Innledning

Et viktig trekk ved et politisk system er valgordningene som avgjør hvordan representanter velges. Den norske valgordningen ble endret i 2003 med effekt fra stortingsvalget i 2005 (NOU 2001; Valgloven 2002). Etter to stortingsvalg er det nyttig å se på hvordan den nye ordningen virker i praksis. Bidragene i dette temanummeret tar for seg en rekke sider ved de eksisterende valgordningene for stortings-, fylkestings- og kommunevalg, diskuterer styrker og svakheter ved dem, og viser at noen av ønskemålene for en valgordning er i konflikt med hverandre. Nummeret inneholder tre lengre artikler (Grønvik 2010b; Aardal 2010; Bergh, Bjørklund and Hellevik 2010) samt tre kommentarer (Grønvik 2010a; Føllesdal 2010; Rasch 2010).

Et viktig aspekt er partimessig proporsjonalitet. Det er et ønske at sammensetningen av partier på Stortinget skal reflektere oppslutningen for partiene blant velgerne kriteriet tilsier at om Arbeiderpartiet får 36.9% av stemmene bør de også få 36.9% av mandatene. Perfekt partimessig proporsjonalitet er ikke teoretisk mulig, og det er også en konflikt mellom proporsjonalitetskriteriet og ønsket om å unngå oppsplitting av partisystemet i mange små partier. Aardal (2010) og Grønvik (2010b) ser blant annet på i hvilken grad dette kriteriet er oppfylt i den nåværende ordningen og diskuterer virkninger på oppslittingstendenser. Grønvik (2010b) vurderer en rekke hypotetiske endringer til ordningen og ser hvordan disse ville påvirke den partimessige proporsjonaliteten.

Et relatert kriterium er at en regjering som utgår fra et flertall blant stortingsrepresentantene også bør ha støtte av et flertall i befolkningen. En koalisjonsregjering kan ha 51% av mandatene bak seg men bare 49% av velgerne. Rasch (2010) viser at norske regjeringer svært ofte har slike ‘sprikende flertall’ og diskuterer noen mulige forklaringer av dette.

Et annet aspekt som er viktig i Norge er geografisk fordeling. Aardal (2010) gjør rede for den nåværende norske ordningen som gir noe flere mandater per innbygger i fylker med lav befolkningstetthet, og dokumenterer omtrent hvor stor betydning dette har for antall stemmer bak hvert mandat. Føllesdal (2010) stiller spørsmåltegn ved om den geografiske skjevdelingen kan forsvares ut fra grunnleggende prinsipper. Selv om den geografiske fordelingen av mandater ikke nødvendigvis er i konflikt med hensynet til partimessig proporsjonalitet, kan det føre til at partiene utformer politikk på en måte som er mere i tråd med distriktenes hensyn enn med byenes. Rasch (2010) antyder også at denne ordningen kan være medvirkende årsak til at det så ofte er ‘sprikende flertall’.

Nok et aspekt er i hvilken grad valgordningen gir velgere mulighet til å påvirke direkte hvilke personer som får mandater eller plasser i kommunestyrer, og i hvilken grad personutvelgelsen bestemmes av partiene eller andre faktorer. Bergh, Bjørklund og Hellevik (2010) gir en detaljert oversikt over de norske ordningene for personvalg ved kommune-, fylkestings- og stortingsvalg. For stortingsvalg oppnår partiene en god kontroll over hvilke politikere som blir valgt inn ved å rangere kandidatene. Dette gir velgere også en oversikt over hvilke personer de støtter ved å stemme på et gitt parti i en kommune. Ordningen med utjevningsmandater er imidlertid til en viss grad i konflikt med dette hensynet. Som påpekt av Lundesgaard (2009) og Grønvik (2010a) fikk Venstre i 2005 et utjevningsmandat i Finnmark med bare 826 stemmer bak seg. Dette mandatet sikret sammen med andre utjevningsmandater at Venstres gruppe på Stortinget var like stort som dets oppslutning blant velgerne, men viser at utjevningsordningen har svekket velgeres og partiers mulighet for å styre hvilke politikere som blir valgt inn. Grønvik (2010a) diskuterer dette problemet og foreslår endringer til ordningen som kan redusere det til en viss grad.

