forsker, NOVA kari.stefansen@nova.no

forsker, NOVA anne.skevik@nova.no

Hvem er barnefamiliene som bor i norske kommunale boliger? Og hvilken boligstandard tilbys de som leietakere i kommunal sektor? Det viser seg at trangboddhet og lav standard preger boforholdene for barnefamilier i kommunale boliger. De fleste familiene som bor i slike boliger blir også værende i flere år. Boligene fungerer derfor ikke som midlertidige tiltak i en krisesituasjon. Dette understreker behovet for et tydeligere barneperspektiv i velferdspolitikken. Barn bør ha rett til anstendige og stabile boforhold.

Kommunale utleieboliger er et offentlig tilbud til de aller svakest stilte på boligmarkedet i Norge. Siden den kommunale utleiesektoren er svært liten i Norge, råder det en forestilling om at dette er et tilbud som er reservert for de virkelig marginale gruppene: Rusmisbrukere, psykisk syke, folk med liten boevne. Kommunale boliger tildeles imid-

lertid også familier med barn. Samtidig har vi lite kunnskap om hvordan det kommunale boligtilbudet fungerer for disse sårbare familiene.

Boligen man bor i har stor betydning for hvordan hverdagslivet arter seg. Som Andenæs (2004) har påpekt, er boligen helt sentral i den materielle situasjonen til barnefamilier. Dette er også anerkjent på politisk hold. I Boligmeldingen fra 2004 heter det for eksempel at ”Et godt sted å bo er en viktig forutsetning for integrering og deltakelse i samfunnet, og utgjør sammen med arbeid og helse grunnleggende elementer i velferdsstaten. En god bolig er grunnlaget for en anstendig menneskelig tilværelse (…)” (St.meld. nr. 23 (2002-2003):18).

Fordi boligen er en så sentral del av familienes tilværelse, er det viktig med kunnskap om hva slags boliger som tilbys barnefamilier som ikke klarer å skaffe seg en bolig på egen hånd. I denne artikkelen spør vi for det første, hvem er barnefamiliene som bor i kommunale utleieboliger? For det andre, hvor lenge blir de boende? Og for det tredje, hvilken kvalitet er det på boligene familiene tilbys av det offentlige?

Datamaterialet vi bruker er hentet fra en levekårsundersøkelse blant barnefamilier som ble gjennomført i 2003, der hovedutvalget besto av familier med lav husholdsinntekt. Dette gir oss en mulighet til å sammenligne boligstandarden til familier i kommunale boliger med både andre lavinntektsfamilier og barnefamilier flest.

Innledningsvis skal vi først gå kort gjennom kriteriene for tildeling av kommunal utleiebolig i Norge. Deretter skal vi se på hva som karakteriserer familier i vårt utvalg som bor i slike boliger, og hvordan disse familiene opplever hjemmene sine, sammenlignet med både andre lavinntektsfamilier og et tverrsnitt av barnefamilier i Norge. Til slutt diskuterer vi noen sosialpolitiske implikasjoner av funnene.

Kommunale boliger i Norge

Med kommunale boliger forstår vi i denne artikkelen kommunalt disponerte boliger som ikke brukes som tjeneste- eller omsorgsboliger, men som reserveres vanskeligstilte på boligmarkedet (jfr. Myrvold mfl. 2002:91ff). Slike boliger utgjorde i 2002 bare fire prosent av den totale boligmassen i Norge (St.meld. nr. 23, 2003-2004), mens de utgjorde 16 prosent av leiemarkedet (Sosialt Utsyn 2000). Av alle husstander i Norge er det bare 3,8 prosent som leier bolig av kommunen, og bare 2,2 prosent av familiene med barn (SSB 2002). I 2001 bodde om lag 12.700 familier med barn i kommunale boliger i Norge i 2001 (SSB 2002). Basert på antallet ett-, to- og trebarnsfamilier, kan vi anslå antallet barn i slike boliger til minimum 23.000.

Med så få offentlige utleieboliger skiller Norge seg markant fra de andre nordiske landene. Dette har historiske årsaker (Annaniassen 2000): Der Sverige bevisst valgte å prioritere kommunale utleieboliger, og Danmark støttet opp om en tradisjon for allmennyttige selskaper (under kommunalt tilsyn) som leide ut boliger, valgte Norge å rendyrke en eierskapslinje med vekt på boligsamvirke i den sosiale boligbyggingen. ”I

Norge var utleieboliger uønsket”, fastslår historikeren Erling Annaniassen (2000:28). Disse ulike veivalgene gjenspeiles i utbredelsen av offentlige utleieboliger i dag: slike boliger utgjør 23 prosent av alle boliger i Sverige, 19 prosent i Danmark, 16 prosent i Finland – og altså fire prosent i Norge (St.meld. nr. 23 (2003-2004), tabell 5.1). Dette betyr at leietakerne i kommunale boliger i Norge vil skille seg fra de som bor i slike boliger i Norden forøvrig. Det at nåløyet for å få en slik bolig er svært trangt, gir grunn til å anta at familiene som bor i kommunale boliger i Norge er en mer vanskeligstilt gruppe enn de som bor i tilsvarende boliger i de andre nordiske landene.

Paragraf 3-4 i Lov om sosiale tjenester slår fast at ”Sosialtjenesten skal medvirke til å skaffe boliger til personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet, herunder boliger med særlig tilpassing og med hjelpe- og vernetiltak for dem som trenger det på grunn av alder, funksjonshemming eller av andre årsaker.” Denne loven forvaltes av kommunene, men kriteriene for å få tildelt kommunal bolig når man er en familie med relativt små barn varierer fra en kommune til en annen. Det samme gjelder tildelingsperioder og nivået på husleien.

Bruker vi Oslo som eksempel, heter det i forskriften at målgruppen for kommunal utleievirksomhet er ”personer som ikke selv eller ved hjelp av andre former for offentlig boligbistand greier å skaffe seg egnet bolig, herunder personer som har behov for boliger med særlig tilpasning på grunn av alder, bevegelses- eller utviklingshemning” (Oslo kommune 2003, forskrift § 3). Grunnkravene for å få tildelt en kommunal bolig er at søkeren har fylt 18 år, har bodd i Oslo i minst to år, og mangler eller kommer til å mangle bolig om kort tid. Paragraf 7 i forskriften fastslår at ”Søker må ikke ha inntekt, formue eller alternative muligheter som gjør søker i stand til selv å fremskaffe egnet bolig”. Kommunale utleieboliger er altså et tilbud til personer og familier som akutt mangler bolig, og som ikke har ressurser til å skaffe seg bolig gjennom vanlige kanaler.

Selv om tildelingskriteriene er strenge, må det gjerne prioriteres hardt mellom sø-kere som alle oppfyller kriteriene. Kommunale utleieboliger er med andre ord et knapt gode. Dyb (2004) har gått gjennom søknader til kommunale boliger i Oslo (tre bydeler), Trondheim og en anonym ”Kystby” i 1991/92 og 2001, og konkluderer med at det skal mye til for å komme gjennom nåløyet. De følgende familiene fikk for eksempel avslag på søknad om kommunal bolig i Oslo i 2001:

  • Enslig kvinne med to barn, utenlandsk opprinnelse, sosialhjelp som inntektskilde, bor på framleie og er i ferd med å miste boligen. Søkeren har ingen dokumenterte medisinske problemer.

  • Familie med fire barn, flyktninger, far er psykiatrisk pasient, søker er på arbeidsmarkedstiltak. For høy inntekt til å få kommunal bolig og for lav inntekt til å søke om etableringslån.

En studie der kommunale saksbehandlere ble bedt om å ta stilling til boligtiltak for ti standardiserte typehushold gir samme inntrykk (Myrvold mfl. 2002): terskelen for å få tilbud om kommunal bolig er høy. De som har visse egne økonomiske ressurser, en boligsituasjon som ikke er helt akutt, eller et fungerende sosialt nettverk, får sannsynligvis avslag på søknaden sin.

