Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

På leting etter religion - En diskursanalyse av begrepet «det flerkulturelle» i politiske tekster om barnehage

kari.krogstad@hit.no

Høgskolen i Telemark

  • Side: 3-13
  • Publisert på Idunn: 2015-02-19
  • Publisert: 2015-02-19

Den nasjonale satsingen Kompetanse for mangfold 2013–2017 skal tilby personalet i barnehager kompetanseheving på det flerkulturelle området. Meldinger til Stortinget og strategidokument som ligger til grunn for kompetanseløftet, analyseres ved bruk av diskursinspirert tilnærming ansporet av Karlsson og Knudsen. Det undersøkes hvilke diskurser som ligger bak begrepet «det flerkulturelle», og tekstenes funksjon i tilknytning til kontekst, definisjonsmakt og kulturell identitet i lys av religion. En flerkulturell barnehage rommer språklig, kulturelt og religiøst mangfold, men det argumenteres for at religion i liten grad omtales i politiske tekster som er bakteppet for den nasjonale strategien.

Innledning

Utdanningsdirektoratet har igangsatt etterutdanningsstrategien Kompetanse for mangfold 2013–2017 (2013) på det flerkulturelle området for ansatte i barnehager.1 Siktemålet med artikkelen er å undersøke hvordan begrepet «det flerkulturelle» gis et innhold i offentlige dokumenter i lys av barnehage. Det empiriske materialet består av to meldinger til Stortinget, Framtidens barnehage (2013) og En helhetlig integreringspolitikk. Mangfold og fellesskap (2013), samt strategidokumentet Kompetanse for framtidens barnehage (2013). Problemstillingen som skal undersøkes, er: Hvilke diskurser er virksomme i begrepet «det flerkulturelle» i politiske dokumenter som omhandler barnehage, og inkluderer disse religion?

Det vil bli brukt en diskursinspirert tilnærming i undersøkelsen av styringsdokumentene, og redskap for å analysere funn er ansporet av diskursteori hos Anna-Malin Karlsson (2010) og Susanne V. Knudsen (2010). Jeg vil undersøke tekstenes funksjon i tilknytning til kontekst, definisjonsmakt og kulturell identitet, og koble disse til religion. Sammen muliggjør den teoretiske tilnærmingen en drøfting av forholdet mellom ulike konstruksjoner av det flerkulturelle og religion, og hvordan språk benyttes til å styre innhold og retning for barnehagelærerarbeidet.

Bakgrunn

Temaet «barnehage og utdanning» i Melding til Stortinget En helhetlig integreringspolitikk (2013) legger spesielt til grunn NOU 2010: 7 Mangfold og mestring. Flerspråklige barn, unge, og voksne i opplæringssystemet.2 Norske barnehager anses som sentrale institusjoner for integrering i et flerkulturelt norsk samfunn, og i 2013 var 13 prosent av det totale antallet barn i barnehager tilknyttet «språklige og kulturelle minoriteter» (Statistisk sentralbyrå 2014).3 Hva kategorien «kulturelle minoriteter» inneholder, utdypes ikke av Statistisk sentralbyrå. Meldinger til Stortinget legger føringer for hva som skal være mål for kompetanseheving blant ansatte innenfor barnehagelærerprofesjonen. Politiske myndigheter ser på barnehagen som en viktig arena for integrering, og utformer en politikk som skal være styrende for sektorens profesjonsutøvelse, da er det av interesse å se hva de legger i begrepet «det flerkulturelle».

Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver (2011) og lov om barnehager (2013) regulerer alle kommunale og private barnehager i Norge. Barnehagelovens paragraf 2 slår fast at barnehagen «skal ta hensyn til barnas etniske og kulturelle bakgrunn». Rammeplan (2011) påpeker at «befolkningen i Norge er preget av språklig, kulturelt og religiøst mangfold» (s. 36), noe «barnehagen skal reflektere og respektere.» (s. 45.) Temahefte om språklig og kulturelt mangfold (Gjervan 2006), som er et supplement til Rammeplan, beskriver en flerkulturell barnehage slik: «i en flerkulturell pedagogisk teori og praksis ser personalet på det språklige, kulturelle og religiøse mangfoldet blant barn, foreldre og personale som en normaltilstand» (2006, s. 7–8.)

Melding til Stortinget En helhetlig integreringspolitikk (2013) bruker ord som «innvandrer» og «minoritet» når den omtaler barnehage, da i sammenheng med språk. Eksempelvis: «formålet for å øke barnehagedeltakelse i områder med høy andel barn med innvandrerbakgrunn, er å bidra til sosialisering og å bedre norskkunnskapene til minoritetsspråklige barn.» (2013, s. 53.) Melding til Stortinget Framtidens barnehage (2013) anvender begrepet «mangfold», blant annet slik: «mangfoldsperspektivet, det å inkludere og verdsette kulturelle variasjoner, står sentralt for å videreutvikle barnehagens rolle som arena for forebygging, inkludering og sosial utjevning.» (s. 12.) Den sistnevnte meldingen påpeker at det arbeides lite med temaet barnehagen som kulturarena, og departementet mener dette er et viktig område i et flerkulturelt samfunn: «Temaområdet ‘Danning og kulturelt mangfold’ i den nye kompetansestrategien vil kunne bidra til økt oppmerksomhet om barnehagen som kulturarena.» (2013, s. 73.) Strategien det henvises til, er Kompetanse for framtidens barnehage (2013), som omtaler «kulturelt mangfold» slik i tilknytning til barn: «Å forstå sin egen identitet og kultur i møtet med det flerkulturelle samfunnet er en forutsetning for inkludering og toleranse.» (s. 12.)

