Artikkelen presenterer en retorisk analyse av sentrale argumenter i målstyringsideologien. Målstyringens egenteori belyses med kritiske ressurser fra Karl Poppers teori om utopisk ingeniørkunst som anvendes på historiske eksempler på målstyring innenfor utdanning. Artikkelen stiller spørsmål ved relevansen av å bruke visjoner i styringen. Den kritiserer ledermodellen og marginalisering av fagfolk. Strategisk bruk av tid og rekkefølge i reformer analyseres som negative og kritiske faktorer med til dels paradoksale resultater.