Mye av grunnlagstenkningen i sosialt arbeid er etter min mening dominert av et subjektobjekt perspektiv. Perspektivet fokuserer hjelperens overordnede posisjon, ikke minst i forhold til makt. Ved å gjøre begrepet anerkjennelse til et nøkkelbegrep i sosialt arbeid, må gjensidigheten og likeverdet mellom hjelper og klient vektlegges mer enn ensidighet og asymmetri. Begrepet anerkjennelse er hentet fra filosofen Hegels dialektiske teori og innebærer en spenning og dynamikk mellom stabilitet og ustabilitet, ufrihet og frihet, konflikt og forsoning, forandring og utvikling.

IFORBINDELSE MED HOVEDFAGET i sosialt arbeid skrev jeg en bok med tittelen Den gode relasjonen - støtte, omsorg eller anerkjennelse (Aamodt 1997). Ut fra et menneskesyn der ingen gis rett til å bestemme over et annet menneske, begrunnet jeg hvorfor jeg finner begreper som støtte og omsorg utilstrekkelige innenfor en praksis der likeverdet mellom mennesker er overordnet. Selv om disse begrepene inneholder medmenneskelige kvaliteter som innlevelse, forståelse og godhet, ivaretar de ingen gjensidighet. De forutsetter heller ikke en interaktiv deltakelse mellom likeverdige. Derimot understreker begrepene en asymmetri hvor jeg som hjelper gis rett til å handle på grunnlag av hva jeg mener er godt for den andre. Intensjonen bak handlingene kan med andre ord være god, men allikevel bli oppfattet som strategisk eller teknisk. Dermed vil omsorgshandlinger som støtte og forståelse kunne inngå i en undertrykkende eller objektiverende praksis som vi i prinsippet tar avstand fra.

I vårt arbeid som sosialarbeidere vil vi daglig finne eksempler på en undertrykkende praksis. Det betyr ikke at det er hensikten. Allikevel kan det hende at klienter opplever seg ”overkjørte” i møte med oss. Følgende dagligdagse historie kan belyse tvetydigheten i omsorgshandlingene alt etter hvem som forteller historien. Den handler om Liv, en fire-barns mor, som etter mange slitsomme år ikke klarer jobben sin. Hun beskriver dette som en fysisk kvalme, kroppslig tretthet og en følelse av å mangle et beskyttelsesfilter mot lyder og støy. Hennes fastlege, som hun kjenner godt, har sykemeldt henne først for 4-5 uker. Liv går tilbake på jobben, og opplever at situasjonen er lite endret. Hun går derfor tilbake til fastlegen. Hun ønsker å forlenge sykemeldingen, noe hun fortalte legen da hun gjorde timeavtalen. Etterpå forteller hun gråtende hvordan hun hadde opplevet dette møtet. Hun følte at den kvinnelige legen hadde forandret holdning til henne fra første til andre besøk. Det var som om hun ikke ville henne vel. Hun virket strengere, mer spørrende, mer kritisk. Det gjorde henne urolig. Men virkelig redd ble hun da legen foreslo å kontakte barnevernet. Ville hun ta fra henne barna?

Legen ville antagelig ha fortalt en annen historie. Hun ville fortalt at ved å sykemelde Liv over en lengere periode var hun forpliktet til å sørge for at hun kom inn i et behandlingsopplegg. Hun hadde tenkt at så sliten som Liv var, var situasjonen bekymringsfull - også for barna. Hun kjente familien godt fra tidligere og visste at minst to av barna hadde spesielle vanskeligheter. Kanskje kunne barnevernet ha tilbudt et avlastningstilbud for barna slik at Liv fikk tilstrekkelig ro? Hun hadde tenkt mye på Liv før avtalen og hadde kommet fram til en løsning som hun selv syntes var god.

Liv forteller at hun merket at angsten ble sterkere da hun hørte legen ta fram episoder som hun tidligere hadde fortalt i all fortrolighet. Plutselig følte hun at denne informasjonen ble brukt mot henne. Det var som om hun ble fanget i sitt eget nett. Hun forteller at hun knapt greide å tenke. Det eneste hun tenkte var at hun måtte komme seg ut av kontoret. Hun visste også at hun aldri ville tilbake til denne legen.

Hovedanklagen mot legen var at hun ikke hadde spurt henne hva hun tenkte var den beste hjelpen. Hun ville gjerne ha samarbeidet dersom legen hadde invitert til det. ”...hun hadde jo bestemt seg på forhånd - før jeg kom! Jeg følte at hun ville ta fra meg barna.....”. Med det ble dialogen brutt mellom dem.

Mange vil nok si at denne legen var en ansvarsbevisst lege. Hun så ikke bare pasienten, men også pasientens barn. Men det legen tilsynelatende glemte, var å ta med seg pasienten i sine vurderinger av hva som kunne være til hjelp. Gjennom måten hun snakket til Liv på, mistet Liv sin refleksivitet. Hun sa at hun greide ikke å tenke klart; greide ikke å snakke. Liv følte seg tingliggjort; det vil si gjort til en gjenstand som legen ville forandre eller behandle. Etter dette møtet gikk Liv hjem til barna med mye uro. Hun var på mange måter enda dårligere rustet til å mestre problemene hun hadde.

