Helle Antczak og Helle Johansen: Socialt arbejde i et globaliseret samfund

– Udfordringer for en professionForlaget Samfundslitteratur, 2007

Det er sjældent, at en fagbog rummer hele essensen af bogen i dens titel, men i dette tilfælde er vægtningen af socialt arbejde til udførelse i et samfund, deri stigende grad påvirkes af omgivelserne. Siden socialt arbejdes opståen for lidt over 100 år siden, har en konstant udvikling af samfundets rammer også påvirket socialt arbejde, men som forfatterne beskriver i deres komplekse bog, er noget af den udvikling, der er udenfor en national oprindelse, på det seneste eskaleret i en sådan grad, at den samfundsmæssige og kulturelle afspejling i socialt arbejde nu i høj grad både påvirkes og udvikles af internationale faktorer.

Det kan i sig selv være svært at skabe et fælles paradigme og dermed et værdimæssigt grundlag for socialt arbejde, som alle involverede kan stå inde for. Som i mange internationale sammenhænge bliver alle ord i erklæringer som f.eks. Definitionen af socialt arbejde og socialarbejdernes internationale etiske retningslinier nøje vendt og studeret og faktisk kræver udvikling af sådanne en høj grad af fælles forståelse og et fælles vokabularium. Det synes at have været forfatterne bevidst, da en del af bogen - ikke mindst den indledende del - er helliget en klargøring af såvel begreber som baggrunden for deres anvendelse i socialt arbejde.

Denne bog rummer både en tilgang til emnet baseret på grundlaget for socialt arbejde, men tager også læseren med ind i den svære balance mellem nye behov skabt af en ændret verden, hvor mobiliteten betyder nye udfordringer for udøverne af det sociale arbejde og den aktuelle påvirkning af vilkårenefor arbejdet. Denne udvikling har betydet, at socialarbejderne i en global forståelsesramme både er unde pres for at optimere indsatsen overfor grupper af brugere, der ikke kender vilkår eller kultur i det lokale samfund o g presses af kravene om justering af brugerne så de er i stand til at blive og forblive integreret i samfundet.

Som en illustration af, hvordan socialt arbejde har udfoldet sig i andre dele af verdenen, er der indsat et antal beskrivelser af forskellige former og rammer for socialt arbejde rundt om på kloden.

Bidragene kommer fra socionom-stu-derende, der i deres praktik under ud- dannelsen på den internationale linie

på en af de sociale højskoler i Danmark. De er i sig selv interessante at læse og som forfatterne argumenterer andet sted i bogen, er der meget at lære på denne måde. Spørgsmålet er bare om den form for illustration kan fange interessen hos en læser, der i forvejen har besluttet sig for at gå tættere på bogens emneområde. Det skal dog anføres, at bogen rummer nogle læringsrige opstillinger af de vilkår og rammer, der er for socialt arbejde i andre samfund. Det giver en mulighed for at få en sammenligning af nøgle-be-greber - og et godt start-grundlag for en interesseret læser, der måske kunne have overvejelser om at arbejde i internationale sammenhænge.

Bogen har nogle anderledes og sjældent sete opfordringer - der er på dansk ikke så mange bøger, der så direkte går til den internationale dimension i socialt arbejde - til professionen om dels at søge inspiration og viden i andre sammenhænge end de gængse. Den peger også på behovet for, at socialarbejdernes organisationer bliver befordrende for en sådan tillæring og deling af viden. Det har været og er vel forsat en del af organisationernes motiver for at engagere sig i internationale samarbejde. Problemet i en sådan målsætning om fælles læring - organisatorisk læring på et globalt plant - er måske, at der ikke er en klar og veldefineret vision eller for den sags skyld mission for sådanne aktiviteter.

Den spændende overvejelse, som læseren efterlades med, er om tilgangen til emnet kan bære både at håndtere pro- blemstillingen om vilkårene for socialt arbejde i disse år ændres på grund af en ændring i sammensætningen af vores (nationale) samfund som et resultat af arbejdskraftsvandringer, ud-og indvandring, flygtningestrøm og stigende uddannelsesmuligheder i andre land eller om vilkårene for socialt arbejde ændrer sig, fordi kravene til effekten af arbejdet i takt med en rationalisering af det underliggende paradigme - der i vores ende af verden rummer en blanding af kristen omsorg og en socialdemokratisk social retfærdighed - skærpes. Forfatterne evner fint nok at skille disse problemstilling ad i selve fremstillingen - og de bringer faktisk mange flere elementer ind i perspektivet end der kan rummesi en anmeldelse - men det giver i hvert fald undertegnede en overvejelse om det kunne have tjent bogens sigte at have skilt disse problemstillinger tydeligere fra hinanden.

Det er store og vigtige emner, der behandles i denne bog. Den rummer mange interessante opstillinger af de elementer, der er i spil i en debat om disse emner og den bør give læseren overvejelser til videre behandling. Den skal måske ”indtages” i flere omgange for der er en myriade af del-emner at tage fat på!

Niels Hjelm VeirupTidl. Sekretær i IFSW EU

Karsten Lippert-Rasmussen og Jesper Ryberg red. Født og forbliver lige og frie Om diskrimination og etik

Forlaget Museum Tusculanums forlag 2007

Bogens titel i sig selv vækker min interesse, da den indeholder begreber somer helt centrale for socialrådgivere og andre som er deltagere i socialt arbejde. Udgangspunktet for antologien er ikke socialt arbejde, men i lyset af den kritik som rettes mod danskere og Danmark for at udtrykke holdninger og vedtage love, der kan anses for at være diskriminerende, er dens formål at kaste lys over to spørgsmål. Det ene spørgsmål er, hvorvidt vi har en klar forståelse af hvad diskrimination er og det andet spørgsmål er, hvorfor det er forkert at diskriminere andre. Bogens forfattere er alle filosoffer som bringer deres filosofiske redskaber ind i debatten. Formålet er ikke at tale for og imod forskellige former for diskrimination, men at kaste lys over emnet i en debatterende form.

Netop denne form at der debatteres for og imod og opregnes argumenter for forskellige synspunkter gør bogens forskellige afsnit relevante for socialrådgivere. Bogen er opdelt i en generel del, hvor diskrimination udforskes som begreb i forhold til forskellige former for diskrimination. Spørgsmålet om hvorvidt diskrimination er forkert besvares ved at drøfte fire forskellige almindelige svar. Et af de almindelige svar er fordi det vil forhindrer den bedst kvalificerede i at blive ansat. Men, som der spørges,er det et selvstændigt moralprincip, og hvis det er, vil det så forklare, hvorfor det er forkert at lave ansættelsesdiskrimination ud fra race eller køn? I kapitlet om positiv særbehandling bliver en anden argumentation gennemført hvor der argumenteres for hvornår positiv særbehandling kan begrundes, uden at man som læser får nogle endelige svar. Dette er både styrken og her, hvor bogen kan give socialrådgivere hjælp til etiske refleksioner. Samtidig er det også her, hvor svaret kan savnes i form af hvad bør jeg gøre?

Forskellige emner tages op f.eks. diskrimination og social uretfærdighed på boligmarkedet, diskrimination og straf, diskrimination og forbud mod muslimske tørklæder, spørgsmål om diskrimination af homoseksuelle ved adoption, om diskriminerende diagnoser og om rygere overvægtige og ældre skal bagerst i sygehuskøen.

