We cannot climb outside of morality to jugde it from some external archimedean tribunal, any more than we can climb out of reason itself to test it from above (Dworkin 2006a :128).

Terror har blitt brukt som et politisk instrument for å få vedtatt saker den republikanske siden har hatt liggende i årtier. Dette sier årets Holbergprisvinner, Ronald Dworkin. Dworkin er en toneangivende kritiker av Bush-administrasjonens «krig mot terror» i dagens politiske USA hvor det er et stort press på amerikanske akademikere om å slutte opp om ukritisk patriotisme. Han hevder at: «De amerikanske myndigheters håndtering av krigen mot terror er rettsstridig og innføringen av ulike anti-terrorlover medfører alvorlige menneskerettsbrudd».

Ronald Dworkin (1931) er en amerikansk rettsfilosof og professor ved University College London og New York University School of Law. Som rettsfilosof har kritikken hans av rettspositivismen hatt en sentral posisjon. Dworkins seneste bokutgivelser er Freedom’s Law (1996), Sovereign Virtue: The Theory and Practice of Equality (2000), Justice in Robes (2006) og Is Democracy Possible Here? Principles for a new poltical debate (2006). Han er også fast spaltist i New York Review of Books. I 2007 fikk Dworkin Holbergprisen for sine bidrag innen rettsvitenskap og politisk filosofi.

Under sitt innlegg ved Holbergsymposiet i 2007 la Dworkin fram omrisset av et prosjekt som også lå til grunn for hans nyeste bok i rettsteori, Justice in Robes (Dworkin 2006a). Utgangspunktet for prosjektet er et syn på rettsspørsmål som en underkategori av moralske spørsmål. De prinsipper som gir rettsbeslutninger og rettsinstitusjoner integritet, henspeiler på eller er de samme prinsippene som regulerer de mer generelle politisk-moralske forpliktelser (eks. rettigheter og demokratiske verdier). På denne måten angriper han det tradisjonelle rettsteoretiske skillet på en original måte:

[...] the shift I recommend would organize our subject matter in a more pellucid way. It would encourage us to see jurisprudencial questions as moral questions about when, how far, and for what reason authoritative, collective descisions and specialized conventions should have the last word in our lives (Dworkin 2006a : s. 35).

Spørsmålet om forholdet mellom rettferdighet og gjeldende rett griper dermed mye dypere enn spørsmålet om løsningen på vanskelige rettsspørsmål. Det handler også om hvordan vi kan se det rettslige i en historisk kontinuerlig utvikling av politisk moral, og hvordan vi kan se rettsteorier som fundert i grunnleggende verdivalg. Dworkin posisjonerer seg på denne måten kritisk til dominerende rettsteoretiske posisjoner og mer generelle moralteoretiske/metaetiske retninger.

I forhold til det rettsteoretiske retter Dworkin sin kritikk mot det skarpe skillet mellom rett og moral som to atskilte kunnskapsområder. Tradisjonelt har man skilt mellom en foranderlig, menneskeskapt lov på den ene siden, og en bestandig moral som står uavhengig av menneskets følelser og begjær på den andre. Dette skillet har satt et uheldig preg på det sentrale rettsvitenskaplige spørsmålet: Hva er gjeldende rett? Rettspositivismen – som må kunne sies å være den mest innflytelsesrike rettsteorien fra 1800-tallet og fram til vår tid – vil her konsekvent henvende seg til de regler som allerede er bestemt av mennesker. John Austin (1790–1859) så for eksempel retten som et sett befalinger fra en suveren lovgiver. På denne måten oppnådde rettsvitenskapen en form for nøytralitet som tilsynelatende unngikk problemene knyttet til naturrettsteorienes begrunnelse av moralens objektivitet.

