortingsrepresentantene (84) (Aardal 2010, tabell 4). Dersom alles stemmer skulle vært likt representert, burde de fylkene med storbyer som Storbymeldingen diskuterer hatt 5 flere representanter. Oslo og de fire fylkene i Oslos umiddelbare nærhet – Akershus, Buskerud, Østfold og Vestfold – er underrepresentert på Stortinget. De har nå 58 stortingsrepresentanter, mens en lik stemmevektsfordeling ville gitt disse fylkene 5 flere representanter.

Det er altså ikke overraskende at storbyregionene og deres innbyggeres særegne behov taper kampen om ressurser og oppmerksomhet på Stortinget. Tvert imot er det valglovens hensikt.

Problemet er ikke at geokratiet endrer balansen mellom partiene, men verre…

Forsvarerne av geokratiet kan hevde at denne skjevheten ikke påvirker fordelingen av stemmevekten mellom partiene, særlig med utvidet bruk av utjevningsmandater. Argumentet synes å være at innholdet i de politiske beslutningene blir de samme, siden partivektene ivaretas. Men da overser tilhengerne hvordan velgervektingen påvirker partienes felles dagsordensetting.

Politiske partier spiller mange viktige roller. En vesentlig funksjon er selvfølgelig at det er partiene vi borgere kan stemme mellom. Men de politiske partiene er ikke bare viktige for stemmegivning, de er også viktige for fasene før dette: for dagsordenfunksjon og utviklingen av alternative politiske prioriteringer. Aggregeringen av stemmer for partier er sentral, men de bidrar også sterkt til preferansedannelsen blant borgere – slik mange demokratiteorier har hevdet (bl.a. Mansbridge m.fl. 2010). Partiene påvirker nemlig hva vi borgere anser som rimelig og forsvarlig politikk. Geokratiet preger disse sosialiserings- og deliberasjonsprosessene urimelig til byfylkenes ugunst.

Problemet med geokratiet slik det er utformet i Norge er ikke først og fremst at partienes innbyrdes styrkeforhold påvirkes av ordningen. Det er såpass mange utjevningsmandater beregnet ut fra landsomfattende stemmetall at alles stemmer på valgdagen påvirker sammensettingen mellom partiene på Stortinget. Problemet – som kanskje ikke har fått nok oppmerksomhet – er isteden at geokratiet påvirker partienes felles dagsordensetting og politikkutforming. Hensikten med ordningen oppnås ikke gjennom å forandre styrkeforholdet mellom partiene, men ved å prege partienes felles politikk. Det er denne hensikten, ikke en skjevfordeling mellom partiene, som illegitimt fremmes på bekostning av innbyggere, og særlig svake grupper, i sentrale strøk.

Selv om den enkelte borger nå har relativt lik innflytelse på fordelingen av mandater mellom partiene, fører geokratiet til at borgere fra grisgrendte kommuner har større innflytelse på innholdet i de alternativene vi kan velge mellom i valglokalet – partienes dagsorden og løsningsvalg blir utformet til deres gunst.

Siden innbyggere i tettbygde strøk spiller en mindre rolle for å få stortingsmandater, vil naturlig nok alle partier anstrenge seg mer for å reflektere de grisgrendte befolkningenes behov – det kan også virke inn at det er færre per mandat som må tilfredsstilles, og at disse mandatene dermed blir billigere å kjempe for. Reglene for fordeling av stemmevekt påvirker dermed kreativiteten når det gjelder dagsorden og kampsaker, vektingen av saker, de harde prioriteringene mellom

gode formål, og forhandlingene både innenfor og mellom partiene. Den geokratiske vektingen forskyver dermed partienes oppmerksomhet og prioriteringer bort fra bybefolkning. Da hjelper det lite at alle partiene rammes likt. At geografi er viktig i norsk samfunnsliv er altså ikke bare en begrunnelse for skjevfordeling, men også et resultat av den.

Hva står på spill?

Hva står på spill? En ting er altså den konkrete politikkutformingen og prioriteringen mellom mange gode formål. Der ser det altså ut til at geokratiet har virkninger som vi må anta er tilsiktet fra stortingspolitikernes side.

Risikerer vi at Stortinget kan miste noe av sin «normative legitimitet» og oppslutning i befolkningen? Og i så fall: Hvordan ville det arte seg? Noen håpet tvert imot at den nye valgordningen skulle stimulere til økt politisk engasjement og valgdeltakelse. Andre spådde at det vil bli en folkeprotest mot vedtaket. André Dahl (H) gikk så langt som å varsle at «folk som bor i tettbebygde strøk og fylker, rett og slett ikke vil akseptere at Stortinget vedtar dette» (Stortinget 2003). Atter andre reaksjoner kan også tenkes.

