For more than four decades Lawrence Kohlberg’s cognitive-developmental theory has been a source of inspiration for social workers engaged in helping adolescents with behavioural problems, including juvenile delinquents. Through his work Kohlberg has managed to combine psychological evidence, philosophical argument and social educational practice in an impressive way. Today several social workers learn the theory by studying the ART-program. For anyone wishing to employ Kohlberg’s theory it is advisable to become acquainted with some of the many controversies the theory has aroused. In addition to a presentation of Kohlberg’s theory this paper deals with some of the criticism that has been raised against the theory over the years.

Keywords:

Aggression Replacement Training (A.R.T)

meta ethics

moral development

moral dilemma discussion

socratic method

Innledning

Denne artikkelen omhandler noen av de mange faglige kontroverser Lawrence Kohlbergs teori om moralsk utvikling har avstedkommet. De siste årene har en rekke sosialarbeidere i de nordiske landene stiftet bekjentskap med teorien gjennom bøker og artikler om ART-programmet1 (Andreassen 2003; Goldstein mfl 1998; Strømgren & Moynahan 2005). I dette programmet inngår Kohlbergs metode som én av tre metodiske tilnærminger. Det kan hevdes at det i noen av de publikasjoner som presenterer ART-programmet gis en for kortfattet og overflatisk presentasjon av Kohlbergs teori. Teorien framstilles som en uproblematisk og verifisert psykologisk teori. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved om alle deler av teorien er verifisert, og om den rommer det sentrale ved utviklingen av moralitet. Dessuten kan det stilles spørsmål ved framstillingen av teorien som kun en psykologisk teori. Det kan hevdes at vi her like mye har å gjøre med en filosofisk teori, og at flere av de filosofiske påstandene som framsettes av Kohlberg er kontroversielle. For sosialarbeidere som ønsker å anvende Kohlbergs metode vil det være nyttig å skaffe seg innsikt i de kontroverser teorien har avstedkommet. En slik innsikt kan bidra til at man i sin egen praksis finner fram til hensiktsmessige tillempninger. Det er dessuten slik at praktiserende sosialarbeidere, gjennom å tilegne seg innsikt i den kritikk Kohlberg er møtt med, vil kunne bidra med vektige innlegg i den pågående debatt.

I første del av denne artikkelen gis en kortfattet beskrivelse av Kohlbergs teori og de påvirkningskilder teorien må ses i lys av. I de påfølgende delene presenteres de sentrale kritikkene som er rettet mot teorien. Det framholdes i disse delene hvordan neo-kohlbergianere, moderne talspersoner for teorien, dels har forsøkt å forsvare teorien og dels har forsøkt å gjøre forbedringer.

Utviklingsteori og metode

Kohlbergs teori inneholder en beskrivelse av hvordan menneskets moralitet utvikles gjennom stadier, samt en metodisk tilnærming for å fremme utvikling hos barn og unge. Stadieutviklingen hevdes å være universell, den foregår på samme vis i alle samfunn og kulturer: ”In contrast to both extreme and sociological relativism, I have first pointed out that there are universal moral concepts, values, or principles, that there is less variation between individuals and cultures than has been usually maintained in the sense that (1) almost all individuals in all cultures use the same twenty-nine basic moral categories, concepts, or principles (…); and (2) all individuals in all cultures go through the same order or sequences of gross stages of development, though varying in rate and terminal point of development” (Kohlberg 1981:126).

Når det skal fastslås hvilket utviklingsstadium den enkelte befinner seg på vektlegges den form vedkommendes tenkning har: ”.., I define morality in terms of the formal character of a moral judgement, method, or point of view, rather than in terms of its

content” (Kohlberg 1981:170). Kohlberg skiller her mellom form i betydningen tenkemåte eller perspektiv, og innhold i betydningen konklusjon i forhold til et konkret etisk dilemma. Han hevder at to personer som befinner seg på samme stadium i mange tilfeller vil kunne komme fram til ulike konklusjoner i forhold til etiske dilemmaer. Imidlertid vil måten de reflekter på, formen, være lik.

I sin utviklingsteori skiller Kohlberg mellom tre hovedstadier: Det prekonvensjonelle stadiet, det konvensjonelle stadiet og det postkonvensjonelle stadiet. Hvert hovedstadium inneholder to understadier. På det prekonvensjonelle stadiet er barnets moralske refleksjon sentrert rundt sanksjoner. På det første understadiet er det særlig negative sanksjoner som opptar barnet; handlinger regnes som riktige så lenge de ikke medfører negative sanksjoner. Det andre understadiet innebærer en større opptatthet av hva som lønner seg. Barnet regner handlinger som resulterer i belønninger som riktige.

Det konvensjonelle stadiet nås vanligvis ved omkring tiårsalder. Ved overgangen til dette flyttes barnets oppmerksomhet fra sanksjoner over mot konvensjoner. På understadium tre er barnet opptatt av konvensjoner i det nære miljø. Lojalitet til foreldre og venner utgjør et vesentlig innhold i barnets moralske refleksjon. På understadium fire er den moralske tenkning orientert mot det å følge lover. Den unge har løftet blikket fra det nære miljø og anlegger et samfunnsperspektiv; det å være et lovlydig samfunnsmedlem har forrang foran det å være lojal mot de i sitt nære miljø.

På det postkonvensjonelle stadiet tar den moralske refleksjon ikke, som på det fore-gående stadiet, utgangspunkt i et konkret samfunn. Tenkningen er nå mer prinsipiell, og mindre kontekstbundet. På understadium fem utgjør forestillingen om hvordan en samfunnstilstand etableres gjennom en sosial kontrakt en vesentlig del av den moralske refleksjon. Den som befinner seg på dette stadiet prøver å begrunne hva som er etisk riktig ved å stille seg spørsmål om hvorvidt beskrivelsen av en mulig handling kan gjøres til en universell handlingsmaksime. På stadium seks tar den moralske refleksjon utgangspunkt i rettferdighet; et etisk prinsipp som hevdes å være det ene helt grunnleggende prinsipp. Ifølge Kohlberg er det kun en svært begrenset andel av befolkningen som når utviklingsstadium seks. Dette er en liten moralsk elite som fullt ut er moralsk autonome. På det høyeste utviklingsstadiet inneholder den moralske refleksjon om rettferdighet perspektiver man kan finne hos filosofer som Immanuel Kant, John Rawls og Richard Hare.

Kohlberg hevder at det enkelte menneskes moralske overveielser vil skje innen det oppnådde utviklingsstadiet og de to tilgrensende stadier. For å fastslå hvilket utviklingsstadium en bestemt person befinner seg på har Kohlberg utviklet en avansert psykometri i form av historier som omhandler hypotetiske dilemmaer, og et batteri av spørsmål om disse dilemmaene. Svarene som gis på det enkelte spørsmål skåres og summeres i en samlet indeksskåre (Kohlberg & Turiel 1971).

For å fremme unge menneskers utvikling anbefaler Kohlberg at sosialpedagogen

inviterer en gruppe unge til å diskutere tenkte tilfeller hvor mennesker har havnet i en vanskelig valgsituasjon. Kohlberg anbefaler at pedagogen her anvender en såkalt sokratisk metode, en metode som går ut på at man stiller spørsmål som klargjør eventuelle problemer ved de løsningsforslag som framsettes. Sosialpedagogens spørsmål er incitamenter til å tenke igjennom tingene på nytt for å løse de problemer som påpekes gjennom spørsmålet (se Blatt & Kohlberg 1975). I beskrivelser av ART-programmet framstilles dette som en form for trening, nemlig ”moralsk resonneringstrening” (Strømgren & Moynaham 2005:61). Slik kognitiv ”trening” antas å bidra til at den unge raskere beveger seg opp en universell og naturgitt utviklingsstige hvor toppunktet altså består av en moden og autonom moralitet.

Som det framgår av det overstående ser Kohlberg moralitet først og fremst som et spørsmål om fornuft og kognitiv modenhet. Når hans metode anvendes i programmer som ART må den forstås som et kompensatorisk tiltak rettet mot en type deprivasjon hos barn og unge.

I 1958 lanserte Kohlberg sin teori gjennom sin doktoravhandling. Fram til like før sin død i 1987 arbeidet han aktivt, dels med å forsvare teorien og dels med å utvikle den. Han legger ikke skjul på at han har latt seg påvirke av en rekke ulike forfattere, og at enkelte deler av teorien undertiden har blitt omformulert. I sitt siste arbeid kommenterer Kohlberg (1986) sin egen teori i lys av diskusjonen mellom Karl Popper og Imre Lakatos om falsifisering av hypoteser. Som Lakatos (1978) ser Kohlberg for seg at en sentral teori kan overleve ved hjelp av et beskyttende belte av hjelpehypoteser. Funn som ikke samsvarer med hovedhypotesen må ikke nødvendigvis innebære at denne må oppgis; det kan i mange tilfeller være tilstrekkelig å supplere beltet av hjelpehypoteser.

Som psykologisk teori er Kohlbergs bidrag en videreutvikling av Jean Piagets teori om moralitetsutvikling. Kohlberg kan sies å lansere en utvidet og sofistikert versjon av den stadiebeskrivelse Piaget (1932) i sin tid lanserte. Kohlberg knytter også sin beskrivelse av moralitetsutvikling til Piagets (1953) teori om kognitiv utvikling, og angivelsene i denne av når ulike kognitive kapasiteter utvikles. Det å nå hovedstadium to betinger at barnet overvinner sin egosentrisitet, tilegner seg det senere psykologer har kalt en teori om sinnet (Wellman 1990) og blir i stand til å ha oppmerksomhet mot andres situasjon. For å kunne nå hovedstadium tre må den unge ifølge Kohlberg beherske det Piaget kaller formell-operasjonell tenkning; en kognitiv kapasitet som viser seg i form av innsikt i abstrakte begreper, det å forstå metaforer og allegorier samt det å beherske hypotetisk tenkning i større grad enn tidligere.

Også Kohlbergs metode er tuftet på Piagets logiske konstruktivisme hvor barnet beskrives som en aktør som ikke internaliserer, men aktivt konstruerer, en forståelse av verden omkring seg. Når barnet gjør erfaringer danner det ifølge Piaget (1953) en kognitiv struktur av mentale representasjoner. De mentale representasjonene kaller han skjemaer. Ifølge Piaget vil barnet i sin virkelighetskonstruksjon hele tiden søke

mot koherens, det vil bestrebe seg på å ha mest mulig konsistente beskrivelser. I de tilfeller hvor barnet opplever noe som ikke samsvarer med strukturen av etablerte skjemaer, oppstår det en kognitiv dissonans hos barnet; en tilstand av usikkerhet og forvirring. Dette er en tilstand barnet vil ut av så snart som mulig. Ifølge Piaget vil barnet møte det nye med enten å assimilere eller å akkomodere. Assimilasjon består i at nye erfaringer forstås i lys av, altså tilpasses, etablerte skjemaer. Akkomodasjon består i at skjemaer endres eller at det etableres nye skjemaer. Når sosialpedagogen som anvender Kohlbergs metode stiller spørsmål som tydeliggjør problemene med den unges perspektiv, opplever vedkommende ungdom en kognitiv dissonans som forhåpentligvis leder til akkomodasjon i retning av en mer moden moralsk refleksjon.

