I artikkelen utforsker jeg betydningen av pedagogikkens komplekse natur for pedagogisk tenkning, praksis og språk, og foreslår en måte å forstå pedagogikk på som kan åpne for refleksjon over eksistensielle1 og moralske2 spørsmål. Formålet mitt er å argumentere for at pedagogisk forskning og praksis, ved å engasjere seg i eksistensielle spørsmål som er uten sikre svar, kan ta høyde for paradokser, blinde punkter og rasjonelle motsetninger som finnes i barn og unges liv, og som har betydning for deres danning som humane og demokratiske mennesker.