Mitt anliggende er ikke å fraskrive meg og andre det overordnede ansvaret vi har som fagfolk. Men jeg argumenterer for at den profesjonelle relasjonen i tillegg til å ha en asymmetrisk form også har en symmetrisk form der likeverdet mellom partene er grunnleggende. Gjennom samtalen møtes vi som to atskilte subjekter.

Samtidig kan vi ikke bortforklare at det også er en subjekt-objekt relasjon mellom oss. Med det mener jeg at vi som profesjonelle alltid vil ha en overordnet posisjon i forhold til klientene, ikke minst på grunn av våre fagspesifikke kunnskaper, ressursene vi rår over og ikke minst ansvaret og makten som vi er pålagt. Makten kan vi aldri definere bort. Heller må den eksplisitt tas fram og gjøres til et anliggende vi deler med klientene.

Ekspertmodellen versus relasjonsmodellen

Etter min mening opererer vi grovt sett med to ulike perspektiver innenfor sosialt arbeid. I denne teksten vil jeg tydeliggjøre forskjellene ved å skissere to modeller som jeg heretter benevner som ekspertmodellen og relasjonsmodellen. Ekspertmodellen kaller jeg en arbeidsmåte der hjelperen ser på seg selv som ekspert. I denne rollen vil oppgavene være å behandle, forandre, veilede eller gi råd. Klienten oppfattes som objekt for hjelperens handlinger. Modellen er gjenkjennelig fra historien ovenfor. Den er også forenlig med hva vi tradisjonelt legger i betegnelsen profesjonelt sosialt arbeid. Det er en modell som gir oss rett til å bruke redskaper i form av bestemte metoder, handlingsmanualer eller programmer for å gi en bestemt hjelp til en bestemt type lidelse, atferdsforstyrrelser eller lignende.

Relasjonsmodellen fratar ikke hjelperen noe av det faglige ansvaret eller makten han eller hun besitter. Men modellen vektlegger relasjonen mellom hjelper og klient på en annen måte enn det ekspertmodellen gjør. Det vil si at hjelperen tar i betraktning at det er tale om et to-veis forhold og at begge parter påvirker det som både skjer i relasjonen og med den andre. Modellen åpner for en gjensidighet som vi ikke ser i ekspertmodellen. Men det er viktig å gjøre oppmerksom på at dette perspektivet ikke underminerer maktdimensjonen i forholdet. Som jeg allerede har vært inne på, kan ulikheten i maktforholdet aldri defineres bort. Ikke bare er ressurstilgangen forskjellig, men hjelperen har, i kraft av sin kunnskap, utdannelse og stilling, en kompetanse eller en viten som klienten ikke har, men som han søker. Modellenes forskjellighet er mer knyttet til måten makten håndteres på.

I relasjonsmodellen er det ikke bare hjelperens kunnskaper som har relevans, men også klientens. Sammen er de medskapere og medaktører av den hjelpen som tilbys. Hjelper og klient er to forskjellige mennesker i ulike roller, posisjoner og med ulik makt. Det de kan forenes i, er det de sam-taler om. Det vil si ”saken” som de er engasjert i. Det innebærer ikke alltid en entghet eller samstemmighet. Men de gis begge rett til å framsi sine meninger og synspunkter som begge parter må ta hensyn til. Her mener jeg at begrepet anerkjennelse har en verdi. Når to parter samtaler om en sak, vil anerkjennelsen innebære at begge parter har rett til å uttale seg, bli lyttet til, sett og respektert. Men for å bli anerkjent må den som anerkjenner også være anerkjent. Bare da vil han eller hun kunne se på seg selv som et selvbevisst menneske. Jeg vil komme tilbake til dette begrepet senere i denne teksten.

Et både-og perspektiv

Filosofen Hans Skjervheim (1926-1999) skrev i 1957 artikkelen Deltakar og tilskodar som siden er blitt en klassiker (1996 [1957]). Her fastslår han innledningsvis at en av de viktigste forskjellene mellom mennesker og dyr er at mennesket har språk. Det er språket som gjør at vi kan ha en felles verden. Forstår vi ikke språket til hverandre, vil vi leve i hver vår verden. Det er ulike måter å møte hverandre på i språket, sier han. I artikkelen redegjør han for dette gjennom det han kaller en treleddet relasjon til forskjell fra en to-leddet relasjon. En tre-leddet relasjon består av meg, den andre og sakstilhøvet som vi samtaler om. Vi lar oss begge engasjere i et felles problem eller en felles sak. Vi samtaler. Men det kan