Martin Kolberg (Ap) understreket i stortingsdebatten om grunnlovsendringen at de geografiske konfliktlinjene «er der fortsatt, og de vil være der i lang tid fremover. Her er jeg glad for at det flertallet som nå etableres, har respekt for det på en slik måte at vi får en konstitusjon på dette punktet som bidrar til å holde landet sammen» (Stortinget 2003). Men det er slett ikke gitt at Kolberg hadde rett. Storbybefolkningen kan velge andre arenaer for politikk. De kan engasjere seg på europeisk plan, eller lete etter flere og andre utenomparlamentariske kanaler. De to siste innebærer at Stortingets innflytelse minker.

Stortingsdebatten om ny dyrevernlov (Stortingsmøte 2003) kan illustrere dette. Dyreverngrupper hadde håpet at pelsdyroppdrett i dagens form skulle avvikles, eller i alle fall endres drastisk, slik både Rådet for dyreetikk (1994) og EUs vitenskapelige komité for dyrehelse og dyrevelferd (2001) har anbefalt. Men oppdretterne – i overrepresenterte fylker – fikk forståelse for sine distriktsargumenter, og fikk fortsette.³ De 6 overrepresenterte fylkene har til sammen 143 pelsbruk som får produksjonstilskudd for 27 427 mink-, ilder- og revetisper. Om vi holder Rogaland utenfor, har de 4 andre underrepresenterte fylkene til sammen 21 bruk som får tilskudd for 2290 dyr, se Statens landbruksforvaltning (2010) og Hovland (2008).  Noen dyreverngrupper kan se det som betimelig å gå til Brussel for å vinne frem over Storting eller oppdrettsindustrien, ved rettssaker

eller lobbyvirksomhet. Andre mer rabiate grupper kan velge å ty til ulovlige aksjoner, for eksempel mot pelsdyroppdrettere.

Den nye valgloven bidrar dermed kanskje ikke nok til å gjøre det norske demokratiet legitimt, men kan isteden bidra til å svekke oppslutningen om Stortingets vedtak – med mindre vi får bedre argumenter for å bevare geokratiet. En utfordring for representanter og partier som stemte for den nye valgloven er altså å forklare hvorfor innbyggere har en moralsk plikt til å adlyde beslutninger fattet av et geokrati, også når borgerne opplever beslutningene ikke bare som mot deres interesser, eller dumme, men endog litt urettferdige.

Ikke slik å forstå at denne skjevfordelingen uten videre gjør det moralsk forsvarlig for hver enkelt av oss å nekte å følge opp Stortingets beslutninger. Men skjevfordelingen kan gjøre det vanskeligere – og oftere – maktpåliggende for politikerne å begrunne beslutningene sine når aksjonsgrupper spør med hvilken rett Stortinget lager lover de opplever som urettferdige. Et argument mange skulle ønske at vi kunne bruke mot slike ulovlige, og av og til voldelige reaksjoner, er at alle må respektere den norske, demokratiske prosessen, fordi den sikrer alles likeverd i utøvelsen av offentlig makt. Spørsmålet er da om geokratiske vedtak lar seg forsvare – når det slett ikke er slik at Stortinget gir uttrykk for alles likeverd som politiske borgere. Det holder ikke å vise til at flertallet på Stortinget har bestemt seg, når det flertallet ikke representerer flertallet i befolkningen. De bør begrunne hvorfor denne skjevfordelingen av mandater er en ordning som har moralsk krav på oppslutning. De beste begrunnelser for legitim statsmakt jeg kjenner til gir ikke noe åpenbart svar.

De som mener at geokratiet er illegitimt, enten generelt eller i konkrete saker, får altså støtte i rapporten fra valgobservatørene fra OSSE som stiller spørsmål ved den norske valgloven. Dette illustrerer hvordan slike internasjonale organer ofte virker: ikke ved å overprøve nasjonale demokratiske prosesser, men ved å mobilisere grupper i sivilsamfunnet, påvirke den politiske dagsordenen, og av og til vinne frem i rettsvesenet (Simmons 2008).

Hva kan gjøres?

Mens vi venter på bedre forsvar av geokratiet, kunne noen utforske alternative valgordninger. Hvis vi finner at geokratiet ikke lar seg forsvare, er den enkleste og rettferdige løsningen kanskje å fordele mandater etter folketall, justert for å sikre et minste antall mandater fra hvert fylke, eventuelt med et unntak for Finnmark på grunn av den samiske urbefolkningen.

Kanskje kan det være lettere å få politisk oppslutning blant nok partier for en

annen løsning, som vil være bedre enn den bestående? La mange utjevningsmandater fordeles, som nå. Men i dag er utjevningsmandatene bundet, ett til hvert fylke. Om vi isteden lar dem gå på tvers av fylkesgrensene, som før, kan resultatet bli at alles stemmer teller mer likt når partiene utformer sine planer, fordi det blir mindre sikkert at partiene må ta mer hensyn til grisgrendte innbyggere enn andre. Det kan altså være viktig for at vi som borgere skal opprettholde tilliten til det politiske system vi tvinges til å leve i.