ROLF RØNNING

professor i sosialpolitikk

e-mail: rolf.ronning@hil.no

I dagens situasjon synes organisasjoner som Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon å møte brukerne med mer respekt enn den offentlige sosialtjeneste. Kanskje må flere sosialarbei- dere ha sitt virke utenfor offentlig sektor om sosialt arbeid skal beholde sin samfunnskritiske funksjon, og for å utøves på "klientens premisser"?

Innledning

Amishai Margalit (1996) definerer i sin tankevekkende bok "A Decent Society" et sivilt samfunn som et samfunn hvor enkeltindivider ikke får ydmyke andre enkeltindivider. Et anstendig samfunn sier han, er et samfunn uten strukturell ydmyking av borgerne. Når det gjelder behandlingen av våre sosialklienter er vi, i Margalits betydning, formodentlig ikke et anstendig samfunn.

Både ut fra egne brukerundersøkelser over tid (Rønning 1988, Rønning og Vabo 1994), og med utgangspunkt i andres arbeider, er det grunn til å stille spørsmålet om sosialtjenesten kommuniserer respektløshet. To av de nyeste norske bidragene er Sidsel

Kløverøds hovedoppgave i sosialt arbeid om taperne (2004), og boka Fattig talt (Flavik 2004) som er en serie portretter av fattige i dagens Norge. I begge disse arbeidene formidles inntrykket av at sosialarbeideren blir talerør for et system som med vitende og vilje aksepterer at klientene må leve under forhold som oppleves som uverdige for de fleste av oss. Også avisartikler formidler til tider det samme budskapet:

Sosialkontoret har ikke Pia vært hos på to år. Der ble hun kontant avvist... En legeattest som forteller om selvmordstanker og behov for hjelp, var ikke nok til å åpne døra som skulle gi "Pia" fast tak over hodet. (Aftenposten 9.9.04)

Når sosialarbeidere her framstår som representanter for en "Vi vet hvordan du har det og det er greit for oss" -holdning, oppleves det nettopp som manglende respekt for den hjelpetrengendes situasjon.

Det kan derimot være vanskelig som forsker å formidle tilbake til feltet brukernes negative erfaringer, fordi det kan virke som personlige bebreidelser rettet mot sosialarbeidere som slett ikke opplever at de fungerer, eller ønsker å fungere slik. Det er derfor viktig å understreke at brukerne kan oppleve at de blir ydmyket selv om hjelperen har ment noe annet, eller gjør så godt vedkommende kan. Hensikten med artikkelen er likevel å påvise ulike former for ydmyking som hjelpeapparatet utsetter sosialklientene for, og deretter reflektere over mulighetene for å få gjort noe med dette.

Bakgrunn: Selvrespekt og verdighet

I desember 2000 var jeg på en konsert i St. Martin-In-the-Fields kirken i London. Konserten var spesiell fordi artistene var en blanding av musikere fra det kjente "husorkesteret" og uteliggere som hadde fått hjelp i gateprosjektet kirken driver. Alle uteliggerne som opptrådte formidlet gleden av å bli møtt med respekt for at de gjorde noe vi satte pris på, og noe de kunne. De fleste av dem måtte ha musikkbakgrunn. Men de hadde vært på gata og blitt møtt med den mangel på respekt de fleste av oss møter uteliggere med. Nå opptrådte de med anerkjente musikere, og vi hørte på dem fordi også de, og ikke bare de profesjonelle musikerne, kunne noe som var interessant for oss å høre på.

Jeg oppfattet at et viktig mål med konserten var å styrke selvrespekten til en gruppe som har fått denne ganske redusert. Slik sett støttet den det elementære, men viktige poenget, at det er viktig for alle, uansett hvor langt nede de måtte være, at en tar vare på deres verdighet eller restverdighet, om en vil. En gjennomgående konklusjon i de brukerundersøkelser jeg har hatt ansvar for, er at de aller fleste prøver å formidle noe av dette. Det kommer til uttrykk for eksempel ved at de spurte understreker at de har noen standarder de holder på: "En kan si mye om meg, men jeg har aldri stjålet fra noen". En annen variant er: " Jeg har aldri vært voldelig mot noen".