også hende at jeg ikke bryr meg om saken eller problemet som den andre presenterer, og gjør saken og den andre til et faktum - et objekt. Den andre blir min sak. Dermed deler vi ikke samme sak - vi er i hver vår verden, sier Skjervheim. Når objektiveringen av den andre blir en grunnholdning - en generell ekspertholdning - er relasjonen kun toleddet, sier han. Skjervheim erkjenner også at vi aldri kan komme utenom å objektivere den andre. Det skjer i allmennsamtalen så vel som i den profesjonelle samtalen. ”Difor er den mellommenneskelege situasjonen prinsipielt ikkje eintydig, men ”tvetydig”” (side 72). Men det fins grenser for hva vi kan objektivere fordi ”...Ein kan prinsipielt ikkje objektivera seg sjølv”, sier han. Og han fortsetter ”..Eg kan rett nok sjå meg sjølv som eit faktum, men det inngår ikkje i dette faktum som eg ser eller konstaterer, at eg ser og konstaterer. Eg kan rett nok i andre omgang konstatera mi konstatering, men denne konstateringa som eg grip i refleksjonen, er ei anna enn den eg lever i augneblinken.” (side 73). Med dette mener han at vi nok kan se på oss selv som et faktum, et objekt eller et tilfelle, men dette ”jeg” som foretar denne kon-stateringen i det øyeblikket det skjer, kan aldri objektiveres. Det er jeg, subjektet, som foretar objektiveringen. Gjennom dette transcendentale jeg finner vi øyeblikkets frihet og dermed subjektets frihet. Her åpnes muligheten for det frie møtet mellom to subjekter - et intersubjektivt møte - der begge parter møtes som subjekter. Hva har så disse tankene med sosialt arbeid å gjøre, kan en spørre. For meg tydeliggjør Skjervheim den grunnleggende forskjellen mellom ekspertmodellen og relasjonsmodellen.

Hvorfor så kritisk til ekspertmodellen?

Her tar jeg spesielt for meg behandlingsorientert sosialt arbeid som har klare røtter til psykoanalytisk tradisjon. Denne tradisjonen finner vi ikke minst i de to fagbøkene skrevet av Woods & Hollis (1990); og Salzberger- Wittenberg (1972). Med røtter fra Mary Richmond (1917) har behandlingsmodellen hentet mye av tenkningen fra medisinsk tradisjon med vektlegging av undersøkelse, diagnostikk og behandling. Den profesjonelle gis en overordnet ekspertrolle med de rettigheter denne rollen har. Relasjonen kan dermed bli to-leddet, for å bruke Skjervheims språk. Samtidig vet vi at praksis er mer nyansert enn som så. Profesjonelt arbeid handler også om å være et medmenneske; det vil si personlig og empatisk. Denne medmenneskelige dimensjonen kan imidlertid vippe over til den andre ytterligheten. I en iver etter å vise medmenneskelighet, kan vi bli ukritiske i vår personlige form og dermed bli opplevet som invaderende og sentimentale. Skjer dette, har vi oppmerksomheten mer rettet mot egne følelser enn mot klientens. Empati og omsorg gir ingen garanti mot overtramp og tingliggjøring.

Men heller ikke det å være tilbakeholden og upersonlig kan gi slik garanti. Dette er forhold som sykepleieren og forskeren Kari Martinsen har vært opptatt av (bla. Martinsen 2002). Hun mener at en distansert og tilbakeholden holdning kan være en like stor trussel for dialogen som sentimentalt ”føleri”.

Ekspertmodellen har gitt oss liten anledning til å stille spørsmål ved vår egen praksis. Kanskje det er forklaringen på at vi - med få unntak - i liten grad har beskjeftiget oss med hvordan vi, med våre væremåter, har virket på klientene. Har vi for eksempel vært kritiske nok til oss selv og våre holdninger når klienter har uteblitt fra behandlingsopplegg eller virket uvillige til å samarbeide? Har vi ikke lett for å legge ”skylden” på klientene ved å si at de ikke har vært behandlingsmotiverte eller gi dem en karakteristikk som umodne, aggressive, osv? På den andre siden hører vi klienter berette om møter med profesjonelle der de har følt seg tråkket på og lite respektert. Likegyldig om vi har inntatt den distanserte og såkalte nøytrale rollen eller den følelsesmessige nære og støttende, gjør vi bruk av ekspertmodellen.

Som jeg har vært inne på, er mye av faglitteraturen i sosialt arbeid dominert av et dette subjekt-objekt perspektivet. Med røtter tilbake til filosofen Descartes har vi beholdt tiltroen til forestillingen om en objektiv ytre verden som finnes uavhengig av den som beskuer den. Naturvitenskapen bygger på denne forestillingen. Også innenfor menneskevitenskapene finner vi denne troen levende. Forestillingene bygger på en idé om at verden utenfor en selv har en bestemt natur eller er av et bestemt vesen som vi kan innhente kunnskaper om ved å følge bestemte prosedyrer eller metoder. Objektivismen handler om denne stilltiende aksepten av det kunnskapsteoretiske skillet mellom subjekt og objekt. Det som er ”utenfor” (objektivt) forstås å være uavhengig av den som ser (subjektet). Kunnskapen oppstår når subjektet på en korrekt måte og ut fra fastlagte prosedyrer reflekterer eller representerer den objektive virkeligheten (Bernstein 1991 [1983]).

