Det er drøyt hundre år siden John Dewey ga ut storverket Democracy and Education. I den anledning er det verdt å spørre seg hvilken relevans Deweys synspunkter har i dag. Den som ser etter, vil oppdage at mange av Deweys ideer fortsatt er radikale, kanskje like mye som eller mer enn tidligere. Deweys demokratiske utdanningstenkning kan i den nyliberale tidsalderen fungere som et utmerket redskap for en kritikk av hegemoniske strømninger i ulike diskusjoner om utdanning. Dette er imidlertid ikke den eneste måten Dewey kan gjøres aktuell i dagens pedagogiske debatt. Snarere mener vi at måten Dewey representeres på i noen tilfeller, er alt for ensidig, og at Dewey således brukes som et redskap til å fremme synspunkter han selv ikke ville delt. Dette kan medføre en demokratisk utdanningstenkning og en Dewey som fremstår rigid, dogmatisk og lite praktisk anvendbar.

Med dette utgangspunktet nærmer vi oss det pedagogiske feltet som i nyere tid gjerne har blitt kalt for klasseledelse. Formålet med artikkelen er å gi et teoretisk bidrag til klasseledelsesfeltet ved hjelp av Deweys moralfilosofi, som vektlegger kompleksiteten og kontekstualiteten i lærerens klasseromsarbeid. Bidraget kan best beskrives som prøvende; det er første steg i noe som forhåpentligvis kan utvikles videre. Argumentasjonen gjøres i to steg. Først diskuterer og kritiserer vi to ulike tilnærminger til klasseledelse med utgangspunkt i Maria Øksnes og Einar Sundsdals (2014) essay Klasseledelsens blindflekker. Dernest forsøker vi å vise hvordan Deweys moralfilosofi kan danne utgangspunkt for en fleksibel og anvendbar måte å teoretisere omkring klasseledelse på.