In a Family Group Conference (FGC) members of the child’s extended family are provided with the opportunity to find what they consider to be the best solutions for the child concerned. In Norway children from the age of seven are entitled to participate in decision-making processes about child welfare. When the FGC model was developed, the child’s position and participation were never discussed. This article focuses on the opportunities that are available for children to form and present their own opinions, something that is es- sential if children are to be allowed participatory status in an FGC. The FGC model is often used as a decision-making model in serious child welfare cases involving conflicts of interest and the children concerned should have their own buddies who have been recruited from the children’s own networks. The article discusses whether or not these buddies are able to help the children define their own situation and thus identify and advance their views. It is concluded that the FGC model needs further development, focusing on child participation and the role of the children’s buddies.

Keywords:

Family Group Conference

children’s participation

children forming theiropinions

the support person.

I 2003 ble FNs konvensjon om barns rettigheter av 1989 direkte inkorporert i norsk rett. Med dette ble grensen for barns rett til deltakelse senket fra 12 år til syv år i barne- loven, barnevernloven og adopsjonsloven.2 Barn har en posisjon som meningsberettigede aktører i beslutningsprosesser både på privat og offentlig arena. Familieråd er en beslutningsmodell som anvendes i barnevernssaker. I et familieråd får barnets nettverk mulighet til å diskutere seg frem til løsninger, uten offentlige personer til stede. En koordinator hjelper foreldrene med å planlegge og gjennomføre familierådet. Koordi- natoren skal sørge for at barnet har en støtteperson rekruttert fra barnets eget nettverk. I artikkelen diskuteres støttepersonens rolle når barn skal identifisere og bringe frem egne meninger i familierådets beslutningsprosess.

Innledning

Familierådsmodellen ble utviklet på New Zealand på 1980-tallet. I flere land ble modellen introdusert av ildsjeler og interesseorganisasjoner som en måte å få til reell medvirkning for barnevernets klienter. I de nordiske landene har implementering gått parallelt med forskning, og formålet har blant annet vært å få kunnskap om hvilke resultater familierådets beslutninger har for barn på lang sikt. Falck og Vik (2006) konkluderer med at familierådet gir en overvekt av positive effekter sammenlignet med tradisjonelle metoder i barnevernet. Sundell og Vinnerljung (2004) finner imidlertid at familierådsmodellen ikke er mer effektiv enn tradisjonelle metoder når det gjelder å forebygge fremtidig mishandling. De er derfor kritiske til bruk av modellen før den er bedre vitenskapelig underbygd. I følge Backe-Hansen (2006) er det først de siste årene det er gjort forsøk på diskusjoner av familierådsmodellen med teoretiske innfallsvinkler. I eksisterende litteratur er det ofte mangel på kritisk distanse, og enkelte viktige tema har i liten grad vært berørt (Ibid). Blant annet trekker Marsh & Crow (1998), Sundell & Hæggman (1999) og Lupton & Nixon (1999) frem at det er få studier av barnets deltakelse i familierådene. Heino m.fl. (2003) oppsummerer nordisk forskning om familieråd og etterlyser mer forskning der barn er informanter. I de siste årene er barns deltakelse i familieråd et forskningstema som er viet økt oppmerksomhet, blant annet gjennom to norske doktorgradsavhandlinger (Horverak 2006, Strandbu 2007).3 Horverak (2006) konkluderer med at alder er en mindre viktig faktor for å realisere barns deltakelse enn rammene som legges fra barnevernet og nettverket.

Modeller for medvirkning i beslutningsprosesser er som oftest laget med utgangspunkt i voksne deltakere og neglisjerer det som er spesifikt ved barn (Qvortrup 2001). Barns posisjon og deltakelse ble ikke diskutert når familierådsmodellen ble utviklet (Backe-Hansen 2006). Flere studier viser at barn som oftest er til stede i familierådet og jo eldre barnet er jo oftere er det til stede (Sundell & Hæggmann 1999, Marsh & Crow 1997, Morthorst & Hansen 2002). Dalrymple (2002) påpeker i forlengelsen av dette at barns tilstedeværelse i familieråd ikke er noen garanti for reell deltakelse. Shier (2001) og Murray & Hallet (2000) retter søkelyset mot kriterier for barns medvirkning

i beslutningsprosesser. Med inspirasjon fra blant annet disse har jeg i samarbeid med Marit Skivenes utviklet en modell for barns deltakelse. I modellen differensieres det mellom fire trinn som trenger å bli gjennomført dersom man skal kunne si at barn deltar. For det første må barn få informasjon om saken det skal involveres i og hjelp til å danne og identifisere egne meninger. For det andre må barn gis mulighet til å uttrykke sine meninger. For det tredje handler deltakelse om at barnets mening tas på alvor og vurderes på linje med andre aktørers innspill. Det fjerde trinnet er oppfølging og mulighet til å få forklart utfallet (Skivenes & Strandbu 2006). I denne artikkelen er det trinn en og to i modellen som utgjør omdreiningspunkter i diskusjon av støttepersonens rolle.4 Hva slags støtte trenger barn når de skal delta og bringe frem egne meninger i familierådet, hva er støttepersonens rolle og fungerer ordningen med støttepersonen godt nok?

Deltakelse og meningsdanning

Et grunnleggende aspekt ved menneskets evne til kommunikasjon er hvordan vi skaper mening og forståelse av mening. Meningsdanning forutsetter relevant og aldersadekvat informasjon om prosessen og det som skal diskuteres (Skivenes & Strandbu 2004). Barnet kan også trenge hjelp til å befordre sin egen situasjon i saken. Som deltaker i et sosialt fellesskap i familien er barnet innviet i ulike perspektiver og barnet kan ha behov for hjelp til å identifisere og reflektere rundt egne ønsker. George Herbert Meads teori om perspektivtaking viser hvordan individet får en bevissthet om seg selv og gjennom dette kan danne egne meninger (Mead 1934). Å innta den andres perspektiv, for i neste omgang se seg selv derfra, er selve grunnprinsippet i hans teori om symbolsk interaksjonisme. Dette starter med den første åpne fasen av sosial handling gjennom gester; spedbarnets skrik som utløser en respons fra foreldrene. Både samhandling og den indre samtalen som føres rent kognitivt, krever videre at barnet gjør bruk av signifikante symboler; språket. Språket gjør det mulig at flere aktører oppfatter noe på samme måte (Ibid). Barnets utvikling av en bevissthet om seg selv foregår altså i møtet mellom barnets indre og ytre verden og forutsetter at barnet gjør seg selv til objekt for sin egen oppmerksomhet. For å gripe denne objektiveringsprosessen introduserer Mead de to analytiske begrepene I (jeg`et) og Me (meg`et), som to sider eller faser ved selvet (bevisstheten). Jeg`et er individets umiddelbare respons på andre, selvets uforutsigbare og kreative side – selvet i sin subjektfase. Jeg`et har en ubevisst eller ikke erkjent karakter og finnes kun som minner om ting vi har gjort. Meg`et derimot er selvet slik det framtrer for bevisstheten. Meg`et er individets evne til å tenke over seg selv. Dette lærer barnet gjennom rolleovertaking i lek og spill. Først ved å ta den andres perspektiv på seg selv, kan barnet erfare seg selv. I starten foregår dette ved at barnet retter responsen fra signifikante andre (mor, far, søsken) på en enkelt handling mot seg selv. Deretter inntar barnet mer helhetlige roller og veksler mellom å være seg selv og de signifikante andre i rollelek. Etter hvert blir barnet i stand til å ta perspektivet til en

syntese av alle roller, den generaliserte andre (samfunnet). Dette er en sosialiseringsprosess som foregår i møtet mellom barnets indre og ytre verden. Kommunikasjon, forståelse og danning av egne meninger innebærer derfor at individet gjør seg selv til objekt for sin egen oppmerksomhet ved å ta den andres perspektiv. For å forklare hvordan dette foregår bringer Mead (1934) inn begrepet om ”det mentale”. Det mentale overskrider kroppens grenser. Vi plasserer oss i tankene på den andre, men faller ikke sammen med den andre. Han eller hun er der ennå som et annet subjekt (Ibid).

Bråten (1989) kritiserer Mead for at han i teorien om perspektivtaking ikke tar høyde for asymmetriske relasjoner der makt er involvert. Forholdet mellom barn og voksne er asymmetrisk både når det gjelder makt, kompetanse og erfaring. I følge Bråten (1989) falt det undertrykte og avmektige, som også kan gjøre seg gjeldende under kommunikasjon, delvis utenfor Meads synsfelt (Ibid). Bråten anvender Meads teori om perspektivtaking sammen med sin egen teori om modellmakt, og peker på at man kan bli bergtatt av andres perspektiv i den grad at man mister sitt eget. Sam- talen mellom to personer utvikler seg da til å bli en monolog på den enes premisser, og hemmer dialog som krysning mellom perspektiver. Jo yngre barnet er og jo mer konfliktfylt barnets situasjon er, jo vanskeligere kan det være for barnet å identifisere og bringe frem meninger knyttet til sin egen situasjon. Når barn skal bringe frem egne meninger i vanskelige beslutningsprosesser trenger de derfor støtte og tilrettelegging (Haugli 2004).

Metode og datamaterialet

For å forstå hva det innebærer for barn å delta i et familieråd har jeg vært observatør på syv familieråd som drøftet omsorgssituasjonen til ni barn. I seks av familierådene hadde barna en støtteperson. Støttepersonen var mors mor, mors søster, mors søskenbarn, samboer til mors bror, mor til en venninne av barnet og en kollega av far. Artikkelen bygger på observasjonsnotater og intervjuer med seks av barna og fem av støttepersonene. Barna var i alderen åtte til 16 år da familierådene ble avviklet. Informantene ble intervjuet to ganger. Det første intervjuet var en til to uker etter familierådet. Det neste var et halvt til ett år etter dette. Sentralt i intervjuene med barna var erfaringene med å ha en støtteperson; Hvorfor ble vedkommende valgt? Hvem hadde bestemt at det skulle være henne? Møttes de før familierådet? Hva hadde de eventuelt gjort og snakket om? Deretter utfordret jeg barna til å vurdere egen deltakelse; Hadde de fått informasjon om det som skulle diskuteres? Hadde de formidlet det de mente var viktig? Hvordan opplevde de selve familierådet? I forbindelse med barneintervjuene var jeg sammen med barna noen timer, både for å bli kjent og for å samle data gjennom feltarbeid.5 I intervjuet med støttepersonene spurte jeg hvordan de definerte sitt mandat, hvilken informasjon de hadde fått om oppgaven og hva de hadde gjort for barnet i rollen som støtteperson. I intervjuene fulgte jeg tidslinjen i familierådets tre faser. Første fase er planlegging, andre fase er selve familierådet og tredje fase er iverksetting

og oppfølging av det som ble bestemt. Selve familierådet består av tre deler. Først får nettverket informasjon fra offentlige aktører. I familierådets hoveddel diskuterer nettverket uten offentlige personer til stede. I familierådets siste del, presenteres planen nettverket har laget for barnevernet.

Analyseprosessen har foregått som en runddans mellom analyse og tolkning av empiri, lesing av teori og utskriving av egen tekst. Dette gjenspeiler prosessen slik Repstad (1998) beskriver den: Analyse og fortolkning er en prosess som løper parallelt. I analyse av materialet anvendte jeg en kombinasjon av personsentrerte og temasentrerte analyser (Thagaard 1998). Utfordringen ved å anvende personsentrerte analyser er kravet om anonymisering. Mitt utvalg var lite og informantene var i en særlig sårbar livssituasjon. Når det gjaldt temasentrerte analyser var utfordringen at informantene befant seg i svært forskjellige situasjoner og barna var i varierende alder. Målet med kvalitative intervjuer er da heller ikke å fremskaffe utbredelse eller mengdebestemmelser, men å undersøke meningssammenhenger. I likhet med flere andre, presiserer Fog (2004) at det først og fremst er informantens syn på tilværelsen en kan fange med intervjuet. Det empiriske grunnlaget i min studie er lite. Det er vanskelig å trekke noen generelle konklusjoner. Samtidig føyer studien seg inn i rekken av forskningsbidrag som understreker betydningen av å reflektere spesielt over barn og unges posisjon og deltakelse i familierådsmodellen (Lupton & Nixon 1999, Holland & O`Neill 2006, Dalrymple 2002, Horverak 2006).

Støttepersonens roller

Hva barn trenger for å kunne bringe frem egne meninger, må ses i lys av barnets alder og modning, hva som karakteriserer situasjonene og spørsmålene barna skal medvirke i. Familierådsmodellen blir gjerne brukt som beslutningsmodell i alvorlige barnevernssaker som grenser opp mot omsorgsovertakelse (Einarsson 2002, Marsh & Crow 1998). Alle de syv familiene i mitt utvalg hadde store og utfordrende livsvanskeligheter med psykisk sykdom hos foreldre, atferdsproblemer, skolerelaterte vansker, samt ungdom og voksne med rusproblemer. I tre av familierådene skulle den utvidede familie diskutere hvor barnet skulle bo. Alle mødrene hadde daglig omsorg, og barna hadde i varierende grad samvær med sine fedre. Barnevernet har en tilbaketrukket rolle i forbindelse med et familieråd og støttepersonen har en viktig oppgave når det gjelder å legge til rette for barnets tilstedeværelse og deltakelse. Vi kan skille mellom to hovedutfordringer. For det første skal støttepersonen bidra slik at barnets rett til deltakelse kan realiseres. Jeg har ovenfor omtalt dette som en prosess som går over fire trinn. Den neste utfordringen er å ivareta barnet (Strandbu 2007). I flere av familiene var det konflikter mellom foreldrene, mellom barn og foreldre eller mellom andre personer i barnets nettverk. En av støttepersonene forteller fra ett av familierådene: ”Det første farfaren sa da vi traff han utenfor var at nå skal vi inn og kjeft på ”Line” (mora). Det første farmora gjorde var å angripe ”Line”. Hele holdningen hennes var i krigshumør.” Flere

av barna fortalte i intervjuer at de hadde gruet seg til familierådet. Ei jente på åtte år fortalte at hun hadde vært redd på familierådet:

Da jeg kom så ble jeg redd, for jeg så han pappa. Det var for at mamma og pappa skulle begynne å krangle. Ja for han gikk ikke inn, han bare sto der og glana på meg (...) Jeg var redd de skulle begynne og sloss. Men de gjorde ikke det. Det var bare at han pappa glodde på mamma da hun lagde mat.

Barna i utvalget fikk i varierende grad anledning til å danne og uttrykke egne meninger. Fem av barna (en tolvåring, to fjortenåringer og to sektstenåringer) var til stede under diskusjonene, mens fire av barna (to åtteåringer, en tiåring og en trettenåring) var i et rom ved siden av. En av disse hadde ikke snakket med sin støtteperson forut for familierådet. Jeg intervjuet tre av barna som ikke fikk være med på familierådets hoveddel. De sa i intervjuene at de hadde ønsket å være med og diskutere. En gutt på åtte år forteller: ”Vi var bare inne der en gang. De ba oss gå ut. De gjorde sånn her (viser tegn til at de vinket dem ut). Alle gjorde det.” Han og broren syntes det var dumt at de ikke fikk være inne i rommet hvor det ble diskutert. Ei jente på 13 år var både sint og lei seg for at hun ble ekskludert fra familierådets hoveddel. Jenta hadde rømt fra moren. Hun hadde selv tatt kontakt med barnevernet og fortalt om bruk av rusmidler og vold i hjemmet. Nettverket skulle diskutere hvor jenta skulle bo. Jenta ville ikke tilbake til moren. De voksne i nettverket følte behov for å snakke sammen uten jenta til stede. Planen var at hun skulle inkluderes etter hvert, men slik ble det ikke. Jenta forteller: ”Jeg satt ute i tre-fire timer og spilte kort og sånn forskjellig. De var dum nok til ikke å spørre meg. Alle var dumme, Kjempedumme.” Jenta reagerte med vantro på at ingen hadde vært interessert i hva hun mente om saken. I intervjuet etter familierådet sa støttepersonen: ”Jeg har forstått ting i ettertid. Der og da tenkte jeg ikke så mye over dette. Jeg greide ikke å si at hun skulle inn selv om jeg mente det. Kanskje av respekt for familien.”

Fire av barna ble ikke behandlet som meningsbærende aktører. De var objekter som ble skjermet av omgivelsene ved å holdes utenom diskusjonen. Når barn skal inkluderes i et familieråd, må barns rett til deltakelse være symbiotisk tilknyttet spørsmålet om hva barn skal beskyttes og skjermes fra (Strandbu 2007). Dette krever fleksibilitet og evne til å avveie når og hvordan barnets mening kan identifiseres og bringes frem. Støttepersonene i mitt utvalg bidro i varierende grad til dette. Blant annet fikk også de fire barna som ikke deltok på familierådets hoveddel være til stede mens nettverket mottok informasjon om saken under familierådets del en. Horverak (2006) finner at barn opplever denne delen av familierådet som den vanskeligste. Språket til de offentlige informantene kan være fremmed. Barnet kan også få vite mer enn det vet fra før og bli skremt. Støttepersonen til jenta som hadde rømt hjemmefra sa følgende om dette:

”Barnevernet sitt fremlegg var en hard start. Hun fikk være med på den biten jeg tenkte

måtte være den vanskeligste. Hun ville gå ut, men gjorde det ikke. Ikke greit når andre les opp kritikkverdige opplysninger om foreldrene selv om det er kjent fra før.” Støttepersonene jeg intervjuet hadde liten eller ingen kjennskap til familierådsmodellen fra før. De arbeidet som spesialsykepleier, journalist og vasker. En av dem var vernepleierstu- dent og en var nyutdannet barnevernspedagog. Alle mente at støttepersonens rolle var viktig og var motiverte for oppgaven. Samtidig opplevde de det som svært utfordrende å være støtteperson. En av dem forteller: ”Jeg syntes det var et fryktelig ansvar og gikk med hodepine hele tiden frem mot møtet. Men jeg kunne jo ikke si nei på grunn av gutten (14 år).” Støttepersonen til en gutt på åtte år mente at barnevernet burde ha styrt dette bedre. En annen støtteperson etterlyste en observatør eller personer med formell kompetanse som kunne ha snakket med ungdommen underveis: ”Når det er familiære konflikter i bunnen, og såpass omfattende som hos oss, så må det være en nøytral tredjepart til stede, noe annet faglig personell.” I familierådet har barnevernet og andre offentlige personer en tilbaketrukket rolle og et viktig spørsmål er om støttepersoner rekruttert fra barnets nettverk har tilstrekkelig kompetanse, erfaring og styrke til å bistå barnet i prosessen.

