The child welfare services are required by law to provide follow-up for parents when children are placed in residential or foster care. This article reports the results of interviews with eight mothers about how they experienced follow-up after out-of-home placement. The mothers found contact with the child welfare services to be difficult and they failed to express their feelings of grief and shame. They were afraid that the expression of their feelings would have a negative impact on their chances of regaining custody of their children. The mothers who had lost custody found it difficult to obtain any positive benefits from their contact with the child welfare services.

Keywords:

Child welfare

Out of home-placement Follow-up

Grief and shame

I artikkelen analyseres mødres opplevelse av oppfølging etter omsorgsovertakelse i lys av de følelsesmessige reaksjoner det å miste omsorgen for sitt barn innebærer. Et sentralt tema er hvordan sorg og skam vanskeliggjør det å ta imot oppfølging. Mødre opplever at sorgen over å miste omsorgen for sitt barn blir et ”ikke-tema” i kontakten med barnevernet. Datamaterialet bygger på intervju av mødre med barn under omsorg, og analysen har utgangspunkt i følgende problemstilling: Hvilken betydning har mødres opplevelse av å miste omsorgen for sitt barn for den oppfølgingen de får fra barnevernet etter at barnet er plassert?

Barnevernstjenestens oppfølgingsansvar til barn og foreldre etter omsorgsovertakelse er nedfelt i lov om barnevernstjenester § 4-16. Fra 01.01.06 ble oppfølgingsansvaret ytterligere presisert i lovverket, nettopp for å styrke oppfølgingen til foreldre: Barnevernstjenesten skal nøye følge utviklingen til de barn som det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse for, og likeledes utviklingen til deres foreldre. Barnevernstjenesten skal kort tid etter en omsorgsovertakelse kontakte foreldre med tilbud om veiledning og oppfølging. Dersom foreldre ønsker det, skal barnevernstjenesten som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser (Lov om barnevernstjenester).

Bakgrunnen for endringen finner vi blant annet i Befringutvalgets utredning (NOU:2000:12 Barnevernet i Norge), som understreker at barnevernstjenesten har et selvstendig ansvar for å hjelpe foreldre til å komme i en posisjon til at de igjen kan makte omsorgen for barnet. Befringutvalget viser til at foreldre ofte er den part som får minst hjelp i slike saker. I lovforarbeidene pekes det på at det må settes mer fokus på foreldrenes ressurser og på et mer systematisk oppfølgingsarbeid, samt nødvendig- heten av å innføre rutiner som sikrer at foreldre gis tilbud om veiledning og oppfølging kort tid etter plasseringen (Barne- og familiedepartementets forslag om endring av barnevernloven § 4-16).

Mangelfull forskning på foreldre med barn under offentlig omsorg

Egelund og Hestbæk (2003) viser til at det generelt er mangelfull forskning i forhold til foreldre som har barn under offentlig omsorg. Deres søk retter seg mot Norden og Storbritannia. Også studier fra USA peker i samme retning, der omsorgsovertakelse i hovedsak studeres ut fra barns og tjenesteyters synsvinkel. Foreldrenes perspektiv og erfaringer er i følge Alpert (2005) et ”missing element”. Forskning viser imidlertid at foreldre og barn kan få den hjelp de trenger forut for og under omsorgsovertakelsen, men at hjelpen avsluttes når barnet er plassert. Likeledes er oppfølging rettet mot tilbakeføring mangelfull (Egelund og Hestbæk, 2003, Zobbe, 1993). Høringsuttalelsene i forbindelse med forslaget om å presisere barnevernets oppfølgingsansvar, gir også en klar indikasjon på at oppfølgingen til foreldre etter omsorgsovertakelse er mangelfull.

52 av 53 høringsuttalelser understreker behovet for en bedre oppfølging til foreldrene. Høringsuttalelsene kommer både fra offentlige myndigheter, hjelpeapparat og brukerorganisasjoner.

Det empiriske materialet

Artikkelen bygger på en kvalitativ studie av 8 mødre med barn under offentlig omsorg. Seks av informantene ble rekruttert gjennom fylkesnemnda for sosiale saker1. Det ble i alt sendt ut 24 informasjonsskriv med forespørsel om deltakelse i studien, der utvalgskriteriet var at plasseringene skulle være etter lov om barnevernstjenester § 4-122, samt at plasseringen ikke skulle være lenger enn tre år tilbake i tid. For informanter rekruttert gjennom fylkesnemnda, var vedtak om omsorgsovertakelse fattet relativt nylig (dvs. under to år tilbake i tid). To av informantene tok selv kontakt for å være med i studien etter å ha hørt om prosjektet fra andre (informant/tjenesteapparat). For disse to var iverksettelsen av omsorgsovertakelsen noe lenger tilbake i tid. Alle informantene hadde et eller flere barn under offentlig omsorg på intervjutidspunktet, der barnet var plassert i fosterhjem i eller utenfor egen slekt eller på institusjon (til sammen 12 barn). Fem av barna var i alderen 4-7 år, to barn mellom 8 og 12 år og fem barn i alderen 13-16 år. Tre av mødrene var i etablerte parforhold (gift/samboende), men ingen med barnets biologiske far.

