Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Valgordninga: Er prøvene bestått?

(f. 1951), dr.polit. i samfunnsøkonomi (Universitetet i Oslo, 1994), spesialrådgiver, Norges Bank. Finansiell Stabilitet. E-post: gunnvald.gronvik@norges-bank.no

  • Side: 132-148
  • Publisert på Idunn: 2010-07-09
  • Publisert: 2010-07-09

En større reform av valgordninga ble første gang tatt i bruk ved stortingsvalget i 2005. Basert på valgene i 2005 og 2009 vurderes det om det er behov for ytterligere reform. Det legges til grunn at valgordninga bør måles ut fra hvor godt den bidrar til at den nasjonale politiske representasjonen er i samsvar med de politiske preferansene. Fire sider ved valgordninga vurderes som viktige. Det gjelder hvordan mandatene fordeles i fylkene, effekten av tiltak mot representasjon fra små partier, hva som er tilstrekkelig utjamning og effekten av den geografiske fordelinga av mandatene (arealfaktoren). Det viser seg at det som i hovedsak forklarer avviket fra fullt samsvar mellom politisk preferanse og politisk representasjon, er at Sainte-Laguës fordelingsmetode er modifisert for å gjøre representasjon fra små partier vanskeligere i fylkene. Det skisseres også ei ordning som i de fleste tilfeller vil sikre full utjamning. Den kan ha ei nasjonal sperregrense på tre prosent, og på seks prosent i fylkene. Mandatene bør fordeles med den reine Sainte-Lagües metode (deletall 1, 3, 5, …), og antallet utjamningsmandater bør økes ved å variere det med samlet mandattall i fylkene. Metoden for fordelinga av mandater på fylkene (dvs. fortsatt arealfaktor, norske eller alle innbyggere) har neppe betydning for å sikre full utjamning.

Nøkkelord: parlamentsvalg, proposjonal representasjon, valgordning

The electoral system: Have the practical tests been passed?

A major reform of the electoral system in Norway was first put to test at the parliamentary elections in 2005. Whether further reform is warranted is assessed using the experience from the elections in 2005 and 2009. The analysis is based on the premise that an electoral system should be measured by its ability to deliver correspondence between national political representation and expressed national political preferences. Four aspects of the electoral system seem vital in this assessment. These are: how seats are allocated in the counties, the effect of efforts to hinder representation of really small parties, the size of the national proportional adjustment in representation, and the effect from the semi-fixed geographic allocation of the seats in parliament. It is shown that the major factor explaining discrepancy between preference and representation is the modification to the Sainte-Laguë method of seat allocation which is used to reduce representation from small parties. The outline of an electoral system that in most cases will secure the full proportionality between preferences and representation is also given. This may have a 3 percent national and a 6 percent county-based threshold for representation. Seats are to be allocated in counties with the clean version of the Sainte-Laguë method (division by 1, 3, 5, …), and the number of national adjustment seats is to be increased in counties with many seats. The method for allocation of the total number of seats to each county (continued use of area, Norwegian or all inhabitants) is probably not important in securing correspondence between national political preferences and national political representation.

Keywords: Electoral system, parliamentary elections, proportional representation

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon