Halldis Karen Leira: Det gode nærvær. Kulturens psykologiske betydning Fagbokforlaget 2003 ISBN 82-7674-909-7

 

Gode beskrivelser av sammenhengen mellom enkeltmenneskets selvoppfatning og den kulturelle konteksten, krever oppmerksomhet. Det er et dristig og spennende prosjekt Halldis Karen Leira har gitt seg inn på, som kaster nytt lys over vår forståelse av enkeltmenneskers handlinger og indre opplevelser i lys av kulturelle forhold.

Bokanmeldelsen er skrevet av en tidligere barnevernarbeider med relativt mye erfaring på arbeid med seksuelle overgrep overfor barn, og med heller liten kompetanse på kulturutvikling. Anmelderen er høgskolelektor i sosialt arbeid, og har også lest boka med tanke på undervisning.

Boka er tredelt og med begrepene, doxa, myter og tabu som hovedtema i hver av de tre delene. Samtidig er de tre begrepene gjennomgående temaer i hele boka. Leira er på jakt etter å avdekke usynlige og opplagte trekk og verdier i vår kultur og hvordan enkelt mennesket er en del av disse trekkene. Her knytter hun seg til Bourdieus forståelse av doxa. Hun viser at det finnes tydelige rester igjen av mytiske oppfatninger fra 400 år før Kr. og at de samme verdiene gjør seg gjeldende i dag. Hun bruker vår kulturs oppfatninger omkring vold og seksuelle overgrep i familien som eksempel. Dominerende kulturelle trekk holdes i sjakk ved å usynliggjøre og ugyldiggjøre dem. Å tabuisere bestemte tema fører til at dominerende oppfatninger fortsatt får råde. Hun introduserer en prosessmodell med begrepene Hendelse- Selvoppfatning- Handlingsrom, som hun fyller med innhold ved hjelp av doxa, myter og tabu.

Doxa

Bokas første del retter seg mot selvoppfatning og kulturens betydning for denne. Ved hjelp av flere kliniske ek-

sempler viser hun hvordan endring av ytre forhold har betydning for personers selvoppfatning, og hvordan dette utvikles innenfor en kulturell kontekst. Hoveddelen handler imidlertid om å vise eksempler på doxa. Leira definerer doxa som det en tar for gitt, altså de usynlige kulturelle trådene som funksjonerer som normer, men som en ikke er klar over. Hun trekker fram to områder som eksempler på at faglig fremgang kan skje ved brudd på doxa. Det ene er nyere syn på spedbarnsutvikling og på spedbarnet som et aktivt individ. Leira mener at det på dette feltet har vært et brudd med doxa, og at det har beriket det faglige feltet på dette området. Det andre eksemplet er androsentrisme som betyr at verden blir sett gjennom mannens briller. Her mener Leira at det ikke har skjedd noe vesentlig brudd med doxa, og hun introduserer Bourdieus begrep om symbolsk vold. Det betyr at den som blir dominert internaliserer dominerende forhold, for eksempel at kvinner også ser verden gjennom mannens briller. En slik symbolsk vold kan i neste omgang forklare psykisk smerte hos enkeltmennesket. Leira introduserer denne tenkemåten som et alternativ til en patologiserende sjukdomsmodell. Hun kaller sin tilnærming for en psykokulturell forståelse. Som støtte for sin forståelse og hjelp til klargjøring viser hun her til Sigmund Freud og Mary Douglas.

Mytene

Den andre delen handler om mytenes betydning for moderskapet og for forståelse av vold og seksuelle overgrep i

familien. Her viser hun til sin tidligere forskning knyttet til barnløse kvinner. Ved hjelp av myter om at hvis kvinnen skal ha noen verdi skal hun føde barn, og ved Douglas' utlegning av reinurein synet på kvinner, får Leira fram den psykiske smerten og den symbolske volden som barnløse kvinner utsettes for. Tabuiseringen bidrar til å opprettholde den symbolske volden. I forståelsen av mødre til seksuelt misbrukte barn, bruker Leira myten om Ifigenia som ble drept av sin far kong Agamemnon. Moren til Ifigenia beordret drap på mannen som hevn. Den andre datteren Elektra beordrer sin bror til å drepe moren fordi hun har drept faren. Drapet på Ifigenia blir usynliggjort, mora får skylda og faren går fri. Ifigenia hjelper forfatteren til å forstå hvorfor det er legitimt fortsatt i vår kultur å ofre barn. Dette er imidlertid en av de prosessene som usynliggjøres. Det er Elektramyten som representerer det dominerende synet i dag, om at offeret blir usynlig, og at mannen gis rett til å tukte sin familie. Leira viser på en overbevisende måte hvordan en finner tilsvarende trekk både i rettsapparatet og i hjelpeapparatet så vel som i oppfatningen blant folk flest av denne problematikken. Mytene har vært en hjelp til å avdekke slike kulturelle trekk; kulturelle trekk som medfører psykisk smerte og som fortsatt preger sosialiseringen av begge kjønn og synet på overgrep og mishandling mot kvinner og barn. Det interessante for sosialarbeidere er de kulturelle trekkene hun løfter fram, mer enn mytenes plass i en slik sammenheng. Ved hjelp av andre utenforliggende

begreper, kunne de samme trekkene blitt avslørt. Derfor virker henvisningene til mytene noe påtrengende og særlig fordi mytene er oppstått i førmoderne tid og innenfor et annet kulturelt verdisett enn vårt.

Tabu

Bokas tredje del inneholder mye kjent stoff for de som har lest hennes tidligere arbeid, og bærer da også samme tittel som tidligere artikler, Fra tabuisert traume til anerkjennelse og erkjennelse. Som Leira selv skriver, er det dette arbeidet og perspektiv som har vekket nasjonal oppmerksomhet og som brukes i undervisning i flere utdanninger. Her beskriver hun et konkret kursprogram for barn og ungdom som lever med tabuiserte og skambelagte hendelser i hjemmet. Gjennom en gradvis gyldiggjøring av den tabubelagte psykiske smerten, øker selvtillit og pågangsmot. Anerkjennelse og erkjennelse er viktige nøkkelbegrep i denne prosessen, og forfatteren gir en oversikt over hva disse begrepene innebærer.

Forfatteren skriver at bokas tre forskjellige deler kan leses hver for seg. Etter mitt syn skiller denne delen seg ut som den mest nyttige til praktisk bruk i sosialt arbeid, ikke minst for forståelsen av barn og unge som bærer med seg et tabu.

Samlet sett fremstår boken som forfatterens egen reise, slik hun også beskriver det innledningsvis. For lesere som ikke har samme kjennskap til referansene hun viser til underveis, kan flere av henvisningene virke noe forstyrrende fordi de ikke presenteres tilstrekkelig til å gi mening. Til bruk i undervisning bør boka suppleres med en del av den bakgrunnslitteraturen hun viser til. Bokas styrke er de mange eksemplene fra klinisk praksis, og beskrivelsen av endringsprosesser i samspill mellom indre og ytre forhold. Det er et krevende prosjekt å bevege seg inn i vår egen doxa, og det er prisverdig at Halldis Karen Leira har begitt seg inn på den reisen. Slik sett er boka en viktig døråpner og kan gi viktige og nye perspektiv på problemer som mange mennesker sliter med i vår kultur.