Med sin teori representerer Kohlberg et klart alternativ til en aristotelisk-skinneriansk tradisjon hvor innøving av konkrete atferdsformer ses som det sentrale.

Kohlbergs teori kan også kontrasteres mot Émile Durkheims (1978) og Sigmund Freuds (1957) beskrivelser av moralitetsutvikling som noe som skjer gjennom internalisering av samfunnsnormer. Utvikling er for Kohlberg ikke en internalisering av noe ytre, men heller en kognitiv modning, en realisering av et slags iboende potensial. Det er imidlertid ikke en rent nativistisk2 teori Kohlberg lanserer; utvikling betinger en form for samspill mellom barnet og omgivelsene. Visse erfaringer er nødvendige for å utløse de disposisjoner barnet besitter.

Filosofisk representerer Kohlberg en reaksjon mot den analytiske filosofi som ligger til grunn for en moderne sekulær og scientistisk livsanskuelse og vitenskapsforstå-else. Når det gjelder metaetiske posisjoner må han regnes som både kognitivist og naturalist. Han skiller seg imidlertid fra metaetiske naturalister som Burrhus Frederic Skinner og John Dewey; begge eksponenter for en ikke-metafysisk verditeori som fokuserer på konsekvenser, og hvor moralsk riktige handlinger er de som bidrar til menneskets videre eksistens, velferd og utvikling. Kohlberg står i en idealistisk-rasjonalistisk tradisjon, hvor etiske prinsipper ses som noe uforanderlig som eksisterer uavhengig av vår bevissthet om dem, og som noe som i en viss forstand kan oppdages og søkes innsikt i.

Som det framgår av det overstående dreier Kohlbergs teori seg ikke kun om en type kognitiv modning og en metode for å stimulere slik modning. Teorien omhandler også det ontologiske og epistemologiske grunnlaget for etikk. Det er altså et filosofisk teoribidrag like mye som en empirisk-psykologisk teori. Kohlberg må forstås som en psykolog blant filosofer.

Manglende stringens

Kohlberg kritiseres av flere for at han enkelte steder i sine tekster formulerer seg svært uklart, noe som ifølge kritikerne vanskeliggjør en faglig debatt om teorien. Eksempelvis framholder Barry Chazan (1985) at Kohlberg ikke er konsekvent med hensyn til den betydning han tillegger uttrykket moralsk prinsipp. Noen steder anvender han uttryk-

ket i betydningen ”a generalized guide to choice” (1981:173-174), altså den kognitive prosedyre man anvender i forhold til etiske dilemmaer. På hvert stadium av moralsk utvikling anvendes en prosedyre som er forskjellig fra de prosedyrer som anvendes på de øvrige stadiene. Mens hypotetisk vurdering av straff og belønning er typisk for det prekonvensjonelle stadiet, er Rawls’ (1971) reversibilitet og Hares (1997) universialis-me eksempler på prosedyrer, eller prinsipper, som anvendes på det postkonvensjonelle stadiet. Kohlberg anvender imidlertid uttrykket moralsk prinsipp også i betydningen et idémessig ideal, noe en bør søke å realisere gjennom sine handlinger.

Olivera Petrovich kritiserer Kohlberg for ikke å skille mellom ulike filosofiske posisjoner når han anvender uttrykket autonomi: “…, it seems compelling to conclude that Kant’s notion of autonomy, as a purely rational, a priori function of reason, cannot be applied, without some major distortions, to empirical psychology which is based upon a materialist philosophy” (1986:98).

Den sosiale situasjon som avgjørende

En kritikk som rammer Kohlberg og alle andre som har lansert teorier om utvikling moralsk karakter, går ut på at det ikke er personlighetstrekk som er avgjørende for hvordan det enkelte menneske vil tenke og agere, men derimot trekk ved den aktuelle sosiale situasjon. Nancy Eisenberg hevder at der hvor omkostningene med å hjelpe et annet menneske er store, vil mange, både barn og voksne, ty til en mer umoden form for moralsk refleksjon: ”To some degree, Kohlberg and his colleagues have examined competence, not performance, in the domain of moral reasoning” (1989:97).

En rekke sosialpsykologiske studier viser at antatt prososiale mennesker, ikke bare tenker, men også kan handle klandreverdig i vanskelige situasjoner (Latané & Darley 1970; Lewin 1952; Milgram 1975). Ifølge Gilbert Harman (2000) viser studier som dette at forestillingen om stabile personlighetstrekk i form av en moralsk karakter er forfeilet. Det fenomen som uttrykket moralsk karakter hevdes å vise til eksisterer med andre ord ikke. Flere har imidlertid påpekt at det i de aktuelle sosialpsykologiske studi-ene er enkelte som handler prososialt selv om det har opplagte omkostninger for dem. Sosialpsykologene kan dermed ikke vise at moralsk karakter er ikke-eksisterende, kun at man kanskje har hatt en for optimistisk tiltro til dens utbredelse og innvirkning (Samuels & Casebeer 2005).

Stige eller sti

Kohlberg hevder som beskrevet ovenfor at hans utviklingsteori er universell i den forstand at alle mennesker utvikler seg langs den utviklingsstige han beskriver. Han og tilhengerne av teorien stilles imidlertid overfor det problem at det i flere land synes å være slik at postkonvensjonell tenkning er mer utbredt i urbane middelklassemiljøer enn blant de som bor i rurale strøk. Dessuten synes det å være relativt flere som resonnerer på stadium fem og seks i vestlige land enn i ikke-vestlige land (Snarey 1985). Én

måte å kommentere slike funn på er å si at barns oppvektmiljø i visse områder og visse land ikke gir optimale utviklingsmuligheter med hensyn til utvikling av moralitet. Dette gjør at en stor andel av befolkningen stagnerer på stadium fire eller lavere.

