I dette Innhogget vil jeg trekke fram to hovedtrender i norsk og internasjonal utdanningspolitikk.

Den ene er at det ser ut til å være en klart økende spenning og konflikt mellom politikk og profesjon, mellom profesjonelle yrkesutøvere og politisk og administrativ ledelse.

Den andre er at det ser ut til at de politiske hovedskillelinjene i utdanningspolitikken, særlig i de siste 10–15 år, gradvis viskes ut. Det innebærer at det egentlig er liten politisk uenighet om mål, retning og virkemidler når det gjelder reformer. Uenigheten er begrenset til omfang og tempo.

Etter en kort utdyping av situasjonen og en empirisk forankring, vil jeg konsentrere meg om to hovedforklaringer som underbygger og verifiserer de to trendene.