Bakgrunn og hensikt: Artikkelen presenterer en studie av et prosjekt i medisinske praksisstudier for studenter i det norske bachelorprogrammet i sykepleie. Prosjektet ble gjennomført i tre forsterkede sykehjemsavdelinger, dvs. spesialiserte, somatiske korttidsavdelinger i sykehjem. Ifølge Rammeplan for sykepleierutdanning av 2008, skal medisinske praksisstudier foregå i spesialisthelsetjenesten. Innføring av Samhandlingsreformen i 2012 har imidlertid medført endringer i den norske helsetjenesten, der en større andel behandling og pleie nå foregår i kommunene. I mange sykehjem finner vi forsterkede korttidsavdelinger som tilbyr en mer avansert behandling og pleie enn før. Denne studien utforsker om slike avdelinger kan være en egnet arena til å oppnå læringsutbyttet for medisinske praksisstudier i sykepleierutdanningen. Metode: En kvalitativ tilnærming der studenter, praksisveiledere og -lærere som hadde vært involvert i praksisprosjektet ble intervjuet individuelt eller i gruppe. Resultat: Funn fra studien tyder på at det i forsterkede sykehjemsavdelinger ligger til rette for å kunne oppnå læringsutbyttet for medisinske praksisstudier innenfor bachelorprogrammet i sykepleie. Dette forutsetter imidlertid kartlegging og utvelgelse av egnede sykehjemsenheter, og et tett samarbeid på ulike nivåer mellom utdanningsinstitusjon og sykehjem. Konklusjon: Forsterkede sykehjemsavdelinger vil kunne representere en ny arena for medisinske praksisstudier i den norske sykepleierutdanningen, som et alternativ til medisinske praksisstudier på sykehus.

Målet med studien er å undersøke sykepleiestudenters erfaringer med et kurs i relasjonell mindfulnesstrening. Det er en kvalitativ studie basert på fire fokusgruppeintervjuer. Resultatene utdyper hvordan mindfulnesstrening kan hjelpe studenter til å håndtere ulike typer stress. Studentene uttrykker også høyere selvoppmerksomhet i samhandling med andre. I diskusjonen rundt de økende krav til effektivisering innen helsevesenet er studentenes løsning på utfordringene på et individuelt plan. Resultatene blir drøftet i et individuelt, relasjonelt og strukturelt perspektiv. Et sentralt spørsmål er om relasjonell mindfulnesstrening innen utdanning av sykepleiere kan sees som et ledd i en økonomisk motivert effektivisering av helsevesenet eller om den også kan være et bidrag til en kritisk diskusjon rundt verdiene innen helse og omsorg hvor sykepleierne har en sentral posisjon.

The patient role has been discussed in western health systems literature for decades. In this discourse analysis, based on the work of the French philosopher Michel Foucault, we analyzed a broad selection of Danish materials in the field of healthcare. We found that patient involvement is a discursive ideal. The ideal is anchored in implicit assumptions about the characteristics and capacities that the patient is expected to acquire and display: the patient must be active, knowledgeable, a competent decision-maker, obtain insight into own disease, and have supportive relatives. To achieve the ideal of patient participation we suggest that there is a need for a certain type of active patient; otherwise patient involvement plans cannot succeed. We identified a single discursive strategy in which the patient was attributed the role of being actively involved by addressing the patient’s characteristics, skills, desires, actions and expectations. Finally, we discussed how this patient role could actually increase health inequality despite intentions to the contrary.

Hensikt: En norsk kvalitetssikret oversettelse av The Taxonomy Table (TTT) mangler. Prosjektet beskriver arbeidet med å oversette TTT fra engelsk (amerikansk) til norsk, samt presenterer en norsk oversatt versjon av TTT. Metode: Studien ble utført med frem- og tilbakeoversettelse i henhold til internasjonale retningslinjer (WHO og PRISMA gruppen). Den trinnvise prosessen inkluderte også at begrepene ble testet ut gjennom fokusgruppeintervju med bachelorstudenter. Resultat: Fokuset for oversettelsesarbeidet har vært å ivareta lingvistiske, kontekstuelle og språklige aspekter. En ekspertgruppe diskuterte og vurderte oversettelsene basert på resultatet av et fokusgruppeintervju med studenter, samt frem-og tilbakeoversettelsene. Den trinnvise oversettelsesprosessen munnet ut i en norsk utgave av TTT, kalt Taksonomitabellen. Konklusjon: Vi presenterer Taksonomitabellen, en norsk oversettelse av TTT som ivaretar språklige, lingvistiske og kulturelle forhold. En tydelig oversettelse kan bidra til et faglig felles ståsted som er av stor betydning for både utdanningsinstitusjoner, studenter og lærere.

