Bakgrunn: Norske myndigheter anbefaler at pasienter i sykehus kartlegges for underernæring. Hensikten med denne studien er å fremskaffe kunnskap om avdelingssykepleieres erfaringer med å ta i bruk et screeningverktøy for identifisering av ernæringsmessig risiko, med henblikk på hva som virket hemmende og fremmende på innføringen av verktøyet. Metode: Kvalitativ studie med intervjuer av avdelingssykepleiere ved to norske sykehus. Resultater: Avdelingssykepleiere mente at ernæringsbehandling var sykepleieres ansvarsområde. Personlig erfaring og holdninger til ernæring ble vektlagt i utvelgelsen av personell som skulle utføre klinisk ernæringsarbeid. Forhold som hemmet bruken av verktøyet var uklare ansvarsforhold, manglende engasjement og involvering fra sykehusledelsen, dårlig samarbeid, manglende pasientinnflytelse og utilstrekkelig ernæringskunnskap. Forhold som fremmet bruken av verktøyet var gode dokumentasjonssystemer for ernæring, diagnosekoding for underernæring og engasjerte leger som etterspurte informasjon om pasienters ernæringsstatus. Konklusjon: Avdelingssykepleiere kan fremme god ernæringspraksis i sykehus ved å redusere hemmende og styrke fremmende faktorer for sykepleieres bruk av ernæringsscreeningverktøyet. Ernæringsbehandling bør sidestilles med annen type behandling i sykehus, og roller og ansvarsområder må tydeliggjøres.
Nøkkelord: avdelingssykepleier,ernæringsbehandling,ernæringspraksis,implementering