Barnets støtteperson – lekmann eller profesjonell?

Haugli (2004) diskuterer utalerett for sjuåringer når foreldrebrudd kommer til dom- stolene. Dette er saker som preges av et høyt konfliktnivå. Haugli sier at senkingen av aldersgrensen for barnets deltakelse i spørsmål om samvær og omsorgsrett medfører; ”… betydelige utfordringer for dem som deltar i prosessen, dersom barnet skal ivaretaes på en betryggende måte.” (Ibid: 350) Haugli peker på tre utfordringer; 1) finne metoder for å forsikre seg om at man får frem barnets egen mening, 2) barnet må ikke føle ansvar for hva løsningen blir og 3) barnet må ivaretaes på en betryggende måte. Haugli (2000) konkluderer med at uttalerett for syvåringer må føre til at domstolen nødvendigvis inntas av barnepsykologisk fagkyndige. Også familierådene preges av interessemotsetninger og konflikter. Det er imidlertid en vesentlig forskjell - nemlig fravær av profesjonelle aktører i familierådets hoveddel.

I følge Dalrymple (2002) er utfordringen når det gjelder å inkludere barnets stemme i familierådet formidabel. Hun konkluderer med at barns deltakelse krever kom- petente og uavhengige støttepersoner, selv om dette bryter med familierådets ide` om den utvidede families autonomi:

The notion of independent advocacy does not sit easily with the principles of Family Group Conferences (FGC). The integrity of conferencing is in the competence of family members to make their own decitions. The challenge of enabeling the voice and agency of children and young people within their own family networks however is formidable. The familial nexus can be as institutionally excluding as any other adult forum. (Dalrymple 2002: 287).

Dalrymple bygger på en studie hvor barn fikk mulighet til å velge mellom støttepersoner fra sitt eget nettverk eller en nøytral støtteperson som har fått opplæring i å støtte barn som skal delta i vanskelige beslutningsprosesser (Dalrymple 2002). I 29 av de 35 familierådene valgte barna å ha en nøytral støtteperson. Tre av barna i mitt utvalg sa i ettertid at de hadde ønsket en støtteperson utenom egen familie. Dalrymple fant at barn som hadde hatt en nøytral støtteperson hadde en opplevelse av mer makt i familierådets beslutningsprosess enn hva de ellers opplevde. Hvis de ikke ønsket å snakke selv, formidlet støttepersonen deres mening i familierådet. De bestemte selv hva støttepersonen skulle fortelle. I et tidligere arbeid har jeg diskutert ulike former for deltakelse (Strandbu 2004). Ved direkte deltakelse er barnet selv til stede under diskusjonen og presenterer sine egne meninger. Ved indirekte deltakelse bringer barnets støtteperson frem barnets meninger på vegne av barnet. Flere av barna i studien til Dalrymple fortalte om indirekte deltakelse. Dette forutsatte en tett dialog med støttepersonen hvor barnet fikk fortløpende informasjon og hjelp til å identifisere og danne egne meninger.

I en situasjon som er preget av komplekse livsvanskeligheter kan det være vanskelig for barnet å skille mellom hva som er ens egne og hva som er andres meninger. Dette er en bevisstgjøringsprosess som foregår i samhandling med andre. Ved å samtale med støttepersonen før og underveis i beslutningsprosessen, kan barnet få hjelp til å se seg selv gjennom perspektivtaking og objektivering. Sammenligner man barn og voksne, kan man si at det umiddelbare jeg`et - individets ubevisste respons på andre er stort hos et barn, mens barnet har et lite men stadig voksende meg som kan reflektere over seg selv. Hos voksne er det motsatt (Nergård 1977). Men også ungdom i vanskelige situasjoner, kan ha problemer med å identifisere og uttrykke hva de selv mener. Et eksempel på dette var gutten på 14 år i mitt utvalg. På grunn av konflikter med faren og stefaren, kunne han ikke bo sammen med noen av foreldrene. Nettverket skulle diskutere hvor gutten skulle bo. Gutten var til stede under diskusjonen. Han sa at han ønsket å flytte på hybel. Barnevernet mente dette var en dårlig løsning, noe som provoserte gutten. I det første intervjuet sa han følgende:

Jeg kan fortelle deg hvordan jeg tenker. Det er ikke noe problem. Jeg har tre hovedting når det gjelder livet mitt. Det er ikke stabilitet (han flirer), men penger, en plass å være og mat (…) Du må ha stabilitet i livet ditt… bla, bla, bla… Det er akkurat så jeg blir gal. Det blir som å behandle meg som en liten snørrunge til jeg blir 18. Ikke sant? Jeg takler ikke detå skulle bli behandlet som om jeg er tre år. For eksempel – kunne ikke bo alene for at jeg skulle ha en voksen som skulle følge med meg. Det er jo ikke mulig! Det er akkurat som jeg var bare to år.