En annen måte å kommentere det at relativt færre i rurale strøk og i ikke-vestlige land anvender postkonvensjonell tenkning, er å framholde at man her har med alternative utviklingstier å gjøre. I Kohlbergs psykometriske undersøkelser tilordnes personer som anvender en moralsk diskurs i form av ord som rettferdighet, rettighet, utgangsposisjon, sosial kontrakt, integritet og etisk prinsipp stadium fem eller seks, mens personer som anvender en moralsk diskurs i form av uttrykk som lojalitet, konvensjon og respekt for autoriteter tilordnes stadium tre eller fire. Den førstnevnte diskurs er den man tilegner seg gjennom å lese eller undervises om kontinental moralfilosofi. Det kan imidlertid diskuteres om en slik diskurs innebærer det høyest tenkelige utviklingsnivå. Når man skal kommentere den relativt lave forekomsten av personer som resonnerer på stadium fem og seks i rurale strøk og i ikke-vestlige land, stilles man overfor det sosialfilosofiske skismaet om hvorvidt det gode samfunn er det som setter individuelle rettigheter i sentrum, eller derimot det samfunn hvor fellesskapet ses som mer grunnleggende enn det autonome individ. Bidragene til Kant og Rawls kan kontrasteres mot talspersoner for en kommunitarianistisk visjon, eksempelvis Émile Durkheim (1978) og Ferdinand Tönnies (1922). Det kan hevdes at en slik kontrastering tydeliggjør at vi her har å gjøre med ulike kulturelle redskaper og ulike utviklingsstier, snarere enn at det ene settet av bidrag representerer den mest sofistikerte måte å reflektere på.

Fra er til bør

Vi har ovenfor vært inne på at det ikke eksisterer empirisk evidens for at alle delene av Kohlbergs utviklingsteori er universelle. Men gitt at det utviklingsforløp Kohlberg beskriver kunne observeres i alle kulturer og land: Er det dermed gitt at dette er en ønsket utvikling? Ville det faktum at det empiriske menneske utvikler seg gjennom de stadier Kohlberg beskriver være et argument for at de høyeste stadiene er mer moralsk adekvate? Kohlberg svarer ja på dette spørsmålet. Han hevder at de som befinner seg på de høyeste stadiene har tilgang på perspektiver som er integrerte og omfattende nok til å kunne håndtere problemstillinger som vanskelig kan håndteres på de lavere nivåene. Rawls’ (1971) beskrivelse av en nøytral utgangsposisjon hvor man prøver å komme fram til ordninger som tilgodeser mennesker i alle samfunnsposisjoner og livssituasjoner, er eksempel på et slikt perspektiv. Det at man ved å bevege seg til stadig høyere stadier får tilgang til stadig bedre tankeredskaper gjør ifølge Kohlberg (1981) at det eksisterer en isomorfi mellom det psykiske og det filosofiske. De høyere nivåene er ikke bare mer kognitivt sofistikerte; de er også riktigere fordi at man ved å nå disse blir i stand til å håndtere etiske dilemmaer.

Kritikere hevder at verken Kohlberg eller andre er i stand til å vise at de høyere nivå-ene er mer adekvate, i den forstand at det blir mulig å håndtere dilemmaer som ikke lar

seg løse på et lavere nivå. Etiske dilemmaer kan ifølge kritikerne ikke forstås som kognitive nøtter som kan knekkes bare man har de beste tankeredskaper (Locke 1986). I en rekke tilfeller vil det være slik at ulike etiske teorier gir forskjellige svar samtidig som vi mangler et objektivt redskap for å kunne rangere løsningene, jamfør det forhold at det i diskusjoner om eksempelvis genteknologi, eutanasi og handlinger i krig ofte kan være vanskelig å se at et bestemt svar er mer kognitivt sofistikert eller objektivt.

En del neo-kohlbergianere har på ulike vis forsøkt å håndtere denne kritikken. James Rest, Darcia Narvaez, Muriel Bebeau og Stephen Thoma (1999) har lansert en alternativ definisjon av postkonvensjonell tenkning. I denne definisjonen rangeres ikke de etiske teoriene som modningsstadier. De ses i stedet som kulturelle redskaper som har sin gyldighet i hver sine typer av problemsituasjoner. Postkonvensjonell tenkning innebærer dermed det å kunne alternere mellom flere perspektiver.

John Gibbs (1995) har valgt å se bort fra hovedstadium tre. Som beskrevet ovenfor er det empirisk belegg for å hevde at utviklingen opp til hovedstadium to er universell. Det samme er ikke tilfelle for den videre utvikling. Teorien er dermed ifølge Gibbs en psykologisk teori til og med hovedstadium to. Tar man med det tredje hovedstadiet ender man opp med en problematisk blanding av en psykologisk teori og en teori som søker å løse moralfilosofiske problemer. Ifølge Gibbs er det å bli tilordnet hovedstadium tre mer et uttrykk for at man har lest filosofi enn uttrykk for en kognitiv modning. I ART-programmet anvendes Kohlbergs teori i en modifisert versjon hvor konvensjonell tenkning er det høyeste stadiet (Goldstein mfl 1998).

Undervurdering av barns kompetanse

Som beskrevet ovenfor skjer det i henhold til Kohlbergs teori en utvikling fra en prekonvensjonell, via konvensjonell til postkonvensjonell tenkning. På hovedstadium to er den moralske refleksjon sentrert rundt konvensjoner. Elliot Turiel (1998) hevder at denne stadiebeskrivelsen er feilaktig ved at Kohlberg forveksler utviklingsstadier med domener. Ifølge Turiel utgjør moralitet og sosiale konvensjoner hvert sitt separate domene som barn svært tidlig skiller mellom. Barns tenkning om moralitet er kvalitativt forskjellig fra deres tenkning om samfunnsskapte konvensjoner. Mens moralske regler svært tidlig tenkes på som noe som er universelt, betraktes sosiale konvensjoner som noe som gjelder i tilknytning til bestemte kontekster, noe som kan forhandles om og endres. Flere har foreslått at Turiels posisjon integreres i Kohlbergs, altså at det formuleres en versjon av Kohlbergs teori hvor barns kompetanse er oppvurdert (Gibbs 2006; Rest mfl 1999).