Slike utsagn fra folk som har moralske kodekser som ikke er speilbilde av norsk lov, understreker at verdighet og selvrespekt er viktig, selv om en ikke fikser alt som

forventes i samfunnet. Og det er en forholdsvis elementær innsikt at hjelpetiltak som skal fungere må ta utgangspunkt i klientens eller brukerens selvrespekt. Målet må være å behandle folk med verdighet slik at de styrker selvrespekten og blir bedre i stand til å ta seg fram på egen hånd i samfunnet. Situasjonen er nok dessverre ofte heller den motsatte: Nemlig at folk med litt sprukkent selvbilde og frynsete selvrespekt oppsøker sosialtjenesten, men at de kommer derfra enda mer duknakket enn da de kom. Alle hjelpetiltak forutsetter at klienten medvirker på et eller annet nivå. Det blir derfor kontraproduktivt å bryte ned det vi skal bygge opp. Dette vet de aller fleste som arbeider i det sosiale hjelpeapparat, og en har visst det lenge. Likevel synes den destruktive praksisen å fortsette nesten som før. Da må det være viktig å reflektere over mulighetene til å endre praksis.

Den manglende respekt for klientene i sosialhjelpen kommuniseres både gjennom strukturer og aktører, på makro- og mikronivå. På strukturnivå kommuniserer vi med klientene både gjennom fysiske strukturer, regler og organisasjonspraksis. På aktørnivå kommuniserer vi selvsagt gjennom den direkte samhandling med brukeren.

Denne artikkelen er ikke ment som en moralisering over sosialarbeideres utilstrekkelighet, - men som en påminnelse om hvordan yrkesgruppen ofte oppleves av brukerne, som representanter for systemet. Det er en beskrivelse av en ganske fastlåst situasjon som bør invitere til å tenke i radikale løsninger.

Fysisk struktur

Det har vært liten bevissthet når det gjelder hvordan fysiske strukturer påvirker kommunikasjonen med brukerne. Selv om det er blitt bedre, og at noen steder har arbeidet systematisk for å skape en så trivelig ramme som mulig, er hovedkonklusjonen at det fortsatt blir brukt lite ressurser på å formidle respekt ved organisering av mottakene for sosialklienter.

I en undersøkelse vi gjorde i Oslo for noen år siden (Rønning og Vabo 1994), beskrev noen av klientene hvordan venterommet var plassert med vindu mot bussholdeplassen rett utenfor. De passet derfor på å komme tidlig, så de kunne sette seg slik at ingen så dem utenfra. En av dem sa at hvis det var om å gjøre å organisere mottakene mest mulig avskrekkende, så burde de plassere alle i et glasshus midt i byen. På den måten kunne en oppnå maksimal stigmatisering og sparegevinst.

De siste årene har det noen steder vært voldsepisoder som har ført til at sosialkontorene er bygd om for å beskytte de ansatte mot klientene. Selv om det er gode grunner til å beskytte personalet blir signaleffekten problematisk i forhold til spørsmålet om respekt og verdighet for det store flertallet av brukere som er ikke-voldelige. Frivillige organisasjoner, som Kirkens Bymisjon i Oslo, er opptatt av at lokalene som brukerne kommer inn i skal være trivelige, de skal føle seg velkomne. Dette gir helt motsatte signaler, og det er liten tvil om at denne forskjellen er viktig for brukerne.

Konklusjonen er at den fysiske organiseringen av møtet med klienten, tross en del

positive forbedringer, i mange tilfeller fortsatt formidler liten respekt. Her kan hjelpeapparatet kanskje ha en del å lære av rettsvesenet. Der er utgangspunktet at alle er uskyldige til det motsatte er bevist. Dette formidles blant annet gjennom utformingen av rettslokalene. I mange rettslokaler er det slik at dommerne sitter over salen. Men dommerne er ikke de tiltaltes motpart, de er tredje part. Påtalemyndighet og anklagede er på linje, og det er flere arrangement som understreker at politi og øvrighet ikke står over de tiltalte. Politiet må i vitneboksen på linje med tiltalte. Hele systemet formidler likhet mellom de to parter, og at begge skal ha respekt for tredje part, nemlig dommerne. Den fysiske strukturens signal om dette forsterkes ved ulike ritualer. Hvis vi er opptatte av at mottakerne skal oppleve sosialkontoret positivt, kan vi jo ta dem med på råd, men brukerråd for sosialklienter er nok fortsatt en tungsolgt ide.