Informantene som deltok i studien, tok kontakt umiddelbart etter at de hadde mottatt forespørselen/hørt om prosjektet. De ga tydelig uttrykk for at tema oppfølging etter omsorgsovertakelse var viktig, - noe de også oppgav som hovedbegrunnelsen for at de ønsket å delta i studien. Det kan være ulike årsaker til at et mindretall svarte på henvendelsen. En viktig grunn kan være at det å snakke om omsorgsovertakelsen for mange vil være vanskelig, og at en ikke ønsker å utsette seg for den påkjenning det å la seg intervjue om sine erfaringer er. En annen forklaring kan ligge i at foreldre som mister omsorgen ofte har en mer ustabil livssituasjon enn andre. Det ligger her et usikkerhetsmoment i om de faktisk har mottatt forespørselen på den adressen som er registrert hos fylkesnemnda. Dette kan sees i sammenheng med at de mødrene som deltok i studien hadde en tilnærmet ordnet livssituasjon både med tanke på bolig og jobb/skole. Fem av informantene var i jobb og to var i en skole/utdanningssituasjon. En informant var uføretrygdet.

Datainnsamlingen foregikk fra november 2005 til og med februar 2006. Intervjuguide med aktuelle temaområder ble benyttet. Hvert intervju hadde en varighet på 1 œ - 2 timer, og det ble benyttet lydbåndopptak under intervjuene. Disse ble transkribert ut i full tekst. Problemstilling for studien var: Hvordan opplever mødre oppfølgingen etter en omsorgsovertakelse? Analysearbeidet hadde en induktiv tilnærming, der teori- genereringen er et resultat av hva som kom fram av empirien (Grønmo, 2004, Repstad, 1998 og Thagaard, 2003). Hvert enkelt intervju ble grundig gjennomgått, der sentrale aspekter ble trukket ut og deretter sammenlignet med øvrige intervju. Dataene ble

deretter sortert under følgende temaområder definert ut fra empirien:

  1. Opplevelsen av omsorgsovertakelsen,

  2. Oppfølging etter iverksettelse,

  3. Den første tiden etter,

  4. Å være mor uten barn,

  5. Hinder for oppfølging.

Studien har en hermeneutisk-fenomenologisk tilnærming, som tar utgangspunkt i mødres opplevelse og erfaring med omsorgsovertakelse (Ellingsen, 2006).

I kvalitative studier kan det være problematisk å generalisere, fordi utvalgets størrelse setter begrensninger for i hvilken grad en kan generalisere funnene til å gjelde alle innenfor samme kategori. I følge Schwandt (1997) er generalisering en måte å resonnere seg fra det observerte til det uobserverte, eller fra enkelttilfeller i den situasjonen som studeres til også å gjelde andre i samme situasjon. Innen den kvalitative forskningstradisjonen er det samtidig argumentert for viktigheten av å forstå det spesielle og det lokale, for deretter å se dette i en større sammenheng gjennom en form for analytisk generalisering (ibid). Artikkelen vil med bakgrunn i datamaterialet analysere hvordan mødrenes psykiske reaksjoner som følge av omsorgsovertakelsen får konse- kvenser for oppfølgingen etter at barnet er plassert under omsorg. Først presenteres den empiriske substansen, der mødrenes beskrivelser av det å miste omsorgen kommer fram, samt aspekter ved oppfølgingen. Mødrenes erfaringer settes deretter inn i en teoretisk forståelsesramme, for å gi en bedre forståelse av det å miste omsorgen for sitt barn og de utfordringer dette gir for oppfølging etter en omsorgsovertakelse.

Sorgen og skammen

I studien viser mødrene til den sorg som ligger i det å miste omsorgen for sitt barn, og at dette er en sorg som ikke kan deles med andre. En mor betegner sorgen hun opplever som ”en forbudt sorg”, der verken barnevernstjenesten eller nettverket forstår eller tar på alvor den sorg hun opplever. Sorgen kompliseres ved at mødrene kan oppleve skyld og dels også skam som følge av omsorgsovertakelsen. Opplevelsen av skyld blir mest uttalt av mødre som selv har bedt barnevernstjenesten om å ta over omsorgen for sitt barn. Mødrene beskriver hvordan de opplever å ha sviktet sitt barn, og gjennom det også å ha sviktet sine egne forventninger til det å være mor.

Mødre som har hatt et støttende nettverk trekker dette frem som betydningsfullt. For mødre som mister omsorgen for sitt barn er ikke dette en selvfølge, noe som gjør at de opplever å stå alene i sorgen. En mor som har sitt barn plassert i fosterhjem i egen slekt forteller hvordan hun derimot opplevde en forventning fra omgivelsene om å vise takknemlighet for at barnet fikk bo i fosterhjemmet. Det oppstår således et motsetningsforhold i hva mor faktisk føler og hvordan hun opplever en forventning til hva hun bør føle. En kan anta at disse konfliktene i sorgopplevelsen blir forsterket nettopp

ved familieplassering, fordi slekten kan komme i konflikt mellom det å gi positiv støtte til de familiemedlemmer som tar seg av barnet, og til mor som har mistet omsorgen for sitt barn.

Et annet aspekt ved sorgen er hvordan mødre opplever det skamfullt å miste omsorgen for sitt barn, der skamfølelsen også bidrar til å forsterke sorgen. Det at mødrene opplever det som skamfullt bidrar til at de skjuler ovenfor jobb, skole og venner at barnet er i omsorgstiltak gjennom barnevernet. I studien gjaldt dette spesielt for mødre som har barn plassert i fosterhjem, både i og utenfor familien og som ufrivillig mistet omsorgen for barnet. En mor uttrykte det slik:

For eksempel på jobben, der har jeg ikke sagt noe. For jeg… altså som mor.. så føler jeg… du føler jo at det finnes ikke noe verre enn, det finnes ikke noen større skam enn det å miste ungene sine […] Jeg klarer liksom ikke få de ordene ut av munnen, at nei, jeg har ikke ungene lenger. […] Nei, det er så flaut altså.

Tidsdimensjonen kan se ut til å spille en rolle i opplevelsen av skam, men dette kan også handle om at en over tid lærer seg å svare på måter som ikke avslører det skamfulle.

Nå klarer jeg på en måte å stå for det, uten at jeg føler at jeg må forklare og forklare alle ting liksom […] ”Ja, jeg har ei jente” […]”Nei, hun bor ikke her, hun bor hos broren min”. Så sier jeg ikke mer om det. Hadde det vært tidligere, kort tid etter, så hadde jeg gjerne ikke sagt at jeg hadde en unge i det hele tatt.

Det er spesielt mødre med rusproblem som forteller at de føler skam, men også andre mødre trekker fram en opplevelse av skam. Institusjonsplassering kan imidlertid se ut til å være mer legitimt å fortelle om til andre. Dette kan henge sammen med at barna som er på institusjon enten har en diagnose, eller at mor tror barnet har en diagnose. Begrunnelsen for omsorgsovertakelsen blir i større grad plassert utenfor mødrenes omsorgsevne, enn hva mødre som har barn i fosterhjem opplever. Det er viktig å po- engtere at det her er de eldste barna som er plassert i institusjon. Barnets alder kan ha en viktig betydning for hvor omgivelsene plasserer ”skylden” for omsorgsovertakelsen. En ungdom kan på grunn av sin alder bli tillagt et større ansvar for sin atferd, enn mindre barn der ansvaret for barnets situasjon i langt større grad tillegges foreldrene. Det skjer dermed en ansvarsforskyvning fra foreldrene til ungdommen selv, som en følge av vår forventning om at ansvar øker proporsjonalt med alder.

Oppfølgingen

Studien viser klart at de mødre som er enig i beslutningen om omsorgsovertakelse, opplever å få en bedre oppfølging fra barnevernet. Dette gjelder først og fremst i saker

der barnet har store atferdsvansker. Mødrene opplever faktisk at diagnostisering av barnet gjør det lettere å ha en positiv kontakt med barnevernet. Dette henger sammen med at mødrene gjennom diagnostiseringen av barnet ikke lenger opplever å bli sett på som en dårlig mor for sitt barn, verken av barnevernstjenesten eller omgivelsene. Det er imidlertid en entydig oppfatning blant mødre som ikke ønsker omsorgsovertakelsen at de ikke får eller har fått oppfølging. Disse mødrene har ikke mindre kontakt med barnevernet enn de mødrene som er mer tilfreds, men opplever at kontakten er mer fokusert mot samvær enn deres behov for hjelp i den situasjon eller tilstand de er i. ”Det virker ikke som de tenker… eller setter seg inn i hvor alvorlig det er for foreldrene” uttaler en av mødrene.

Selv om mødrene er opptatt av at barnevernets fokus først og fremst skal være rettet mot barnet, opplever de at dette fokuset gjør det vanskelig for barnevernet å gi oppfølging til foreldrene etter omsorgsovertakelsen:

De har jo fokus på ungene, og det jo det viktigste. Men for at familien skal bli hel igjen, så mener jeg at de kunne ha gjort litt mer for foreldrene og, og ikke bare overlatt de helt til seg selv etterpå …

En annen mor uttrykker det slik:

Selvfølgelig skal de ha barnet i fokus, men det barnevernet skulle hatt var et team, ikke den saksbehandleren jeg har eller den som er det for ungene. De skulle hatt et team som sto parat, der en fikk oppfølging minst en gang i uken de første månedene.

Mødrene opplever behovet for oppfølging sterkest den første tiden etter omsorgsovertakelsen, samtidig som de opplever det vanskelig å ta i mot hjelp fra barnevernstjenesten. Flere av mødrene trekker fram at de er redde for at barnevernet skal få inntrykk av at de takler situasjonen dårlig, og at dette skal få betydning for den videre saken. Det blir derfor viktig for mødrene å vise ovenfor barnevernet at de mestrer situasjonen og at de fremstår som ”sterke” mødre. Dette gjør at mødrene ikke tør uttrykke sine behov for oppfølging ovenfor barnevernstjenesten, som blant annet uttrykkes av denne moren:

Jeg var veldig redd for å være helt ærlig med de, for uansett hva jeg sa, så ble det snudd på liksom […] For du må jo tenke igjennom hva du sier.

I henhold til presiseringen av barnevernets oppfølgingsansvar, skal barnevernstjenesten gi tilbud om hjelp og oppfølging kort tid etter omsorgsovertakelsen. Mødrene peker imidlertid på at selv om de får tilbud om hjelp, så er det vanskelig å ta imot hjelp fra den instansen som har tatt fra dem omsorgen for deres barn, slik denne moren

uttrykker det:

Jeg tror at når ting skjer så inderlig mot ens vilje, så er det vanskelig å ta i mot hjelp. Første trinn er vel kanskje å innfinne seg med situasjonen, og kanskje få hjelp til det.

Det er ikke bare ovenfor barnevernstjenesten at mødrene ønsker å fremstå som psykisk sterke, men også ovenfor sine omgivelser er flere av mødrene opptatt av å ikke røpe at de har mistet omsorgen for sitt barn. Dette fordi de er redde for å bli stemplet som en dårlig mor og miste anerkjennelse på andre livsområder. Dette gjør at de ikke kan tillate seg å bryte sammen nettopp fordi det vil røpe at de har mistet omsorgen for sitt barn.

Hvordan forstå mødrenes skyld og skam?

Mødrene opplever det å miste omsorgen traumatisk, der traume blir forsterket av en opplevelse av skyld og skam. Frønes (2001) betegner skyld som selvfordømmelse som følge av brudd på moralske forestillinger. Det ligger et moralsk ansvar i det å bli foreldre, som i stor grad handler om at du skal ivareta barnet fram mot voksenalder. Det å føle at en som mor har brutt med en så grunnleggende forpliktelse, kan bidra til en sterk skyldfølelse. Det at mødre som selv ber barnevernet om å ta over omsorgen sterkest uttrykker en skyldfølelse, handler først og fremst om at de ikke kan klandre barnevernet for omsorgsovertakelsen. De klandrer seg selv for ikke å mestre morsrollen. Distinksjonen mellom skyld og skam kan likevel sees i en sammenheng, ettersom skam også kan handle om brudd på moralske forestillinger eller forpliktelser. Opplevelsen av skam blir likevel tydeligst uttrykt hos mødre som ufrivillig mister omsorgen for sitt barn.

For å bedre kunne forstå den skamfølelsen mødrene opplever, kan begreper utviklet av den franske sosiologien Bourdieu (1939-2002) være til hjelp. Bourdieu utviklet et begrepsapparat for å forstå samfunn og ulike sosiale felt. Bourdieu var opptatt av å forstå mennesket som aktivt handlende, men samtidig bundet av et mulighetsrom (Marthinsen, 2003). Slik Hovland (2006) forstår Bourdieu, vil mennesket være med å skape sitt mulighetsrom blant annet gjennom sin forståelse av hva som gir anerkjennelse. Et av de mest kjente begrepene Bourdieu utviklet er symbolsk kapital, der den posisjon en oppnår innenfor det sosiale rom vil avhenge av hva det aktuelle miljøet anser som verdifull symbolsk kapital. Det kan da oppstå en symbolsk kamp for å oppnå ønsket posisjon (Bourdieu, 1994). Det å inneha de riktige verdiene, altså gruppens verdier, kan være en form for sosial kapital. Marthinsen (op.cit) har videreutviklet Bourdieu sitt begrepsapparat ved å introdusere begrepet symbolske byrder, der symbolske byrder betegner negativ symbolsk kapital, som fører til fordømmelse og ikke til ære. Mødre som mister omsorgen for sitt barn opplever å miste verdifull symbolsk kapital, og de kan oppleve å bli en symbolsk byrde for sitt sosiale nettverk.