De omtalte dokumentene definerer ikke det flerkulturelle eller kulturelt mangfold, og knytter det heller ikke til religion eller religiøst mangfold. Hva kan dette være uttrykk for? Hvordan skal barnehageprofesjonens utøvere forholde seg kunnskapsbasert til ulike religioners betydning som en del av barnehagens hverdag, når politiske dokumenter ikke eksplisitt henviser til religion? Jeg vil videre vise til hvordan begrepet «det flerkulturelle» gis et innhold, samt kulturbegrepet i relasjon til religion.

Begrepet «det flerkulturelle» og religion

Sandra Fylkesnes (2011) har utforsket hvordan konseptet «det flerkulturelle» konstrueres i diskurser i faget pedagogikk- og elevkunnskap på grunnskolelærerutdanningen 1.–7. trinn ved Høgskolen i Oslo og Akershus.4 Hennes konklusjon er «’the multicultural’, in selected texts from the primary schoolteacher education programme’s curriculum, generally is constructed as an otherness, as the non-Norwegian and understood as not part of the Norwegian identity.» (2011, s. 121.) Thomas Hylland Eriksen (2009) hevder: «kulturelt mangfold kan rent faktisk vise til svært ulike ting, og det kan få store konsekvenser hvilket innhold man velger å gi begrepet.» (s. 106.) Deler jeg opp begrepet «det flerkulturelle», så vil «flere» kunne referere til mer enn en, mens «kultur» vil ha mange forskjellige betydninger avhengig av kontekst. Kultur anvendes i sammenheng med ulike ord, for eksempel «matkultur», «bygdekultur», «barnehagekultur» og lignende. Begrepet «kultur» kan forstås partikulært, og vil da referere til at det er mange ulike kulturer som er unike i forhold til ulike mennesker, avhengig av deres livssyn. Religionsbegrepet er også mangfoldig, og en definisjon er «tru på overnaturlege makter og ordningar, personlege eller upersonlege, som mennesket har eitt eller anna forhold til som det oppfattar som vesentleg og freistar å innretta livet sitt etter.» (Aadnanes 1992, s. 11.) Dette er en vid definisjon som ekskluderer sekulære livsoppfatninger. Livssyn og religion har de samme innholdsmomenter, da begge prøver å svare på livsspørsmål. Skillet mellom dem er at alle religioner er et livssyn, men ikke alle livssyn er religiøse i betydning av at de forannevnte momentene begrunnes med henvisning til åndelige makter. Ninian Smart (1989) mener en religion kan ha syv ulike dimensjoner som er mer eller mindre fremtredende. Disse er doktriner, myter, etikk, ritualer, erfaring, institusjoner og det materielle. I barnehagen er det først og fremst myter (fortellinger), samtale om ritualer i tilknytning til høytider og den materielle dimensjon i form av gjenstander, bilder, figurer og bøker, som er sentrale i tilknytning til barnehagelæreres arbeid med religionsdelen av fagområdet Etikk, religion og filosofi [ERF]. Med hensyn til foreldresamarbeid vil etikk og verdier som eventuelt er forankret i ulike religioner, være sentralt. Ifølge fagområdet ERF i Rammeplan skal barna utvikle toleranse, interesse og respekt for hverandres bakgrunn, uansett religiøs tilhørighet, og de skal få kjennskap til høytider og tradisjoner i kristendommen og i religioner som er representert i barnegruppen (2011, s. 4547). Tiltak som personalet kan iverksette for å oppnå disse målene, er blant annet høytidsmarkering. Undersøkelser viser at barnehagene i liten grad bruker tekster fra andre religioner enn kristendom (Nilsen 2012) eller markerer høytider knyttet til andre religioner enn kristendommen, selv om ulike religioner er representert (Rosland & Toft 2013).