I det andre intervjuet ba jeg han ”svinge tryllestaven” og fortelle hvordan han skulle

ønske at situasjonen var. Han fortalte da at han skulle ønske at han vant penger, slik at han kunne kjøpe moren et eget hus. Han mente at hun egentlig ikke ønsket å bo sammen med stefaren. I det første intervjuet snakket han om penger, mat og et sted å bo som det viktigste i livet. I det andre intervjuet fortalte han at lillesøsteren på fire år var den viktigste personen i livet hans. Aller helst ville han bodd sammen med moren og henne. Gutten lærte meg noe viktig om samtaler rundt det vanskelige. Hva var det mulig for han å erkjenne og hva kunne han si noe om på familierådet? Det var 20 mennesker til stede, deriblant faren han var sint på og moren som han følte seg sviktet av men også savnet og hadde sympati for. Etter å ha vært gjennom en prosess med to familieråd, to forskningsintervju og flere samtaler med støttepersonen kunne gutten si hva han egentlig ønsket og mente. I en krise kan følelser bli motsetningsfylte og uoversiktlige, og meninger fremstå som tvetydige. Barns avhengighet til sine foreldre stiller dem i utgangspunktet i en avmektig situasjon og for barn som på en eller annen måte står i fare for å ”miste” sine foreldre kan det bli komplisert både følelsesmessig og rent kognitivt å ta den andres perspektiv og gjennom dette identifisere egne ønsker og meninger. At barnet får hjelp fra en kompetent støtteperson når de utfordres til å bringe frem egne meninger i et familieråd er derfor viktig.

Konklusjon

Både nasjonalt og internasjonalt har det vært ansett som viktig å etablere familierådsmodellen som en enhetlig modell (Vik 2006). Et familieråd innebærer bestemte prosedyrer for å fatte beslutninger og et av prinsippene er at familien skal diskutere seg frem til løsninger uten offentlige aktører til stede. I Norge har barn fra de er syv år rett til å delta når det skal tas beslutninger i barnevernssaker. I doktorgradsavhandlingen diskuterer jeg barnets deltakelse som prinsipp i familierådsmodellen (Strandbu 2007). Meningsdanning og mulighet til å presentere egne meninger, er essensielt når barn skal innrømmes sin status som deltaker i familierådet. Et familieråd innebærer ofte konflikter og interessemotsetninger og jeg konkluderer med at familierådsmodellen trenger å utvikles videre med fokus mot barnets deltakelse og støttepersonens rolle. Flere av støttepersonene jeg intervjuet sa at det var vanskelig å forberede seg til oppgaven. Støttepersoner rekruttert fra barnets nettverk trenger bedre informasjon om hva det vil si å være barnets støtteperson. Fire av de ni barna i utvalget var ikke til stede når beslutningene ble fattet. Støttepersonene til disse barna var mer opptatt av å ivareta og beskytte barna enn å bidra til meningsdanning og inkludering av barnas egen mening. Når det er store konflikter og interessemotsetninger i den utvidede familie, er det kanskje ikke tilstrekkelig med en støtteperson fra barnets nettverk. I Storbritannia er det dokumentert gode resultater ved å bruke nøytrale støttepersoner som har fått opplæ- ring (Dalrymple 2002, Holland & O`Neill 2006). Støttepersonene jeg intervjuet hadde ingen kjennskap til familierådsmodellen fra før og det var første gangen de hadde en rolle hvor de formelt skulle støtte et barn i en vanskelig beslutningsprosess. Skal vi ta

på alvor barnets status som subjekt med rett til deltakelse, er kanskje en profesjonalisering av rollen til støttepersonen en nødvendig tilpassing av familierådsmodellen i en norsk kontekst. I et pågående prosjekt prøver jeg ut et opplæringsprogram for nøytrale støttepersoner hvor fokus er rettet mot betingelser, barrierer og grenser for barns deltakelse i vanskelige beslutningsprosesser.6 I prosjektet får barn anledning til å velge en støtteperson som har deltatt i opplæringen og som presumptivt har kompetanse til å støtte barn når de skal identifisere og bringe frem egne meninger i forbindelse med et familieråd.

