I denne artikkelen diskuteres en tilnærming innen velferdsstatsforskningen som har satt fokus på hvordan velferdsstaten strukturerer enkeltindividers livsløp. Forskningstradi-sjonen, som har hatt en sterk posisjon i Europa diskuteres i forhold til et Nord Amerikansk livsløpsperspektiv for å utvide forståelsen av samspillet mellom velferdsstat og livsløp. For det første bringer den amerikanske forskningstradisjonen inn et mellomliggende nivå, dvs familien i studier av samspill mellom historiske endringer og livsløp. Den europeiske tradisjonen har i stor grad oversett at velferdsstaten påvirker den enkelte gjennom familiene de lever i. For det andre framhever den amerikanske tradisjonen at livsløpet formes kulturelle krefter. Den europeiske forskningstradisjonen har i liten grad vektlagt den kulturelle komponenten, og dermed oversett at kulturelle krefter i befolkningen på-virker velferdsstatens politikk.

En tilnærming innenfor velferdsstatsforskningen har satt fokus på velferdsstat og enkeltindividers livsløp. Innen denne forskningstradisjonen har det vært vanlig å undersøke hvordan institusjoner og moderne velferdsstaters politikk strukturerer livsløpet, og skaper en ”normalbiografi”. En normalbiografi sies å bli skapt gjennom statens markeringer av aldersgrenser, livsfaseoverganger, samt gjennom å lage et sikkerhetsnett for den enkelte og familier i livskriser.

Denne forskningstradisjonen, som har hatt en sterk posisjon i Tyskland og på kontinentet i Europa, kan kritiseres for å ha hatt et for snevert perspektiv på samspillet mellom velferdsstat og enkeltindividers livsløp. For å synligjøre noen begrensninger og utvide forståelsen diskuteres forskningstradisjonen i forhold til noen hovedtrekk ved et Nord Amerikansk livsløpsperspektiv.

Velferdsstatens strukturering av livsløp

I det kontinentale perspektivet oppstår det institusjonaliserte livsløpet i det nasjonalstaten begynte å tildele rettigheter og plikter til enkeltindividet i overgangen til det moderne industrisamfunnet (Dewilde 2003). Staten begynte å regulere livsløpet gjennom en lovgivning som i stor grad ble knyttet til kronologisk alder. Det førindustrielle slektsbaserte samfunnet ble erstattet av et samfunn som i økende grad ble spesialisert og kjennetegnet av at andre institusjoner overtok flere av familiens funksjoner (Durkheim 1893). Det vokste fram et skille mellom familie, skole, utdanningssystem og arbeidsliv. Staten påtok seg i økende grad å definere rammene for individets bevegelser gjennom livsløpet med formelle regler, som legitimerte deltakelse i og overganger mellom de ulike sosiale institusjonene.

Den kontinentale tilnærmingen, som diskuteres i denne artikkelen, har først og fremst vært opptatt av hvordan framveksten av velferdsstaten i forsterket grad har institusjonalisert livsløpet. Det understrekes innen denne forskningstradisjonen at velferdsstaten definerer og skaper livsløp gjennom sin sosialpolitikk som går ut på å yte tjenester og overføringer (Esping Andersen 2002).

Sentrale samfunnsforskere, som for eksempel Mayer, Muller og Kohli, hevder at den kraftige utbyggingen av velferdsstatens ytelser og tjenester som har funnet sted etter den annen verdenskrig, har ført til at livsløpet i økende grad har blitt institusjonalisert. Individenes livsløp beskrives som å ha blitt stadig mer likerettede. Livsløpene betegnes som ”normalbiografiske livsløp”, dvs at livsløpene i økende grad er blitt standardisert og har nedfelt seg i flere typiske kollektive livsløp (Mayer og Muller 1986, Kohli 1986). Velferdsstaten har i følge dette perspektivet institusjonalisert livsløpet i så stor grad at det settes likehetstegn mellom sosialpolitikk og livsløpspolitikk (Leisering et. al 1999).

Mayer (1993) og Leisering (1999) har kritisert velferdsstaten for å påvirke kollektive livsløp for sosiale klasser og menn og kvinner ulikt gjennom sin politikk. Høyere sosiale klasser og menn sies å bli favorisert framfor lavere sosiale klasser og kvinner.

På 1990-tallet begynte livsløpsforskerne å diskutere om det skjer et historisk skifte som innebærer at livsløpet deinstitusjonaliseres (Ellingseter 1996). De standardiserte tidsmønstrene for sosial organisering ble beskrevet som i økende grad å bli erstattet av større individuell variasjon. Forskerne viser at organiseringen av familieliv endres, og at overganger mellom skole og arbeidsliv, mellom yrkesaktivitet og perioder utenfor yrkeslivet har blitt mindre tydelige. Noen av overgangene har også blitt reversible. Ett eksempel som vi også kjenner igjen fra norske forhold, er alle de som setter seg på skolebenken igjen etter mange år i yrkeslivet.

Flere samfunnsvitere frykter at endringene fører til at individer møter nye typer sosial risiko i dag, og at risikoene kan få negative konsekvenser for livsløpet til sårbare grupper i befolkningen (Dewilde 2003). Nye typer sosial risiko blir beskrevet som å oppstå fordi arbeidslivet og familiene blir mer ustabile. Fattigdom i hushold med barn er økende, både fordi et økende antall foreldre blir arbeidsledige og fordi det blir stadig flere aleneforsørgere med dårlig økonomi. Innvandrere og voksne med lav utdanning er også utsatt. De nye typene sosial risiko utsetter dermed velferdsstaten for et stort press.

En toneangivende velferdsstatsforsker som Esping-Andersen (2002) hevder at det er en fare for at det sosiale sikkerhetsnettet som ble bygd opp de første tiårene etter krigen ikke demper, men heller forsterker skadene som følger av de nye typene sosial risiko. Han argumenterer med at sikkerhetsnettet er lagd for lange og stabile arbeidstilknytninger, som var vanlig for menn de første tiårene etter den annen verdenskrig. Sikkerhetsnettet fungerer imidlertid dårlig i dag fordi arbeidslivet har endret seg til å ha et stort innslag av kvinner med mer ustabile karrierer. Esping-Andersen påpeker også at unge menn møter ustabilitet i karrierene og utrygge ansettelsesforhold.

Det nord-amerikanske livsløpsperspektivet

Ulike retninger innen livsløpsforskningen har til felles at de forsøker å knytte sammen makro- og mikro nivåer ved å fokusere på historiske og sosiale prosesser og på individuell tid (Hareven 1977). Forskere som har satt fokus på velferdsstat og enkeltindividers livsløp kan kritiseres for å overse at velferdsstaten påvirker individer gjennom familiene de lever i, dersom vi sammenligner med en annen hovedretning innen livs-løpsforskningen som først og fremst har hatt fotfeste i Nord-Amerika. De har videre også i for liten grad vektlagt den kulturelle komponenten, og dermed oversett at kulturelle krefter i befolkningen påvirker velferdsstaters politikk.

Mesonivå og livsløp

Ett kjennetegn ved den nordamerikanske forskningstradisjonen, som avviker fra det kontinentale perspektivet, er vektleggingen av at samfunnsmessige endringer påvirker enkeltindividet gjennom et mesonivå. Merton (1947), som ikke er livsløpsforsker,

gjorde oss oppmerksom på nivåproblematikken, og satte fokus på nivået mellom makro og mikro. Siden har andre tatt dette opp, og sett på dette mellomliggende nivået. En av de mest kjente er Uri Bronfenbrenner som har begrepsfestet to mellomliggende nivå, meso og ekso (Moen et al. 2002). Forskere som tilhører den nordamerikanske livsløpsforskningstradisjonen hevder at livsløpet på individnivå bare kan forstås ut i fra at man undersøker samspillet mellom makro og mesonivå. Ulike institusjoner befinner seg på meso- nivå, men i denne sammenheng har vi avgrenset oss til å se på familien. Elder oppfattes som å være den viktigste eksponenten for denne forskningstradisjonen (Dewilde 2003). Andre sentrale forskere er Mannheim (1952) og Ryder (1965). Makronivå er for disse livsløpsforskerne ”historiens gang”. Historiske endringer som har blitt studert har først og fremst vært kriser, som økonomisk depresjon eller krig. Amerikanerne har ikke som europeerne vært opptatt av å studere hvordan velferdsstaten former livsløp. Denne bevisstheten finnes ikke på samme måte i USA. Institusjoner innen den amerikanske tradisjonen blir ofte beskrevet som gitte, konstante, og ikke som noe som kan forandres. Det er derfor vanskelig å starte en politisk debatt om hvordan man ønsker at velferdsstaten skal påvirke livsløp gjennom sosialpolitikk, dersom det tas utgangspunkt i den amerikanske livsløpstradisjonen.