Denne tenkemåten har hatt stor innflytelse på hvordan vi har forstått vår rolle som behandlere innenfor ekspertmodellen. Den distanserte posisjonen har gitt avstand og den tydeliggjør rollenes ulikhet. Det har vært framhevet som

nødvendig for at vi kan greie å skille klientens følelser fra våre. Ikke minst vil dette være viktig i et terapiforhold der behandleren er mottaker av mye følelsesladet materiale. Begrepene overføring og motoverføring er kjente begreper innenfor denne tradisjonen. Det er begreper som prøver å fange opp relasjonelle følelsesladede reaksjoner mellom behandler og klient. Samtidig kan begrepene lett brukes som forsvar mot å ta inn over seg hva klienten faktisk sier. Å være for rask med å definere et utsagn som en overføring av følelser fra tidligere (ofte) traumatiske erfaringer, kan oppleves som en krenkelse av klienten. Følelsen av å ikke bli tatt alvorlig ligger i slike tilfelle nær. Det jeg sier er at overføringsreaksjoner så vel som motoverføring oppstår i en konkret her-og-nå situasjon som det også må tas hensyn til i vurderingene. Vi må ikke la ekspertrollen forlede oss til å tro at vi vet best - heller ikke når det gjelder å definere hva som er sant eller riktig.

I tråd med ekspertmodellens grunnlagstenkning omtaler vi oss ofte som instrument eller redskap i samtalen. Formuleringen viser til behovet for å oppfatte ”den emosjonelle underteksten” som følger de konkrete ordene. I en artikkel fra 1997 hevder psykolog Per Nerdrum at sosialarbeidere i sin utdanning får for liten trening i å lytte etter det emosjonelle budskapet i samtalen. Er vi ikke i stand til å forstå klientens emosjonelle budskap, gir det selvfølgelig følger for hvordan vi svarer klienten og dermed om og hvordan vi formidler empati og innlevelse. Derfor må vi trene på å bruke oss selv som instrument, får vi høre. Det kan imidlertid være grunn til å være noe kritisk til tenkningen som ligger bak utsagnet. Faren er at vi gjennom slike formuleringer kan komme til å støtte opp under en teknifiserende praksis som vi ikke ønsker. Instrumenter eller verktøy er laget for å lette menneskelivet for møye og besvær, sier filosofen Hannah Arendt (1996 [1958]). Og hun tilføyer: ”Men det umiddelbare målet som et verktøy eller et instrument blir laget for og skal tjene som middel for, er ikke mennesket, men en gjenstand........” (ibid.:149). I lys av disse ordene blir det å forstå seg selv som instrument til bruk overfor andre mennesker noe annet enn å være et medlevende medmenneske som sammen med klienten har en oppgave å gjøre.

Innenfor ekspertmodellen er altså den lineære mål- middel tenkningen grunnleggende; en tenkning som stort sett infiltrerer det meste av det vi gjør. Kanskje er det forklaringen på at vi så lett har latt oss fascinere av skjemaer, standardløsninger, prosedyrer og tall; også innenfor sosialt arbeid. Ikke minst innenfor behandlings verden er virksomheten i ferd med å bli redusert til antall tiltak mer enn hva som tjener den enkelte klient best. For eksempel vil hjemmebesøk kunne bli oppfattet for tidkrevende; likeledes mange av behandlingsformene som tradisjonelt har vært sentrale innenfor barnepsykiatrien. Ved at vi ureflektert underordner oss denne logikken, kan vi komme til å honorere effektivitet og kvantitet mer enn kvaliteten på hjelpen.

I denne sammenhengen vil jeg minne om sosiologen Zygmunt Baumann som er blant dem som uttrykker stor bekymring for den utviklingen vi er del av. Han sier følgende: ”Når de (klientene, menneskene) først er umenneskeliggjort, og derfor avskrevet som potensielle subjekter for moralske krav, blir de menneskelige objekter for byråkratiets oppgaver betraktet med etisk likegyldighet, som snart forvandler seg til misbilligelse og kritikk hvis de yter motstand eller viser manglende samarbeidsvilje, slik at de byråkratiske rutinene blir forsinket” (1997 [1989]:145).

Mange mener moderniteten er uttrykk for at naturvitenskapen har vunnet over mer irrasjonelle krefter som subjektivitet, synsing, føleri, overtro, osv. Dertil gir naturvitenskapen inntrykk av å være verdinøytral, noe som også gjør den uangripelig i egne øyne. Denne selvoppfatningen har mange av oss stilt oss kritiske til. Filosofen og sykepleieren Merry Scheel henviser til den amerikanske filosofen Charles Taylor når hun sier at ”I følge Taylor (1985) er der generelt for lidt forståelse for, hvordan man efterforsker, skaber, antager og forkaster teorier. Den alminnelige opfattelse er den, at den naturvidenskabelige model skal forsyne al vitenskab med et paradigme, der foreskriver bestemte metoder og prosedyrer” (Scheel 1993:48). Hun sier videre at det å overføre teori som utelukkende baserer seg på lineære årsakssammenhenger gir et falskt bilde av hva som foregår mellom mennesker i et praksisfelt. Her er vi ved det jeg mener er kjernen i problemene vi sliter med i dag: Ved at vi aksepterer eller underkaster oss denne logikken, er vi med på å skape et samfunn der vi alle blir objekter for andres (be)handlinger.

Sosialt arbeid i lys av relasjonsmodellen

Jeg har tidligere foreslått begrepet anerkjennelse som overordnet begrep i psykososialt arbeid (Aamodt 1997; 2002). En praksis i tråd med anerkjennelsens filosofi vil etter min mening kunne bidra til å skape en relasjon bygget på respekt, tillit og gjensidighet. Anerkjennelse er et begrep som forutsetter gjensidighet mellom ulike parter. Begrepet anerkjennelse tydeliggjør

den grunnleggende forskjellen mellom å arbeide etter ekspertmodellen og relasjonsmodellen. Vitenskapsteoretisk har relasjonsmodellen sin forankring i et sosialkonstruksjonistisk syn på verden med røtter til Berger og Luckmann (1990 [1966]). Tankegangen er at sosiale problemer skapes av mennesker i en interaktiv pro-sess som får som resultat at noen tilstander defineres som sosiale problemer. Denne tenkningen tilsier at vi ikke kan se et annet menneske uten samtidig ta i betraktning den konteksten som omgir oss. Jeg må ta inn over meg at jeg med min tilstedeværelse påvirker hva jeg ser og derav min oppfatning. Personen jeg møter kan altså ikke forstås uten at jeg også tar i betraktning den påvirkningen jeg gir denne personen med mitt nærvær. Dermed er jeg med på å skape den eller de jeg skal forstå. Dette skjer selvfølgelig også omvendt. Vi som hjelpere er ikke upåvirket av klientenes påvirkning. Dermed er også klienten medskaper av den hjelpen han eller hun blir tilbudt. Likeledes må vi ta i betraktning den konteksten vi befinner oss i, og som påvirker oss og det saksforholdet vi er sammen om.

I en kommunikasjon mellom mennesker i ansikt-tilansikt situasjoner vil utvekslingen av affekter og språk ha preg av gjensidighet. Vi påvirker hverandre gjensidig og vi er sammen om det som er innholdet i samtalen. I forhold til innholdet er vi medsubjekter som Skjervheim sier i sin nevnte artikkel (ibid.). I all samtale der partene er subjekter for hverandre og ikke gjort til objekter for vår konstatering eller vurdering, vil følsomheten og åpenheten for den andre bære samtalen framover. I vår åpenhet lytter vi til den andres åpenhet. Vi reagerer og samhandler i et følsomt samspill. All kommunikasjon handler om å våge seg fram for å ta imot den andres åpenhet (Løgstrup 1956). Det innebærer en fordring om å bli tatt alvorlig, møtt med oppriktighet og tillitsfullhet slik at vår integritet og identitet blir tatt vare på (Martinsen 2002). Mange vil kanskje si at denne gjensidigheten først og fremst hører hjemme i den private samtalen. Imidlertid poengterer Løgstrup at vi i alle samtaler svarer på det den andre tiltaler oss med. I samtalen skal det svares på den andres tiltale slik at begge blir opptatt av hva den andre sier. Det blir et felles engasjement om hva som står på spill. Dette er grunnleggende i allmennsamtalen og like basalt for fagsamtalen. Martinsen sier at samtalen foregår mellom likeverdige subjekter selv om den profesjonelle har en fagkunnskap og ofte besitter en maktposisjon som den som får hjelpen ikke har. Det er mellom likeverdige subjekter at gjensidigheten utspilles og en intersubjektiv forståelse oppstår. I denne intersubjektive utvekslingen ligger et potensial for personlig endring og utvikling (bla. Stern 1991). I dette intersubjektive møtet finner vi muligheten for den friheten som Skjervheim tilskrev det transcendentale ego - en frihet der ingen av partene ser den andre som objekt for sine vurderinger eller handlinger. Dette intersubjektive møtet er verken forbeholdt allmennsamtalen eller den profesjonelle samtalen. Tvert imot er den gjensidige utvekslingen av følelser og tanker et kjennetegn for alle samtaler mellom likeverdige subjekter. I en fagsamtale påhviler det den profesjonelle å uttrykke seg slik at klientene blir gitt tilstrekkelig rom til å tenke sine egne tanker, føle sine følelser, være i sin egen meddelelse. Dette skjer gjennom en anerkjennende kommunikasjon der den andre blir tilkjent verdi som menneske og samtalepartner. Med andre ord vil begrepene anerkjennelse og gjensidighet være begreper som naturlig melder seg i en profesjonell samtale med utgangspunkt i relasjonsmodellen.