Skam kan forståes på flere måter. Ut fra en psykologisk synsvinkel kan en si at skam oppstår fordi en har brutt med sine egoidealer (Roness, 1993). Slik sett kan skamfø- lelsen mødrene opplever være et uttrykk for at en har sviktet sine egne forventninger og idealer til det å være mor og kan således sees i forhold til den skyldfølelsen noen av mødrene beskriver. I følge Skårderud (2001) handler skam om å bli avslørt som en annen enn den man vil være, og frykten for denne skammen blir definert som en skjult skam. Frykten for å bli avslørt av andre, gjør at skammen også må forståes relasjonelt. Den relasjonelle betydningen ligger i at skam handler om å bli kategorisert av andre og dermed blir skammen noe som påføres av andre (Frønes, 2001). Kulturelle oppfatninger gir en pekepinn på hva mødre bør føle ovenfor barnet, og der de sosiale forvent- ningene er at mødre skal ta seg av sitt barn (Holtan, 2002). Det å se på skammen som noe som er påført av andre, kan lett relateres til at samfunnet eller omgivelsene gjør omsorgsovertakelsen til en symbolsk byrde, der mor har brutt med normene for godt moderskap. Skammen kan sees på som et resultat av hvordan mor opplever eller tolker hva omgivelsene mener hun bør føle, uten at dette nødvendigvis uttrykkes ovenfor mor. Det relasjonelle aspektet kan innebefatte at en betrakter seg selv som en symbolsk byrde og av den grunn opplever skam. Dette kan oppstå selv om ikke nødvendigvis samfunnet eller omgivelsene kjenner til omsorgsovertakelsen.

Skam i sosiologisk og psykologisk forstand kan ikke stå uavhengig eller upåvirket av hverandre. Hos mødrene ligger det mer en frykt for å bli påført skam i sosiologisk forstand og en selvtilført skam i psykologisk forstand. Mødrene har en frykt for å dømmes av andre som en dårlig mor, som en som har mislykkes i de normer og forventninger som ligger til morsrollen. Dette holder dem tilbake fra å ”røpe” omsorgsovertakelsen for sine omgivelser. Det at mødre som har et rusproblem sterkest uttrykker skamfølelsen kan handle om at omsorgsovertakelsen lettere kan relateres til mødrenes brudd med samfunnets og egne normer for godt moderskap ”– en god mor skal ikke ruse seg”.

Samfunnets og mødrenes normer for hva som er godt moderskap trenger ikke å være motstridende. Jeg vil hevde at det nettopp er mødrenes identifisering med samfunnets normer for moderskapet som gjør at de opplever skam, eller en frykt for å bli avslørt eller kategorisert som ”dårlig mor”. Dette kan også forklare hvorfor mødre som har barn på institusjon ikke opplever skam i samme grad, fordi normene til moderskapet ikke trenger å være brutt. Plasseringen kan da tillegges andre årsaksforklaringer enn mors omsorgsevne. Disse mødrene gir uttrykk for en større åpenhet til omgivelsene om at deres barn er på institusjon. Selv om de kan beskrive en skyldfølelse der de klandrer seg selv, gir de ikke uttrykk for at de har en skamfølelse. Mødrenes erfaring med å håndtere ”vanskelig” ungdom kan også bli oppfattet som en ressurs hos mor, og dermed bli betraktet som en symbolsk kapital.

Forholdet mellom åpenhet og normer for moderskap kan illustreres med følgende figur:

”Spillet” som utspilles mellom mor og barnevern

Mødrene utvikler ulike strategier i sin håndtering av omsorgsovertakelsen, blant annet gjennom hvordan de skiller mellom det som uttrykkes ovenfor barnevernstjenesten og på andre arenaer. Dette skillet mellom hva man viser utad og hvordan man egentlig har det, er noe av det sosiologen Goffman analyserer i klassikeren The presentation of self in everyday life (1959). Goffman benytter seg av teaterverden som metafor for hvordan mennesker samhandler i det daglige liv, og har således en dramaturgisk tilnærming i sine studier av den hverdagslige mellommenneskelige interaksjonen. Det er for mødrene viktig å vise utad at de mestrer situasjonen, og de går således inn i en rolle der underteksten i kontakten med barnevernet er at de ikke har behov for oppfølging. Goffman skiller mellom uttrykk og inntrykk, der uttrykket har som hensikt å gi den andre et inntrykk av seg selv. Goffman er opptatt av det uttrykket man avgir omfatter noe mer enn det som direkte uttales, og som både kan være bevisst og ubevisst (Goffman, 1959/1992). Det handler om hvordan vi agerer for å ikke miste ansikt og for å beholde vår ære. Spesielt de mødrene som ikke ønsket omsorgsovertakelsen opplever at deres integritet som mor er truet, og at de dermed står i fare for å miste ansikt, både ovenfor barnevernet og ovenfor sine omgivelser. For å redusere ansiktstapet blir det derfor viktig å fremstå utad som en sterk person med sterk nok rygg til å bære den situasjonen de er i. Uttrykket blir således at mødrene ikke trenger hjelp og støtte fordi de ikke ønsker at barnevernstjenesten og andre skal få inntrykk av at de ikke mestrer situasjonen. En studie gjennomført av Lichtwarck og Clifford (1996) viser at barnevernet