Ved de konkrete emner bliver be- handlingen af diskrimination konkret og åbner for udvidede overvejelser i forbindelse med, hvordan udsættes de mennesker vi arbejdes med i socialt arbejde blive udsat for diskrimination eller er det diskrimination? Emnebehandlingen kan bidrage til styrkelsen af egne faglige etiske overvejelser. Det fremgår af forordet at bogen er skrevet på en tilstræbt ikke-polemisk og alment tilgængelig måde. Det er min vurdering at bogen er meget koncentreret filosofisk skrevet og kræver tålmodighed hos en læser, der ikke er bekendt med den filosofiske udtryksform.

Inge SchiermacherSocionom, cand.mag. P.hd.stud.

Lektor i socialt arbejdeDen sociale højskole i København

Katarina Andersson Omsorg under förhandling Om tid, behov och kön i en föränderlig hemtjänstverksamhet

Avhandling, Umeå universitet; Institutionen för socialt arbete, 2007, 250 sider.

Katarina Anderssons avhandling er en monografi om dagens svenske eldreomsorg, med ambisjonen å gripe sentrale trekk ved dette omsorgssystemet fra en ny vinkel. Studien er gjennomført i en nordsvensk kommune. I sentrum står selve det sosiale møtet og ikke primært omsorgsrelasjoner, som i følge Andersson har dominert mye av forskningen på feltet. Hun bruker begrepet ”fremmed” om sin egen posisjon og ser det som et søkebegrep for å utforske hva slags ny kunnskap posisjonen kan gi i et omfattende forskningsfelt. Den rommer distanse, nærhet og ikke minst en ambi- valens som skjerper blikket.

Eldreomsorgen utgjør et stort og viktig sosialpolitisk felt i alle vestlige samfunn. Betydningen øker i takt med demografiske endringer og antallet eldre med hjelpebehov. Felles for alle de nordiske landene har vært en sjenerøse politisk og ideologisk omsorgsambisjon som tilsier at alle som trenger hjelp har

krav på å få det. Samtidig utfordrer de pågående endringene velferdsstatens tjenestesystemer, som også påvirker

våre normer, moral og menneskesyn. Veid mot andre, og i og for seg legitime samfunnsmessige behov, svikter viljen til å prioritere en eldreomsorg i tråd med idealene. Andersson beskriver en sektor som sliter med stadig knappere ressurser. Framfor alt settes økonomien under press, noe utøverne daglig kjenner på kroppen. Hvor langt rekker viljen til omfordeling av felles ressurser? Hvilke grupper og hvilke behov skal prioriteres? Satt på spissen behandles eldre som et problem vi strengt tatt ikke har råd til å holde oss med. Kravene til å effektivisere arbeidskraften intensiveres stadig og de eldste må klare seg med mindre hjelp.

Velferdssamfunnets kompleksitet øker. En utviklingstendens er at vi beveger oss mot et tydeligere rettighetssamfunn. Brukerne har juridiske krav som velferdsstaten er pålagt å innfri. Dette innebærer en forskyvning av omsorgen fra et politisk og moralsk handlingsfelt til et juridisk definert felt. Personer som ikke får innfridd det de selv definerer som rettmessige krav, kan prøve sin sak for retten, og tallet på klagesaker øker hvert år. En rimelig hypotese er at enny rettighetsdiskurs også vil påvirkedet som skjer mellom folk i de sosiale møtene. Også nye styringssystemer med idéimport fra New Public Management tenkningen, og en usvikelig tro på marked, markedsløsninger og markedskonkurranse råder grunnen i alle vestlige velferdsregimer og skaper et spenningsfelt mellom marked, økonomi og rettigheter. Slike samfunnsendringer danner et bakteppe for Anderssons avhandling, og det er innenfor disse rammene de sosiale møtene som doktoranden analyserer, fant sted. Den kanskje viktigste or- ganisasjonsendringen det siste tiåret, var at bestiller-utførermodellen, inspirertav NPM-prinsippene, var gjennomførti hele kommunen. Hun intervjuet både bedømmerne, utførerne og de eldre selv, for å la alle stemmene komme til orde og hun redegjør grundig for utvalgsprosedyrer og problemer.