Det er flere problemer knyttet til det rettspositivistiske synet. Retts-realistene, deriblant Alf Ross (1899–1979) og den skandinaviske rettsrealismen, kritiserte rettspositivismen for å forutsette en viss normativitet i dommerens forpliktelse til å følge lovgiverens befalinger. I et forsøk på å gjøre rettsteoriene mer vitenskapelige, beveget derfor rettsrealismen seg nærmere et syn på rettslig forutberegnelighet som tilstrebet en objektiv forutsigelse av dommeratferd. H.L.A.Hart (1907–1992), som Dworkins kritikk i stor grad har rettet seg mot, forsøkte på sin side å imøtekomme denne kritikken ved å vise til rettsrealistenes overdrevne, eksterne regelskeptisisme. Hart kritiserte også den tidligere rettspositivismen for et dogmatisk skille mellom rett og moral. Ved å innføre et skille mellom primære og sekundære rettsregler, viser Hart hvordan bruken av begrepene rett og moral først er forskjellig i sammenhenger hvor de primære reglene er underordnet en omfattende regulering som bestemmer kriterier for anvendelse, endring og effektivitet. Hart klarer på denne måten å vise at både primitive samfunn og det internasjonale samfunnet er underlagt rettsregler, men da i hovedsak primære – noe som gjør skillet mellom rett og moral problematisk og uklart.

Dworkin tar utgangspunkt i vanskelige saker for å synliggjøre utilstrekkeligheter i Harts teori. I disse sakene synes Harts teori å hevde at gjeldende rett opphører å være relevant, og at dommeren er overlatt til å ta en avgjørelse på bakgrunn av eget skjønn og moralske overbevisning. I slike saker hevder Dworkin at dommeren fremdeles er forpliktet til å ta hensyn til grunnleggende verdier, standarder, tenkemåter og argumentasjoner, eller det som i norsk rett refereres til som «alminnelige rettsgrunnsetninger». I vanskelige saker er det dommerens oppgave å ivareta rettens integritet, noe som betyr at den endelige domsavgjørelsen i best mulig grad skal være i tråd med de gjeldende rettsprinsipper. Dworkin forutsetter på denne måten gjeldende rett som del av en større samfunnsmessig, moralsk og politisk helhet som ikke blott forsvinner i det man møter på en uforutsett og vanskelig rettslig problemstilling (Dworkin 1977).

Ved å vise at rettens integritet kontinuerlig er avhengig av begrunnelse i slike moralske prinsipper, avdekker Dworkin at også rettspositivistiske teorier grunnleggende er basert på visse verdivalg (eks. forut-beregnelighet, nøytralitet). Det er på denne måten mulig å se at rettspositivismen ikke er fundert i en teori om rettslige termers mening eller rettslige konsepter, men i et nettverk av ideer knyttet til et engasjement for bestemte politiske verdier. I motsetning til rettsrealismen, som også ønsker åpenhet rundt de moralske vurderinger i beslutningsprosessen som leder fram til gjeldende rett fra et eksternt perspektiv, mener Dworkin dette må tilnærmes internt, som en hermeneutisk forståelse av det moralske området. Rettsvitenskapelige argumenter handler ikke kun om objektiv beskrivelse av dommeratferd eller juridiske språkspill, men om en normativt, tolkende virksomhet som søker å integrere rettsystemet i et sekulært og egalitært samfunn i tråd med de prinsipper som begrunner vår politiske praksis (Dworkin 2006a : 61). Dworkin argumenterer her for en karakteristikk av retten som et system som søker å realisere begrunnede mål, snarere enn som et instrument av regler det er mulig å beregne den kausale virkningen av.

Et slikt standpunkt forutsetter (i det minste muligheten for) en moralsk objektivitet og en form for moralsk realisme som står i sterk opposisjon til flere av de dominerende og moteriktige intellektuelle stilarter (postmodernisme, nypragmatisme, etc.). I artikkelen Objecitivity and Truth: You’d Better Believe It (Dworkin 1996) retter Dworkin i hovedsak skytset mot subjektivismen eller emotivismen som representant for en selektiv (rettet mot det moralske kunnskapsområde) og arkimedisk (eksternt fundert i det vitenskapelige kunnskapsområde) skeptisisme. Her argumenterer han for at moralitet er en distinkt og uavhengig dimensjon i vår erfaring som utøver sin egen suverenitet (Dworkin 1996 : 128). En arkimedisk skeptisisme kan således karakteriseres ved at den tar utgangspunkt i et ytre, nøytralt fundament, som for eksempel kognitiv psykologi. Dworkins viktigste innvending mot en slik skeptisisme er at dens påstand om å være nøytral eller uavhengig ethvert moralsk standpunkt, ikke holder mål. Selv det å hevde nøytralitet, absolutt relativitet eller lignende standpunkt som mener å kunne oppheve moralens objektivitet, er i seg selv et moralsk standpunkt med konsekvenser for hvordan man forholder seg til politiske og juridiske problemstillinger. Det er for eksempel ikke moralsk nøytralt å innta et konkret standpunkt i spørsmål om abort, tortur og homofilt ekteskap der man hevder at et svar på disse problemstillingene enten ikke finnes, eller at ethvert svaralternativ er like godt.

Dworkins poeng er at teoretiske overbevisninger, som f.eks. at Gud er død, ikke i seg selv leder til en slutning som er meningsfull i en intern kritikk av moralens objektivitet. Det er kanskje mulig å hevde at mangelen på guddommelig nærvær eller et overmenneskelig, metafysisk plan gjør en objektiv moral teoretisk umulig. Men, hvis dette skal ha konsekvenser for det moralske kunnskapsområdet, som en internt relevant kritikk, må man basere denne påstanden på et grunnleggende, positivt verdivalg. For eksempel vil innrømmelsen av Guds død kun ha relevans hvis man i utgangspunktet velger å forutsette Gud som den eneste legitime kilden til moral. Et lignende eksempel er knyttet til synet på verden som årsaksbestemt. Et slikt eksternt fundert syn, får bare relevans for moralens objektivitet i den grad man velger å se frivillighet som en betingelse for moralsk ansvarlighet (Dworkin 1996).

Det kan virke forlokkende å se muligheten for en økumenisk, moderat og tolererende kultur som tar sitt utgangspunkt i en nøytral plattform av vitenskapelig kunnskap. Men, er det på dette grunnlaget mulig å opprettholde et brennende engasjement for livsviktige spørsmål om rettferdighet uten en viss ironi? (jf. kritikk av Rorty, se Dworkin 2006a). Det virker kontraintuitivt å skulle gjøre moralitet avhengig av noe som ikke er virkelig: «Jeg vet at det objektivt sett bare finnes emosjonelle holdninger, og at mine moralske overbevisninger egentlig ikke er del av denne virkeligheten.» Dyptliggende, demokratiske prinsipper om menneskeverd og personlig ansvar synes å miste sin tyngde eller sin «face value» hvis man kun anser dem som våre egne konvensjonelle oppfinnelser, og som uttrykk for ideologiske og språklige spill nedfelt i vår kulturelle virksomhet. Dworkin nærmer seg her et paradoks der han på den ene siden må innrømme at moralens kunnskapsområde ikke refererer til en ytre verdens moralske egenskaper, samtidig som han på den andre siden fastholder at uenighet om moral ikke i seg selv er nok til å avskrive dens objektivitet, universalitet og absolutthet – jf. overbevisningen om at menneskerettighetenes gyldighet er uavhengig av mine subjektive oppfatninger, at den gjelder for alle og at den er ukrenkelig. Det følger av Dworkins resonnement over moralen som et eget kunnskapsområde, at moralens objektivitetskriterier ikke kan hentes fra naturvitenskapen. Hvordan kan så slike moralske påstanders objektivitet utfordres?