I tilegg til Turiel har en rekke andre sentrale forskere framholdt at Kohlberg nok undervurderer barns evne til moralsk refleksjon (se Eisenberg & Fabes 1998).

Den kritikk Kohlberg her er møtt med kan sies å være en parallell til den kritikk som de siste tiårene er rettet mot at Piaget i sin utviklingsteori3 legger for stor vekt på barnets begrensninger (jf James & James 2004; Sommer 2003).

Understimulering eller uheldig påvirkning

Kohlbergs utviklingspsykologiske tilnærming innebærer at dimensjonen umoden -moden legges til grunn som den sentrale når en skal vurdere ungdoms refleksjon. Ikke-adekvat moralsk tenkning ses som uttrykk for at den aktuelle ungdommen har levd i et stimulusfattig miljø og derfor har stagnert i sin utvikling.

Flere, blant andre psykologene bak ART-programmet (Goldstein mfl 1998), hevder et slikt perspektiv må suppleres med informasjonsbearbeidingsteori4. Ikke-adekvat moralsk tenkning må også ses som kognitive feil eller forvrengninger som ikke skyldes manglende påvirkning, men uheldig påvirkning. Det at barn og unge utsettes for uheldig påvirkning kan gjøre at de etablerer tankemønstre som bidrar til at de ofte feiltolker andre; et tilfeldig blikk eller en uforskyldt berøring kan oppfattes som en provokasjon som det må reageres på. Mens Kohlbergs tilnærming går ut på å stimulere i form av dilemmadiskusjoner, har man i ART-programmet sett det som nødvendig å kombinere slik stimulering med korrigering av uheldige tankemåter.

Relativisme

Enkelte kritikere hevder at Kohlberg ved å beskrive et skille mellom form og innhold gjør seg selv til noe av det han kritiserer, nemlig en relativist (Locke 1986). Flere steder i sine tekster tar Kohlberg et oppgjør med relativisme på det etiske området. I moderne vestlige samfunn viser relativisme seg eksempelvis i måten andre land og kulturer omtales på. I frykt for å bli regnet som etnosentriske er mange moderne mennesker tilbakeholdne med å rangere ulike kulturers verdisett. Den rådende oppfatning er at vårt verdisett er annerledes enn enkelte andres, men altså ikke bedre eller riktigere. Kohlberg (1981) fremmer en velkjent filosofisk kritikk mot denne type relativisme når han hevder at relativismen inneholder en selvmotsigelse: Den relativistiske posisjonen impliserer en form for ikke-relativisme eller absolutisme, jamfør det faktum at relativistene stiller krav om toletranse (for andre syn), frihet (for den enkelte til å ha sitt syn) og likhet (i form av at alle syn skal regnes som like riktige).

Selv om Kohlberg tar et oppgjør med relativisme, kan han paradoksalt nok hevdes å levere et innlegg for nettopp relativisme når han i sin utviklingsteori skiller mellom form og innhold. Når han som beskrevet i artikkelens innledende del hevder at det er tenkemåte, altså type av overveielser, og ikke konkret konklusjon, som er parameteret på moralitet, lanserer Kohlberg en forklaring på hvorfor det kan eksistere ulike handlingstradisjoner i ulike kulturer.

Stadium seks

Enkelte forfattere har stilt spørsmålstegn med hva det vil si å nå de høyeste stadiene i Kohlbergs taksonomi (Locke 1986). Grunnlaget for denne kritikken er Kohlbergs beskrivelse av at kun et begrenset antall mennesker når stadium seks. Noen steder i sine tekster tallfester han at kun ti prosent når stadium seks, andre steder framholdes det

eksklusive ved dette stadiet ved å vise til kjente filantropiske helter, eksempelvis Martin Luther King.

Dersom det å nå stadium seks dreier seg om en form for intellektuell modenhet i form av at man behersker visse perspektiver, eksempelvis det rawlske; hva da med alle som har satt seg inn i Kohlbergs teori? For den saks skyld alle som har lest Rawls; er ikke også disse på stadium seks? Det er ifølge kritikerne vanskelig å se for seg at det skal kunne være mulig å formulere en teori som inneholder et utviklingsnivå forfatteren selv og de som forstår teorien ikke har nådd.

Kun ett moralsk prinsipp

Richard Peters (1971) kritiserer Kohlbergs beskrivelse av at den moralske refleksjon på det høyeste stadiet er basert på kun ett moralsk prinsipp, nemlig rettferdighet. Peters framholder at det her må eksistere flere prinsipper. I og med at rettferdighet betyr lik behandling om ikke vesenlige hensyn tilsier noe annet, må man ha en oppfatning om hva slike vesentlige hensyn skulle være. Det er derfor ifølge Peters nødvendig å definere et sett av supplerende moralprinsipper.

Fornuft eller følelser

En rekke forfattere framholder at emosjoner utgjør den sentrale drivkraft i moralitetsutviklingen. Noen av disse har kritisert Kohlberg for å ha en slagside mot det kognitive. Eksempelvis hevder Carol Gilligan (1982) at Kohlberg overdriver betydningen av en distansert og formalistisk rettferdighetstenkning, og overser at en moden moralitet rommer menneskets evne til følelsesmessig innlevelse med andre. Med sin Kohlbergkritikk kan Gilligan langt på vei sies å plassere seg i en løgstrupiansk etikktradisjon5, en tradisjon som skiller seg fra den kantianisme Kohlberg er eksponent for.