Et egnet datamateriale

Det finnes ikke noe sentralt register over hvor mange familier som bor i kommunale boliger i Norge over tid, eller hva som karakteriserer disse familiene og deres levekår. Skal vi få fram informasjon om dette, er vi avhengige av spørreundersøkelser. I tverrsnittsundersøkelser av hele befolkningen vil barnefamilier bare utgjøre en liten del av utvalget (jfr. Hellevik og Nordvik 2004), og antallet familier som bor i kommunale boliger, vil være altfor lite til å analysere. Fordi det datamaterialet vi anvender er hentet fra en undersøkelse som konsentrerte seg spesielt om familier med lave inntekter (”Barns levekår – betydningen av familiens inntekt for barns hverdagsliv”, se Sandbæk og Sture 2003, Sandbæk, red. 2004) fanget vi opp så mange familier som bor i kommunale boliger at det gir mening å sammenligne dem med andre barnefamilier.

To utvalg ble trukket til undersøkelsen, som ble gjennomført i 2003. Begge utvalgene hadde informanter fra hele landet, og besto av familier med barn i alderen 6–12 år: Lavinntektsutvalget består av familier med inntekter per forbruksenhet lavere enn 60 prosent av medianinntekten i 2000 (omregningen til forbruksenheter skjedde ved hjelp av den modifiserte OECD-skalaen), mens tverrsnittsutvalget – som er et betydelig mindre utvalg – ble trukket blant familier i alle inntektsgrupper (for mer om undersø-kelsens design og gjennomføring, se Flåte mfl. 2003 og Sandbæk, red. 2004). Den totale svarprosenten var 54,4: 52,9 prosent for lavinntektsutvalget og 63,8 prosent for tverrsnittsutvalget. I alt intervjuet vi 1627 lavinntektsfamilier og 310 ”tverrsnittsfamilier”.

I det følgende skiller vi mellom to grupper lavinntektsfamilier – de som bor i kommunale boliger og de som ikke gjør det. Disse gruppene sammenligner vi så med familier fra tverrsnittsutvalget, som vi omtaler som ”familier flest”. I analysene som følger tar vi utgangspunkt i foreldrenes svar på spørsmål om familiens bolig.

Hvilke familier bor i kommunale boliger?

Majoriteten av norske barnefamilier bor i en bolig som de eier selv (tabell 1). I vårt tverrsnittsutvalg oppga mer enn 90 prosent at de bodde i en selveierbolig eller eide en andel i et borettslag. De resterende oppga at de leide eller disponerte en bolig på annen måte. Andelene som eier bolig er noe høyere enn det Statistisk Sentralbyrå fant for barnefamilier med barn i alderen 0-17 år (SSB 2002). Det skyldes sannsynligvis at andelen leiere er høyere for familier med helt små barn, slik at andelen selveiere øker når vi konsentrerer oss om familier med barn mellom seks og tolv år. Blant familier

med lav inntekt var bildet annerledes. I lavinntektsutvalget oppga under 70 prosent at de eide boligen selv eller eide en andel i et borettslag, mens en tredjedel oppga at de leide boligen de bodde i.

Tabell 1. Familienes eierforhold til boligen sin, fordelt etter lavinntekts- og kontrollutvalg. Prosent.

Lavinntektsutvalg

Familier flest

Familien eier boligen, selveier

55

85

Familien eier andel i borettslag, sameie

13

7

Familien leier eller disponerer på annen måte

32

8

Total

100

100

(N=)

(1627)

(310)

P<.01

187 familier i lavinntektsutvalget bodde i kommunale utleieboliger på intervjutidspunktet. Dette tilsvarer 11,5 prosent av det samlede lavinntektsutvalget, eller 36 prosent av alle leietakerne i lavinntektsutvalget. Av de andre leietakerne oppga 37 prosent at de leide på det åpne markedet, 16 prosent leide av slektninger, mens om lag en tiendedel leide eller disponerte en bolig på annen måte.

Som vi beskrev over er det få kommunale utleieboliger i Norge, og det er grunn til å tro at de barnefamiliene som bor i slike boliger, utgjør en gruppe med sammensatte problemer. Tabell 2 viser noen karakteristika ved familiene som leide bolig i den kommunale sektoren, sammenlignet med andre lavinntektsfamilier og med tverrsnittsutvalget.

Tabell 2. Andel barnefamilier med ulike karakteristika etter eie/leieform til boligen. Prosent.

Lavinntekt, bor i kommunal bolig

Lavinntekt, eier/leier på annen måte

Familier flest

Ikke-vestlig bakgrunn

63

15

3

Lav/uoppgitt utdanning

50

23

9

Uten arbeid/lønnsinntekt

53

16

5

Dårlig egenvurdert helse

25

7

4

(Totalt)

(100)

(100)

(100)

(N=)

(187)

(1440 )

( 310 )

P<.01

Familier med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn (dvs. første- og andregenerasjons innvandrere fra land i Asia, Afrika og Sør-Amerika) var særlig overrepresentert blant beboerne i kommunale boliger, og utgjorde nesten to tredjedeler av disse familiene. Halvparten av barnefamiliene i kommunale boliger hadde lav utdanning (ingen utdanning utover ungdomsskole eller tilsvarende) eller hadde ikke oppgitt sin utdanning. Det siste gjelder særlig mange innvandrerforeldre (Skevik 2004:39). Mer enn halvparten (53 prosent) var husholdninger der ingen personer var tilknyttet arbeidslivet: Dette omfatter både enslige forsørgere uten jobb, og toforeldrefamilier der begge var uten arbeid. Endelig ser vi at en fjerdedel vurderte sin egen helse som dårlig (dvs. har svart ”dårlig” eller ”meget dårlig” på spørsmålet ”Hvordan vurderer du din egen helse i sin alminnelighet?”). På alle disse områdene skilte familiene i kommunale boliger seg markant fra andre lavinntektsfamilier, og enda sterkere fra den alminnelige befolkningen i Norge.

Vi skal ikke gå nærmere inn på sammenhengene mellom innvandrerbakgrunn, yrkes/ helseproblemer og kommunal bolig her, men nøyer oss med å slå fast at svært mange av disse familiene ser ut til å ha betydelige og sammensatte problemer. Det er derfor neppe realistisk å anta at disse foreldrene skal klare å fungere på det norske arbeids- og boligmarkedet i overskuelig framtid, iallfall ikke uten en betydelig offentlig oppfølging.

Familienes botid

Kommunale boliger for vanskeligstilte er i utgangspunktet ment å være et midlertidig tiltak og tildeles for begrensede perioder. I vårt materiale har vi ikke utfyllende opplysninger om familienes flyttemønstre, men vi har opplysninger om hvor lenge personen som svarte på vegne av familien (i de aller fleste tilfellene barnets biologiske mor eller far) hadde bodd i den nåværende boligen. Vi antar at dette gjenspeiler hvor lenge barnet har bodd i boligen. Analysene viste at familiene som bodde i kommunal bolig, gjennomsnittlig hadde bodd der i fem år (siden 1998, undersøkelsen ble gjennomført i 2003). Men det var betydelig variasjon: vi har familier i utvalget som har bodd i kommunal bolig i opp til 18 år, og 22 prosent av familiene som bodde i kommunal bolig på intervjutidspunktet hadde bodd i boligen i åtte år eller mer. I et barneliv er dette lang tid: 17 prosent av barna som bodde i kommunal bolig på intervjutidspunktet, hadde bodd i boligen hele livet. Av 10-12-åringene hadde 42 prosent bodd i kommunal bolig siden de var seks år, altså hele barneskoleperioden.

Kommunale boliger skal i utgangspunktet være et midlertidig hjelpetiltak, derfor kan det virke uheldig at noen familier faktisk blir boende i svært mange år. For familiene selv kan imidlertid stabilitet i boligsituasjonen oppleves som et gode. Hyppige flyttinger og en ustabil bosituasjon vil være en belastning for hele familien, ikke minst for barn, særlig hvis flyttingen innebærer bytte av skole. Det mønsteret vi har beskrevet

understreker imidlertid betydningen av å studere kommunale boliger som boliger der barn tilbringer store deler av barndommen.

Boligens kvalitet

Hvordan vi skal forholde oss til at barnefamilier blir boende lenge i de kommunale boligene, avhenger av kvaliteten på disse boligene. Hva som regnes som en god bolig, er ikke gitt en gang for alle. Vår intensjon er ikke å finne fram til en boligstandard som alle kan enes om er ”bra nok” for barn, men å vise hvordan boligsituasjonen er for barnefamilier som bor i kommunale utleieboliger, sammenlignet med andre barnefamilier.

Vi kan skille mellom ulike mål på boligens kvalitet. Et første mål dreier seg om boligens størrelse, eller mer presist, om trangboddhet. Er boligen stor nok for den familien som faktisk skal bo der? Vi spurte familiene om de opplevde at boligen var for liten. Svarene til foreldrene i de tre gruppene av familier er vist i figur 1.

Figur 1.Opplevd trangboddhet. Prosent.

Som figur 1 viser var det nesten dobbelt så mange som oppga at boligen var for liten blant lavinntektsfamilier i kommunale boliger, som blant andre familier med lave inntekter. Blant familier flest var det betydelig færre som opplevde at boligen for liten enn i begge disse gruppene.

I tillegg til dette subjektive spørsmålet om boligens størrelse, stilte vi også et mer ”objektivt” spørsmål: Antall rom i boligen. Trangboddhet defineres vanligvis som at boligen har mindre enn ett rom per person i husholdningen (Sosialt Utsyn 2000:142). Da vi delte antall rom i boligen på antall medlemmer i familien fikk vi et mønster som bekrefter inntrykket fra figur 1. I gjennomsnitt hadde lavinntektsfamiliene som bodde i kommunale boliger 0,7 rom per person. Til sammenligning hadde de øvrige lavinntektsfamiliene 1,1 rom per person til rådighet, mens familiene i tverrsnittsutvalget hadde 1,4 rom per person.

En konsekvens av det å bo trangt for barn, vil ofte være at barnet ikke har sitt eget rom. Hvor viktig det er å ha sitt eget rom varierer imidlertid med barnets alder. Det er en vanlig oppfatning at det å ha eget rom er viktigere for større enn for mindre barn. Derfor begrenset vi våre analyser til de familiene som hadde barn i alderen 10–12 år. Igjen fant vi slående forskjeller mellom familiene i de kommunale boligene, de øvrige lavinntektsfamiliene og familier flest. Andelen barn som ikke hadde sitt eget rom i disse gruppene var henholdsvis 63 prosent, 28 prosent og 9 prosent. Mer enn 90 prosent av norske barn i alderen 10–12 år har altså sitt eget rom, mens dette bare gjaldt om lag en av tre 10–12-åringer i kommunale boliger.

I tillegg til spørsmålene om boligens størrelse, ble foreldrene bedt om å svare på om de hadde ett eller flere av de følgende problemene med boligen sin: (1) fukt, trekk, kulde, (2) dårlig materiell standard, (3) trafikkstøy og (4) nabostøy. I figur 2 viser vi andelen som oppga at de hadde ulike problemer med boligen for tre grupper i utvalget; lavinntektsfamiliene som bodde i kommunal bolig, de øvrige lavinntektsfamiliene, og familier flest.

Figur 2.Opplevde problemer og mangler ved boligen. Prosent.

For tre av de fire indikatorene vi har sett på, var det signifikante forskjeller mellom lavinntektsutvalget og utvalget av familier flest. Enda mer slående er likevel forskjellene innad i lavinntektsutvalget, mellom de som bodde i kommunale boliger og de som eide eller leide på andre måter. På spørsmålet om boligen hadde dårlig materiell standard var det for eksempel tre ganger så mange som svarte bekreftende blant familiene i kommunale boliger, som av lavinntektsfamilier for øvrig. Forskjellen var markant også for de øvrige indikatorene på boligens kvalitet: Familier som bodde i kommunale boliger, opplevde oftere enn andre fukt, trekk eller kulde, samt nabostøy og trafikkstøy.

At man opplever boligen som for trang, eller at man kunne ønske seg en bedre materiell standard, innebærer ikke nødvendigvis i seg selv at boligen er svært dårlig. Men

hvis problemene hoper seg opp slik at en og samme familie oppgir en rekke mangler ved boligen, er det rimelig å anta at standarden på boligen er lavere enn det vi betrakter som en god bolig for barn å vokse opp i i dagens Norge. Figur 3 viser andelen familier i ulike grupper etter hvor mange boligproblemer de oppgir. I dette samlemålet har vi inkludert samtlige mål i figur 3, samt det subjektive spørsmålet om boligens størrelse (figur 1).

Figur 3. Antall boligproblemer i ulike grupper. Prosent.

Figur 3 viser at vi finner igjen det samme mønsteret for samlemålet som vi så for hvert enkelt spørsmål: Andelen med boligproblemer var betraktelig høyere blant dem som bodde i kommunale boliger både når vi sammenlignet med andre familier i lavinntektsgruppa og med tverrsnittsutvalget (familier flest). Blant familiene i de kommunale boligene var det kun 20 prosent som ikke opplevde noe problem med boligen de bodde i. I lavinntektsutvalget for øvrig svarte nesten halvparten det samme. Det gjorde også nærmere to tredjedeler av gruppa ”familier flest”. Hele 29 prosent av familiene som bodde i kommunale boliger oppga at de hadde tre eller flere av de nevnte problemene, noe som er en betydelig høyere andel enn i de to andre gruppene.

En overkommelig oppgave

Barnefamiliene som bor i kommunale boliger er vanskeligstilte på flere måter. Fordi nåløyet for å få en kommunal bolig er så trangt, er det grunn til å tro at dette er familier som er i en vedvarende vanskelig økonomisk situasjon. Familienes situasjon må dessuten være prekær dersom de skal komme i betraktning for en kommunal bolig.

I en slik situasjon vil det å få tildelt en kommunal bolig uten tvil være svært positivt for mange familier (jfr. Hellevik og Nordvik 2004). Å flytte fra flyktningmottak eller hospits til en egen leilighet er et skritt i riktig retning. For en del familier vil det å få en slik bolig også innebære færre flyttinger og mer ro omkring boligsituasjonen. For de fleste familiene er en kommunal utleiebolig det beste alternativet de har. Samtidig er det slik at de kommunale utleieboligene er ment å være midlertidige. Derfor har de en enkel standard, og vi kan regne med at slitasjen er relativt høy.

I de kommunale boligene møter leietakere med en svak forhandlingsposisjon utleiere med små ambisjoner. Dette kan likevel ikke bety at vi ikke skal se kritisk på standarden i de kommunale utleieboligene. Våre funn tilsier at det er nødvendig å betrakte kommunale utleieboliger som boliger barn vokser opp i, og ikke som midlertidige tiltak i en kritisk situasjon.

Når barn vokser opp i kommunale boliger, er det rimelig å tenke at de skal kunne leve det som er et gjengs barneliv i boligen. Det kan for eksempel innebære å ha plass til å ha venner på besøk, å ha et sted hvor de kan sitte i fred for småsøsken med leksene, og å ikke pådra seg luftveisproblemer på grunn av fukt og mugg. Bildet våre familier gir, er at den typiske kommunale boligen ikke oppfyller disse kravene. Mens unger flest bor godt og dessuten har sitt eget rom, er de kommunale boligene små og det kan være problemer med både fukt og støy. Når det offentlige setter inn tiltak for å hjelpe familier som allerede er i en vanskelig situasjon, er altså boligen av betydelig dårligere kvalitet enn hjemmene til majoriteten av barn i Norge.