Under Holbergseminaret etterspurte Thomas Nagel, vitenskapfilosof og nær kollega fra New York, her et forsvar av Dworkins syn på moralens autonomi. Nagel inntok en posisjon som baserte seg på at moralske valg må forutsette visse psykologiske funksjoner eller «natural faculties» som teoretisk sett kan manipuleres. Nagel forsøkte på denne måten å sannsynliggjøre en situasjon der våre begrunnelser for å ta visse valg kun er en del av den kausale prosessen som muliggjør disse valgene, og at f.eks. et hjerneslag vil kunne endre karakteren til disse valgene uavhengig av hvilken begrunnelse man gir dem. Nagels posisjon er at våre oppfatninger om sannhet, enten de er moralske eller vitenskapelige, ikke bare kan være tilfeldige, men må kunne gjøres rede for i henhold til deres naturlige betingelser. Kjernen i Dworkins svar viser til en av de mest sentrale vitenskapsteoretiske stridstemaer i moderne filosofi, nemlig uenigheten rundt hvordan man skal forstå begrepet fordi knyttet til menneskelige handlinger som enten en forklarende årsak eller som en rettferdiggjørende grunn. Dworkin velger altså å gå vekk fra ideen om en enhetsteori og idealet om kun én vitenskapelig metode, og anser spørsmålet om gjeldende rett som gjenstand for en tolkende og vurderende praksis.

Dworkins svar er på mange måter unnvikende og vanskelig å få helt grep om. Han hevder selv å stå for en løselig bundet moralsk realisme, noe som innebærer at han ikke vil gå med på at det finnes en naturrettslig, tidløs sannhet nedfelt i universets store sammenheng – samtidig som han ikke vil gå vekk fra at moralske overbevisninger like fullt kan være sanne. Gjennom sin etter hvert så kjente metafor om superdommeren Herkules – som er i stand til å utforme en helhetlig teori om politisk moral, der det rettslige er tenkt som en underkategori – tenker Dworkin seg en billedliggjøring av at den best mulige begrunnelsen for gjeldende rett. For en vanlig dommer er dette ment som en veiledende tanke om muligheten for en perfekt harmoni mellom rettspraksis og dens teoretisk begrunnende prinsipper. Dette bildet sier noe om hvilken hermeneutisk utfordring en dommer står overfor i utøvingen av rollen som en offentlig person som forsøker å bevare rettsinstitusjonens integritet i et mye større politisk prosjekt. Hvorvidt prosjektet, for eksempel realiseringen av et sekulært og egalitært demokrati, er moralsk objektivt, hviler til syvende og sist – kanskje noe utilfredsstillende – på vår moralsk begrunnede overbevisning:

I mean that any reason we think we have for abandoning a conviction is itself just another conviction, and that we can do no better for any claim, including the most sophisticated sceptical argument or thesis, than to see wether, after the best thought we find appropriate, we think it so. If you can’t help believing something, steadily and wholeheartedly, you’d better believe it (Dworkin 1996 : 118).

Ytringsfrihet

Hvordan vil du i motsetning til en vanlig innfallsvinkel til ytringsfrihet, som ser den i forhold til dens instrumentelle verdi som for eksempel John Stuart Mill, begrunne ytringsfriheten? Og må retten til ytringsfrihet begrenses for å bevare dens forutsetning; nemlig et samfunn av likeverdige?

– Det er en asymmetri i ansvaret vi har som del av en stat og som enkeltindivider. Politiske hensyn må skilles fra private hensyn. «The duality of the public and private» er essensiell fordi den private retten til ytringer – selv om de skulle være hatefulle og uthengende – er grunnsteinen i alle legitime lovvedtak. Vi krever at andre godtar lovene som vedtas fordi de har hatt den samme muligheten til å ytre sin mening om saken, og fremdeles har det. En lov som hindret slike uttalelser ville bli svært vanskelig å avgrense prinsipielt og faren for at innføringen av en slik beskyttelse på noen områder vil smitte over på andre områder er overhengende. Man må selvfølgelig skille mellom uttalelser som fører direkte til skade, og andre former for ytringer. Det betyr ikke at ytringsfrihet og toleranse for til tider svært provoserende uttalelser ikke kan være en tung bør å bære. Dette er prisen vi betaler for frihet. På den andre siden er det selvfølgelig en fare ved å tolerere slike uttalelser og i noen sammenhenger kan en så tolerant holdning virke selvutslettende, men i vårt samfunn med en rimelig trygg demokratisk tradisjon og et godt rettighetsvern kan vi absolutt se disse aspektene ved ytringsfri-heten som et luksusgode.