Endnotes

1 Ved lov 1. aug. 2003 nr 86 med gyldighet fra nov. 2003. Ingen av de andre nordiske landene har satt grensen for når barn skal høres til syv år.

2 De første resultatene fra et nordisk prosjekt ”Familierådslag i et barneperspektiv” (2004-2008) publiseres i 2007 på Tapir Forlag.

3 Meningsdanning er ikke løftet fram i Shiers (2001) modell for barns deltakelse, hvor alle de fem nivåene fokuserer mot høringsfasen og beslutningsfasen.

4 Strategier og avveininger når forskeren intervjuer barn i vanskelige livssituasjoner er viet stor oppmerksomhet i doktorgradsavhand- lingens metodekapittel (Strandbu 2007:113-139).

5 Både dette prosjektet og doktorgradsprosjektet er finansiert av Helse og Rehabilitering og gjennomføres i samarbeid med organisasjonen Voksne for Barn.

Referanser

Backe-Hansen, Elisabeth (2006) Hvordan virker familieråd? Et internasjonalt perspektiv, i: Falck, Sturla red. (2006) Hva er det med familieråd? Samlerapport fra prosjektet: ”Nasjonal satsing for utprøving og evaluering av familieråd i Norge”. Oslo, NOVA

Bråten, Stein (1989) G. H. Meads filosofi som grunnlag for dialogisk forståelse, i: Thuen, Harald og Vaage Sveinung red. Oppdragelse til det moderne, s. 95-118, Oslo, Universitetsforlaget.

Dalrymple, Jane (2002) Family Group Conferences and youth advocacy: the participation of children and young people in family decision making, European Journal of Social Work. Vol. 5. No 3, 287-299.

Einarsson, Jona Hafdis (2002) Familieråd som metode i barnevernets beslutningsprosess, Rapport 9/02, NOVA.

Falck, Sturla & Vik, Svanhild (2006) Fra resultat til veien videre, i: Falck Sturla red. (2006) Hva er det med familieråd? Samlerapport fra prosjektet: ”Nasjonal satsing for utprøving og evaluering av familieråd i Norge”. Oslo, NOVA

Fog, J. (2004) Med samtalen som udgangspunkt: det kvalitative forskningsintervju. København, Akademisk Forlag.

Haugli, Trude (2004) Til barnets beste. Familiebilder familiemønstre i endring, i: Kirke og Kultur. No 3, 345-360.

Heino, Tarja m.fl. (2003) Familjerådslag i Norden: erfarenheter, forskningsresultat, reflektioner. Helsingfors, Svenska social- och kommunalhögskolan.

Holland, Sally & O`Neill, Sean (2006) We had to be there to make sure it was what we wanted. Enabeling children`s participation in family decision-making through the family group conference, Childhood. Vol. 13. No 1, 91-111.

Horverak, Sveinung (2006) Hvordan opplever ungdom å delta i familieråd? Dr. gradsavhandling ved NTNU 2006:171.

Lupton, Carol & Nixon, Paul (1999) Empowering Practice? A critical appraisal of the family group conference approach, Bristol, The Policy Press.

Marsh, Peter & Crow, Gill (1998): Family Group Conferences in Child Welfare, Oxford, Blackwells.

Mead, George Herbert (1934) Mind, Selv & Society – from the Standpoint of a social Behaviorist, The University of Chicago Press.

Morthorst Rasmussen, Bo & Hansen, Thomas Haldbo (2002) En beslutningsmodel med meget mere: en undersøgelse af Det danske forsøg med Familierådslagning, Aabenraa: UDC Børn og Familier, 2002.

Myrray, Cathy & Hallet, And Christine (2000) Young people`s participation in decisions affecting their welfare, Childhood. Vol. 7. No 1, 11-25.

Nergård, Jens-Ivar (1977) Identitet, samfunn og skole, Hovedoppgave i pedagogikk, Universitetet i Tromsø.

Qvortrup, Jens (2001) The Relationship Between Protection and Participation: Risk or Opportunity for Young People or Adult Society? Norwegian Centre for Child research, Trondheim.

Repstad, Pål (1998) Mellom nærhet og distanse: kvalitative metoder i samfunnsfag. Oslo, Universitetsforlaget.

Shier, Harry (2001) Pathways to Participation: Openings, Opportunities and Obligations, Children & Society Vol. 15. 107-117.

Skivenes, Marit & Strandbu, Astrid (2004) Barn og familieråd. En analyse av det organisatoriske rammeverket for barns medvirkning i barnevernet, Tidsskrift for Velferdsforskning. Vol. 7. No 4, 213-228.