Vi vet for lite om hva det betyr for barn, på kort og lang sikt, å vokse opp i en kommunal bolig. Det å bo i en svært dårlig bolig kan ha både direkte og indirekte konsekvenser for barna. Trangboddhet, dårlig materiell standard og støy vil skape frustrasjon, mens fukt, trekk og kulde i verste fall kan føre til at barn blir syke. I den grad barna er bevisste om at boligen bare er midlertidig, må de leve med frykten for å plutselig måtte forlate venner og klassekamerater. Også for foreldrene betyr de midlertidige kontraktene at familien aldri får den tryggheten i boligsituasjonen de ville hatt som selveiere. Mer indirekte gir boligstandarden rammer for samhandling i familien. Plass og standard setter grenser for hva som er mulig innenfor hjemmets fire vegger. Hva slags boliger man tilbyr vanskeligstilte barnefamilier handler dermed også om hva slags vilkår man gir foreldre for å yte god omsorg (se Andenæs 2004).

Vi har tidligere (i Sandbæk, red., 2004) argumentert for at det er behov for et tydeligere barneperspektiv i velferdspolitikken. Mange velferdstiltak, inkludert sosiale utleieboliger, er rettet mot de voksne i familien. Det er foreldrene som får tildelt en bolig og det er deres inntektssituasjon som er avgjørende for om familien kan komme i betraktning for en bolig. Ungene i familiene følger med på lasset, men har ikke selvstendige rettigheter. En annen måte å tenke omkring dette på er å gi barn rettigheter på eget grunnlag.

En velferdspolitikk som setter barn i fokus, innebærer for eksempel at innstram-

minger i tiltak og ordninger ikke gjennomføres dersom de kan få negative konsekvenser for barn, samt at etablerte ordninger som har negative følger for barn, erstattes av tiltak som ivaretar barns behov på en bedre måte. Når det gjelder kommunale boliger ville dette bety at standarden må heves på de boligene som tilbys barnefamilier, fordi barn bør ha rett til et anstendig hjem. Det kan også bety at boligene må tildeles for lengre perioder av gangen, slik at familiene får en stabil bosituasjon. Dette bør være en overkommelig oppgave for offentlige myndigheter.

Endnote

1 Prosjektet er finansiert av NOVA og Norske Kvinners Sanitetsforening.

Referanser

Andenæs, Agnes (2004) Hvorfor ser vi ikke fattigdommen? Fra en undersøkelse om barn som blir plassert utenfor hjemmet, Nordisk sosialt arbeid, vol 24. no 1, 19-33.

Annaniassen, Erling (2000) ”Den nordiske boligmodellen: Realitet eller myte?” BO, vol. 38.no. 4, 27-30.

Dyb, Evelyn (2004) Kommunal bolig som strategi mot bostedløshet, Byggforsk, Oslo, Notat66/04.

Flåte, Sølvi, Bengt O. Lagerstrøm og Elise Wedde (2003) Barns levekår i lavinntektsfamilier, Dokumentasjonsrapport, Statistisk Sentralbyrå, Oslo.

Hansen, Thorbjørn (2004) Storbyenes boligpolitikk for vanskeligstilte 1990-2001. Byggforsk, Oslo, Rapport, nr. 117.

Hellevik, Tale og Viggo Nordvik (2004) Forskning om vanskeligstilte på boligmarkedet. En kunnskapsoversikt, NOVA, Oslo, Skriftserie nr. 4/04.

Myrvold, Trine M., Arvid Strand, Arne Holm og Thorbjørn Hansen (2002) Kommunal boligpolitikk – fragmentert og reaktiv, NIBR, Oslo, Rapport, nr 5.

Sandbæk, Mona, og Christin Knudsen Sture (2003) Barns levekår. Teoretiske perspektiver på familieøkonomiens betydning for barns hverdag, NOVA, Oslo, Skriftserie, nr. 9.

Sandbæk, Mona, red. (2004) Barns levekår. Hva betyr familiens inntekt?, NOVA, Oslo, Rapport, nr. 11.

Skevik, Anne (2004) ”Hva kjennetegner familiene med lave inntekter i Norge”, i: Sandbæk, M. (red.) Barns levekår. Hva betyr familiens inntekt?, NOVA, Oslo, Rapport, nr. 11.

Sosialt Utsyn (2000) Oslo/ Kongssvinger, Statistisk Sentralbyrå.

Statistisk Sentralbyrå (2002) ”Nær to millioner bebodde boliger i Norge”. http://www.ssb.no/ fobbolig/

Stortingsmelding nr. 23 (2003-04) Om boligpolitikken.

Summaries

«Children in Council Housing in Norway»

Little is known about families living in council houses in Norway. The questions asked in this article are: Who are these families? And what housing standards are they offered by local councils? We find that almost two out of three families renting in this sector are non-western immigrants, and that the parents are far more likely than other parents to have low education, low labour market participation rates, and poor health. With regard to housing standards we find that families living in council houses report far more housing problems than other families. The dwellings are too small, and the material standard is low. We argue that when council houses are used as longer-term homes for children, it places new demands on local councils. Council housing thus needs to be discussed in a children’s perspective.

Barnafjölskyldur í félagslegum leiguíbúðum

Það er lítil þekking til í Noregi um fjölskyldur, sem búa í félagslegu húsnæði í eigu bæjar- og sveitarfélaga. Í þessari grein er spurt þeirrar spurningar: Hverjar eru þessar fjölskyldur? Og hvaða húsnæðisstaðall stendur þeim til boða, sem leigja af bæjar- og sveitarfélögum? Við uppgötvuðum að nálægt tvær af þrem barnafjölskyldum í félagslegum íbúðum eru innflytjendur, sem ekki hafa vestrænan bakgrunn, og að foreldrarnir í fjölskyldunum eru miklu oftar en aðrir foreldrar í þeirri aðstöðu að vera lítið menntaðir, með lágt hlutfall þátttöku í atvinnulífi og eru slæmir til heilsunnar. Margar fjölskyldur hafa búið lengi í þessu húsnæði. Með tilliti til húsnæðisstaðals kemur í ljós að íbúar í félagslegu húsnæði tilkynna miklu oftar um vandamál tengd húsnæðinu en aðrir: Íbúðirnar eru of litlar og með efnislega lágan staðal. Við færum rök fyrir því, að staðall húsnæðis, þar sem börn eiga að vaxa upp, verði að vera öðruvísi og betri en húsnæðis sem notað er sem neyðarúrrræði fyrir fullorðna. Þetta gerir nýjar og meiri kröfur til bæjar- og sveitarstjórna. Sjónarhorn barna skal vera alls ráðandi í stefnumörkun varðandi gæði félagslegs leiguhúsnæðis.

Kaupungin asunnoissa asuvat lapsiperheet Kaupungin asunnoissa asuvista perheistä on vain vähän tietoa Norjassa. Tässä artikkelissa kysytään, millaisia nämä perheet ovat sekä millaisia asuinoloja kaupungit tarjoavat niille. Tutkimuksessa havaitsimme, että melkein kaksi kolmasosaa perheistä ovat länsimaiden ulkopuolelta saapuneita maahanmuuttajia. Lisäksi näiden perheiden vanhemmat ovat keskimäärin muita vanhempia huomattavasi vähemmän koulutettuja, sijoittuneet heikommin työmarkkinoille sekä kärsivät huonommasta terveydestä. Asuinolojen tarkastelussa havaitsimme, että kaupungin asunnoissa asuvat perheet raportoivat asuinongelmia paljon muita perheitä enemmän: asunnot ovat liian pieniä ja niiden aineellinen taso on heikko. Tässä artikkelissa esitämme, että kaupungin asuntojen käyttö pitkäaikaisina koteina lapsille asettaa uusia vaateita kaupungeille. Tästä syystä tulee kaupungin asunnoista keskustella myös lasten näkökulmasta.