Forholdet mellom det å tenke og det å føle er et mye diskutert tema innen moderne utviklingspsykologi og personlighetspsykologi (se Fiske & Taylor 1991; Yiend & Mackintosh 2005). Mange framholder at emosjoner ikke er selvtilstrekkelige størrelser, men derimot er noe som forutsetter tanker (Hirst 1974; Wiggins 1991). Når vi eksempelvis føler sinne er denne følelsen utløst av tanker om at noen har handlet klandreverdig. Kognisjoner er dermed mer grunnleggende enn emosjoner. Det er dette utgangspunktet Kohlberg tar når han svarer på kritikken fra Gilligan og andre om at han mangler en beskrivelse av emosjoners betydning. Han hevder at denne kritikken er en strå-mann-kritikk; at han kritiseres for oppfatninger han ikke har hevdet. Ifølge Kohlberg impliserer det å framholde det kantianske prinsippet om respekt for personer og det å ikke betrakte andre kun som et middel, en emosjonell komponent, en innlevelse i andres situasjon. Det er snakk om en moden moralsk refleksjon som utløser de rette følelser. Prososiale emosjoner som empati og sympati er altså ifølge Kohlberg en immanent del av den moralitet han beskriver: ”…, we would stress the integration of ’cold justice’ and ’compassion’,… ” (1986:526).

Kohlbergkommentatoren Gunnar Jørgensen (2006) ser imidlertid det at Kohlberg i sitt siste arbeid distanserer seg fra en såkalt kald rettferdighetstenkning som uttrykk for en endring i forhold hans opprinnelige posisjon. Kohlberg har ifølge Jørgensen latt seg påvirke av kritikken fra Gilligan.

Skjema heller enn stadium

James Rest, Darcia Narvaez, Muriel Bebeau og Stephen Thoma har foreslått å endre Kohlbergs modell noe ved at det legges mer vekt på tilegnelse av mentale representasjoner (skjemaer): ”We use a model of development that conceptualizes change in terms of shifting distributions instead of the staircase stage model – defining developmental stages not in terms of operations but more in terms of the content of schemas” (1999:182).

I forslaget fra Rest og hans medforfattere ligger en kritikk om at Kohlberg overdriver stadieperspektivet; et perspektiv han som nevnt innledningsvis har overtatt fra Piaget. Kohlberg beskriver at tenkningen på ett bestemt stadium er kvalitativt forskjellig fra tenkningen på andre stadier. Utviklingen skjer dermed i form av kvalitative sprang.

Ifølge Rest og hans medforfattere har det mer for seg å beskrive utviklingen som en stadig utvidelse av individets struktur av mentale representasjoner (skjemaer), altså mer en jevn, gradvis, og ikke sprangvis, utvikling.

En mer kompleks modell

Dennis Krebs og Kathy Denton (2005) er blant dem som hevder at Kohlbergs modell for moralitetsutvikling er for enkel, og at den derfor bør erstattes med en vesentlig mer kompleks modell. Som beskrevet ovenfor hevder Kohlberg at det er mulig å rangere tenkemåter, og at den som stilles overfor et dilemma vil anvende den mest avanserte form for tenkning vedkommende behersker. Ifølge Krebs og Denton stemmer dette i noen grad i rene testsituasjoner hvor informanter blir bedt om å forholde seg til hypotetiske dilemmaer som ikke gjelder deres egne liv. Når det gjelder dilemmaer i det virkelige livet har mennesker en vesentlig mer fleksibel og pragmatisk tilnærming. Vurderingene som gjøres vil blant annet være påvirket av hvilken kontekst det er snakk om. Eksempelvis tenker vi på ett vis når vi befinner oss i en forretningsmessig kontekst og skal gjøre avtaler, og på et annet vis når vi møter mennesker som har problemer og befinner oss i en omsorgskontekst. Også relasjonen til, og følelser for, de som inngår dilemmasituasjonen vil ifølge Krebs og Denton avgjøre hvordan en tenker. Eksempelvis vil en person som behersker postkonvensjonell tenkning være tilbøyelig til å anvende tenkemåter som er typisk for understadium tre i spørsmål som alvorlig berører noen som står vedkommende nær. Lojalitet vil kunne komme foran rettferdighet, dersom rettferdighet vil ramme vedkommendes barn, venn eller livsledsager. Tenkningen vil her også ha en sterkere emosjonell komponent enn i spørsmål som ikke berører kjente.

I og med Kohlbergs modell kun dreier seg om kognitiv modning er den altså ifølge Krebs og Denton for enkel til å kunne predikere hvordan mennesker vil tenke, føle og handle i reelle situasjoner. Momentene som er nevnt ovenfor og en rekke andre må med i en realistisk modell.

John Gibbs (2006) har svart på kritikken fra Krebs og Denton ved å innrømme at det riktignok er problemer med Kohlbergs modell, problemer som han og andre neo-kohlbergianere har forsøkt å løse gjennom omarbeidinger. Samtidig framholder han at Krebs og Denton går altfor langt i å frakjenne Kohlbergs modell gyldighet for det virkelige liv. Gibbs viser blant annet til at ”Antisocial samples have consistently evidenced less advanced moral judgment even after taking into account correlates such as age, IQ, SES, geographical region, and ethnic status” (2006:668-669).

Innøving av sosiale atferdsformer

Eksponenter for skinneriansk psykologi har tradisjonelt kritisert Kohlberg for å overse betydningen av atferdslæring. De siste årene har flere av disse kritikerne inntatt en eklektisk posisjon og innrømmet at Kohlbergs metode er et viktig bidrag, men samtidig framholdt at dersom den anvendes som eneste strategi, vil resultatet primært bli endring i refleksjon og ikke i atferd. Metoden må suppleres blant annet med læring av viktige sosiale atferdsformer, dersom man ønsker en positiv endring i form av økt forekomst av prososial atferd (Nugent mfl 1999).

