Hvordan formes og styrkes lærernes forståelse av sin egen profesjonelle identitet? Spørsmålet opptar mange lærere og naturlig også alle som arbeider med lærerutdanning. En viktig del av denne bevisstheten kommer naturligvis fra lærernes konkrete erfaring, både i klasserommet og i samspillet og samtaler med kollegaer. Men mye legges også til rette gjennom lærerutdanningen. Pedagogikkfaget har vært regnet for å ha stor betydning for studentenes profesjonelle utvikling, og det ligger dermed et stort ansvar på hvert enkelt lærested å legge til rette for en pedagogikkundervisning som kan gi studentene et grunnlag for deres fremtidige profesjon som lærere. Det er liten tvil om at den teoretiske pedagogikkundervisningen må gå hånd i hånd med profesjonsrettede tiltak som styres av lærerutdanningsinstitusjonene og initieres og støttes av besluttende myndigheter.

Et slikt tiltak er videreutdanning av praksislærere som er knyttet til lærerutdanningen, slik Anna Lena Østern, Gunnar Engvik og Kari Hansen skriver om i «Teorier om praksisarkitektur i skolebasert videreutdanning – en studie av praksislærere ved en universitetsskole». Østern, Engvig og Hansens artikkel drøfter hvor vidt praksisarkitektur har fungert strukturerende for 101 praksislærere ved en universitetsskole knyttet til NTNU i partnerskap. Partnerskapet forplikter skolene til å tilby lærerne å kvalifisere seg som praksislærere for praksisstudenter. Østern, Engvik og Hansen viser at den tre-leddede praksisarkitekturen kan være et bidrag til profesjonell utvikling. Dette forutsetter imidlertid vektlegging av samtalekvaliteter og variasjon i måter å arbeide på i praksisopplæringen.

I Hallvard Kjelens og May Line Rotvik Tverbakks tekst «Bruk av skriverammer som grunnlag for tilpassa opplæring», ser forfatterne på hvordan skriverammer kan brukes som verktøy for differensiert skriveopplæring. Skriverammer forstås som forslag til tekstlige mønstre som elevene kan bruke under skriveprosesser. Artikkelen er basert på 20 elevtekster. Kjelens og Tverbaks analyser viser at skriverammene alene ikke utgjør et tilstrekkelig struktureringsgrunnlag for lavtpresterende elever, mens høytpresterende elever har bedre makrostruktur i sine tekster.

Berit Engebretsen, Kristin Walseth og Lisbeth Elvebakk tematiserer jenters erfaring med kroppsøvingsfaget i sin artikkel, «Jenter og kroppsøving. Hvordan kan en aktivistisk tilnærming bedre jenters erfaring med faget?». Artikkelen er didaktisk orientert, og beskriver et forskningsprosjekt som prøver ut aktivistisk tilnærming. Denne tilnærmingen skal inkludere alle elever, og innebærer et ønske om sosial endring og sosial rettferdighet, dvs. like læringsbetingelser for alle elever uavhengig av kjønn. Undersøkelsene som refereres i artikkelen, viser at den aktivistiske tilnærmingen gir jenter som før mislikte kroppsøvingsfaget, et helt nytt syn på hva kroppsøving kan være. De opplevde å få medbestemmelse og å bli lyttet til, og å kunne arbeide med en læringspartner. Dette bidro til en langt mer positiv opplevelse av kroppsøvingsfaget.

I dette nummeret av Norsk pedagogisk tidsskrift har vi også med en artikkel som tematiserer et musikkpedagogisk emne, skrevet av Pål Runsjø, Olav Bødtker-Næss, Are Branstad, Ansgar Ødegård og Walter Gershon. Artikkelen «Musikk og bærekraft. Et konsert- og forskningsprosjekt i lærer- og musikkutdanningen» diskuterer læringsutbytte i iscenesettelsen, lærende teamprosesser og vekselvirkningen i musikkformidlingen. Utgangspunktet er et konsert- og forskningsprosjekt som ble gjennomført i lærer- og musikkutdanningen ved Universitetet i Sørøst-Norge i sammenheng med at temaet bærekraftig utvikling innføres i fagfornyelsen 2020. Bærekrafttemaet ble iscenesatt som en musikalsk kritikk av vår tid, og bidro til å skape forhåpninger om en bedre og tryggere fremtid. Forfatterne viser dessuten at teamprosessene genererte læring og et kreativt og skapende meningsinnhold i musikken.

I Trude Fosses, Beate Lodes og Gerd Ånestads artikkel «Alle skal med – Sammen om matematikkvansker» tematiserer forfatterne matematikkvansker som skyldes pedagogiske, sosiale eller systemiske vilkår. Disse blir drøftet i lys av forskning og rådende praksis på området. Forfatterne knytter empowerment til god matematikkundervisning, og belyser empowerment med de analytiske begrepene mikroprosesser og makroprosesser. Utviklingen av empowerment er dermed grunnleggende for de prosessene som foregår i klasserommet.

Vegard Kvam, Edel K. Kvam og Asbjørn Tveiten drøfter brukshistorien til Nordahl Rolfsens Læsebog for folkeskolen i artikkelen «Familiebilder til allmenn danning. En nylesning av Nordahl Rolfsens lesebøker til skolebruk». Forfatterne undersøker særlig allmenndannende fremstillinger av barn–foreldre-forhold rettet mot elever i folkeskolen. Dannelsesmotivene er konsentrert om barnet, familien og de nære relasjoner, og disse har en sosialpolitisk funksjon ved at de retter et positivt søkelys på arbeidet og det daglige strev. Bokverket har dermed en mangesidig allmenndannende funksjon, understreker forfatterne.

I «Barnehagelæreres holdninger til barn med særskilte behov» drøfter Vivian Haugen hvor vidt studenter på barnehagelærerutdanninga utvikler en positiv holdning til barn med særskilte behov i løpet av studietida. Dette viser at utdanning er viktig for å utvikle holdninger til barn med særskilte behov, noe som igjen kaster lys over det faktum at mange ufaglærte i dag jobber i norske barnehager. Haugen argumenterer for at barnehagene må jobbe bevisst med egne holdninger til ulike barn, og bruke refleksjon for å jobbe med egne holdninger.

Den siste av de fagfellevurderte artiklene i dette nummeret kaster lys over kommunikasjonsformer i barnehager som er preget av kulturelt og språklig mangfold. Artikkelen er skrevet av Katrine Giæver og har tittelen «Dialogisk praksis i hypermangfoldige barnehager». Giævers utgangspunkt er en etnografisk studie, der hun presenterer fire observasjoner av samhandling gjennom ulike pedagogiske praksiser i to forskjellige barnehager. Det teoretiske grunnlaget Giæver bruker, er Hanna Arendt og Mikhail Bakthin. Giæver argumenterer for at pedagogiske praksiser i barnehagen har betydning for barnas muligheter til å anvende sine kommunikative ferdigheter.

Denne utgaven av Norsk pedagogisk tidsskrift inneholder også et innhogg, skrevet av Halvor Bjørnsrud, ««Skulen» – Om lærerrollen og lærergjerningen til Gunnar Stensen i tiden ca. 1900–1950», og to bokmeldinger.