Skivenes, Marit & Strandbu Astrid (2006) A Child Perspective and Children`s Participation, Children, Youth and Environments 16 (2), 2006: 10-27.

Strandbu, Astrid (2004) Children’s Participation in Family Group Conference as a Resolution Model. International Journal of Children and Family Welfare 7(4): 207-227.

Strandbu, Astrid (2007) Barns deltakelse og barneperspektivet i familierådsmodellen. Dr. gradsavhandling i pedagogikk. Institutt for Pedagogikk og Lærerutdanning, Universitetet i Tromsø.

Sundell, Knut & Hæggman, Ullalena (1999) Familierådslag i Sverige. En utvärdering av Svenska Kommunförbundets verksamhet. FoU-rapport: 1, Stockholms socialtjänsförvaltning.

Sundell, Knut & Vinnerljung, Bo (2004) Outcomes of Family Group Conferencing in Sweden. A 3-year follow up, Child Abuse & Neglect Nr. 28: 267-287.

Thagaard, T. (1998) Systematikk og innlevelse. Bergen-Sandviken, Fagbokforlaget.

Vik, Svanhild (2006) Implementeringserfaringer i prosjektet. Falck, Sturla red. Hva er det med familieråd? Samlerapport fra prosjektet: ”Nasjonal satsing for utprøving og evaluering av familieråd i Norge”. Oslo, NOVA.

Summaries

Þátttaka barns og hlutverk stuðningsaðila í fjölskylduráði

Í fjölskylduráði fær stórfjölskylda og aðilar úr tengslaneti barnsins tækifæri til þess að taka ákvarðanir í barnaverndarmáli án þess að barnaverndin sé til staðar. Ráðið fær tækifæri til þess að finna hvað það telur vera bestu lausnina fyrir barnið. Í Noregi eiga börn frá sjö ára aldri rétt til þess að taka þátt í ákvörðunartöku í barnaverndinni. Staða barns og þátttaka var ekki rædd, þegar gerð fjölskylduráðsins var þróuð. Í greininni er athyglinni beint að tækifærum barnsins til þess að mynda sér skoðanir og koma skoðununum á framfæri í umræðunum, sem er mikilvægt ef barnið á að fá stöðu þátttakanda í fjölskylduráðinu. Fjölskylduráðsmódelið (-gerðin) er gjarnan notað við ákvarðanatöku í alvarlegum barnaverndarmálum, sem einkennast af deilum og hagsmunaárekstrum. Barnið á að hafa sinn eiginn stuðningsaðila, sem fenginn er úr tengslaneti barnsins. Í greininni er gagnrýnið fjallað um að hve miklu leyti stuðningsaðili úr tengslaneti barnsins er fær um að hjálpa barninu að styrkja stöðu sína og með því geta skilgreint og komið áleiðis sínum eigin skoðunum í umræðunni. Niðurstaðan er, að nauðsynlegt er að halda áfram að þróa fjölskylduráðsmódelið með þátttöku barns og hlutverk stuðningsaðila í brennidepli.

Lapsen osallistuminen ja tukihenkilön rooli Norjan perheneuvostossa 1

Perheneuvostossa lapsen laajempi perhe saa mahdollisuuden osallistua päätöksentekoon, jotta lapsen paras toteutuisi intressiristiriidoissa. Norjassa lapsella on oikeus ottaa osaa päätöksentekoprosesseihin lastensuojelukysymyksissä seitsemän vuoden iästä lähtien. Lapsen asemasta ja osallistumisesta ei keskusteltu, kun perheneuvostomallia luotiin. Artikkelissa keskitytään tarkastelemaan lapsen mielipiteenmuodostusta ja mahdollisuutta esittää omia mielipiteitään, jotka ovat olennaisia, kun lapselle annetaan osallistujan asema perheneuvostossa. Perheneuvostoa käytetään suureksi osaksi päätöksentekomallina lastensuojelukysymyksissä, joita luonnehtivat konfliktit ja intressiristiriidat. Lapselle annetaan oma tukihenkilö, joka on rekrytoity lapsen omasta verkostosta. Artikkelissa pohditaan, kuinka tällainen tukihenkilö pystyy auttamaan lasta hahmottamaan omaa tilannettaan ja tätä kautta identifioimaan ja tuomaan esiin omia mielipiteitään. Johtopäätöksenä on, että perheneuvostoa tulee kehittää edelleen siten, että painotuksena on lapsen osallistuminen ja tukihenkilön rooli.

1 Tämä artikkeli on muokattu versio artikkelista, joka sisältyi väitöskirjaani (Strandbu 2007 ). Kiitos anonyymeille asiantuntijakommentaattoreille kommenteista ja rakentavasta palautteesta.