Regler og praksis

I utgangspunktet er regler og praksis to ulike forhold, men i realiteten er de vevd sammen. For klientene kan det ofte være uklart om det egentlig er lovverket og reglene som er slik de blir fortalt, eller om det er kontorets eller saksbehandlerens forståelse av det. For saksbehandlerne er en slik sammenblanding ganske opportun. Det er så greit å si at" ja, jeg skulle så gjerne, men dessverre er reglene slik." Derfor behandles regler og praksis som et punkt. La meg nevne noen forhold som ut fra Margalits definisjon vil være strukturell ydmyking:

For lave sosialhjelpsatser. Her har det vært store kommunale variasjoner. Men mange steder har satsene i perioder vært uforsvarlig lave, uten at sosialtjenesten har protestert synlig. Hvis sosialarbeiderne framstår som lojale mot veiledende satser de vet ikke holder, - formidler det at de ikke tar klientene på alvor. De er dermed ikke opptatte av rimelighet, og vil framstå som respektløse overfor dem som tvinges til å skulle leve på disse satsene, selv om satsene er politisk bestemt.

Det er mange sosialarbeidere som har skrevet saksframlegg om høyere satser og blitt nedstemt, og det er fra tid til annen små lekkasjer i pressen. Likevel framstår førstelinjen for klientene som lojale for et urimelig system, og ikke som klientlojale.

Vi kunne kalle dette for den doble uverdighetsklemma når vi både behandler klienten uverdig med urimelig lave satser og tvinger førstelinjen til å være advokater for et uverdig system. Slik gjør også noe med ansatte.

Manglende identifikasjon og synliggjøring av klientenes situasjon. Focus Ireland er en organisasjon som arbeider med hjemløse både i Dublin og andre steder i Irland. De bruker nesten en hel stilling til å informere om de bostedsløses situasjon i skoleverket og andre steder. I ungdomsskolen var det et viktig poeng å få fram at de bostedsløse (de på gata) i mange tilfeller var dropouts nettopp fra ungdomsskolen, noen som lignet dem selv, men at de hadde vært litt uheldige. Det var ikke bare gamle alkiser eller folk på løsemiddel. Gjennom informasjon ønsker de å skape forståelse og bidra til at vi andre behandler de bostedsløse med mer respekt.

Mitt spørsmål etter møtet med denne private organisasjonen var hvorfor ikke sosialsektoren i Norge driver mer med denne type informasjonsarbeid. Om vi identifiserer oss med klientene må det vel være viktig å være deres advokater i samfunnet ellers? Av forståelige grunner gjør sosialklientene lite for dette selv.

Sosionomene skulle i utgangspunktet være klientenes beste advokater, men framstår for klientene langt oftere som representanter for systemet. De ses som en integrert del av den kommunale forvaltning, og lojale mot overordnet myndighet.

Lennart Lundqvist (1998) har lansert begrepet "civilkurage" for å understreke at offentlig ansatte ikke skal ha sin lojalitet mot sjefen, men mot det fellesskapet de er ansatt av. De har et ansvar for å si fra om uverdige forhold og slik være lojale mot fellesskapet. En kunne se vår behandling av de fattige som en sak som ville utløse den overordnede lojalitet mot fellesskapet. Leder for Kirkens Bymisjon i Norge, Helen Bjørnøy, vet noe om hvordan verden ser ut for dem som er lavest på rangstigen. Hun ga i et intervju uttrykk for opprørthet over måten vi behandler de fattige på. "Toleranse og verdighet" var overskriften (Kartellnytt 2003). Et påtrengende spørsmål er om de som arbeider i den kommunale sosialomsorgen er like opprørte. Hvis svaret er nei, - kan det fortolkes som manglende respekt for de personer vi på denne måten unnlater å stå fram for, enda vi vet om deres situasjon.

Sosialtjenestens dobbeltrolle som hjelper og kontrollør kan bidra til det manglende engasjementet. Men det etterlater likevel sosialarbeiderne i førstelinjen med et problem, en del av legitimiteten ligger jo i at de har tillit hos klientene.

Lange ventetider. Mange venter lenge med å gå på sosialkontoret, og når de kommer kan nøden derfor være akutt. Det blir derfor litt meningsløst når saksbehandlingstiden for øyeblikkelig hjelp er to uker, som det var på et kontor jeg arbeidet med. Slike rutiner viser respekt overfor systemet, mens de totalt lar være å ta utgangspunkt i klientens situasjon. Hva er det som får oss til å si at dette er greit? Og det hjelper ikke så mye å klage på sin akutte nød heller, når behandlingstiden er tre måneder, slik den var i Oppland fylke våren 2003.

Organisasjonsmessige problemer blir klientens

Det krever for de fleste litt mobilisering å gå på sosialkontoret, eller kanskje for å gå på offentlige kontorer generelt. I mange tilfeller er en avhengig av en bestemt saksbehandler. Når en så skal ha ordnet noe, så er vedkommende ofte på kurs, hjemme med sykt barn, eller fraværende av andre grunner. Men organisasjonen tar i mange tilfeller ikke ansvar for dette. Respons av typen "Nei, da får du komme tilbake neste uke", eller " Hun er borte i dag, jeg vet ikke når hun er tilbake jeg", er ikke uvanlig. For enkelte som skal både på sosialkontor og trygdekontor, og hvor rekkefølgen er viktig, kan personalfravær føre til kafkaske vandringer. Mange negative møter med hjelpeapparatet etterlater et klart bilde av at klientenes tid og situasjon ikke er viktig. At en skal motta trygd- eller sosialhjelp betyr heller at en ønsker å være klient på heltid.

Praksis som ydmyker

I en klientundersøkelse (Rønning og Vabo 1994) beskrev en av klientene en ydmykende situasjon, som antakelig ikke er helt atypisk. Han hadde brukt mye tid med en saksbehandler og brettet ut sjelen sin grundig, slik det ofte kreves. Han hadde også en positiv opplevelse av at han hadde fått et godt og tillitsfullt forhold til denne saksbehandleren. Forutsetningene for et konstruktivt samarbeid skulle dermed være til stede, til beste for begge parter. Tilbake på sosialkontoret noen dager senere, fikk han vite at sosialarbeideren hadde sluttet. For klienten ble dette opplevd som det totale svik: "Han bare sluttet uten å si fra". Det er mulig at dette kan framstilles som en profesjonell holdning, blottet for personlig føleri. Men det ble antakelig ikke spesielt lett å åpne seg for en ny saksbehandler neste gang.

Teknikktenkning

Det er en iboende fare for sosialarbeidere å definere sine hjelperedskaper som teknikker, at det er "redskapskassen" som beviser profesjonens nytte. Men de redskaper sosialarbeideren har til disposisjon forutsetter reell kommunikasjon med klienten. Hvis en glemmer det kan det bli både dårlig håndverk og forsøk på manipulasjon.

Det er nesten utrolig hva enkelte kan greie å transformere til teknikk, eller til noe som kan utøves av eksperter. Empowerment er blitt et populært begrep igjen de siste årene. Det refereres i den sammenheng gjerne til Paulo Freire og hans politiske alfabetiseringskampanjer i Sør-Amerika for en generasjon siden. Slik Freire brukte begrepet ville en rimelig oversettelse være "maktmobilisering": Det var massene selv som skulle bevisstgjøres og ta styringen over egen situasjon (Freire 1974). I sosialarbeiderkretser synes det å være mer populært å oversette empowerment med myndiggjøring, noe som igjen åpner for at vi kan myndiggjøre deg hvis vi får følge manualen vår. Noen fagbøker går langt i å redusere empowerment til teknikk for sosialarbeidere (Braye, S. & Preston-Shoot, M. 1995, Cox, E.O. & Parsons, R.J. 1994). Dersom reell kommunikasjon med klienten erstattes med manipulerende påvirkning, tømmer vi samhandlings-situasjonen for respekt for klienten.

I en bok om brukermedvirkning har vi (Rønning og Solheim 1998) prøvd å tydeliggjøre forskjellen mellom brukerperspektiv og brukermedvirkning, ut fra erfaringer med at sosionomstudenter oppfattet brukerperspektiv som noe de hadde lært mye om og som ikke krevde at de lyttet til brukerne. Brukermedvirkning forutsetter at vi på en eller annen måte må kommunisere med brukerne.

Møtet mellom hjelper og klient

Fordi klientene ikke nødvendigvis skiller skarpt mellom person og praksis gir det liten mening å skille mellom det som skyldes strukturelle forhold og det som skyldes den enkelte saksbehandler. For klienten vil saksbehandleren være bakkebyråkraten (eller systemrepresentanten) som formidler både gitte regler og egne holdninger. Slik sett

kan det oppleves urettferdig å bli tatt til inntekt for et system en kanskje er uenig i. Men så lenge sosialarbeiderne ikke bidrar til å synliggjøre dette slik at systemet faktisk blir endret, må de finne seg i det.

Vi har ganske mye data om hvordan sosialklientene opplever møtet med hjelpeapparatet. Det er dessverre deprimerende lesning. Det drives mye godt sosialt arbeid, og noen sosialarbeidere blir opplevd nærmest som engler av klientene. Men dette er dessverre ikke hovedmønsteret. Her er et knippe med sitater fra en klientundersøkelse (Rønning og Vabo 1994):

  • De er på vakt for at jeg ikke skal lure dem.

  • De tror du juger til det motsatte er bevist.

  • Hele systemet er en ydmykelse.

  • Det er ok at selvtilliten i utgangspunktet var dårlig, men den blir bare enda dårligere av å gå på sosialkontoret.

  • Jeg går på sosialkontoret for å få hjelp til å greie meg selv, men de tenker ikke sånn.

  • Jeg blir kvalm bare jeg kjører forbi kontoret med buss. Jeg har ei venninne som en gang måtte åpne vinduet på kontoret for å spy. For å unngå det spiser jeg lite før jeg går, men drikker masse sterk te for å bli rolig.

Utsagnene stemmer godt med andre kvalitative undersøkelser, og etterlater et klart bilde av at klientene opplever å ikke bli tatt på alvor, og at de blir mistenkeliggjort. Nye rapporter viser også at situasjonen ikke er vesentlig endret for klientene.

Når brukerne skal beskrive de mekanismer de opplever at sosialarbeiderne bruker i maktutøvelsen overfor dem, nevnes (Solheim 2001):

  • Paternalisme

  • Kontroll og overvåking

  • Asymmetriske relasjoner

  • Invadering

  • Informasjonsvegring

Hver for seg representerer disse opplevde strategiene en ydmyking av klientene, og formidler en manglende respekt for deres integritet.

Generalsekretær Ola Ødegård i Landsforeningen Rettferd for taperne, har måttet bistå mange personer i deres møte med hjelpeapparatet. Egentlig er det en solid fallitterklæring at det skal være nødvendig med en hjelper når en skal møte et profesjonelt hjelpeapparat hvor empati skal være varemerket. Ødegård formidler ingen tegn til bedring når han i et avisintervju summerer opp ti års erfaring med bistand i forhold til hjelpeapparatet.(GD 2003) Han påpeker at forvaltningen mangler innlevelsesevne, at sosialetaten i mange tilfeller utviser en arrogant holdning og liten forståelse og respekt

for taperne, og at det er betydelige forsømmelser når det gjelder å gi informasjon og råd.

Også når det gjelder respekt kan sosialsektoren ha noe å lære av juristene. Kjente forsvarsadvokater framstår ofte som svært profesjonelle når det gjelder å distansere seg fra sine egne fordommer. De synes sikkert at de anklagedes handlinger er like avskyelig som de fleste av oss andre. Likevel greier de å gå inn i den tiltaltes argumentasjon, og ta utgangspunkt i denne. De viser ikke nødvendigvis respekt for avskyelige handlinger, men de viser respekt for det prinsipp at alle skal ha krav på å bli tatt på alvor ut fra sitt ståsted, så får det bli tredjeparts vurdering hvor troverdig dette er.

Overfører vi denne tenkningen til sosialsektoren ser vi at sosialarbeiderne er gitt en problematisk trippelrolle; de skal være aktor, forsvarsadvokat og dommer. Idealet er at en innledningsvis skal ta klienten på alvor og nærme seg forsvarsadvokatens rolle, så skal en også være kontrollør og systemrepresentant. Mens forsvarsadvokaten skal ta alt i beste mening, kommer aktor i dag nærmere det å ta alt i verste mening. Til slutt skal de ta dommerkappen på (Terum 2003). Klientene opplever at hjelperne kommer nærmest aktoratet. Som ansatte med sterke lojalitetskrav til systemet er dette helt naturlig.

Avslutning

Jeg mener altså at sosialetaten ofte formidler respektløshet overfor klientene, og at dagens hjelpeapparat i mange tilfeller fremstår med institusjonell ydmyking av dem som tvinges til å bli brukere av hjelpeapparatet. Et premiss for artikkelen har vært at ydmyking er kontraproduktivt i arbeidet med brukerne, og at det kommuniserer mangel på respekt. Det kan være grunn til å påpeke at dette ikke er noe ukontroversielt standpunkt, og at ydmyking ikke utelukkende oppfattes som noe negativt i vårt samfunn. Arven fra gapestokken til stigmatisering er tydelig nok. I oppdragelsesarbeid har ydmykelse vært brukt mer eller mindre bevisst på ulike nivåer av foreldre, lærere og i forsvaret. Forsvaret har sterke tradisjoner for at soldater først må ydmykes og fratas selvrespekten, før de kan bli gode soldater som er ubetinget villige til å adlyde ordre.

Det er svake begrunnelser for at dette gjør rekruttene til bedre soldater i vårt samfunn. Og det er ingen faglig forankring for at det å tråkke på klientene skulle gjøre det lettere for dem å stå oppreist alene i ettertid. Vi må derfor kunne anta at ydmyking og krenkelser her i hovedsak er ikke-intenderte.

Kanskje er hovedproblemet at hjelpeapparatet formidler de holdninger befolkningsflertallet og politikerne ønsker de skal gjøre. Vi har alltid vært skeptiske til mottakere av passive stønader, og frykten for å gi støtte til uverdig trengende ligger alltid og ulmer under overflaten. De siste tiårenes nyliberale strømninger har bidratt til å reartikulere slike holdninger. Når alle er sin egen lykkes smed, og markedet er domstol, kan det å hjelpe trengende ses som å stjele fra de bemidlede (Nozick 1974). Arbeidslinjen symboliserer at økonomisk støtte mer skal være en bytte-relasjon enn veldedighet. De poli-

tiske signaler er en uttrykt skepsis til dem som ikke er i arbeid. Samtidig gjennomføres kampanjer som skal bidra til at systemet blir mer brukervennlig. Om ikke sosialklientene har fått det hjelpeapparat de har fortjent, har de antakelig fått det hjelpeapparatet det politiske flertall ønsker.

I artikkelen er søkelyset rettet mot sosialarbeiderne, men det er viktig å presisere at dagens hjelpeapparat er politisk vedtatt og politisk villet. Av og til slipper politikerne for lett, men det er de som gir reglene. Når forvalterne høster kritikk for effektueringen, iler politikerne til for å åpne for unntak, eller for å si at det ikke var slik ment.

Hvis vi likevel tillegger politikerne de beste meninger, og går ut fra at de, i likhet med de ansatte i sosialsektoren, ønsker å avvikle den institusjonelle ydmykingen av brukerne, - bør det åpnes for en debatt om dramatiske endringer av dagens organisering. Jeg er ikke kjent med at det foreligger noen slike planer i noen av de nordiske landene. Det er i stedet innstrammingen av tilbud og rettigheter som dominerer, begrunnet med at dette skal stimulere individene til mer ansvar for egen situasjon ved å velge arbeid framfor passive stønader. I Norge pågår et større utredningsarbeid for å slå sammen sosialhjelp, arbeidsformidling og trygdeetat (NAV). Målet er å kunne samordne tjenestetilbudet. Dersom en lykkes med en modell hvor brukeren bare skal henvende seg et sted, kan det åpenbart ha positive sider for brukerne. Samtidig løser det ikke problemet med respektløsheten og ydmykende behandling. Nå vil brukerne være prisgitt ett kontor og én saksbehandler. Dette forenkler, men det er lite som tyder på at sakene vil bli sett mer fra brukerens side. Tvert i mot vil sosialetaten nå bli slått sammen med etater hvor kontroll-tradisjonen antakelig er enda tydeligere enn i sosialtjenesten. Slik sett kan samordningen bety at den klientvennlige hjelper får enda dårligere kår i systemet.

Dersom vi mener det er umulig å forene en skikkelig behandling av klientene med at sosialarbeideren er plassert i et system med klare kontrolloppgaver, vil et mulig grep være å la organisasjoner som Frelsesarmeen eller Kirkens Bymisjon overta selve hjelperollen. I dagens situasjon synes disse organisasjonene å møte brukerne med mer respekt enn det offentlige hjelpeapparatet er i stand til. Vi kunne også styrke klientperspektivet ved å opprette "frie" stillinger for sosialarbeidere, som på linje med forsvarsadvokater under gitte vilkår skulle hjelpe brukerne på deres premisser. Slik kunne vi få inn mer systemkritikk og uavhengighet i forhold til det etablerte apparatet.

En annen vei kan være å skille hjelp og kontroll organisatorisk. Kanskje kan NAV-reformen benyttes til en arbeidsdeling, hvor en nettopp får kommunale sosialkontor som skal hjelpe brukerne til å få den hjelp de trenger og har krav på fra statlige støtteordninger.

Det kan også hevdes at motsetningen mellom system og klientvennlighet er kunstig, blant annet fordi systemet gir brukeren prosessuelle rettigheter, i forhold til for eksempel saksbehandling og klageadgang (Terum 2003). Det er også gjort forsøk som viser at saksbehandlerne under gitte forhold kan møte klientene med respekt (Ranger 1986,

Solheim 2004). Dersom vi er enige om at situasjonen er utilfredsstillende og neppe lar seg løse med dagens modell, er det nødvendig med en grunnleggende diskusjon om betingelsene for klientvennlig sosialt arbeid. Det er underlig at denne diskusjonen ikke har kommet for lenge siden, dette ut fra hvor godt dokumenterte disse problemene er.

For utdanningsinstitusjonene, hvor en kjenner de nesten helt entydige forskningsresultatene om klientenes opplevelser av respektløshet, burde det være helt avgjørende å finne ut hvordan de kan hindre at stadig nye kull av sosialarbeidere bidrar til å opprettholde en uverdig situasjon. For politikere og andre som er opptatte av at et samfunns anstendighet måles på hvordan vi behandler de svakstilte på, - må det være presserende å få til endringer raskt. En debatt som uteblir bekrefter bare respektløsheten. Det er derfor mitt håp at sosialarbeiderne selv skal være pådrivere i denne debatten.

Referanser

Braye,S. & Preston-Shoot, M. (1995) Empowering Practice in Social Care, Open University Press, Buckingham.

Cox, E.O. & Parsons, R.J. (1994) Empowerment- Oriented Social Work Practice with the Elderly, Brooks/Cole Publishing Company, Pacific Grove, California.

Flavik, Anne Lise (red.) (2004) Fattig talt, Stølen Media A/S, Oslo.

Freire, Paulo (1974) De undertryktes pedagogikk, Fakkelbok, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo.

GD (2003) Intervju i Gudbrandsdølen og Dagningen 31. 01. 2003.

Kartellnytt (2003) Toleranse og Verdighet. Intervju i Kartellnytt nr 1/2003.

Kløverød, Sidsel (2004) Tap av verdighet i møte med offentlig forvaltning, hovedoppgave, Høgskolen i Oslo.

Lundquist, Lennart (1998) Demokratins väktare, Studentlitteratur, Lund.

Margalit, Amishai (1996) The Decent Society, Harvard University Press, Cambridge.

Nozick, Robert (1974) Anarchy, State and Utopia, Basic Books, New York.

Rønning, Rolf (1988) Sosialhjelpa - gjøkunge på diett, rapport nr. 10, Østlandsforskning, Lillehammer.

Rønning, Rolf og Solheim, Liv Johanne (1998) Hjelp på egne premisser?, Universitetsforlaget, Oslo.

Rønning, Rolf og Vabo, Signy (1994) Sosialtjenes- ten i Oslo - og PUSO, rapport nr 17, Østlands- forskning, Lillehammer.

Solheim, Liv Johanne (2001) Sosialhjelp, sjølvrespekt og meistring, i: Sandbæk, Mona (red): Fra mottaker til aktør, Gyldendal Akademisk, Oslo.

Solheim, Liv Johanne (2004) "En sjanse til" Deltakererfaringer fra SVIS-prosjektet, Høgskolen i Lillehammer. Arbeidsnotat nr. 159.

Summaries

Do the Social Services in the municipalities communicate lack of respect for the clients?

The main conclusion from the discussion is that the social services often leave the clients with a feeling of being treated with a lack of respect. This cornerstone in the welfare services appears today, in many cases, as an institutional humiliation of the claimants who are forced to ask for their services. A premise for the discussion is that humiliation is counterproductive to the constructive work the services are intended to perform. If we want to put an end to the humiliation, we will have to discuss dramatic changes to the present way the service is organised. We need also to ask if is possible for the service to combine the duty of control with the duty to render assistance. The task of assisting could be given to organisations like the Salvation Army, or we could split the services up and let the municipalities be responsible for assistance, leaving control to the state. No definitive answer is given, but we need a debate. Indeed, if this debate is not forthcoming, it could be seen as a confirmation of our lack of respect.

The discussion is based on the situation in Norway, but the conclusions may be relevant for all the Nordic countries.

Miðla félagsþjónustur í bæjarfélögum lítilsvirðingu til skjólstæðinga þeirra?

Megin niðurstaða umfjöllunnarinnar er að félagsþjónustur skilji við skjólstæðinga sína með þå tilfinningu að þeir hafi verið lítilsvirtir. Þessi hornsteinn í félagslegri aðstoð kemur í ljós í dag í mörgum tilfellum þar sem kröfur stofnana eru niðurlægjandi fyrir það fólk sem neyðist til að biðja um hjálp þeirra. Ein forsenda umfjöllunninnar er að niðurlæging er í andstöðu við þá uppbyggilegu vinnu sem félagsþjónustan á að veita. Ef við viljum setja endir á niðurlæginguna, þurfum við að ræða um dramatískar breytingar á núverandi fyrirkomulagi. Síðan þurfum við að spyrja hvort það sé hægt að samræma hlutverk stýringar og aðstoðar sem er veitt af félagsþjónustunni núna. Hjálparhlutverkið gæti verið látið í hendur samtaka eins og Hjálpræðishersins, eða við gætum skipt félagsþjónustunni og látið sveitarfélögin vera ábyrg fyrir hjálpar skrifstofum og látið ríkið um stjórnunina. Engin svör eru í þessari umfjöllun, en við þurfum umræðu.Vegna þess að núverandi ástand er svo ófullnægjandi fyrir þá sem sækja aðstoðina og lítil umræða um málið getur verið álitið sem undirstrikun lítilsvirðingarinnar.

Umfjöllunin er byggð á ástandinu í Noregi, en niðurstöðurnar geta verið viðeigandi á öllum Norðurlöndunum.

Viestitetäänkö kunnallisissa sosiaalipalveluissa kunnioituksen puutetta asiakkaita kohtaan?

Tämän artikkelin keskeinen johtopäätös on, että kunnalliset sosiaalipalvelut jättävät asiakkaille usein tunteen epäkunnioittavasta kohtelusta. Tämä hyvinvointipalvelujen kulmakivi näyttäytyy usein institutionaalisena asiakkaiden nöyryytyksenä, asiakkaiden, joiden on ollut pakko hakea näitä palveluja. Tämän tarkastelun perusoletuksena on, että nöyryytys vahingoittaa sitä rakentavaa työtä, jota näiden palvelujen on tarkoitus toteuttaa. Jos nöyryytyksen halutaan loppuvan, tarvitaan keskustelua radikaalista muutoksesta nykyisessä palvelujen organisoinnissa. On myös kysyttävä, onko mahdollista yhdistää kontrollin ja auttamisen rooleja sillä tavoin kuin ne on nykyisin yhdistetty. Auttamisen rooli voitaisiin antaa sellaisille organisaatioille kuin esimerkiksi Pelastusarmeija, tai palvelujen työnjako voitaisiin uudistaa siten, että kunnat olisivat vastuussa avun tarjoamisesta, kun taas kontrollin harjoittaminen jäisi valtion tasolle. Tämä pohdinta ei anna yksiselitteisiä vastauksia, vaan artikkelissa korostetaan tarvetta keskustella näistä kysymyksistä. Koska nykytilanne on hyvin epätyydyttävä asiakkaille, keskustelun vähäisyyden voidaan nähdä vahvistavan kunnioituksen puutetta. Tämä artikkeli pohjautuu Norjan tilanteelle, mutta päätelmät voivat olla relevantteja myös muille Pohjoismaille.