I Norge tilhører majoriteten av befolkningen kristendommen (lutherdommen) gjennom medlemskap i Den norske kirke, cirka 75 prosent i 2013 (Statistisk sentralbyrå 2014). Landet fikk flere innvandrere fra 1970-tallet med for eksempel tilhørighet til islam, og siden sent 1990-tall fra land i Europa, eksempelvis Polen, hvor flertallet er katolikker. Dette har endret Norges livssynsmangfold, noe som også kommer til uttrykk i barnehagen, hvor barnegruppers sammensetning er mindre religiøst homogene enn tidligere. Islam utgjør kvantitativt den største andelen av minoritetsreligioner i norske barnehager

Hovdelien (2014) går igjennom ulike betydninger av begrepet «kultur» i tilknytning til religion. Han viser blant annet til Edward Burnett Taylor, som definerte kultur slik: «that complex whole which includes knowledge, belief, art, law, morals, custom, and other capabilities and habits acquired by man as a member of society». Og til Bhikhu Parekh, som definerer kultur som «culture is a historically created system of meaning and significance or, what comes to be the same thing, a system of beliefs and practices in terms of which a group of human beings understand, regulate and structure their individual and collective lives». (Begge sitater i Hovdelien 2014, s. 3.) På bakgrunn av en forståelse av kultur som et system av mening og betydning hevder Hovdelien at språk og religion er to eksempler på hva som kan bli betraktet som kulturelle fenomener: «religion is culture because it is an example of a tentative, integrated, linguistically expressed system of symbols» (2014, s. 3). Konsekvensen er at religion og språk anses som kulturelle produkter. I barnehagen kan religion gi grobunn for dilemmaer for barnehagelæreres samarbeid med foreldre. De ulike religionene kan gi mennesker retningslinjer når det gjelder syn på jenter og gutter, noe som igjen kan få konsekvenser for barneoppdragelse. Derfor finner jeg det interessant at religion ikke anses som en del av de politiske styringsdokumentene når de omtaler den flerkulturelle barnehagen.

Metodiske overveielser

Jeg vil videre presentere teori om tekstanalyse, og diskursteori og -analyse for å kunne fremstille ulike diskurser jeg mener kan identifiseres i begrepet «det flerkulturelle».

Tekstanalyse

Tekstmangfoldet som artikkelen legger til grunn, består av tekster som meldinger til Stortinget, strategidokument, Rammeplan, samt temahefte, og kan klassifiseres som «pedagogiske tekster». Det er utarbeidet objektorienterte definisjoner av «pedagogiske tekster», hvorav en gir det betydningen «vitenskapelige, pedagogiske og ideologiske tekster» (Knudsen & Aamotsbakken 2010, s. 15). Tekstmangfoldet jeg henviser til, kan klassifiseres som «institusjonelt avgrensede tekster» (s. 15), da de tar hensyn til «konteksten som brugsarenaen, brugerintentionen, forfatter/afsenderintentionen og objekt-brugerrealtionen» (s. 15). Jeg velger her å innlemme meldinger til Stortinget som pedagogiske tekster, for selv om de er politiske dokumenter, legger de også føringer for utvikling av barnehagens pedagogikk. Tekstene jeg viser til, har en mangfoldig kontekst, og jeg vil senere utdype hvilke som er relevante.

Ifølge Karlsson (2010) er tekstforskning opptatt av forholdet mellom teksten og det som ligger utenfor den (kontekst). Hun viser til Norman Fairclough (1995) sin modell, som illustrerer de ulike nivåene i en diskurskritisk tilnærmingsmåte. Modellen visualiserer hvordan en tekst er omgitt av en diskursiv praksis som igjen er omsluttet av en sosiokulturell praksis (2010, s. 163), også kalt kritisk diskursanalyse. Karlsson mener at om en begynner i den andre enden, det vil si i den sosiale praksis, for å lete etter tekster og forstå seg på deres funksjoner, kan bildet se annerledes ut. Hun hevder likevel «att en text inte er central i en praktik innebär dock inte att den inte är värd att studera som text» (s. 164.) Jeg kan relatere det til barnehagen som en kontekst og stille spørsmål ved om meldinger til Stortinget er sentrale for barnehagelæreres utøvelse av yrket og deres kompetanseheving. Karlsson hevder at «kontexten genererar diskurser (betydelser) som realiseres i språkliga och andre texter» (2010, s. 165). Hun sier at de realiserte betydningene potensielt forandrer diskursene og på den måten skaper konteksten. Teori om tekstlingvistikk eller tekstgrammatikk er «opptatt av å se teksten som tekst i kontekst. Det betyr at en teksts forhold til andre tekster og kulturelle ytringer og tegn rent generelt får oppmerksomhet.» (Aamotsbakken 2010, s. 76.) Det kan jeg se i sammenheng med hvordan meldinger til Stortinget og strategidokumentet, som er sentrale for en flerkulturell barnehagekontekst, også må forholde seg til hvordan barnehagelærere erfarer og forstår egen barnehage som en avgrenset kontekst.