Hennes teoretisk utgangspunkt som drøftes i innledningskapitlene, var å diskutere dimensjonene tid, behov og kjønn og undersøke hvilke forestillinger som er vevd inn i alt som foregår. Én viktig forskningsoppgave ble å stille kritiske spørsmål til kriterier og fordelings- logikk når knappe og stadig knappere ressurser skal fordeles etter gjeldende rettferdighetsprinsipper. Å definere hva som er andres legitime behov og hvordan de skal dekkes innenfor tilgjengelige rammer, er selvsagt en maktrelasjon.

Mange strategier ble tatt i bruk for å møte det galopperende behovet for tjenester og regulere et nærmest ukontrollerbart kostnadsnivå. En strategi Andersson nevner, var å forandre litt på språket når situasjonen krevde det. Det å skifte navn fra servicehus til senior-bolig for eldre, ga automatisk store økonomiske gevinster, ganske enkelt fordi en senior-bolig ikke krever personal om natten. At personalutgiftene er tunge budsjettposter, vet de fleste. En annen strategi var å iverksette stadig nye omorganiseringer

i håp om ennå flere innsparinger. Ett

poeng jeg festet meg særlig ved, er at bedømmer- og utførerleddet anses som så atskilte funksjoner, at det ikke finnes møtepunkter mellom personene. Følgelig handler Anderssons avhandling mye om de møtene som ikke finner sted, og om virkninger av usynlige okg kommunikasjonsløse kommandolinjer.

Tidsdimensjonen er allestedsnærvæ- rende og derfor viktig å utforske, hevder Andersson, som mener at tid er blitt et forsømt tema i omsorgsforskningen. Tid konstituerer alltid en kontekst som angir omsorgens strukturelle vilkår, den er sosialt konstruert og knyttet til både posisjon og makt. Tiden er også kjønnet. Sett med bistandsbedømmernes øyne er imidlertid tid en irrelevant dimensjon og de benekter at tid i den hele tatt har betydning som beslutningsunderlag. Viktig derimot er å registrere og prioritere oppgavene på en riktig og rettferdig måte, siden behovene er umettelig og det er umulig å innfri alle ønsker innenfor eksisterende rammer. Det viktigste kriteriet på kvalitet etter bedømmernes oppfatning, er forutsigbarhet. Samtidig som personalet frikopler seg fra å reflektere over tiden, styrer tiden virksomheten, skriver Andersson. Tidsdimensjonen er verken enkel eller entydig, den er kompleks og ”gammel” og ”ny” tidsfastsetting har ulike implikasjoner. ”Usynlig tid gjør tiden synlig”, er en fin formulering som fanger mye av det usynlige kvinnearbeidet. Når oppgavene synliggjøres, forandres også den sammenhengen de inngår.

Behov er avhandlingens andre sentrale dimensjon. Hva skal telle som legitime behov i en sektor som nettopp kjennetegnes av store og umettelige behov? Behov er en sosial konstruksjon som varierer i tid og rom, behov er vanskelig å definere, de må forhandles og også de har kjønn. Enkeltindivider er bærere av behov, men behovsdekning handler også om politikk og fordeling, rettferdighet og moral, og hvor kjønnsperspektivet skjærer tvers igjennom. Tar bistandsbedømmerne hensyn til forskjeller mellom folk i alderdommen, mellom levde liv som har rommet høyst ulike livsvilkår og verdier? Er det en prioritert oppgave å jevne ut forskjeller? Kan det f.eks. defineres som et legitimt behov at eldre kvinner som har ”manglat lakan” hele sitt liv skal få hjelp fra det offentlige når kreftene svikter? Forventes kvinner å klare seg mer selv, mens menn som har fått sine behov for hjelp og omsorg ivaretatt hele livet fortsatt får hjelp, bare fordi de er uten trening og sosialt hjelpeløse? En griper seg i å tenke om det er mulig for en bistandsbedømmer etter en knapp times hjemmebesøk å avgjøre hva som er ”rimelige” behov, selv med et trenet blikk for hverdagens vanlige gjøremål. Selv mener de det. Svaret som forenkler behovstankegangen, ser ut til å være en standardisering av tjenestene. Hjelpen rettes inn mot å løse konkrete oppgaver og kroppslige behov på en ”kjønnsnøytral” måte, mens den samme prosessen sorterer vekk sosiale behov. Andersson får fram hvordan fordelings- logikkens grenser, implikasjoner og avveininger kontinuerlig settes på prøve, samtidig som tid og logikk ikke tematiseres.