Mesonivået som de nordamerikanske livsløpsforskerne har satt fokus på er først og fremst familien og lokalsamfunnet. Elder (1974) argumenter for at historiske endringer, som for eksempel den økonomiske krisen i tredveårene, ikke hadde en direkte effekt på enkeltindividet, men virket gjennom familien eller lokalsamfunnet den enkelte levde i. Familiesosiologen Gunhild Hagestad (2003), har fremhevet at dette mellomliggende nivået kan være et brennglass som enten kan gjøre effekten av samfunnsmessige kriser enda mer intens, eller at en sterk familie kan være et vern for den enkelte. Det samme kan et sterkt lokalsamfunn være. Både lokalsamfunn og familier kan altså dempe virkninger av kriser, eller gjøre dem enda verre. Hagestad viser til den amerikanske forskeren Loder, som har gjennomført en studie av fargede kvinner som har tatt utdannelse og gjort karriere i arbeidslivet, til tross for at de har vokst opp i et rasistisk samfunn. Studien viser at disse kvinnene har blitt beskyttet mot den rasistiske påvirkningen fordi de har vokst opp i familier som har lært dem at de er spesielle, og like mye verdt som andre. Ballasten hjemmefra har muliggjort at disse kvinnene har utdannet seg og gjort karriere.

Kulturelle krefter

Et annet kjennetegn ved den nordamerikanske livsløpsforskningen er opptattheten av hvordan kulturelle krefter påvirker livsløpet. En sentral talskvinne (Neugarten 1976) hevder at vi deler meninger og forestillinger om hva vi med rimelighet kan vente vil skje med oss i løpet av livet og til hvilken tid. Hun sier vi har en innebygget sosial klokke eller et sosialt tidsskjema som vi mer eller mindre bevisst måler vårt eget livs tidsskjema mot. Overgang er et kjernebegrep innen begge forskningstradisjonene. En

overgang i et livsløp betyr at individet får en ny status som gir en ny rolle. Et eksempel er når en person mister ektefellen, eller blir pensjonist. Kjennetegn ved overganger som studeres er aldersplassering, prevalens og sekvens. Aldersplassering betyr når i livet en overgang inntrer. Prevalens er andelen av et fødselskull som gjennomgår overgangen, mens sekvens beskriver rekkefølgen av to eller flere overganger.

Det nordamerikanske perspektivet overser at disse aldersnormene ikke bare er uformelle kulturelle normer om når man for eksempel skal begynne å jobbe eller gifte seg. Staten har også utformet formelle lover og regler som bestemmer når noen overganger skal skje, og utarbeidet støtteordninger og tjenester som oppmuntrer oss til å legge opp livsløpet på bestemte måter.

Velferdsstaten påvirker individer gjennom familien

De fleste studier innen livsløpsforskningen som har fokusert på hvordan velferdsstaten institusjonaliserer livsløpet, har hatt et makro- perspektiv og sett bort fra at velferdsstatens politikk påvirker den enkelte gjennom familiene de lever i. Det finnes derfor i dag for lite kunnskap og bevissthet om at ulike typer tjenester og ytelser bør tilpasses et stadig mer heterogent familieliv, dersom disse skal komme til nytte for den enkelte. Livsløpsforskningen i Norge har i stor grad tenkt som europeerne. De har satt fokus på rammebetingelser, og har vært lite opptatt av sosialpsykologiske forhold i familien.

Et eksempel på hvor relevant det kan være å studere dette mesonivået, er i forhold til det sentrale målet til norske myndigheter, som går ut på å heve yrkesdeltakelsen for aldersgruppen 55–67 år gjennom en pensjonsreform og gjennom avtalen om et ”Inkluderende Arbeidsliv”. Alderspensjonsgrensen i Norge i dag er 67 år, men en fjerdedel i aldersgruppen 55–67 år er ikke yrkesaktive (Vaage 2003). Mange av disse er kvinner. I utformingen av en politikk for å øke yrkesdeltakelsen i denne aldersgruppen har det ikke blitt satt fokus på hvilken betydning familiekonteksten kan ha for yrkesdeltakelsen. For å heve yrkesdeltakelsen føres en politikk som går ut på å forsøke å integrere den enkelte i arbeidslivet. Denne politikken kan ha liten effekt om det er forhold i familien som er årsak til at mange av disse kvinnene ikke jobber. En rekke undersøkelser viser at kvinner i slutten av femtiårene og begynnelsen av 60 årene, har store omsorgsforpliktelser overfor gamle foreldre, og også omsorgstrengende ektefeller (Romøren 2001, Gautun 2003). Familien har betydelig større omsorgsforpliktelser for eldre som bor hjemme og mottar pleie- og omsorgstjenester, sammenlignet med de som bor i aldersinstitusjoner. Utviklingen i eldreomsorgen i Norge de senere år kjennetegnes av en stadig større satsing på hjemmebaserte tjenester framfor aldersinstitusjoner (St meld nr 31 (2001–2002); St meld nr 25 (2005–2006) ). Denne utviklingen kan medføre et økende press på generasjonen under de aller eldste, og til at valgene i forhold til deltakelse i arbeidslivet begrenses. Omfanget og typen av pleie- og omsorgstjenester som ytes, kan ved siden av pensjonspolitikk og arbeidslivsintegreringstiltak, være viktige tiltak for å avlaste familien og heve yrkesdeltakelsen til disse kvinnene. Effekten kan

altså være større dersom sosialpolitikken tar hensyn til at den enkelte blir påvirket av velferdstjenester gjennom familien han eller hun lever i.

Både strukturert og påvirket av kulturelle krefter

Når, og i hvilken, rekkefølge den enkelte gjennomgår overganger i familien, utdanningssystemet og arbeidslivet er i stor grad strukturert av velferdsstaten. Staten har utformet formelle lover og regler som bestemmer eller påvirker når noen av disse overgangene i livsløpet skal skje. Velferdsstaten har også utarbeidet støtteordninger og tjenester som oppmuntrer oss til å legge opp livsløpet på bestemte måter.

Hovedretningene innen den forskning som har satt fokus på velferdsstat og livsløp har imidlertid oversett at endringer i velferdsstatens politikk også påvirkes av endrede kulturelle normer i befolkningen. Sosialpolitikken er ofte bygd på kulturelle antakelser om normale, forventede generasjonsstrukturer og individuelle familieroller (Walker 1994). Endringer i de kulturelle normene påvirker den offentlige debatt og politiske beslutninger som blir tatt.

Et eksempel på en slik debatt er spørsmålet om å likestille rettigheter og plikter i samboerskap med ekteskap. Endringer i kulturelle normer, som setter disse diskusjonene på dagsorden, kan føre til at velferdsstaten om noen få år endrer lovgivningen. Endret lovgivning kan igjen påvirke livsløp, for eksempel ved at færre vil inngå ekteskap. Velferdsstatens politikk påvirkes av kulturelle normer som endrer seg, som igjen kan få konsekvenser for individers livsløpsvalg.

Deinstitusjonalisering og endringer i kulturelle normer

Både strukturen som omgir den enkelte slik den er nedfelt i velferdsstaten, og det uformelle tidsskjemaet som Neugarten (1976) beskriver, har endret seg over tid. Fellestrekk ved livsløp, som gjelder det store flertall i befolkningen, er ikke helt det samme i dag som det for eksempel var på 1970-tallet. Livsløpsforskere som tilhører den europeiske tradisjonen hevder at livsløpet nå er i ferd med å bli deinstitusjonalisert, fordi det har blitt så komplekst. Trenden med deinstitusjonalisering pågår parallelt med endringer i kulturelle normer, som også skaper mer uforutsigbare livsløp. De aldersnormerte overgangene er i ferd med å bli visket ut. Det er for eksempel ikke lenger så selvfølgelig når det er mest passende å gifte seg og få barn, og rekkefølgen mellom disse overgangene er heller ikke lenger så opplagt. De kulturelle normene og forestillingene om når det er mest passende å forflytte seg, har blitt mer diffuse.