Diskursteori- og analyse

Det er kontekstfiksert lingvistikk som er utgangspunktet for min diskursanalyse, mens diskursteori er inspirasjon til et metodologisk fundament for utforskningen. Når jeg i analysen søker etter diskurser, forstår jeg diskurs som en bestemt måte å snakke om og forstå verden på, ytringer (Aamotsbakken 2010), og/eller betydninger (Karlsson 2010). Diskurs brukes ofte om «et menings- eller betydningssammenhengende uttrykk», og det innebærer at «diskurs er knyttet til den sproglige vending» (Knudsen 2010, s. 154.). Om jeg følger Knudsen, som skriver om hvordan diskursbegrepet forstås i poststrukturalismen, så innebærer det ifølge henne «[at] der er tale om at åbne for strukturer og niveauer. I diskurser er der ikke noget centrum eller nogen niveaudeling.» (s. 154.) Knudsen viser til hvordan Michel Foucault satte diskurs i sammenheng med makt – hvem som definerer hva (s. 155). Betydningen av begrepet «det flerkulturelle» er avhengig av hvem som gir det et innhold, jf. Eriksen (2009). Vi ser at Hovdelien (2014) knytter religion til kultur, mens Fylkesnes’ (2011) funn peker på at den norske kulturen ikke forstås som en del av det flerkulturelle, at «det norske» blir utelukket fra begrepet. Knudsen (2010) peker på det motsatte, at det som er problematisk og annerledes, ekskluderes: «det sker eksempelvis, når det norske står på en ’selvfølgelig’ førsteplads i beskrivelser af ’anden etnisk baggrund end norsk’.» (s. 156.) I En helhetlig integreringspolitikk (2013) er det begrepet «innvandrerbakgrunn» som dukker opp flest ganger i teksten som omhandler barnehage. Hvem «innvandrer» er, blir ikke omtalt i meldingen, og de framstår derfor som «en ensartet masse», for å låne Knudsens ord (2010, s. 167). Hvordan vil en barnehagelærer med innvandrerbakgrunn lese teksten og identifisere seg med tekstens «vi»? Elisabeth Oxfeldt (2010) fremstiller hvordan postkolonialistene tar utgangspunkt i spørsmål om nasjonal og kulturell identitet, og at deres overordnede oppmerksomhet er rettet mot «marginalisering av minoritetsgrupper» (s. 198). Hun kunne ha stilt spørsmål ved hvem som er «vi» i teksten jeg refererer til. Jeg vil videre gå nærmere inn på funn om hvilke ulike betydninger (diskurser) som tillegges begrepet «det flerkulturelle».

«Det flerkulturelle» i politiske tekster

Melding til Stortinget En helhetlig integreringspolitikk (2013) har et eget kapittel viet barnehage og utdanning (kapittel 4, s. 48–64), hvor det innledningsvis står: «å verdsette flerspråklighet og kulturelt mangfold er å anerkjenne den kompetansen mange mennesker har og gir muligheter for at deres ressurser kommer til nytte i samfunnet.» (s. 48.) Videre at «alle barn i Norge og deres foreldre skal føle seg inkludert og respektert, uavhengig av livssyn og kulturell bakgrunn.» (s. 48.) På sidene 48 til 53, som omtaler barnehagen, er det «innvandrerbakgrunn» som brukes mest, totalt 21 ganger. Eksempelvis: «deltakelse i barnehagetilbud av god kvalitet har positive effekter på barns språkutvikling og sosiale ferdigheter, noe som er viktig for at barn med innvandrerbakgrunn skal ha de samme forutsetningene for læring som øvrige elever når de begynner på skolen.» (s. 51.) Om jeg i tillegg tar med begrepene «innvandrere», «innvandret» og «innvandrerforeldre», er inntrykket at meldingen til Stortinget gir et innhold til det flerkulturelle som noe som defineres på bakgrunn av innvandrere til eller i Norge. Begrepet «minoritet» er også hyppig brukt, 20 ganger, og anvendes mest i tilknytning til språk («minoritetsspråklige»), 15 av disse 20 gangene. Begrepet «mangfold» brukes syv ganger, eksempelvis: «språklig og kulturelt mangfold må være en naturlig del av barnehagens og skolens virksomhet.» (s. 51.)

I Melding til Stortinget Framtidens barnehage (2013) brukes begrepet «mangfold», og det blir ett sted forklart med at «barnehagen gjenspeiler mangfoldet i samfunnet. Her møtes barn, foreldre og personale med ulik sosial bakgrunn, religiøs og livssynsmessig tilknytning, etnisk tilhørighet og funksjonsevne.» (s. 89.) Når den beskriver «Den gode barnehagen» (underoverskrift s. 9), trekkes følgende frem: «dagens barn vokser opp i et samfunn hvor globalisering og kontakt med ulike mennesker og kulturer er en naturlig del av hverdagen, og barnehagen kan bidra til økt forståelse for andre kulturer og levevis.» (s. 11.) Under overskriften «Hva kreves av framtidens barnehage?» (s. 11) hevdes det at «mangfoldsperspektivet, det å inkludere og verdsette kulturelle variasjoner, står sentralt for å videreutvikle barnehagens rolle som arena for forebygging, inkludering og sosial utjevning.» (s. 12.) Meldingen til Stortinget hevder at barnehagen er et viktig møtested angående kulturformidling: «å møte foreldre fra ulike kulturer, både innen det norske samfunnet og fra andre land, krever respekt, lydhørhet og innsikt.» (s. 88, min kursivering), og sitatet er hentet fra Rammeplan (2011, s. 20). Det er første gang meldingen til Stortinget eksplisitt omtaler at det flerkulturelle samfunnet ikke betyr «de andre» (i betydning fra andre land/kulturer), men inkluderer alle i Norge. Meldingen definerer ikke den flerkulturelle barnehage, men bruker begrepet «mangfold».

