«Det er et faktum at utdanningspolitikken er blitt stadig mer internasjonalisert og overnasjonalt regulert, og at Norge siden begynnelsen av 1980-årene er blitt stadig tettere integrert i det vi kan kalle det transnasjonale feltet. OECD og EU er de aller viktigste reformgenererende institusjoner i dette feltet.» Dette skriver professor i statsvitenskap, Kjell Arne Røvik, i boken «Reformideer i norsk skole» (Røvik 2014). Om dette er riktig, må det videre konstateres at det både i forskningen og i den utdanningspolitiske debatten er det OECD som har fått klart størst oppmerksomhet. Det gjelder også i Røviks bok, der to kapitler i hovedsak analyserer OECD som reformgenererende institusjon, mens EU ikke gis en egen analyse.

Liten interesse for EU i utdanningssammenheng er besynderlig i lys av at Norge deltar med fulle rettigheter og plikter i EUs utdannings- og forskningsprogram, juridisk forankret i EØS-avtalen fra 1. januar 1994. Men også før den tid deltok Norge i flere enkeltprogram. Siste skudd på stammen er EUs nye utdanningsprogram fra 2014–2020, som fikk navnet ERASMUS+ (EU, 2014). Manglende interesse for EU som aktør inn mot utdanning som samfunnsområde kan imidlertid ha sammenheng med at det både fra norske myndigheter og fra EU selv og over tid har vært hevdet at EU ikke har noen egen utdanningspolitikk (Kunnskapsdepartementet 2009a; European Commission 2010).

Om det er slik at EU ikke har en overnasjonal utdanningspolitikk, er manglende interesse forståelig. Samtidig er det viktig å undersøke om påstanden er riktig og dekkende i forhold til den virksomhet som faktisk kan dokumenteres.