Som ledd i arbeidet for «å forstyrre» («interrupt» jf. MacLure 2003) tatt-for-gitte ideer om «rase» og å utvikle en antirasistisk pedagogikk, fokuserer artikkelen på lærerutdanneres diskurser om «rase» og (anti)rasisme i sin hverdag. Ved å anvende et kritisk hvithetsperspektiv (Garner 2007; Levine-Rasky 2010) er intensjonen å anerkjenne svakhetene i tidligere utdanningsforskning som tradisjonelt har sett på utilstrekkelighetene til «den andre», eller relasjonene mellom «oss» og «dem», fremfor å undersøke hvithet som et system av privilegier. Tross at det norske utdanningssystemet karakteriseres som en arena med økende mangfold, er flertallet av lærere etnisk norske. Som en hvit (middelklasse, kvinnelig) lærerutdanner, virker tiden moden for å granske min og mine kollegers delaktighet i dagens diskurser. Hvilke diskurser av etnisitet og «rase» anvender vi? Hvordan konstruerer pedagoger sine egne etniske identiteter? I hvilken grad er diskursene om «rase» og etnisitet in-/ekskluderende, og for hvem?