Kjønn, tid og behov krysser når det gjelder brukerne. Omsorgsforskningen har også tendert mot å ta den kjønnete arbeidsdelingen for gitt og nøyd seg med å konstatere at hjemmetjenestene er en kvinnekodet arena og at kvinnekjønn betyr lavere verdsetting, hevder Andersson og viser til Marta Szebehely (2005). Denne avhandlingens eksplisitte ambisjon er å problematisere kjønnsdimensjonen i de sosiale møtene, noe som åpner for flere spennende innfallsvinkler. Andersson gjør mange interessante empiriske observasjoner, og kan fra sitt teoretiske ståsted iaktta hvordan kjønn skapes og gjenskapes kontinuerlig og også hvordan kjønn får mange og ulike betydninger. Det at eldreomsorgen nå rekrutterer noen flere menn, utfordrer stereotype kjønnskulturelle forestillinger om arbeidets karakter og egenart, men bidrar også til å gjenskape en kjønnet arbeidsdeling og nye kjønnshierarkier på denne arenaen. Menn får utilsiktetet større handlingsrom som også gjør at de relativt utvunget kan definere og utføre omsorgsarbeid på andre måter enn kvinner. Mannlig styrke ser ut til å gi økt status, og menn får et fortrinn som inngår i forhandlinger om kjønn, makt og utfoldelse. Et annet fint eksempel er betydningen av kjønn og kropp i ulike institusjonelle kontekster. En eldre kvinne sa at hun gjerne avstod fra å bli dusjet av en mannlig hjemmehjelper i sitt eget hjem, noe som neppe hadde vært et forhandlingstema i sykehuskontekst. Begrunnelsen var en omtanke for man- nen; han kunne bli beskjemmet over å se hennes gamle kropp. Mange slike små og tilsynelatende enkle hverdagsobservasjoner gir inntak til å forstå hvordan kjønn forhandles på ulike arenaer og hvordan det helt ureflektert rettes systematisk ulike forventninger til kvinner og menn, nesten uansett alder. Siden kvinners og menns alderdom blir forstått og fortolket på forskjellig måte, konstrueres bilder av kvinner som klarer seg selvog menn som hjelpeløse. Det at verken bistandsbedømmere eller omsorgsytere er ”kjønnsnøytrale” og ikke ser kjønnete fordelingsvirkninger, gjør at menn trolig får del av en mye større andel av de knappe ressursene.

Denne avhandlingens styrke er den gode og innsiktsfulle empirien og at den tar opp våre kulturelle og ikke-reflek-terte kjønnsforestillinger på en nyansert måte. Det åpner for nye spørsmål og erfaringer som i høy grad trenger å bli forskningsmessig belyst. Den kunnegitt opphav til mer langt dyptpløyende teoretiske analyser, særlig av kjønnsdimensjonen, som i mine øyne er den mest interessante og nyskapende. Men fordi den teoretiske forståelsen av kjønnsdimensjonen ikke er like sterkt utviklet og begrunnet, blir det også avhandlingens svakhet. Her ligger et stort potensial og en utfordring når det gjelder å utvikle akkurat denne dimensjo- nen videre. Det trengs.

Rannveig Dahle,dr. Philos, NOVA