Strategidokumentet Kompetanse for framtidens barnehage (2013) omtaler fire tematiske satsingsområder, hvorav ett er «danning og kulturelt mangfold» som blant annet beskrives slik:

Barn dannes inn i et samfunn preget av etnisk og kulturell variasjon. De skal utvikle evne til og å forholde seg til og bidra til dette mangfoldet på en konstruktiv og inkluderende måte. Barnehagen er en svært viktig kulturarena (…) Å forstå sin egen identitet og kultur i møtet med det flerkulturelle samfunnet er en forutsetning for inkludering og toleranse. (2013, s. 12, min kursivering.)

Der Framtidens barnehage så danning og kulturelt mangfold som viktig med hensyn til det flerkulturelle samfunnet, er ikke det lett å lese dette ut av strategidokumentet. De ulike tekstene gir en betydning av det flerkulturelle som forholder seg mer eller mindre til andre tekster. Rammeplan (2011) og temaheftet (2006) utdyper at en mangfoldig barnehage rommer språk, kultur og religion, men det kan jeg ikke lese ut av stortingsmeldingene eller strategidokumentet.

Diskusjon

Jeg vil i analysen svare på min problemstilling om hvilke diskurser som er virksomme i begrepet «det flerkulturelle» i politiske dokumenter som omhandler barnehage, og om disse inkluderer religion. Jeg undersøker tekstenes funksjon i tilknytning til kontekst (Karlsson 2010), definisjonsmakt (Knudsen 2010), og kulturell identitet (Oxfeldt 2010), og vil koble de tre perspektivene opp mot religion. Formålet er å løfte fram alternative forståelser av hvordan begrepet «det flerkulturelle» gis en betydning som kanskje tas for gitt og som ikke nødvendigvis presenterer en sannhet eller virkelighet. Analysen dreier seg om å identifisere diskurser om det flerkulturelle, samtidig som jeg leter etter om religion inkluderes. Denne tosidigheten i diskursanalysen betyr ikke at jeg hevder at det kun er én måte begrepet «det flerkulturelle» skal forstås på og gis et innhold på, men at hensikten er å være bevisst på hva jeg og andre legger i det. En annen intensjon er å rette oppmerksomheten mot hvordan konteksten viser seg og skapes i kommunikasjon mellom aktører, her for eksempel mellom teksten og den som leser og tolker, og retter dermed søkelyset mot visse antakelser, for eksempel at religion forstås som en del av «kultur»-begrepet, slik Hovdelien (2014) viser til. Jeg er på leting etter motstridende/ulike diskurser, da det kanskje er de samme diskursene, men at de har ulik valør, for eksempel at mangfold brukes synonymt med det flerkulturelle. Et annet mål er å lete etter det som ikke sies, ved for eksempel at religion defineres som en del av kultur og ikke eksplisitt løftes fram.

Kontekst

Jeg kan identifisere og avgrense følgende diskurser om det flerkulturelle i de to meldingene til Stortinget og strategidokumentet: mangfold; innvandrer; minoritet; kultur, som kan deles inn i den norske kultur og den ikke-norske kultur; religion og språk. Hva er relasjonen mellom disse betydningene av det flerkulturelle og den konteksten de inngår i? Karlsson (2010) mener at tekstforskning handler like mye om kontekstforskning: «att anta att texten faktisk har kontext […] och att denna kontext på något sätt måste göras rättvisa» (s. 162). I det tekstmaterialet jeg viser til, er det flere kontekster som kan identifiseres: Kunnskapsdepartementet; Utdanningsdirektoratet; personalet i barnehager; vitenskapelig ansatte i universitets- og høgskolesektoren [UH-sektoren]); foresatte og barn i barnehager. Hvilke av disse kontekstene har tekstene betydning for i første omgang? Det vil være Utdanningsdirektoratet, som legger føringer for faglig innhold i kurs basert på meldingene til Stortinget, og UH-sektoren, som skal utforme kurs. Har direktoratet og UH-ansatte lik forståelse av det flerkulturelle området? De politiske tekstene legger ikke det samme i det flerkulturelle som Rammeplan (2011) og temaheftet (2006) gjør, da disse påpeker at det inkluderer språklig, kulturelt og religiøst mangfold. Melding til Stortinget Framtidens barnehage (2013) utdyper ikke mangfold når den skriver «mangfoldsperspektivet, det å inkludere og verdsette kulturelle variasjoner» (s. 12). Religion dukker kun opp med henvisning til ordlyden i formålsparagrafen (s. 8). Strategidokumentet Kompetanse for framtidens barnehage (2013) nøyer seg med å fremheve «kulturelt mangfold» som ett av fire satsingsområder, uten at begrepet defineres. Jeg setter diskursene om det flerkulturelle inn i en tabell for å fremstille dem mer oversiktlig. Her kunne også de ulike kontekstene vært inkludert, med hensyn til Karlsson (2010), som påpeker kontekstenes betydning for tekstenes funksjon, men da ville siktemålet om å identifisere ulike diskurser blitt for omfattende. Jeg velger også å utelate språkdiskursen, da den ikke er mål for min analyse, der oppmerksomheten er rettet mot religion.