Bakgrunn: Organisering av spesialisthelsetjenesten har i løpet av 20 år utviklet seg fra mange sykehus med brede funksjoner og kompetanse, til et hierarkisk system der spesialkompetansen er samlet i få sykehus. Omtalte organisering av tjenesten har medført nye utfordringer for intensivsykepleierne. Intensivsykepleiernes fagutøvelse er regulert av lov om faglig forsvarlig behandling og omsorgsfull hjelp. Utøvelse av faglig forsvarlig intensivsykepleie fordrer kompetanse i tråd med de utfordringer den enkelte intensivenhet står ovenfor. Hensikten med studien er å belyse faglige utfordringer og kompetansebehov gjennom å fortolke 5 intensivsykepleieres erfaringer fra sitt arbeid ved en intensivenhet med nivå 1 funksjon. Design og metode: Kvalitativt design med individuelle, semi-strukturerte intervju. Utvalg: Strategisk. Fem erfarne intensivsykepleiere fra en nivå 1-enhet. Analyse: Systematisk tekstkondensering. I funnene er tema: erfart kompetanse, sub-tema: å være erfaren, å ta ansvar, behov for videreutvikling. Tema: erfarte utfordringer av faglig og systemisk karakter, sub-tema: uklare forventninger, uforutsigbare situasjoner, individ og system. Konklusjon: Det erfares manglende kongruens mellom de utfordringer virkeligheten representerer og det beskrevne ansvaret. Den samlede kompetansen på avdelingen er ujevn, både blant sykepleiere og leger. Intensivsykepleierne ivaretar et betydelig ansvar for at enhetens praksis er forsvarlig. De erfarer nær sammenheng mellom kompetanse, trygghet, faglig selvtillit, kvalitet og pasientsikkerhet. Behovet for opplæring og kompetanseutvikling synes særlig stor med tanke på beredskap for å håndtere uforutsigbare situasjoner.

Bakgrunn: Studenter i spesialisering i intensivsykepleie trenger å utvikle kompetanse i å vurdere, analysere og håndtere akutte og kritiske situasjoner i klinikken. Refleksjon underveis og i etterkant av komplekse pasientsituasjoner er viktig for å forstå sammenhenger og utvikle dypere innsikt. Det er behov for å styrke kvaliteten på veilederkompetansen i praksisstudier i denne sammenheng. Hensikt: Å studere hvordan veilederkompetanse i intensivsykepleie-praksis kan styrkes gjennom utvikling av et opplærings- og oppfølgingsprogram. Metode: Praksisfelt og høgskole gjennomførte et aksjonsforskningsprosjekt over to år. Seks intensivsykepleiere som hadde 2–16 års erfaring som intensivsykepleiere deltok i studien. Deltagerne fikk tilbud om å gjennomføre et studium i klinisk veiledning ved høgskolen og deltagelse i veiledningsgrupper med andre veiledere samt deltagelse i refleksjonsgrupper sammen med studentene. Datamateriale ble samlet inn i fem fokusgruppeintervju med praksisveilederne og gjennom feltnotater fra gruppesamlingene. Kvalitativ innholdsanalyse ble gjennomført. Resultater: Intensivpasienter med komplekse tilstander representerte krevende og gode læresituasjoner for studentene. Utfordringen var å finne tid og rom for veiledning i en hektisk og uforutsigbar hverdag i klinikken. Deltagerne ønsket å tilpasse veiledningen til studenten og den kliniske situasjonen. Gjennom prosjektet lærte de å stille gode spørsmål til studentene, skape undring og unngå å gi umiddelbare svar. Deltagerne fikk erfaringer med nye veiledningsmetoder og rapporterte stor nytte av å delta i veilednings- og refleksjonsgruppene, hvor de kunne reflektere over erfaringer, dele ny kunnskap og kritisk vurdere gjeldende praksis. Konklusjon: Et tydeligere og tettere samarbeid mellom høgskole og praksis er en forutsetning for å lykkes med kompetanseheving innen praksisveiledning. Et kompetansehevende program for praksisveiledere skapte motivasjon og bidro til å styrke kvaliteten på veiledning av intensivstudenter i praksis. Betydningen av fleksibel, nyansert og tilpasset veiledning til studenten og klinisk situasjon ble fremhevet for å sikre progresjon i studieløpet. Veilederne ønsket å fortsette å utvikle sin veilederkompetanse etter prosjektslutt.