Denne første delen av dette nummeret fokuserer på barn og barnevern, med vekt på brukerperspektivet i lys av både forskning og praksis.

I Carolina Överliens artikkel Barn som upplever pappas våld mot mamma - vad säger forskningen? redegjør hun for en litteraturstudie som gjennomgår mer enn 100 artikler og bøker om barn som opplever en forelders vold mot den andre, som er blitt publisert vitenskapelig de siste 10 årene. Her trekker hun blant annet fram at denne forskningen hovedsakelig har handlet om barn. Det vil si at forskningen har fokusert på et voksenperspektiv, og hvor barnet således mangler en subjektstatus.

Også Astrid Strandbu, i sin artikkel Barns deltakelse og støttepersonens rolle i familieråd, har fokus på barns deltakelse og status, her ved bruk av familieråd. Dette er en beslutningsmodell som anvendes i barnevernssaker. Hun redegjør for hvorfor det er nødvendig at familierådsmodellen utvikles videre med fokus på barns deltakelse og støttepersonens rolle.

Mens Ingunn T. Ellingsens artikkel Å miste omsorgen for sitt barn har fokus på foreldrenes rolle når deres barn er kommet under offentlig omsorg. Hun fokuserer på

mødres opplevelse av oppfølging etter omsorgsovertakelser, og viktigheten av å sette søkelys på foreldrenes ressurser, og med større grad av oppfølging og støtte av foreldrene i etterkant.

Artiklene viser til at brukerne, og ikke minst barn i seg selv, har fått nye roller i samfunnet. Det er viktig at de er selvstendige aktører, som medspillere og informanter. En ser dermed på mennesker som selvstendige borgere, hvor brukerne blir forstått som subjekt med rett til deltakelse og det å bli hørt. Det handler om grenseoppgangene for medvirkning, som igjen handler om at en i velferdssamfunnet innehar ulike roller. En har roller som kunder, klienter, brukere og borgere. Som borgere har en rettigheter, men også plikter. Mens som brukere har en rett til medvirkning og har rettigheter i forhold til tjenester og ytelser (Eriksen 2001).

Brukermedvirkning handler ikke minst om verdighet, som jo er en grunnleggende verdi i alt profesjonelt hjelpearbeid. Dette med basis i prinsippet om menneskets ibo- ende verdighet, hvor det følger at alle mennesker har verd og krav på respekt for sin integritet, sin selvrealisering og sin autonomi (Hansen m.fl. 2005).

Også i sosialt arbeid står dette sentralt, hvor International Federation of Social Workers i sin definisjon av faget og sosialarbeidernes arbeidsoppgaver fremhever menneskerettighetsprinsipper og prinsipper om sosial rettferdighet som fundamentalt i sosialt arbeid (IFSW 2004).

Sosialt arbeids forståelsesramme bygger nettopp på den verdi at mennesket er unikt, og hvor det formes gjennom sine relasjoner til de nærmeste og den situasjon det befinner seg i. Og ved sin endring av sosiale problemer er det særlig den frigjørende prosessen hos klienten sosialarbeiderne skal få til (Levin 2004).

En kan derfor si at profesjonen og faget er verdibasert, hvor således verdipolitiske aspekter står sentralt også når en definerer sosialt arbeid som kunnskap (Røysum 2006). I dette står altså brukermedvirkning sentralt, ved å fokusere, og ikke minst praktisere, brukernes rett og anledning til å medvirke. Dessverre fungerer ikke dette alltid i praksis. FNs barnekonvensjon (1989) har beskrevet tre nivåer som igjen viser til ulike grader av og former for brukermedvirkning, uavhengig av situasjon eller faser. Den første er 1) meningsdannelse, hvor brukeren har rett til å bli informert slik at vedkommende kan gjøre seg opp en mening om saken, så 2) hvor brukeren får anledning til å uttrykke egne meninger og synspunkter, og til slutt 3) hvor disse synspunktene skal vektlegges, hvor en altså tar hensyn til brukerens synspunkter når en utformer og gjennomfører et tiltak (Hansen m.fl. 2005). De første to nivåene kan en si handler om medvirkning, mens nivå tre også handler om medbestemmelse.

Ingunn T. Ellingsens artikkel fokuserer på foreldrenes rolle når deres barn er kommet under offentlig omsorg. Her vil kanskje ikke foreldrene mene at de har opplevd høy grad av medbestemmelse. Det interessante er likevel at de mødre som i studien er enige i beslutningen om omsorgsovertakelse, opplever å få en bedre oppfølging fra barnevernet. Hovedsaklig gjelder dette i saker der barnet har store atferdsvansker, og

hvor de gjennom diagnostiseringen av barnet ikke lenger opplever å bli sett på som en dårlig mor. Men uavhengig av hvilken bakgrunn som ligger bak omsorgsovertakelsen, så opplever mødrene i studien at barnevernets fokus først og fremst er rettet mot barnet, et fokus de sier seg enige i, men hvor de kritiserer barnevernet for ikke samtidig å ha fokus på foreldrene. Øvrelids artikkel om at vi ofte innehar et voksenperspektiv, kontrà et barneperspektiv, viser dermed her en noe annen vinkel.

Mens Astrid Strandbu i sin artikkel nettopp fokuserer på viktigheten av at hele barnets nettverk gjennom familieråd får muligheter til å diskutere seg fram til løsninger, og da uten at offentlige personer er til stede. En koordinator hjelper foreldrene til å planlegge og å gjennomføre familierådet, samt at det rekrutteres en støtteperson til barnet fra barnets eget nettverk. Det sentrale med bruk av støtteperson, og dennes rolle til å hjelpe barnet, er å identifisere og bringe fram barnets meninger i familierådets beslutningsprosess. Strandbu viser til at barns posisjon og deltakelse ikke ble diskutert da familierådsmodellen ble utviklet. Hun viser til hvordan barnets meningsdanning og mulighet til å presentere egne meninger må stå sentralt i arbeidet med barnet som deltaker i familierådet. Hun konkluderer med at familierådsmodellen er nødvendig å utvikles videre med fokus nettopp på barnets deltakelse og støttepersonens rolle. Barneperspektivet bør derfor løftes opp og systematiseres. Noe som altså er i tråd med synet om at barnet er aktivt i kraft av seg selv, hvor det kompetente barnet er blitt et viktig begrep. Det gjenspeiles også ved at barns rettigheter er blitt styrket, hvor blant annet FNs barnekonvensjon understreker barn som autonome og kompetente personer (Sandbæk 2002).

Dermed er det å forstå barnet utelukkende ut fra et psykologisk perspektiv blitt utvidet til en mer tverrfaglig forståelse. Blant annet viser selvstendighetsrettigheter til barnet som rettssubjekt. Her anerkjennes barnets faktiske autonomi og barnets muligheter til å oppnå denne. Sentrale begreper også her er det kompetente barnet og ikke minst barn som medborger. Barnet har altså med dette medbestemmelse og rettigheter som selvstendige individer (Gjertsen 2007).

Dette fordrer at fagfolkene og barnevernets saksbehandlere innehar relevant fagkunnskap. Det er også nødvendig med kontinuerlige faglige oppdateringer med vekt på aktuelle nye funn og erfaringer. I den forbindelse er forskning viktig. Og det pågår betydelig forskning innenfor nordisk barnevern. Det skjer både praktisk utprøving av metoder og tiltak, og systematisk akkumulering av kunnskap og teoriutvikling (Grinde og Bunkholdt 2004).

I den forbindelse er det sentralt å trekke fram at Carolina Överlien i sin artikkel drøfter bildet av at anglo-amerikansk forskning veldig ofte er kvantitativ og repre- senteres som voksenorientert, mens nordisk forskning hovedsakelig er kvalitativ og betegnes å inneha et barneperspektiv. Hun tar spesielt opp forskning rettet mot barn som opplever en forelders vold mot den andre. Överlien skriver at forskningen i stor grad tar utgangspunkt i barn som en homogen gruppe, hvor blant annet spørsmål som

berører kjønn og etnisitet sjelden belyses. Således er vi tilbake til hvilket perspektiv en som forsker, men også som profesjonell sosialarbeider, skal ha på barn: Et voksenperspektiv eller det å forstå barnet som subjekt, ved å bestrebe seg på å forstå barnet ut fra et individuelt barneperspektiv?

Brukerperspektivene må altså fortløpende diskuteres, fokuseres og forskes på, og ikke minst praktiseres, - innenfor sosialt arbeid. De neste tre artiklene vil på hver sin måte gi relevante innspill til dette temaet.

Referanser

Eriksen, Erik Oddvar (2001) Demokratiets sorte hull. Om spenningen mellom fag og politikk i velferdsstaten. Oslo: Abstrakt forlag.

FNs konvensjon om barns rettigheter (1989), http://www.fn.no/fn_avtaler/barnerettigheter/ fns_konvensjon_om_barnets_rettigheter

Gjertsen, Per-Åge (2007) Samarbeid med barn, familie og nettverk, i: Gjertsen, Per-Åge (red) Forebyggende barnevern. Samarbeid for barnets beste, Bergen: Fagbokforlaget.

Grinde, Turid Vogt og Vigdis Bunkholdt (2004) Nordisk barnevern: Oppsummering og refleksjoner, i: Grinde, Turid Vogt (red) Nordisk barnevern. Terskelen for barneverntiltak og beslutningsprosessen ved bruk av tvang. NOVA Rapport 18.

Hansen, Helene, Kristin Humerfelt, Alice Kjellevold og Elisabeth Willumsen (2005) Brukermedvirkning: retorikk eller realisme, i: Willumsen, Elisabeth (red) Brukernes medvirkning! Kvalitet og legitimitet i velferdstje- nestene. Oslo: Universitetsforlaget.

IFSW (2004) International Federation of Social Workers, http://www.ifsw.org/en/p38000410. html

Levin, Irene (2004) Hva er sosialt arbeid, Oslo: Universitetsforlaget.

Røysum, Anita (2006) Sosialt arbeid som kunnskap, i: Røysum, Anita (red) Sosialt arbeid. Refleksjoner om kunnskap og praksis. Fellesorga- nisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO).

Sandbæk, Mona (2002) Barn og foreldre som sosiale aktører i møte med hjelpetjenester. NOVA Rapport 14.