Tabell 1

Pedagogisk/ politisk tekst

Diskurs

Kultur

Religion

En helhetlig integreringspolitikk

InnvandrerMinoritet

Eksklusive norsk kultur

Fraværende

Framtidens barnehage

Mangfold

Inklusive norsk og ikke-norsk kultur

Omtales en gang

Kompetanse for framtidens barnehage

Kultur

Uklart om det er den norske eller den ikke-norske kulturen

Fraværende

Melding til Stortinget En helhetlig integreringspolitikk (2013) anvender innvandrer og minoritet, og ekskluderer norsk kultur, og det er kanskje innlysende siden meldingens siktemål er integrering. Det at den ikke omtaler religion i tilknytning til barnehage, kan det stilles spørsmål ved. Ordet innvandrer kan her stå i motsetning til det norske/nordmann, og minoritet kan stå tallmessig/kvantitativt i kontrast til majoritet. Men i forhold til hva og på hvilke områder? Om minoritet ses med hensyn til religion, vil det være enklere å anvende begrepet i forhold til majoritetens medlemskap i Den norske kirke. Men som jeg har vist, har ikke En helhetlig integreringspolitikk (2013) oppmerksomheten rettet mot religion, men mot språk. Det som er interessant, er at meldingen anser barnehagen som en av flere viktige integreringsarenaer for innvandrere i Norge. Hva er da grunnene til at religion ikke inkluderes? Religioner har ulike verdisyn som kan legge premisser for foreldres syn på jenter og gutter, og på bakgrunn av dette kan foresatte ha ulik barneoppdragelse. Det vil ha betydning for barnehagelæreres møte med foreldre, men det er kanskje å betrakte som mer av et politisk minefelt å bevege seg inn i enn språk. Når det gjelder mangfold og kultur, kan disse betraktes som svakt definerte termer fordi de må stå i forhold til noe for å kunne gis et innhold som gir mening. Fylkesnes (2011) viser til hvordan Stortingsmelding nr. 11, Læreren. Rollen og utdanningen (2009), «uses extensively undefined and ambiguous words, and as a consequence interpretations of a word such as ‘the multicultural’ may be filled with different content and it may therefore mean different things to different people, depending on their political agenda.» (s. 3.) Skal mangfold forstås i betydningen språk eller religion, og kultur med oppmerksomhet på språk eller religion? Som vist til fra Framtidens barnehage (2013) inkluderer den i sin bruk av mangfold både den norske og den ikke-norske kulturen, men i liten grad religion. Mangfold rommer også religiøst mangfold, men som i En helhetlig integreringspolitikk (2013) er også denne varsom med å trekke inn livssyn. Kultur kan omtales på samme måte som mangfold. Begrepet «kultur» er vagt, og det kan gis ulikt innhold alt etter kontekst. Hovdelien (2014) viser hvordan religion er et kulturelt produkt, så hva er grunnene til at strategidokumentet, som har kulturelt mangfold som et av områdene der barnehageansatte skal tilbys kompetanseheving, ikke omtaler religion? Det kan være at religiøs tilknytning i Norge anses som en privatsak, og at religion fra et politisk ståsted er et problematisk tema. Det kan være en grunn til at språk forstås som et enklere emne å ha oppmerksomhet på i barnehager med hensyn til integrering. Karlsson (2010) hevder at tekster «vandrar mellan kontexter» (s. 17). Hvordan denne eventuelle vandringen tas opp av ulike lesere og de som benytter seg av meldingene og dokumentet jeg viser til, vil igjen være avhengig av leserens tolkning, og av hvilken kontekst de brukes i og av hvem.

Definisjonsmakt

Knudsen (2010) viser til hvordan Foucault utviklet diskursbegrepet som kaster lys over hvordan «diskurser producerer magt» og «hvordan magten i diskurser former sig gennem eks- og inklusionsprocedurer» (s. 155). Om jeg bruker dette som et perspektiv på tekstene for å avdekke hvem som definerer, er tekstene jeg viser til, politiske. Det innebærer at med styringsdokumentenes større eller mindre fravær av å inkludere religion kan det synes som at den byråkratiske styringen av barnehagesektoren fra politisk hold ikke ønsker å vie religion oppmerksomhet. Til tross for at Rammeplan (2011) inkluderer religion som en del av mangfoldet i barnehagen, kan det synes som at hva som kan ligge i reelle forskjeller og ulikhet i verdiorientering, ikke inkluderes i begrepet «det flerkulturelle» i tekstenes diskurser i tilknytning til religion. Og at det er det som ligger bak utelukkelse av å eksplisitt løfte frem og identifisere religion som en del av det flerkulturelle området. Knudsen (2010) mener at ekskluderings- og inkluderingsprosedyrene hos Foucault kan inspirere til å undersøke hvordan det foregår forhandlinger om makten til å definere pedagogiske tekster. Dette perspektivet kan brukes til å spørre hvilke faglige diskurser som ligger bak de politiske diskursene om fraværet av religion. Knudsen (2010) stiller spørsmål ved om det er slik at det problematiske ekskluderes (s. 156). De som har skrevet meldingene til Stortinget og strategien, er ikke individer som framstår i teksten, men representerer staten, som et «kollektiv av forfattere», for å låne Knudsens ord (s. 157). Er det slik at denne kollektive forfatterstemmen følger normer og regler innenfor diskursene «samtidig med at forfatterne forhandler med/i diskurserne og er med til at aktivere dem og udvikle dem», som Knudsen (s. 157) fremhever med henvisning til Foucault? Om det er slik at de som skriver tekster baserer seg på politikk og strategier med hensyn til integrering, er det legitimt å stille spørsmål om med hvilken begrunnelse tekstene ikke eksplisitt omtaler religion. Jeg undrer meg på om det er slik at religion i de politiske diskursene er for betent til å fremheves i tilknytning til barnehagen, og at det er det som er grunnen til fraværet.