har manglende empati med foreldre i vanskelige saker. Dette kan sees i sammenheng med at det skjer et dynamisk spill i relasjonen mellom barnevernet og mor. Goffman fremhever i sin teori at også den andre går inn på scenen og opprettholder spillet. På den måten vil en kunne risikere at mor sitt spill om å fremstå som sterk blir møtt med manglende oppfølging og empati som en del av dramaet som utspiller seg frontstage. Hva som skjer bak scenen, for å bruke Goffman sin metafor, kan være noe annet både for mor og for barnevernstjenesten. Flere av mødrene beskriver hvordan de opplevde å ”bryte sammen” etter at omsorgen ble tatt og at dette skjer når ingen andre er tilstede, noe som viser hvordan mors reaksjon utspiller seg ulikt ”på scenen” og ”bak scenen”.

Presiseringen som nå ligger i lovverket, vil ikke nødvendigvis gjøre det lettere for foreldre å ta i mot oppfølgingen som blir tilbudt – fordi det å vise styrke blir svært viktig for mødrene og innehar en viktig funksjon: De er redde for at de vil komplisere saken og deres mulighet til å få barnet tilbake, hvis de viser ovenfor barnevernstjenesten at de trenger hjelp etter omsorgsovertakelsen.

Selv om mødrene kan ha i seg mye sinne og frustrasjon overfor barnevernet, har de også et reflektert syn på sin egen rolle i det spillet de går inn i, ikke minst i forhold til hvordan de opplever det vanskelig å ta imot hjelp fra barnevernstjenesten. Nyere teorier om styrkeperspektiv og resiliens, som viser til menneskets evne til å tilpasse seg en vanskelig livssituasjon, har fått en stadig viktigere plass innen sosialt arbeid (Saleebey, 1999). Gjennom sin måte å agere på, viser mødrene også en evne til å mestre en vanskelig livssituasjon, nettopp ved å gå inn i dette spillet som Goffman viser til. Mødrene viser at de har et klart skille mellom det å utad fremstå som sterke, og der følelsesmessige reaksjoner som kan avsløre svakhet først kommer til uttrykk backstage, der publikum ikke har adgang.

Måten mødrene skiller mellom hva de uttrykker ”frontstage” og ”backstage”, kan forståes som en viktig og nødvendig mestringsstrategi. - En strategi som kan handle om å ikke miste ansikt eller masken. Det å opprettholde de roller mødrene har på ulike arenaer, det være seg på skole eller i arbeidsliv, vil være viktig for ikke å skape kaos i roller og for at de ikke skal oppleve å bli utstøtt på andre livsarenaer. Det handler om å opprettholde en struktur i hverdagen, som hjelper mødrene i å fungere på ulike arenaer i livet uten å tape anerkjennelse. Ovenfor barnevernstjenesten handler dette spillet først og fremst om at mødrene er redd for at deres ”svakhet” skal bli brukt mot dem i neste runde. Problemet oppstår likevel når dette skillet i måten en opptrer på front- og backstage hindrer mødrene i å få den oppfølgingen de ønsker eller opplever et behov i forhold til.

Viktig å ha fokus på foreldre med barn under omsorg

Undersøkelser viser at det vies stor oppmerksomhet på foreldre og deres situasjon i saker der det er spørsmål om omsorgsovertakelse (Backe-Hansen, 2001). Likevel ser fokuset mot foreldrene ut til å bli sterkt redusert etter omsorgsovertakelsen. Lichtwarck

og Clifford (1996) fant i sin studie at sosialarbeidere kan oppleve det vanskelig å gripe fatt i hva saken gjelder. Det at mødrene på den ene siden opplever at barnevernet ikke forstår eller tar på alvor den sorg de opplever, og på den andre siden dekker over behovene for oppfølging i forhold den psykiske påkjenning omsorgsovertakelse innebærer, gjør det vanskelig for barnevernet å få tak i mødrenes behov for oppfølging. Likevel vil barnevernsarbeideren inneha en viktig rolle ovenfor mor, ikke minst fordi barnevernet utgjør et viktig bindeledd mellom mor og barn. Bengt Börjeson påpekte i en artikkel fra 1981 viktigheten av å gå inn i relasjonen med foreldre etter omsorgsovertakelsen: ”Man har möjlighet att påbörja ett samarbete som kan göra omhändertagandet till en långt mindre riskabel åtgärd för både barnet och föreldern. Man har också en möjlighet att kunna arbeta med de svårligheter som föreldern kämpar med – de problem som ofta var direkt avgörande för att barnet blev omhändertaget”. (Börjeson, 1981). En god oppfølging fordrer da klarhet i hva det skal gis oppfølging på, som blant annet innebærer tydelighet i hva som er begrunnelsen for omsorgsvedtaket. Samtidig som det er det viktig å ha fokus rettet mot de psykiske sidene ved det å miste omsorgen for sitt barn.

Avsluttende refleksjoner

Studien viser klart at det er behov for å rette søkelys på hva som er innholdet i den oppfølging som gis til foreldre etter omsorgsovertakelse, samtidig som det er en utfordring å få tak i hva foreldre trenger når behovene ikke uttrykkes. Det ligger en am- bivalens i mødrenes ønske om bedre oppfølging, som de på den ene siden etterlyser – spesielt den første tiden etter plasseringen. Samtidig opplever de det vanskelig å ta i mot hjelp. Barnevernets oppfølgingsansvar ligger i et spenningsfelt mellom hjelp og kontroll. Dette får ikke minst betydning for hvordan mødre opplever oppfølgingen, der kontrollaspektet hindrer mødrene i å vise ovenfor barnevernet at de har det vanskelig. Barnevernet kan vanskelig komme utenom et kritisk blikk på foreldre, ettersom et aspekt ved oppfølgingen er at barnevernet løpende skal vurdere foreldrenes omsorgsevne. Barnevernets kritiske blikk må sees i sammenheng med at oppfølging også handler om å hjelpe foreldre til igjen å makte omsorgen for barnet. Det at barnevernet ikke kan legge bort det ”kritiske blikket”, utgjør likevel klart en utfordring i det å møte mødrene i forhold til den sorg de opplever. Selv om barnevernet som en del av oppfølgingen kan henvise til andre hjelpeinstanser, er mødrene helt klart opptatt av den oppfølging de får fra barnevernet. Så lenge barnet er under omsorg, vil barnevernet uansett utgjøre et viktig bindeledd mellom mor og barn.

Ut fra det mødrene forteller fremstår deres opplevelse av sorg, skyld og skam som sentrale, men forsømte behov i oppfølgingen. Studien viser at det er viktig og nødvendig at sorgarbeid blir en sentral del av den oppfølging som gis til foreldre. Barnevernstjenesten er forpliktet til å utarbeide rutiner som sikrer god og helhetlig oppfølging, og der det helhetlige også må innebefatte den psykiske siden ved det å miste omsorgen for sitt barn. Mødrene peker på at dagens ”oppfølging” i stor grad handler om samvær,

– men at dette ikke blir sett på som oppfølging. For å kunne gi god oppfølging blir det derfor viktig at den retter seg mot foreldrenes opplevde behov. Da blir det også viktig at oppfølgingen retter seg mot deres opplevelse av skyld og skam, - og ikke minst den sorg de har over å ha mistet omsorgen for sitt barn.

Endnotes

1 Fylkesnemnda er behandlende instans for tvangssaker i barnevernet, og avgjør blant annet plasseringer etter Lov om barnevernstjenester § 4-12

2 Lov om barnevernstjenester § 4-12 omhandler vedtak om å overta omsorgen for et barn, der dette er nødvendig ut fra den situasjonen barnet befinner seg i. Vedtak etter § 4-12 kan bare fattes dersom det ikke kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved frivillige hjelpetiltak. Vedtak etter denne paragraf fattes av fylkesnemnda.

Referanser

Alpert, Lily T. (2005) Research review: Parents service experience – a missing element in research on foster care outcomes. USA, Child and Family Social Work, 2005, 10, pp 361-366. Blackwell Publishing Ltd.

Backe-Hansen, Elisabeth (2001) Rettferdiggjøring av omsorgsovertakelse. En

beslutningsteoretisk analyse av barnevernstjenesten, argumentasjon i en serie typiske saker om små barn. Oslo, Nova-rapport nr. 2/2001

Barne- og familiedepartementet: Forslag om endring av barnevernloven § 4-16 for å presisere barnevernets ansvar for oppfølging av foreldre etter omsorgsovertakelse. http://odin.no/bld/norsk/dok/hoeringsnotater/004021-090020/hov003-bu.html

Bourdieu, Pierre (1994) Centrale tekster inden for sociologi og kulturteori. København, Akademisk forlag

Börjeson, Bengt (1981) Om den sociala barnom- sorgen – utväger ur ett dilemma. Nordisk sosialt arbeid, nr. 4/1981.

Egelund, Tine og Hestbæk, Dorthe (2003) Anbringelse af børn og unge udenfor hjemmet – en forskningsoversikt. København, Socialforskningsinstituttet 03:04

Ellingsen, Ingunn T. (2006) Mor uten barn – oppfølging etter omsorgsovertakelse.

