Dette er den tredje utgaven av Norsk Pedagogisk Tidsskrift i tidsskriftets jubileumsår, der vi markerer at det er 100 år siden tidsskriftet kom ut med sin første utgave. Flere av artiklene i dette nummeret har umiddelbar relevans for dagens skolevirkelighet: Vi lærer for eksempel her hvordan skoler som begrenser mobilbruken, reduserer forstyrrelsesmomenter i skolehverdagen, og hvordan Kunnskapsdepartementet har en for snever forståelse av læringsutbyttebeskrivelser, noe som igjen gjør at institusjonene sliter med for snever og mangelfull begrepsbruk. Samtidig vil vi få presentert resultater fra viktige undersøkelser som fokuserer på ledelse i barnehagen. For bare å nevne noe. Artiklene vil følge i denne rekkefølgen:

Yvonne Fritze, Geir Haugsbakk og Yngve Troye Nordkvelle ser i artikkelen «Digitale forstyrrelser i skolen» på erfaringer med begrensninger av elevers mobilbruk. Artikkelen berører dermed et tema som er aktuelt for mange lærere. Fritze, Haugsbakk og Nordkvelle ser på erfaringer fra to ungdomsskoler som har skjerpet reglene for bruk av mobilbruk, og viser til at skjerpede regler for bruk av mobil har bidratt til å begrense omfanget av forstyrrelser i skolen. Samtidig viser artikkelen at disse skolene i høyere grad har satt sosial inkludering på dagsordenen. Dermed kan også elevene i større grad oppleve en skolehverdag fri for digitale trusler.

I teksten «Du lærer gjennom å skrive» drøfter Bente Forsbakk hvordan grunnskolelærerstudenter foretrekker lydfilrespons med skjermbilde fremfor andre responsformer når de skal skrive individuelle, argumenterende fagtekster i pedagogikkfaget. Forsbakks studie viser hvordan studentene er avhengige av individuell respons for å utvikle sin skriving. Samtidig dokumenterer hun hvordan de trenger retninger på innholdsmessige dimensjoner og veiledning til profesjonsrettet skriving. Forsbakks studie er praksisrelevant på to måter; både ved at den tar utgangspunkt i praksis og at det utvikles kunnskap ut fra denne, og ved at funn fra studien er relevant for undersøkelser på dette området.

Vidar Gynnlid ser på nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for læring og hvordan dette beskriver læring på ulike nivå i høyere utdanning, i artikkelen «Læringsmål eller læringsutbyttebeskrivelse? En empirisk, konstruktiv studie av begrepsbruken». Gynnlid analyserer begrepsbruken ut fra et empirisk og filosofisk ståsted. Han påpeker at Kunnskapsdepartementet (KD) kun har definert ett begrep med spesifikke krav til utforming, og at undersøkelsen viser at institusjonene sliter med en mangelfull og usikker begrepsbruk. Gynnlid argumenterer for at virkeligheten krever langt flere begreper, nettopp fordi virkeligheten er sammensatt.

Forfatterkvartetten Yngve Skjæveland, Per Tore Granrusten, Kari Hoås Moen og Ole Fredrik Lillemyr drøfter i artikkelen «Ledelse og læring i barnehagen» det teoretiske grunnlaget for å relatere begrepene ledelse og læring til hverandre i en barnehagesammenheng. I artikkelen presenterer de noen sentrale funn fra prosjektet Ledelse for læring – utfordringer for barnehager i Norge, der de har hatt som formål å undersøke hvordan barnehagens økende ansvar for barns læring blir fulgt opp og ivaretatt i ulike former for styring og ledelse. Artikkelen viser gjennom empiriske eksempler at styrerens pedagogiske ledelse varierer mellom å være innadrettet mot egen organisasjon og å være utadrettet mot barnehagens forventninger for å møte de forventninger som blir stilt til barnehagen som læringsarena.

Fiona Dowling retter søkelys på lærerutdanneres syn på rase og (anti-)rasisme i teksten «‘Rase’ og etnisitet? Det kan ikke jeg si noe’ særlig om − her er det ‘Blenda-hvitt’!». Med utgangspunkt i et kritisk hvithetsperspektiv ser hun på svakhetene i tidligere utdanningsforskning. Denne har tradisjonelt sett på utilstrekkelighetene til «den andre», heller enn å undersøke hvithet som et system av privilegier. Dowling argumenterer for at et kritisk hvithetsperspektiv kan bidra til produktive læringsprosesser blant lærerutdannere, ikke minst fordi det retter søkelys på kritisk analyse av en profesjon som har ambisjoner om en inkluderende skole.

Oksana Singh tydeliggjør diskursteoriens potensial med tanke på danningsmekanismer som virker formende på læringssubjektet i artikkelen «Danningsperspektiver på utforming av lærersubjektet i læreverket i matematikk». Hun ser nærmere på to lærebøker i praktisk matematikk som har vært brukt i VG1 de siste årene, og bruker disse til å trekke frem eksempler på fremtredende diskurser. Dermed viser hun hvordan boken blir maktutøver i den grad at den regulerer hva slags kunnskap som blir formidlet, og hvordan denne kunnskapen skal formidles.