Kulturell identitet

Det som ekskluderes eller ikke rommes i diskursen, kan være vel så interessant, for eksempel hvorfor religion ikke tydeliggjøres, men skjuler seg under begrepene «kultur» eller «mangfold». Oxfeldt (2010) fremstiller hvordan postkolonialistene er opptatt av kulturell identitet og marginalisering av minoritetsgrupper. Som vist i tabell 1 er to av diskursene kultur og minoritet. Barnehageloven (2013) slår fast at barnehagen «skal ta hensyn til barnas etniske og kulturelle bakgrunn». Tekstene definerer ikke kultur, så hvordan skal da religion ses på som en sentral del av kulturell identitet? Som vist til hos Eriksen (2009) er det problematisk å definere kulturelt mangfold. Det er lett å utelate noe, og det kan føre til marginalisering av for eksempel minoritetsreligioner. Oxfeldt (2010) hevder at det er konkrete, politiske problemer med at nasjonale fortellinger ekskluderer minoriteter. Så hvilken tilhørighet er det de tre tekstene viser til? En helhetlig integreringspolitikk ekskluderer majoritetens (den norske) kultur, og det er kanskje opplagt siden den beskriver integrering. Framtidens barnehage inkluderer både den norske og den ikke-norske kulturen, mens Kompetanse for framtidens barnehage er uklar på dette punktet. Hvilke «fortellinger» viser seg her? At minoritetskulturen i betydning religion i ulik grad eksplisitt løftes frem. Det innebærer at den konteksten som de pedagogiske/politiske tekstene brukes i, må diskutere, definere og omdefinere forståelsen av det flerkulturelle med hensyn til en barnehagekontekst, og at religion eksplisitt må omtales.

Avslutning

Jeg har undersøkt hvilke diskurser som ligger bak begrepet «det flerkulturelle» i offentlige tekster om barnehagen, og om disse inkluderer religion. Det å avdekke hvilke betydninger som ligger bak, kan eventuelt ha eller få konsekvenser for utdanningspolitiske initiativer om etter- og videreutdanning av barnehagepersonell på det flerkulturelle området. Hvilke begreper som brukes, er da av interesse, og ikke minst hvordan disse gis et innhold. Om det flerkulturelle ikke forstås som å romme religion, men språk i betydningen minoritetsspråk, vil det kunne legge føringer for UH-sektorens vitenskapelige ansatte som skal utforme faglig innhold i kompetansehevingskurs. I barnehager er det en interaksjon mellom mennesker med ulik livssynstilhørighet. Barnehagers religiøse kultur er «flere», representert gjennom dem (barn, foreldre, personalet) som hører til ulike livssyn. En flerkulturell barnehage er alle disse, og ikke kun «de andre» som er i mindretall i forhold til en kvantitativ religiøs majoritet i Norge. Som min diskusjon viser, er diskursene innvandrer, minoritet, kultur og mangfold av ulik karakter om jeg skal forstå disse i forhold til religion. De står i enten i kontrast til en tallmessig større andel innbyggere og/eller i forhold til innbyggernes religiøse medlemskap, eller de må settes i sammenheng med andre ord for å kunne gis et innhold. Dette finner jeg ikke i meldingene til Stortinget eller i strategidokumentet, og det blir opp til hver profesjonsutøver og profesjonsutdanner å gi tekstene et innhold som inkluderer religion. De politiske tekstene som ligger til grunn for kompetanseheving på det flerkulturelle området av barnehageansatte, setter det flerkulturelle i opposisjon til og som noe annet enn det norske (innvandrer, minoritet) og utelater religion. Dokumentene bruker begreper som er vage og svakt definerte (kultur, mangfold), slik at det kan være vanskelig å gi dem et innhold som rommer religion, alt etter hvem som definerer dem. Leses ikke dokumentene i tilknytning til andre tekster, for eksempel Rammeplan, kan konsekvensen bli at religion utelates, og kompetanseheving om det flerkulturelle ikke rommer en viktig dimensjon for hvem strategien om økt kompetanse på det flerkulturelle området skal komme til gode: barn og deres foresatte.