Konklusjon

Det at Kohlberg kritiseres fra mange hold, av filosofer, antropologer, psykologer og sosialpedagoger, viser bredden i hans arbeid. Det at han kritiseres av en rekke faglige nestorer viser dybden i hans bidrag; Kohlberg er en forfatter som få forholder seg likegyldig til. Det er på paradoksalt vis slik at en innsikt i de mange kritikkene avtvinger en dyp respekt for Kohlbergs innsats.

Kohlbergs teori er som det framgår av det overstående mer enn kun en empiriskvitenskapelig teori om utvikling av moralitet. I sine arbeider søker han å finne løsning på metaetiske og normative problemstillinger. Han har her støtt på de samme vanskeligheter som sine forgjengere. Kohlberg får imidlertid gjennom sine arbeider fram at det uomtvistelig eksisterer en forbindelse mellom rasjonalitet og moralitet, og at alle mennesker, også barn, er moralfilosofer i sine egne liv. Selv om det har vist seg vanskelig å finne empirisk belegg for alle delene av Kohlbergs teori, synes både enkeltstudier og omfattende metastudier å vise at hans metode har positiv innvirkning på barn og unges utvikling (Andreassen 2003; Gundersen & Svartdal 2006; Hollin 2004). Dette gjelder særlig der hvor metoden anvendes i kombinasjon med andre tilnærminger, slik som i ART-programmet.

Endnotes

  1. ART (Aggression Replacement Training) er et program som er utviklet for å lære aggressive barn og unge alternativer til aggresjon. Programmet består av tre delkurs hvor det ene dreier seg om å lære sosiale ferdigheter, det andre om å kontrollere sinne og det tredje om utvikling av evnen til moralske refleksjon. Kursene gjennomføres i form diskusjoner og øvelser i små grupper. Svært mange institusjoner for barn og unge anvender i dag dette programmet.

  2. Nativisme er en antakelse om at barnet fødes med et sett av innsikter og ferdigheter og at dets utvikling følger en plan som er styrt av det man billedlig kan betegne som en biologisk klokke. Barnets genetiske utgangspunkt ses altså som svært avgjørende for hvordan det vil utvikle seg.

  3. Piagets utviklingsteori finnes i en omarbeidet versjon hvor det er tatt hensyn til noe av kritikken som ble rettet mot den opprinnelige teorien (jf Piaget mfl 1992).

  4. Informasjonsbearbeidingsteori er en tradisjon innen kognitiv psykologi hvor det fokuseres på hvordan informasjon oppfattes, lagres, hentes fram og anvendes.

  5. Den danske filosofen Knut Ejler Løgstrup (1957) hevder at når vi møter den hjelpetrengende ansikt til ansikt vil vi leve oss inn i vedkommendes situasjon og oppleve en forpliktelse til å hjelpe. Moralske normer er derfor ifølge Løgstrup ikke noe som utledes av teorier, men noe som følger av vårt møte med Den andre.

Referanser

Andreassen, T. (2003): Behandling av ungdom i institusjoner – hva sier forskningen? Kommuneforlaget

Blatt, M. & Kohlberg, L. (1975): The Effects of Classroom Moral Discussion upon Children’s Level of Moral Judgement. Journal of Moral Education. 4, 129-161

Chazan, B. (1985): Contemporary Approaches to Moral Education. Teachers College Press

Durkheim, E. (1978): Selvmordet. Gyldendal

Eisenberg, N. (1989): The Development of Prosocial Values. I: Eisenberg, N., Reykowski, J. & Staub, E. (red): Social and Moral Values. Lawrence Erlbaum Publishers

Eisenberg, N. & Fabes, R. (1998): Prosocial development. I: Damon, W. & Eisenberg, N. (red) Handbook of Child Psychology. John Wiley.

Fiske, S. & Taylor, S. (1991): Social Cognition. McGraw-Hill

Freud, S. (1957): Psykoanalyse. Gyldendal

Gibbs, J. (1995): The cognitive developmental perspective. I: Kurtines, W. & Gewirtz, J. L. (red): Moral development: An introduction. Allyn & Bacon

Gibbs, J. (2006): Should Kohlberg’s Cognitive Developmental Approach to Morality Be Replaced With a More Pragmatic Approach? Comment on Krebs and Denton (2005). Psychological Review. 113, 666-671

Gilligan, C. (1982): In a different voice: Psychological theory and women’s development. Harvard University Press

Goldstein, A., Glick, B. & Gibbs, J. (1998): Aggression Replacement Training. Research Press

Gundersen, K. & Svartdal, F. (2006): Aggression Replacement Training in Norway: Outcome evaluation of 11 Norwegian student projects. Scandinavian Journal of Educational Research. 50, 63-81

Hare, R. M. (1997): Sorting out ethics. Oxford University Press

Harman, G. (2000): Moral philosophy meets social psychology: virtue ethics and the fundamental attribution error. I: Harman, G. (red): Explaining value and other essays in moral philosophy. Oxford University Press

Hirst, P. H. (1974): Moral Education in a Secular Society. University of London Press

Hollin, C. (2004): Aggression Replacement Training: The Cognitive-behavioral context. I: Goldstein, A. (red): New perspectives on aggression replacement training. John Wiley

James, A. & James, A. (2004): Constructing Childhood. Palgrave-MacMillan.