Masteroppgave, Høgskolen i Bodø.

Frønes, Ivar (2001) Skam, skyld og ære i det moderne. I: Wyller, Trygve (2001): Skam –

Perspektiver på skam, ære og skamløshet i det moderne. Bergen, Fagbokforlaget

Goffman, Erwing (1959) The presentation of Self in Everyday life. New York, Doubleday

Goffman, Erwing (1959/1992) Vårt rollespill til daglig – en studie i hverdagslivets dramatikk (oversatt av Kari og Kjell Risvik). Oslo, Pax forlag

Grønmo, Sigmund (2004) Samfunnsvitenskapelige metoder. Bergen, Fagbokforlaget

Holtan, Amy (2002) Barndom i fosterhjem i egen slekt. Avhandling for graden Doctor Rerum

Politcarum, Institutt for sosiologi, Den samfunns- vitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø.

Hovland, Wenche (2005) Slik ungdommen ser det – Et innblikk i de unges forståelse av fattigdom og rikdom I: Marthinsen, Røe og Hovland (2006): Ungdom – ”rik” og ”fattig”. Sluttrapport. NTNU-rapportserie for sosialt arbeid og helsevitenskap, nr. 60

Lichtwarck, Willy og Clifford, Graham (1996) Samarbeid i barnevernet – ideologi, endring og konflikt. Oslo, Tano

Lov om barnevernstjenester (Barnevernloven) av 17. juni 1992, nr. 100

Marthinsen, Edgar (2003) Sosialt arbeid og symbolsk kapital i et senmoderne barnevern.

Barnevernets utviklingssenter i Midt-Norge, rapport nr. 9

NOU:2000:12 Barnevernet i Norge

Repstad, Pål (1998) Mellom nærhet og distanse – Kvalitative metoder i samfunnsfag. Oslo, Universitetsforlaget

Roness, Atle (1993) Tap og sorg – De ulike faser i sorgarbeidet, I: Weiseth, Lars og Mehlum, Lars (1993/2001): Mennesker Traumer og Kriser. Oslo, Universitetsforlaget

Saleebey, Dennis (1999) The Strenghts perspective: Prinsciples and Practices, I: Compton and Gallaway: Social Work Processes. California, Brooks Cole Company

Schwandt, Thomas A. (1997) Qualitative inquiry. A Dictionary of Terms. California: SAGE Publications, Inc.

Skårderud, Finn (2001) Tapte ansikter I: Wyller, Trygve (2001): Skam – Perspektiver på

skam, ære og skamløshet i det moderne. Bergen, Fagbokforlaget

Thagaard, Tove (2003) Systematikk og innlevelse. En innføring i kvalitativ metode

Zobbe, Karen (1993) Anbringelse af børn og unge – hva kan vi lære af familierne selv?

København, Akademisk forlag

Summaries

Að missa forsjá barns síns

Í barnaverndarstarfi ber skylda til samkvæmt lögum að láta í té eftirfylgd fyrir foreldra, þegar börn þeirra eru vistuð til dvalar utan heimilis eða komið fyrir í fóstri. Þessi grein skýrir frá niðurstöðum viðtala við átta mæður varðandi reynslu þeirra af eftirfylgd, þegar börn þeirra hafa verið vistuð utan heimilis. Mæðrunum fannst samskiptin við barnaverndina erfið, en þær létu ekki sorgartilfinningar sínar og skömmustu í ljós í samskiptunum við barnaverndina. Mæðurnar voru hræddar um, að ef þær sýndu tilfinningar sínar, þá mundi það hafa slæm áhrif á möguleika þeirra að fá aftur forsjá barna sinna. Mæðrunum sem misst höfðu forsjá fannst erfitt að hafa einhvern hag af samskiptunum við barnavernd.

Lapsensa huoltajuuden menettäminen

Laki vaatii, että lastensuojelupalvelujen tulee tarjota jatko- ja seurantapalveluja sijaishuoltoon joutuneiden lasten vanhemmille huostaanoton jälkeen. Tämä artikkeli pohjautuu kahdeksan äidin haastatteluun, joissa kyseltiin heidän kokemuksiaan huostaanoton jälkeisistä jatko- ja seurantapalveluista. Äidit kokivat kontaktin perhepalvelujen työntekijöihin vaikeana, eivätkä he ilmaisseet surun ja häpeän tuntemuksiaan seurantatapaami- sen aikana. Äidit pelkäsivät, että tunteiden paljastamisella voisi olla kielteisiä vaikutuksia heidän mahdollisuuteensa saada lapsensa takaisin. Äidit, jotka olivat menettäneet huoltajuusoikeu- tensa lapsiinsa, eivät kokeneet saaneensa juurikaan mitään hyötyä kontaktista lastensuojelupalveluihin.