Et temanummer kan ikke dekke absolutt alle sider ved valgordningen. Som redaktører skulle vi gjerne også ha sett bidrag som fokuserte på andre aspekter (selv om flere av disse diskuteres kort i noen av bidragene i dette nummeret). Her trengs det kanskje mere forskning? For eksempel kunne det være interessant å se på i hvilken grad den norske valgordningen er enkel og transparent. Ordningen med utjevningsmandater ser ut til å være i strid med kravet om enkelhet. Som nevnt er det vanskelig å forutsi hvilke kandidater som får de 19 utjevningsmandatene, og beregningen av hvem som skal få dem er også komplisert og håndteres av Riksvalgsstyret (se Valgloven 2002, §4-4).

Et annet sett av spørsmål er i hvilken grad valgordningen påvirker partisystemet. Lavere sperregrenser og stor proporsjonalitet fører generelt til flere partier hva er effekten av endringene i den norske valgordningen for det norske partisystemet? En annen gruppe spørsmål dreier seg om i hvilken grad valgordningen gir Storting som er representative for viktige spørsmål. Ingenting i valgordningen sikrer at Stortinget er representativt med hensyn til norsk medlemskap i EU, for eksempel. Fordelingen av synspunkt på dette spørsmålet er i stor grad gitt av partienes oppsett av valglistene. EU-spørsmålet er nok tilstrekkelig viktig til at partiene forsøker å fordele sikre mandater på en måte som gir noe til alle velgergrupper de får stemmer fra, men synspunkter som har noe lavere oppmerksomhet kan risikere å stå urepresentert selv om en stor minoritet i befolkningen har dem. Vi skulle gjerne sett forskning på hvordan den norske valgordningen sikrer representasjon av standpunkter i viktige saker, ikke bare representasjon av partipreferanser.

Det er også interessant å vite mer om hvordan valgordningen påvirker velgernes mulighet til å holde politikere ansvarlige. Politiske systemer med proporsjonal representasjon blir ofte kritisert for å ikke tilfredsstille dette kravet, fordi partier kan skyve ansvar for beslutninger over på koalisjonspartnere eller på støttepartier i nasjonalforsamlingen i tilfeller med mindretallsregjering. Partier med marginal oppslutning i befolkningen kan ha en avgjørende betydning både for sammensetning av regjeringen og beslutninger i enkeltsaker. I hvilken grad er dette et problem i det norske systemet?

Litteratur

Bergh, Johannes, Tor Bjørklund og Ottar Hellevik (2010) «Personutvelgingen i norske valg» Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift 26(2): 105131.

Føllesdal, Andreas (2010) «Geokratiet Valglovens demokratiske underskudd» Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift 26(2): 149160.

Grønvik, Gunnvald (2010a) «Plassering av utjamningsmandater på fylkespartier» Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift 26(2): 161167.

Grønvik, Gunnvald (2010b) «Valgordninga: Er prøvene bestått?» Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift 26(2): 132148.

Lundesgaard, Erik (2009) «Ny valgordning.» Minerva (18. september). URL: http://www.minerva.as/2009/09/18/ny-valgordning/.

NOU (2001) NOU 2001:3 Velgere, valgordning, valgte. Oslo: Statens forvaltningstjeneste.

Rasch, Bjørn Erik (2010) «Lotteridemokrati? Om det manglende samsvaret mellom velgerflertall og stortingsflertall» Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift 26(2):168181.

Valgloven (2002) Lov om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer av 28. juni 2002 nr. 57. Hentet 15. april 2010 fra Lovdata http://www.lovdata.no/all/ hl-20020628-057.html.

Aardal, Bernt (2010) «Den norske stortingsvalgordningen og dens politiske konsekvenser» Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift 26(2): 75104.