Det statsborgerrettslige feltet preges av store teoretiske motsetninger og en tendens til å forskuttere fremtidig utvikling. Enten knyttes statsborgerskapslovgivning til nasjonale selvforståelser med en tilhørende overbevisning om at eksisterende lovgivning i ulike land vil forbli stabilt forskjellige, eller så antar man at det vil finne sted en europeisk konvergens i retning økt liberalisering. I denne artikkelen diskuterer jeg utviklingen på stats-borgerrettens område i de skandinaviske landene i lys av innflytelsesrike teoretiske perspektiver på statsborgerrettslig utvikling. De skandinaviske landene representerer en utfordring for samtlige perspektiver som diskuteres: For det første fordi Sverige, Danmark og Norge har brutt med et nesten hundre års langt samarbeid om å skape en ens-artet lovgivning. For det andre fordi de skandinaviske landene etter århundreskiftet har beveget seg i svært ulik retning på statsborgerrettens område. Mens Sverige i dag har en av de mest liberale statsborgerskapslovgivninger i Europa, har Danmark en av de mest restriktive. Norge befinner seg midt mellom sine skandinaviske naboland. Den stats-borgerrettslige utviklingen i den skandinaviske regionen beveger seg dermed i motstridende retninger og preges verken av historisk stabilitet eller tendenser til generell liberalisering.
Divergence in Citizenship rights in Scandinavia – A theoretical challenge
Nationality law is a contested theoretical field in the social sciences. Nominal citizenship is either understood as a reflection of nationhood which results in a subsequent belief in the stability of nationality law, or is perceived as a changing institution with a tendency to converge in a liberal direction in a European context. In this article, I discuss natio-nality legislation in the Scandinavian countries on the basis of important theoretical perspectives in the inter-national literature. The development of nationality law in the Scandinavian countries challenges the theoretical perspectives discussed: First, because Sweden, Denmark and Norway have abandoned a long tradition of cooperation in the field of nationality legislation; second, because in recent years the Scandinavian countries have chosen divergent paths in the development of nationality law. Today, Sweden has one of the most liberal nationality laws in Europe, while Denmark has one of the most restrictive. The new Nationality Act of 2005 placed Norwegian regulation on the acquisition of nationality somewhere between Swedish and Danish legislation. Thus, the development of natio-nality legislation in the Scandinavian region is contradictory in direction and consequently reflects neither historical stability nor a tendency towards liberalization.
Artikkelen presenterer et organisasjonsteoretisk perspektiv på fysisk relokalisering av sentraladministrative organer. Spørsmålet artikkelen reiser er hvordan regjeringen lyktes i geografiske flytting av statlige tilsyn. Argumentet som fremmes er at den formelle organiseringen av beslutningsprosesser i stor grad kan forklare utfall. På mange måter arbeidet regjeringen Bondevik mot mange odds: Fysisk relokalisering av institusjoner mobiliserer ofte mye oppmerksomhet og motstand fra berørte institusjoner, tidligere forsøk på utflytting av statlige tilsyn hadde i hovedsak strandet, og regjeringen Bondevik hadde ikke flertall bak seg i Stortinget. Tidligere studier viser at større reformprosesser kjennetegnes ved begrenset mulighet for styring og kontroll fra politisk-administrative ledelse. Innslaget av instrumentelt lederskap synes å øke i mer avgrensede omorganiseringer sammenlignet med store forvaltningsreformer. Denne studien viser derimot at utflytting av statlige tilsyn i stor skala ble sikret gjennom den formelle organiseringen av beslutningsprosessen.
Bureaucracy and Geography Geographic relocalization of the Norwegian central administration
This study suggests an organisational theory approach explaining the geographic relocation of agencies in Norway. The question posed is how the government succeeded in the geographic relocation of a number of domestic agencies. The argument advocated is that formal organisation of the decision-making process in government largely explains the success of the proposal. The government has had to contend with: physical relocation of institutions tending to mobilise the attention and resistance of affected stakeholders, earlier attempts at physical relocation of agencies largely failing, and the absence of parliamentary majority. Studies demonstrate that large-scale reform processes tend to be characterised by medium degrees of hierarchical control. Instrumental leadership tends to be present in minor institutional reforms than in large-scale reforms. This study suggests that large-scale physical relocation of agencies was completed largely through the formal design of the reform process, i.e. by safeguarding hierarchical leadership from the government.