En tung kulturell trend, som fagfolk innen de fleste samfunnsfag er opptatt av, er trenden med økt individualisering. Individualisering beskrives som å virke i symbiotiske relasjoner til moderne økonomier, samtidig som individualisering oppfattes som uavhengige kulturelle krefter (Bumpass 1990). Individualiseringsprosessen beskrives som å ha pågått siden det 17. århundre, men toneangivende sosiologer hevder at den langvarige historiske trenden har akselerert og fått en ny form i en senere fase av mo-

derniteten. (f. eks. Baumann 1999, Beck 1997 og Giddens 1991). Individene sies å i stadig større grad bli frisatt fra tradisjonene, og at individets prosjekt i stadig større grad er å skape seg selv og sin egen biografi. En viktig utfordring som velferdsstaten står overfor er derfor å tilpasse seg de kulturelle endringene, som har ført til en større variasjon i individuelle livsløp. Spørsmålet om hvordan velferdsstaten institusjonaliserer livsløpet kan være mindre relevant i dag, sammenlignet med de første tiårene etter den annen verdenskrig. Et mer aktuelt spørsmål som kan stilles er hvordan velferdsstaten tilpasser seg de store variasjonene i livsløp, som har blitt påvirket av de kulturelle endringene som går ut på en større vektlegging av autonomi, valg og selvrealisering.

Referanser

Baumann, Zygmund (1999) State and nation in the globalizing world. Lecture May 18 2001, at the conference ”The end of the millinium- the end of modernity?”, University in Tromsø.

Beck, Ulrich (1997) Risiko og frihet. BergenSandviken: Fagbokforlaget.

Bumpass, Larry (1990) What’s happening to the Family? Interactions Between Demographic and Institutional Change. Demography, Vol. 27, No. 4:483–493.

Dewilde, Caroline (2003) A life – course perspective on social exclusion and poverty. British Journal of Sociology, 54:109–128.

Durkheim, Emile (1893) The Division of labour in society. Translated by G. Simpson 1964. New York: The Free Press.

Elder, Glen H. (1974) Children of the Great Depression: Social Change in Life Experience. Chicago: University of Chicago Press.

Esping-Andersen Gøsta (ed) (2002) Why we need a New Welfare State. Oxford: Oxford University.

Ellingseter, Anne Lise (1996) Moderne livsløp og tidsorganisering, i: Brandth, B. & K. Familie for tiden. Stabilitet og forandring. Oslo: Tano Aschehoug.

Gautun, Heidi (2003) Økt individualisering og omsorgsrelasjoner i familien. Omsorgsmønstre mellom middelaldrende kvinner og menn og deres gamle foreldre. Dr.gradsavhandling. Universitetet i Oslo, Sosiologisk Institutt. Faforapport 420.

Hagestad, Gunhild (2003) ”Interdependent Lives and Relationships in Changing Times: A life Course View of Families and Aging” Chp.5, in: Settersten, Richard Invitation to the life course. Baywood.

Hareven, Tamara K. (1977) Family time and historical time. Daedalus, 106:57–70.

Kohli, Martin (1986) The world we forgot. An historical review of the life course”, in: Marshall Victor W. (Ed.), Later life: 271–303. Beverly Hills, CA: Sage Publications.

Leisering, Lutz og Stephan Leibfried (1999) Time and Poverty in Western Welfare States. United Germany in Perspecctive. Cambridge: Cambridge University Press.

Mannheim, Karl (1952) Essays on the Sociology of knowledge. London: Routledge and Kegan Paul.

Mayer, Karl Ulrich og Muller, Walter (1986) ”The State and the Structure of the Life Course”, in: Sørensen A.B, F.E. Weinert and L.R. Sherrod (eds) Human Development and the Life Course: Multidisciplinary Perspectives. Hillsdale: Lawrence Erlbaum.

Mayer, Karl Ulrich (1993) Changes in European Life Courses and their Social, Political and Economic Determinants. Life Courses and Social Inequalities in Europe. European Science Foundation and European Consortium for Sociological Research. Tegernsee, November 22–26.

Merton, Robert K. (1947) Social Theory and Social Structure.

Moen, Phyllis, Glen Elder jr. and Kurt Luscher (ed) (2002) Examining lives in context. Perspectives on the ecology of human development. American Psychological Association. Washington, DC.

Neugarten, Bernice (1976) “Age and the life course”, in: Binstock, Robert H. and Shanas, Edith (ed); Handbook of aging and the social science. Van Nostrand Reinhold. New York.

Romøren, Tor Inge (2001) Metusalems søsken. Forløp av funksjonstap, familieomsorg og tjenestebruk i høy alder. Doktorgradsavhandling. Institutt for allmennmedisin og samfunnsmedi-sin: Universitetet i Oslo.