Litteratur

Eriksen, Thomas Hylland (2009). Verden er mer enn bare etnisk. I Trond Giske (red.). Mangfold eller enfold: 21 stemmer om kultur i vår tid. Oslo: Aschehoug.

Fylkesnes, Sandra (2011). «The Multicultural»: constructions in the curriculum of Norwegian primary schoolteacher education. Mastergradsavhandling, Høgskolen i Oslo.

Gjervan, Marit (red.) (2006). Temahefte om språklig og kulturelt mangfold. Oslo: Kunnskapsdepartementet.

Hovdelien, Olav (2014). The limitations of multiculturalism in Norwegian early childhood education. International Journal of Inclusive Education, s. 1–13. DOI: 10.1080/13603116.2013.875069

Karlsson, Anna-Malin (2010). I textanalysens utmarker? Om att intressera sig för vad texter gör (och hur de gör det). I Gunilla Byrman, Anna Gustafsson & Henrik Rahm (red.). Svensson och svenskan. Med sinnen känsliga för språk. Lund: Henrik Rahm.

Knudsen, Susanne V. & Aamotsbakken, Bente (2010). Refleksioner over pædagogiske tekster. I Susanne V. Knudsen & Bente Aamotsbakken (red.). Teoretiske tilnærminger til pedagogiske tekster. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Knudsen, Susanne V. (2010). Poststrukturalistiske tilgange. I Susanne V. Knudsen & Bente Aamotsbakken (red.). Teoretiske tilnærminger til pedagogiske tekster. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Kunnskapsdepartementet (2011). Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Oslo: Kunnskapsdepartementet.

Kunnskapsdepartementet (2013). Kompetanse for framtidens barnehage. Strategi for kompetanse og rekruttering 2014–2020. Oslo: Kunnskapsdepartementet.

Kunnskapsdepartementet (2013). Barnehageloven. Hentet fra http://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-64#KAPITTEL_2

Meld. St. nr. 24 (2012–2013). Framtidens barnehage. Oslo: Kunnskapsdepartementet.

Meld. St. nr. 6 (2012–2103). En helhetlig integreringspolitikk. Mangfold og fellesskap. Oslo: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.

Nilsen, Tina Dykesteen (2012). Barnehagen – kultur for læring om religioner og livssyn? I Torill Vist & Marit Alevstad (red.). Læringskulturer i barnehagen. Flerfaglige forskningsperspektiver. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

NOU 2010: 7. Mangfold og mestring. Flerspråklige barn, unge, og voksne i opplæringssystemet. Hentet fra http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/nouer/2010/NOU-2010-7.html?id=606151

Oxfeldt, Elisabeth (2010). Postkolonialisme og fortellinger om kulturell tilhørighet. I Susanne V. Knudsen & Bente Aamotsbakken (red.). Teoretiske tilnærminger til pedagogiske tekster. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Rosland, Kristine Toft & Toft, Audun (2013). Markering av minoriteters høytider i barnehagen. En undersøkelse av forholdet mellom rammeplan og praksis. I Ingar Pareliussen, Bente Bolme Moen, Anne Beate Reinertsen & Trond Solhaug. FoU i praksis 2012: conference proceedings. Trondheim: Akademika forlag.

Smart, Ninian (1989). The World's Religions. Cambridge: Cambridge University Press.

Statistisk sentralbyrå (2014). Barn med barnehageplass fra språklige og kulturelle minoriteter. Hentet fra https://www.ssb.no/sok?sok=spr%C3%A5klige+og+kulturelle+minoriteter+i+barnehager

Statistisk sentralbyrå (2014). Den norske kirke. Hentet fra http://www.ssb.no/kultur-og-fritid/statistikker/kirke_kostra/aar

Utdanningsdirektoratet (2013). Kompetanse for mangfold 2013–2017. Hentet fra http://www.udir.no/Utvikling/Artikler-utvikling/Kompetanseloft-pa-det-flerkulturelle-omradet-2013-2017/

Aadnanes, Per M. (1992). Livssyn. Oslo: Tano.

Aamotsbakken, Bente (2010). Strukturalisme og tekstlingvistikk. I Susanne V. Knudsen & Bente Aamotsbakken (red.). Teoretiske tilnærminger til pedagogiske tekster. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

12013–2014 er utprøvingsperiode hvor Universitetet i Tromsø, Høgskolen i Bergen og Høgskolen i Oslo og Akershus er ansvarlige institusjoner.
2De to andre er NOU 2011: 14 Bedre integrering – Mål, strategier, tiltak og NOU 2011: 7 Velferd og migrasjon – Den norske modellens framtid.
337 874 barn av totalt 287 063 barn med barnehageplass i Norge i 2013.
4Hennes empiri inkluderer fem tekster: Stortingsmelding nr.11 Læreren. Rollen og utdanningen (2008–2009); Nasjonal rammeplan for grunnskolelærerutdanningen 1–7; programplan for GLU 1–7 ved HiOA; fagplan for pedagogikk- og elevkunnskap 1–7, og læreboken Livet i skolen (Manger mfl. 2009).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon