Dette nummeret av Norsk Pedagogisk Tidsskrift er det første i jubileumsårgangen 2017, og denne årgangen vil preges av tekster som ser tilbake på tidsskriftets historie. Imidlertid vil de fire numrene som kommer ut i år også inneholde ordinære artikler, så vel som innhogg og bokmeldinger. Vi håper på denne måten å gi et bilde både av den pedagogiske og didaktiske forskningen som finner sted i dag, så vel som at vi ønsker å gi en skisse av den utviklingen som har skjedd innenfor pedagogikk og skole de siste hundre årene. Dette nummeret har åtte artikler, og vi innleder med Kjersti Mordal Moen, Knut Westlie og -Eivind Skilles artikkel «Nakenhet som allmenndanning: Garderobesituasjon og kropps-øving slik norske grunnskoleelever opplever det». I denne artikkelen ønsker de å kaste lys over problematikken knyttet til skifting og dusjing etter kroppsøvingstimene, et forhold som i liten grad har vært gjenstand for vitenskapelig behandling her hjemme. Personlig hygiene er ikke spesifikt nevnt i læreplanen, og Mordal Moen, Westlie og -Skille spør om behovet for å mestre personlig hygiene kan betraktes som å falle inn under allmenndanningsbegrepet. For skifting og dusjing involverer mange aspekter av -sosial utvikling og danningsprosess, blant annet det forfatterne benevner som det kroppskulturelle, et paraplybegrep for kroppsbilde, kroppsidentitet og fysisk aktivitet. Studien de referer til, er foretatt på alle klassetrinn fra femte til tiende klasse med et stort antall elever. I studien avdekkes forhold som går på trygghetsopplevelse i garderoben og dusjen etter kropps-øvingstimene, men også mer pragmatiske forhold som opplevelsen av tidspress og uro. Etnisitet var ikke et tema i undersøkelsen. En av konklusjonene er at skifting og dusjing ikke er et generelt problem, men at det kan være svært alvorlig for enkelte.

Liv Iren Grandemo har skrevet en artikkel basert på et nasjonalt forskningsprosjekt ved navn Lærende Regioner som hun har kalt «Hva kjennetegner ledelsens tenkning ved skoler som over tid scorer høyt på nasjonale prøver?». Hun forsøker å finne trekk ved holdninger til skoleledere og ved skolekulturen som kan bidra til å forklare hvorfor skolene presterer så godt som de gjør. Selv om det ikke er uproblematisk å overføre suksessfaktorer i en skole til en annen, er det sletts ikke uinteressant å belyse trekk ved skolekulturer som fremmer elevers prestasjoner. At det er en sammenheng mellom skolekultur og test-resultater kan mange internasjonale undersøkelser bekrefte. I artikkelen gjør Grandemo rede for ulike kriterier for ledelse som både norsk og internasjonal forskning legger til grunn for positiv skoleutvikling med tanke på elevprestasjoner, som for eksempel «instructional» og «transformational leadership». Men lederskapet må utøves gjennom lærerkollegier, derfor blir det et spørsmål hvilket syn ledere har på et samarbeidende og reflekterende lærerkollegium når kulturen skal bygges. Artikkelen tar sitt utgangspunkt i intervjuer med syv skoleledere. Ingen av dem sier at de er opptatt av nasjonale prøver. Gjennomgående er de nokså samstemte, selv om de formulerer sine lederholdninger ulikt med hensyn på hvilke forhold som ligger til grunn for felles kulturbygging i sine skoler. Konklusjonen vil nok av noen oppleves som overraskende.

‘I artikkelen «Barns fortellinger om lek i en tid preget av moderne medier» presenterer Margrete Jernes, Marit Alvestad, Åse Dagmar Knaben og Karin Berner en studie av barns fortellinger om lek i barnehagen knyttet til moderne medier. Studien er kvalitativ og forankret i sosiokulturelle perspektiver og nyere forskning, og det empiriske materiale er gruppesamtaler med barn mellom fire og seks år, samt dybdeintervjuer med barnehagelærere i tre barnehager på Sør-Vestlandet. Samtalene med barna viser at leken er påvirket av den konteksten de er en del av både hjemme og i barnehagen. Hovedfunnene i deres studie viser en diskrepans mellom barnas kunnskaper og lærernes kunnskaper på dette feltet: Barnehagelærerne viser i flere tilfeller manglende kunnskap. Dette kan imidlertid være positivt, ettersom barna da får dvele ved sine fortellinger og gjennom dette får mulighet til å problematisere holdninger, rollefigurer og handlinger som kommer til uttrykk i dataspill. Dette kan videreutvikle både samtalen så vel som barnas lek.

‘Tittelen på Janne Fauskangers artikkel om effektiv matematikkdidaktikk har hun kalt «Kunnskap nødvendig for effektiv matematikkundervisning – slik lærere selv ser det». Artikkelen har hentet sitt utgangspunkt i diskusjoner om effektiv matematikkundervisning blant lærere som deltar i videreutdanning i matematikk. Fauskanger innleder med å problematisere kvalitetsbegrepet i matematikkundervisning, målet med regjeringens satsning på videreutdanning av matematikklærere. Sentralt i analysen av diskusjonene står lærernes oppfatninger av hva slags kunnskap matematikklærere bør ha for å undervise med gode resultater. Fauskanger mener studier av læreres oppfatninger om undervisningskunnskap i matematikk er en videreutvikling av den tradisjonelle kategoriseringen av forskning knyttet til matematikklæreres oppfatninger. Et utgangspunkt for analysen er Schulmanns syv kategorier for undervisningskunnskap, spesielt de tre som er knyttet til faget det undervises i. Fauskanger argumenterer for at analysen bør være viktig for innholdet i læreres videreutdanning, men også viktig for læreres behov for videreutvikling. Hun sier at oppfatninger av viktig kunnskap kan fungere både som filter, ramme og veiviser for lærernes forståelse av sin egen kompetanseutvikling. Én noe overraskende konklusjon er at lærere er mindre opptatt av fagkunnskap og mer opptatt av pedagogiske og didaktiske forhold som klasseledelse og relasjoner når undervisningen er i fokus.