Jørgensen, G. (2006): Kohlberg and Gilligan: duet or duel? Journal of Moral Education. 35, 179-196

Kohlberg, L. (1981): From is to ought: How to commit the naturalistic fallacy and get away with it in the study of moral development. I: Kohlberg, L. (red): The Philosophy of Moral Development. Harper and Row Publishers

Kohlberg, L. (1986): A Current Statement on Some Theoretical Issues. I: Modgil, S. & Modgil, C. (red.): Lawrence Kohlberg – consensus and controversy. The Falmer Press

Kohlberg, L. & Turiel, E. (1971): Recent research in moral development. Holt

Krebs, D. L. & Denton, K. (2005): Toward a More Pragmatic Approach to Morality: A

Critical Evaluation of Kohlberg’s Model. Psychological Review. 112, 629-649.

Lakatos, I. (1978): History of Science and its rational reconstruction. I: Worall, J. & Currie, G. (red): Philosophical Papers. Cambridge University Press

Latané, B. & Darley, J. (1970): The unresponsive bystander: why doesnŽt he help? Appleton-Century-Crofts

Lewin, K. (1952): Group decision and social change. I: Swanson, G., Newcomb, T. & Hartley, E. L. (red): Readings in social psychology. Henry Holt

Locke, D. (1986): A Psychologist among the Philosophers: Philosophical Aspects of Kohlberg’s Theories. I: Modgil, S. & Modgil, C. (red): Lawrence Kohlberg – consensus and controversy. The Falmer Press

Løgstrup, K. E. (1957): Den etiske fordringen. Gyldendal

Milgram, S. (1975): Obedience to Authority. Harper & Row

Nugent, W., Bruley, C. & Allen, P. (1999): The Effects of Aggression Replacement Training on Male and Female Antisocial Behaviour in a Runaway

Shelter. Research on Social Work Practice. 9, 466-482.

Peters, R. S. (1971): Moral Development: A Plea for Pluralism. I: Mischel, T. (red): Cognitive Development and Epistemology. Academic Press

Petrovich, O.: Moral Autonomy and the Theory of Kohlberg. I: Modgil, S. & Modgil, C. (red): Lawrence Kohlberg – consensus and controversy. The Falmer Press

Piaget, J. (1932): Barnets moralvurderinger. Cappelen

Piaget, J. (1953): The origin of intelligence in the child. Routledge & Kegan Paul

Piaget, J., Henriques, G. & Ascher, E. (1992): Morphism and categories: Comparing and transforming. Erlbaum.

Rawls, J. (1971): The theory of justice. Harvard University Press

Rest, J., Narvaez, D., Bebeau, M. & Thoma, S. (1999): Postconventional Moral Thinking: A Neo-Kohlbergian Approach. Lawrence Erlbaum Publishers

Samuels, S. & Casebeer, W. (2005): A social psychological view of morality: why knowledge of situational influences on behaviour can improve character development practices. Journal of Moral Education. 34, 73-87

Snarey, J. (1985): Cross-Cultural Universality of Social Moral Development: A Critical Review of Kohlbergian research. Psychological Bulletin. 97, 202 – 232

Sommer, D. (2003): Barndomspsykologiudvikling i en forandret verden. 2. ugave. Hans Reitzels forlag

Strømgren, B. & Moynahan, L. (2005): Hva er ART. I: Moynahan, L., Strømgren, G. & Gundersen, K. (red): Erstatt aggresjonen. Universitetsforlaget

Turiel, E. (1998): The Development of Morality. I: Damon, W. & Eisenberg, N. (red): Handbook of child psychology. John Wiley

Tönnies, F. (1922): Gemeinschaft und Gesellschaft. Karl Curtius

Wellman, H. M. (1990): The Child’s theory of mind. MIT Press

Wiggins, D. (1991): Needs, Values, Truth. Blackwell

Yiend, J. & Mackintosh, B. (2005): Cognition and emotion. I: Braisby, N. & Cellatly, A. (red): Cognitive Psychology. Oxford University Press

Summaries

Kohlberg polemiikki

Lawrence Kohlbergin kognitiivisen kehittymisen teoria on ollut yli neljän vuosikymmenen ajan inspiraation lähde monille sosiaalityöntekijöille, jotka työskentelevät ongelmallisesti käyttäytyvien nuorten ja nuorisorikollisten parissa. Kohlberg onnistui yhdistämään työssään vaikuttavalla tavalla psykologista näyttöä, filosofista argumentaatiota ja sosiaalikoulutuksen käytäntöjä. Nykyisin monet sosiaalityöntekijät tutustuvat teoriaan opiskellessaan ART-ohjelmassa. Hyödynnettäessä Kohlbergin teoriaa on suositeltavaa tutustua joihinkin teoriaan kohdistuneisiin väittelyihin. Tässä artikkelissa esitellään Kohlbergin teoriaa sekä tarkastellaan muutamaa teoriaan kohdistunutta kritiikkiä.

Í meira en fjóra áratugi hefur Lawrence Kohlbergs “cognitive-developmental theory” (hugræn þroskakenning) verið uppspretta innblásturs fyrir félagsráðgjafa, sem fengist hafa við að hjálpa unglingum, sem eiga við hegðunarvandamál að etja, þar með taldir ungir afbrotamenn. Með verkum sínum hefur Kohlberg tekist að samtengja sálfræðileg rök, heimspekilega rökleiðslu og félagslega menntunarþjálfun á áhrifaríkan hátt. Í dag kynnast allnokkrir félagsráðgjafar kenningunni með því að nema “the ART-program”. Fyrir þá sem vilja nota kenningu Kohlbergs er ráðlegt að kynna sér sumar af hinum mörgu rökdeilum sem kenningin hefur vakið. Auk kynningar á kenningu Kohlbergs fjallar þessi grein um sumt í þeirri gagnrýni, sem gegnum árin hefur komið fram gegn kenningunni.