Patriot Act

Patriot Act som ble vedtatt i 2001 som en følge av terrorangrepet på World Trade Center 11. september, er svært omfattende. Loven behandler datakriminalitet, etterretning, avlytting og immigrasjon og betyr i praksis en dramatisk utvidelse av muligheten til å overvåke og anholde terrormistenkte uten siktelse eller rettergang. Med støtte i Patriot Act har det også blitt opprettet militærdomstoler hvor rettssakene er hemmelige, hvilket vil si at det øvrige samfunnet ikke har innsyn i saker som i verste fall kan medføre dødsstraff. Disse militærdomstolene kan også anholde og dømme utenlandske borgere – noe Guantanamo-basen er et grotesk eksempel på. På hvilken måte er innholdet i Patriot Act en undergraving av de bærende verdier i demokratiet og rettsystemet?

– Patriot Act ble godkjent av kongressen uten at noen, bortsett fra noen veldig få, hadde lest den. Administrasjonen presenterte saken som om den måtte vedtas så hurtig som mulig – noe som er en fare for ethvert demokrati. Folk var rasende, fortvilte og forskremte, og presidenten krevde umiddelbar handling. I en slik situasjon ville selvsagt ingen be om å få et par ekstra dager til å lese hva som faktisk sto i Patriot Act før de stemte for den. Så, alle stemte for og oppdaget senere hva som faktisk sto der. Den inneholdt en rekke tiltak som høyrevingen hos republikanerne hadde forsøkt å få igjennom i en årrekke. Det var ikke 11. september som plutselig utløste dette behovet. Noen av endringene var rett og slett forferdelige. Et eksempel er kravet om at bibliotekene skulle gi rapport til myndighetene hver gang noen lånte en mistenkelig bok. Heldigvis motsatte bibliotekene seg dette kravet. Og, som vi vet nå har Bush-administrasjonen avlyttet mange telefoner ulovlig, uten tillatelse.

Patriot Act må sees i sammenheng med det spørsmålet som skal opp til høring for Høyesterett den 5. desember 2007. Denne høringen tar stilling til helt avgjørende momenter i Patriot Act. Den skal behandle hvorvidt den amerikanske presidentens nåværende maktutøvelse og håndtering av krigen mot terror, er rettstridig. Høringen tar opp om fangen, Lakmar Boumediene som er en bosnisk statsborger og for tiden sitter på Guantanamo, skal anses som et rettssubjekt overfor amerikansk lov og dermed ha krav på rettighetene garantert av den amerikanske konstitusjon. Kan innføringen av en slik lov endre det prinsipielle grunnlaget for gjeldende rett i USA?

– Hvis Patriot Act forblir u-utfordret, og dermed blir stående, kan rettens gravitasjonssenter også følge i samme retning – en veldig uheldig og farlig retning. Et eventuelt medhold til Boumediene vil gi en prejudikatvirkning og vil gi andre som er uvilkårlig anholdt i «krigen mot terror» en etterlengtet rettsikkerhet. Denne saken angår derfor noe mer enn Boumedienes rettigheter. Den angår den amerikanske presidentens makt i forhold til grunnloven. Presidenten hevder at han i krigssituasjoner har myndighet til å ignorere lover som vedtas av kongressen fordi han er øverstkommanderende. Det store spørsmålet om grunnlovens rolle i dette er ennå ikke avgjort. Det er en sak som skal bestemmes av høyesterett. Den skal opp til høring i desember og vil antakeligvis ikke avgjøres før til våren, kanskje så sent som juni. Hvis denne saken skulle få medhold, ville den virkelig forandre hele den konstitusjonelle balansen og kunne lede lovens integritet som helhet i denne retningen.

Pakistan

I Pakistan har President Musharaf nøytralisert Høyesterett å ved avsette lederen. Dermed ble Høyesterett et symbol på kampen for demokrati i landet. I USA har Høyesteretten heller blitt et symbol på antidemokratiske tendenser tatt i betraktning valget i 2001, Patriot Act og høringen 5. desember. Lar det seg gjøre å sammenligne de seneste hendelsene i Pakistan med Høyesteretts rolle under Bush-administrasjonen?

– Det er en interessant sammenligning, men det er en forskjell mellom en rettslig kultur og en politisk kultur som ikke forstår den grunnleggende ideen om rett. To eksempler illustrerer dette. USAs høyesterett vedtok i realiteten å gjøre Bush til president, selv om over halvparten av folket stemte mot Bush. Det som hendte var at landet godtok beslutningen. Jeg tror enhver som reflekterte over dette forstod at det var en politisk beslutning, men de godtok det. Når Nixon fant ut at han ble etterforsket, og det ble oppdaget at han hadde tatt opp private samtaler på kontoret sitt, ba høyesterett ham om å overlevere tapene. Jeg kan huske at folk på jusstudiet sa at han aldri kom til å etterfølge kravet og at vi dermed ville få en konstitusjonell krise. Men han adlød, og sa han ikke ville motsette seg høyesterett. I stedet gikk han av som president. Disse historiene illustrerer at i en kultur der legalitetsprinsippet respekteres som et grunnleggende prinsipp, vil folk gjøre som dommeren sier. Det betyr ikke at dommerne ikke er politiske. I disse tilfellene var de nettopp det. Situasjonen i Pakistan er den motsatte, bortsett fra advokatene som svært modig gikk ut i gatene og antakeligvis risikerte livet, var det uklart hvorvidt folk flest krevde at høyesterett skulle bli hørt. Det er ikke mulig å etablere en effektiv lovregulering med mindre det ligger i kulturen. Dette har de vestlige nasjonene – altså en effektiv lovregulering som er forankret i en kultur. Det betyr derimot ikke at dette er nok, for du trenger også gode dommere – og det har vi ikke, snarere har de oversett lovens integritet.

Iran

USA ønsker å framstille Iran som terrorens sentrum og den største trusselen mot verdensfreden. Ved å blant annet fremstille Iran som selve kraften bak Hizbollah, kan de rettferdiggjøre krigen mot Hizbollah som en krig mot terrorisme. Selv om Hizbollah har klare historiske og moralske forbindelser til Iran, er det ikke desto mindre en selvstendig organisasjon, som av et flertall i Midt-Østen sees på som legitime representanter for sjiamuslimer i Libanon. Samtidig har mer radikale krefter fått større innflytelse i Iran og Midt-Østen. Intervensjonene i Afghanistan og Irak økte rekrutteringen til Al-Qaidanettverkene, og gjenopplivet tilslutningen til den globale jihad som var avtagende frem mot 11. september. Hva bør amerikanernes tilnærming til Iran være?

– Iran er ikke demokratisk, og av flere grunner burde utenrikspolitikken vår være utformet slik at det fostrer demokrati. Men, uansett hvilken definisjon man anvender, vil ikke Iran kunne ansees som et demokrati fordi det ikke er et samfunn av likeverdige. Myndighetene i Iran er teokratiske og har ikke respekt for enkeltindivider. Spesielt kvinner blir svært dårlig behandlet. Det er en opposisjon i landet og svært mange, eksempelvis studenter, skulle gjerne sett at Iran beveget seg mot et mer demokratisk samfunn. Vi burde gjøre alt vi kan for å hjelpe dette initiativet. En forutsetning må være at vi lærer å skille det vi ikke må tolerere fra det vi må tolerere. Vi må for eksempel tolerere utøvelsen av religionsfrihet og forsøke å forstå religionens betydning for de som utøver den. Dette innebærer ikke bare en uklar beslutning om å tillate dem frihet, men respekt for det menneskeverdet de finner i sin religion som vi ikke kan dele.

Tror du Bush-administrasjonen vil forlate Det hvite hus før de har forsikret seg om at Iran ikke utvikler atomvåpen, og vil denne forsikringen bestå i militære angrep?

– Er det en ting vi ikke burde gjøre, så er det å true dem med bomber. Det er ingen god idé. De fleste av mine kolleger tror Bush-administrasjonen vil bombe kjernefysiske installasjoner i Iran før den går av. Jeg vil ikke spekulere i det, men jeg vet hva som skjer hvis de skulle finne på å gjøre det. Verden ville bli rammet av et forferdelig økonomisk og moralsk tilbakeskritt. Hvis vi bomber Iran, vil Iran på sin side bombe alle oljehavene i Midt-Østen med det resultat at verdensøkonomien ville gått inn for nødlanding.

Teknologi

Et sentralt spørsmål som melder seg i forbindelsen med mobilisering mot Iran og krigen mot terror, er hvilket politisk ansvar som bør følge med besittelsen av teknologi som muliggjør omfattende overvåkning og ødeleggelse. Med tanke på den manglende kompetanse og respekt som du skisserer i den amerikanske administrasjonen og høyesterett, virker USAs muligheter i så måte uforsvarlig håndtert. Hvilke moralske implikasjoner har utviklingen av f.eks. våpenteknologi og genteknologi?

– Aspekter ved genetisk forskning, som kloning og massemutasjoner i stamceller, har skremmende konsekvenser. Men vi har aldri lykkes i å stoppe vitenskapsmenn og intellektuelle i søken etter deres egen stjerne, og vi bør heller ikke gjøre det nå. Jeg tviler dessuten på at de lar seg stoppe. Mennesker er nysgjerrige dyr, og de vil finne en utvei. Det vil også sende feil signaler å nærmest forfølge Galileo på nytt. Vi må være politisk sofistikerte, sterke og dyktige nok til å tillate forkning og samtidig unngå misbruk av resultatene.

Men burde ikke forskningen i det minste være underlagt visse etiske retningslinjer?

– Vitenskapens uavhengighet er avhengig av at man lar vitenskapen sette sine egne mål, så får man møte de politiske spørsmålene i etterkant. Skulle for eksempel Einstein fått lov til å undersøke atomets natur, hvis vi hadde visst at vi kunne unngått atombomben ved å forby det? Noen hadde antakeligvis funnet ut av det uansett. Derfor burde vi heller konsentrere vår energi på å være politisk sofistikerte, ikke bedrive vitenskapelig sensur. Imidlertid har forskere selvfølgelig også et politisk ansvar. Hvis man oppdager noe farlig har vedkommende et ansvar for å for-sikre at denne faren ikke realiseres. Dette betyr ikke at det er en sammenheng mellom sannhet og politisk moral, fordi dette utelukkende er et moralsk og politisk spørsmål. En ting er å si: «Vi burde ikke bygge atombomber». Dette er et politisk spørsmål som kan være riktig eller galt. En annen ting å si: «Vi burde ikke undersøke atomets natur.»

Litteratur

Dworkin, R. (1996) «Objectivity and Truth: You’d Better Believe It», Philosophy and Public Affairs, 25 (2): 87–139.

Dworkin, R. (1977) Taking Rights Seriously, Camebridge: Harvard University Press

Dworkin, R. (2006a) Justice in Robes, Camebridge: Harvard University Press

Dworkin, R. (2006b) Is Democracy Possible Here? Principles for a New Political Debate, Princeton: Princeton University Press