Britt Ulstrup Engelsen retter søkelys på lokalt læreplanarbeid i sin artikkel, «Samme sak? Lokalt læreplanarbeid etter M87 og lokalt arbeid med læreplaner etter KLK 06». Hun argumenterer for at graden av styring er avhengig av hvordan veiledningen er utformet. Det er ikke eksistensen av veiledning som er det avgjørende, argumenterer hun, men derimot hvilket handlingsrom som veiledningen gir de lokale aktørene. Engelsen viser at M87 og KLK 06 er forskjellige og gir rom for ulike lærersyn. M87 gir lærerne et godt handlingsrom som det forventes at de fyller gjennom et godt didaktisk planleggings- og refleksjonsverktøy, mens veiledningen til KLK 06 vil klargjøre elementer og begreper i den sentrale læreplanen, uten å gå veien om didaktikken.

Sigmund Ongstad anvender i sin artikkel et historisk perspektiv på bruken av begrepene pedagogisk forskning og utdanningsforskning via departementets bruk av ordet skoleforskning, gjennom å stille spørsmålet om pedagogisk og fagdidaktisk forskning til sammen utgjør innholdet i utdanningsforskning. Det har vært en begrepsforskyving fra Pedagogisk forskningsinstitutt ble opprettet i 1934 til dagens utdanningsvitenskapelige fakultet med institutt for lærerutdanning og skoleforskning. Ongstad viser at «pedagogisk forskning» som begrep har tapt og stadig taper terreng. Utdanningsforskning ser i større grad ut til å inkludere fagdidaktikk, og i flere og i flere uttrykk som tidligere hadde pedagogikk som siste ledd, er pedagogikk erstattet med didaktikk. Dette har skjedd samtidig med at forskningsinnslaget i lærerutdanningene har økt, fra å være ikke-eksisterende til nå å omfatte doktorgrader. Fortsatt eksisterer det uklarhet i forholdet mellom pedagogisk forskning og utdanningsforskning, noe som vises tydelig i en NFR-rapport fra 2004, som omhandlet evaluering av forskningen ved enkelte universiteter og høyskoler. Begrepsfloraen har vokst, og fordi begrepene både overlapper og blir brukt og forstått ulikt, blir det svært vanskelig å utvikle kategorier som grunnlag for empirisk forskning. En konklusjon er imidlertid at utdanningsforskning nå er akseptert som noe reelt forskjellig fra pedagogisk forskning.

I artikkelen «Faglig dybdeveiledning på masternivå belyser Kaare Skagen den personlige og faglige dimensjonen i faglig dybdeveiledning på masternivå. Skagen drøfter empirisk forskning og relevant veiledningsteori for å vise forskjeller i forståelser av begrepene «faglig» og «personlig», i tillegg til relasjonene mellom disse i praktisk veiledning. Begrepene «personlig» og «faglig» blir videre drøftet ut fra Polyanis kunnskapsteori. Skagen hevder også at allmenne psykologiske eller didaktiske bestemmelser av begrepet «personlig» er reduksjonistiske.

Den siste artikkelen er skrevet av Fredrik W. Thue, og har tittelen Lærerrollen – lag på lag. Et historisk perspektiv. I artikkelen ser Thue på den norske lærerrollens utvikling i artikkelen Lærerrollen lag på lag – et historisk perspektiv. Artikkelen ser nærmere på hvordan den norske skole i dag skal forstås som et produkt av brytinger mellom sterke overnasjonale endringsimpulser, i tillegg til våre egne tradisjoner på utdanningsfeltet. Innflytelsen av internasjonale impulser gjør det nødvendig å begrunne den norske historiens situasjon noe bedre enn hva man har hatt behov for tidligere. Thue skriver artikkelen ut fra noen overordnede spørsmål: Hva var den historiske bakgrunnen for at skolen og lærerutdanningen ble satt under et nytt regime, og hvor overbevisende var den situasjonsbeskrivelse som ble lagt til grunn? Thue hevder i neste instans – med den tyske historieteoretikeren Reinhart Koselleck som bakteppe – at et historisk perspektiv hjelper oss å se usamtidigheten i det samtidige. Ut fra dette gir han først en historisk beskrivelse av de to norske lærertradisjonene: folkeskolens seminarister og den høyere skolens akademikere. Med dette som utgangspunkt ser han nærmere på lærerstandens utvikling i etterkrigstiden, med særlig vekt på i hvilken grad læreryrket blir profesjonalisert. Vi gjør oppmerksom på at denne artikkelen i vesentlig grad er et gjenopptrykk fra en bok utgitt på Fagbokforlaget i 2016, Om Lærerrollen: Et kunnskapsgrunnlag.