Ryder, Norman B. (1965) The Cohort as a Concept in the Study of Social Change. American Sociological Review, 30.

St meld nr 31 (2001–2002) Avslutning av handlingsplan for eldreomsorgen Fra hus til hender. Sosial- og helsedepartementet.

St meld nr 25 (2005–2006) Mestring, muligheter og mening. Framtidas omsorgsutfordringer. Helse- og omsorgsdepartementet

Vaage, Odd (2003) Yrkesliv eller pensjonisttilvæ-relse. Levekår og tidsbruk i aldersgruppen 62–66 år. Rapport 18. 2003. Oslo: Statistisk Sentralbyrå.

Walker, Robert (1994) Poverty Dynamics: Issues and Examples. Avebury: Aldershot.

Summaries

How the welfare state shapes developments in the life span of individuals

This article elaborates on a research tradition, developed in Europe, the main focus of which is on how the welfare state institutionalizes the life course of individuals. This research tradition is contrasted to a North American life course perspective. There are two main reasons for this. Firstly, the American research tradition brings into play a meso-level approach, i.e. the family, to analysis of the interplay between historical change and life course. The article contends that the European tradition has largely ignored the fact that the welfare state affects individuals through the families with which they live. Finally, the American tradition also emphasizes the importance of cultural forces influencing the life course of individuals. The European tradition has failed to take into account these cultural factors, and thereby overlooked the impact of cultural sentiments in the population vis-à-vis welfare state policies.

Hvernig velferðarríkið mótar lífsskeið einstaklinga

Í þessari grein er fjallað um ákveðna rannsóknarhefð, sem beinir sjónum að því hvernig velferðarþjóðfélagið mótar lífsskeið einstaklinga. Þessa rannsóknarhefð, sem hefur haft sterka stöðu í Evrópu, er hægt að gagnrýna fyrir það að hafa of þröng sjónarmið. Til þess að skilja betur samspilið milli velferðarríkis og lífsskeiðs eru skoðaðir nánar nokkrir aðalþættir í norður-amerísku hefðinni. Í fyrsta lagi notar ameríska hefðin í rannsóknum miðjustigsnálgun (meso-level), það er fjölskylduna, við túlkun á samspili milli sögulegra breytinga og lífsskeiðs. Í greininni er því haldið fram, að evrópska nálgunin gefi ekki gaum að því, að velferðarríkið hefur áhrif á einstaklinga gegnum þá fjölskyldu, sem þeir lifa í. Í öðru lagi leggur ameríska hefðin áherslu á mikilvægi áhrifa menningarafla á lífsskeið einstaklinga. Evrópska rannsóknarhefðin hefur brugðist í því að taka með í reikninginn þessa menningarþætti, og þannig sést yfir áhrifin af menningaröflum meðal fólksins á stefnumál velferðarríkisins.

Hyvinvointivaltion rooli yksilön elämänkaaren muotoutumisessa

Tässä artikkelissa tarkastellaan hyvinvointivaltiotutkimuksen lähestymistapaa, jossa kiinnostuksen kohteena on, kuinka hyvinvointivaltio strukturoi yksilön elämänkaarta. Tätä Euroopassa vahvan aseman omaavaa tutkimusperinnettä voi kritisoida siitä, että se on tarkastellut kysymystä liian kapeasta näkökulmasta. Jotta tietämyksemme hyvinvointivaltion ja elämänkaaren välisestä vuorovaikutuksesta voisi tulla laajemmaksi, olen tässä artikkelissa tarkastellut lähemmin muutamia pohjoisamerikkalaisen tutkimusperinteen pääpiirteitä. Tämä perustuu ensinnäkin siihen, että amerikkalainen tutkimusperinne tuo tarkastelun kohteeksi myös keskivälin tason, kun taas mannermainen lähestymistapa on suureksi osaksi jättänyt huomioimatta, kuinka hyvinvointivaltio vaikuttaa yksilöihin perheiden kautta. Toiseksi amerikkalainen perinne korostaa, että kulttuuriset voimat muovaavat ihmisen elämänkaarta. Mannermainen tutkimus on antanut vain vähän painoarvoa kulttuurisille tekijöille ja tällä tavoin se on jättänyt huomiotta, kuinka väestössä vaikuttavat kulttuuriset voimat vaikuttavat hyvinvointivaltiopolitiikkaan.