Anerkjennelse

Hvorfor dette nøkkelbegrepet i sosialt arbeid? Spørsmålet er relevant, særlig med tanke på at vi stadig blir presentert for begrep og faglige retninger som alle er ment å understreke betydningen av å styrke klientens ressurser og mestringsevner, gjerne gjennom myndiggjørende handlinger. Imidlertid mener jeg at det grunnleggende kunnskapssynet som myndiggjøring eller empowerment er forankret i, er forskjellig fra orienteringen som den såkalte relasjonsmodellen står for. Formuleringer som å styrke klientenes ressurser, myndiggjøre klientene, osv., uttrykker en tenkning der vi pålegger oss å gjøre noe med, forandre eller bedre. Handlingene utgår fra hjelperen til klienten. For meg virker det som om gjensidigheten mellom partene blir borte. Det er her jeg mener at et begrep som anerkjennelse kan fungere brobyggende fordi det forutsetter at klienten er deltaker på linje med fagpersonen. Anerkjennelsen forutsetter selvet samtidig som selvet blir til i og med anerkjennelsen. I denne dialektikken blir den andre gitt en identitet som selvbevisst. I anerkjennelsen skapes erkjennelse og ny refleksjon som igjen åpner for anerkjennelse av den andre. I vår anerkjennelse av hverandre er vi som hjelper og klient deltakere i et felles ”sam-skapingsprosjekt” som i seg selv er myndiggjørende for begge parter.

Begrepet anerkjennelse tar opp i seg menneskets sosiale væren, dets avhengighet, - og dets selvstendighet; det vil si dets ”væren” som en selvbevissthet. Med en enkel formulering griper Hegel hva begrepet innebærer, nemlig

”the identity of identity and difference” (Taylor 1991: 47) eller som Wind formulerer det ”enheten av socialitet og individualitet” (1998:38). Med andre ord er anerkjennelsen eksklusiv i den forstand at det kun er via den - og ikke gjennom andre sosiale eller eksistensielle fenomen - at enheten av frihet og avhengighet kan tenkes.

Begrepet forutsetter og forener motsetninger til felles enhet (tese-antitese=syntese) i en billedlig sett spirallignende bevegelse. Teoretisk handler dette om en være- ikke være-situasjon. Hvis jeg som anerkjent, anerkjenner deg i din forskjellighet fra meg vil du i et gitt øyeblikk stå i en åpen situasjon - i en dødsangst. Uten anerkjennelse vil du som menneske gå under. I anerkjennelsen ligger det en identitetsskapende handling ved at du blir et menneske for meg som gir deg en erkjennelse av å være menneske.

Innenfor en behandlingskontekst innebærer anerkjennelse en ivaretagelse av menneskets behov for tilknytning og avgrensning. Samtidig skapes forutsetninger for overskridelse og ut-vikling. Anerkjennende relasjoner gir rom for å uttrykke både likhet og ulikhet, vise nærhet og avstand og avhengighet og frihet. Anerkjennelse er ikke noe vi først og fremst sier eller gjør, men representerer en holdning der respekten for det andre mennesket og hans eller hennes opplevelser er grunnleggende.

I tillegg til å være et filosofisk begrep, anvendes det også innenfor psykologisk teori. Begrepet er blant annet knyttet til utvikling som fenomen og hvordan utvikling skjer ved at motsetninger forenes gjennom anerkjennelse av den andres forskjellighet. Å bli seg selv bevisst - det vil si å bli et autonomt menneske - til forskjell fra andre autonome mennesker - kan bare skje gjennom anerkjennelsen. ”Den andre”; det vil si deg, forskjellig fra meg, blir gjennom min anerkjennelse til et ”jeg” og et ”du” for meg. Dette ”jeg” vil være et historisk situert ”jeg”; det vil si at jeg er et historisk vesen som bærer med meg min historie. Å forstå seg selv som et bevisst ”jeg” er derfor umulig uten å forstå den verden og den historie som jeg er en del av. Jeg blir anerkjent som et selv som anerkjenner den andre, og som dermed blir anerkjent av en anerkjent. Med andre ord skjer det en vekselvirkning mellom å være et subjekt og et objekt for meg selv og den andre. Hegel kaller dette for ”the struggle for recognition” (Honneth 1995). I følge bokens engelske oversetter kan Honneths tilnærming til begrepet anerkjennelse oppsummeres på følgende måte:

”The possibility for sensing, interpreting, and realizing one's needs and desires as a fully autonomous and individuated person - in short, the very possibility of identity formation - depends crucially on the development of self-confidence, self- respect, and self-esteem. These three modes of relating practically to one self can only be required and maintained intersubjectivity, through being granted recognition by others whom one also recognizes. As a result, the condi-tions for self- realization turn out to be dependent on the establishment of relationships of mutual recognition” (op.cit. s. xi, min utheving).

I vår sosialfaglige praksis innebærer anerkjennelse å henvende seg til refleksjonssiden hos mennesket. Det betyr å ta i betraktning at klienten kan forholde seg til sine egne erfaringer, tanker og følelser. Psykologen Anne Lise Løvlie Schibbye (1988) påpeker at det å ikke henvende seg til det reflekterende mennesket, innebærer en objektiverende og definerende praksis som ikke gir tilstrekkelig rom for lytting, refleksjon, spørrende undring, innlevelse og bekreftelse.

Ved å føle seg anerkjent av en annen som en selv anerkjenner, gis vi muligheter til å utvikle selvtillit, selvrespekt og selvaktelse som jo er nøkkelbegreper for selvrealisering. Gjennom sitatet fra Honneth ser vi hvordan både ensomheten såvel som fellesskapet er grunnleggende menneskelig. Det er heller ikke likegyldig hvem som gir anerkjennelse og hvem som får anerkjennelse. Anerkjennelse blir bare anerkjennelse i kraft av at den blir gitt av en vi selv anerkjenner. Anerkjennelse er med andre ord et relasjonelt begrep som understreker gjensidigheten i relasjonen. Av dette kan en slutte at begrepet aldri kan anvendes instrumentelt i en mål-middel rasjonalitet. Det vil si at vi aldri kan bruke anerkjennelse som en form for ros eller bekreftelse i strategisk eller instrumentell sammenheng.

Avslutning

I denne teksten har jeg blant annet med filosofen Hans Skjervheims artikkel Deltakar og tilskodar redegjort for hvorfor jeg mener det er grunn til å ta et oppgjør med objektivismen som gjennomsyrer mye av litteraturen i sosialt arbeid. Med utgangspunkt i begrepet anerkjennelse har jeg begrunnet hvorfor jeg mener at begreper som myndiggjøring og bruker ikke skaper noe fundamentalt nytt i grunnlagstenkningen i sosialt arbeid. Dette er begreper som etter min mening opprettholder og vedlikeholder den tradisjonelle subjekt-objekt orienteringen.

Et viktig spørsmål blir dermed hvordan jeg som profesjonell kan legge til rette for at den andre part, klienten, kan bli subjekt og medskaper av sin endringsskapende prosess. Hvordan kan relasjonen bli tre-leddet i den forstand at jeg og

Referanser:

Arendt, Hannah (1996 [1958]). Vita Activa. Det virk- somme liv. Oslo: Pax Forlag A/S

Baumann, Zygmunt (1998). Moderniteten og Holocaust. Oslo: Erasmus, Vidarforlagets Kulturbibliotek

Berger, Peter L. og Luckmann, Thomas (1990 [1966]). Den samfundsskabte virkelighed. København: Lindhardt og Ringhof.

Bernstein, Richard J. (1991 [1983]). Bortom objectivism och relativism. Vetenskap, hermeneutikk och praxis. Gøte-borg: Röda Bokförlaget.

Hollis, Florence (1964). Casework. New York: Random House

Honneth, Axel (1995). The Struggle for Recognition. Cambridge: Polity Press

Løgstrup, Knud E. (1956). Den etiske fordring. København: Gyldendal

Martinsen, Kari (1990). Omsorg i sykepleien - en moralsk utfordring. I Jensen, K. (red.) Moderne omsorgs- bilder. Oslo: Gyldendal

Martinsen, Kari (2002). Samtalen, kommunikasjonen og sakligheten i omsorgsyrkene. Omsorg, nr. 1.

Nerdrum, Per (1997). Hvor god er ”den gode relasjon”? I Olsen, B.R. og Bunkholdt, V. Barnevernet - mangfold og mening. Oslo: Tano Aschehoug

Salzberger-Wittenberg, Isca (1970). Psycho-Analytic Insight and relationships: A Kleinian Approach. London: Routledge & Kegan Paul.

Scheel, Mary (1993). Vitenskabsfilosofiske spørgsmål i sykeplejen. I Kirkevold, Marit,

Nordtvedt, Finn, Alsvik, Herdis (red.): Klokskap og kyndig- het. Oslo: ad Notam Gyldendal.

Schibbye, Anne-Lise Løvlie (1988). Familien: Tvang og mulighet. Oslo: Universitetsforlaget

Skjervheim, Hans (1996 [1957]). Deltakar og tilskodar og andre essays. Oslo: Idè & Tanke, Aschehoug.

Stern, Daniel (1991 [1985]). Spädbarnets interpersonella värld. Stockholm: Natur og Kultur

Taylor, Charles (1991). The Ethics of Authenticity. Cambridge: Harvard University Press

Wind, H.C. (1998). Anerkendelse. Et tema i Hegels og mo-derne filosofi. Aarhus Universitetsforlag

Woods, Mary E. Og Hollis, Florence (1990 [1964] Casework. A Psychosocial therapy. New York: McGraw-Hill, Inc.

Aamodt, Laila G. (1997). Den gode relasjonen. Oslo: Ad Notam Gyldendal

Aamodt, Laila G. (2002). En forskjell som gjør en forskjell? I Lundstøl, John (red.): I dannelsens tegn. Oslo: Gylden-dal Akademisk

klienten har oppmerksomheten rettet mot et felles sakstilhøve (Skjervheim ibid.). Er det mulig - og i tilfelle hvordan - å forstå det klienten forstår? Hvordan kan klienten gis mulighet til å forstå det jeg forstår? Og til sist; hvordan kan jeg sikre at holdninger preget av respekt og anerkjennelse blir levendegjort i fagsamtalen? Klarer jeg å ta inn over meg at en anerkjennelse av den andres forskjellighet kan innebære at jeg nettopp ikke forstår det den andre forstår? Svaret på disse og lignende spørsmål mener jeg ligger i perspektivet til relasjonsmodellen. Jeg mener begreper som likeverd, gjensidighet og anerkjennelse kan åpne for samtaler der begge parter bringer inn sine korrektiver og meninger og dermed hindrer overtramp i form av anmassende nærhet eller objektiverende distanse (Martinsen 2002). Gjennom anerkjennelsen bekreftes den andres verdi - samtidig som vi selv blir aner-kjent. I denne samhandlingen har begreper som sympati, overføring og motoverføring liten gjenklang fordi de i så stor grad understreker ekspertens posisjon som overordnet klientens.

Summaries

Social work and recognition A problematization of basic thinking in social work

Much of the basic thinking in social work is dominated by a subject-object perspective according to which the client is regarded as an object which we can change, treat, correct, guide, or empower by various techniques or principles. This perspective emphasizes a one-way communication, which can easily lead to the client's contribution to the interaction being made invisible. The alternative is to view the client as a coagent whose contribution helps to achieve the desired changes. The communication becomes more two-way. To clarify the differences I have sketched two models in the article: the expert model and the relational model. In practice these two models overlap. The key concept bridging these two models is *recognition”. With this concept we can ensure the client's subject status in relation to the social worker. Although there has always been an asymmetrical relationship between social worker and client, and hence a subject-object relationship, through acknowledgement the two will make each other into subjects for each other. We thus open opportunities for the two parties to achieve the desired changes through equal and mutual interaction.

Sosiaalityö ja arvostus Sosiaalityön perusajattelun problematisointia

Sosiaalityön perusajattelua hallitsee suureksi osaksi subjekti-objekti-näkökulma. Tässä näkökulmassa asiakasta pidetään objektina, joka voidaan vaihtaa, hoitaa ja korjata, jota voidaan opastaa ja jonka omien kykyjen tuntoa voidaan lisätä erilaisten tekniikoiden tai periaatteiden avulla. Tässä näkökulmassa korostetaan yksisuuntaista viestintää, mikä voi helposti johtaa siihen, että asiakkaan osallistuminen vuorovaikutukseen tehdään näkymättömäksi. Vaihtoehtona on nähdä asiakas kanssatoimijana, jonka osallistuminen auttaa saavuttamaan halutut muutokset. Viestinnästä tulee vastavuoroisempi. Selventääkseni eroja olen luonnostellut kaksi mallia: asiantuntijamalli ja yhteistyömalli. Käytännössä nämä kaksi mallia ovat päällekkäisiä. ”Arvostus” on näitä malleja yhdistävä avainkäsite. Tällä käsitteellä voimme varmistaa asiakkaan subjekti-aseman suhteessa sosiaalityöntekijään. Vaikka sosiaalityöntekijän ja asiakkaan välillä on aina ollut epäsymmetrinen suhde, ja siten subjekti-objekti-suhde, molempien arvostaminen tekee kummastakin subjekteja toiselle. Näin avaamme molemmille osapuolille mahdollisuuksia saavuttaa halutut muutokset tasa-arvoisen ja vastavuoroisen vuorovaikutuksen kautta.

Félagsráðgjöf og viðurkenning. Skoðun á grunnhugmyndum í félagsráðgjöf

Grunnhugmyndir, sem ríkjandi eru í félagsráðgjöf, einkennast að miklu leyti af hugsuninni um viðfang og geranda þar sem skjólstæðingarnir eru viðfang sem hægt er að breyta, meðhöndla, laga til, leiða á rétta leið eða gera sjálfstæðari. Sjónarhornið miðast við einhliða miðlun þannig að þátttaka skjólstæðingsins í sambandinu getur orðið ósýnileg. Önnur leið er að sjá skjólstæðinginn sem gildan þátttakanda sem leggur sitt lóð á vogarskálina til að hinar æskilegu breytingar eigi sér stað. Samskiptin verða í báðar áttir fyrir vikið. Til þess að gera mismuninn skýrari eru tvö líkön kynnt í greininni, sérfræðilíkanið og tengslalíkanið. Í reynd munu þessi tvö líkön skarast.

Lykilhugtakið, sem myndar brú milli þessara tveggja líkana, er *viðurkenning”. Með þessu hugtaki tryggjum við skjólstæðingnum stöðu geranda í tengslunum við félagsráðgjafann. Þó að tengslin milli félagsráðgjafa og skjólstæðings verði ávallt ójöfn, samband geranda og viðfangs, ætti viðurkenningin að setja þá í gerandastöðu gagnvart hvor öðrum. Þar með sköpum við möguleika á því að þeir stuðli saman að æskilegum breytingum með samspili á jafnræðisgrundvelli.