Digitale tekster har en rekke egenskaper som gjør dem forskjellige fra trykte tekster, og som kan innvirke på leseforståelsen. Forskning på digital lesing har særlig fokusert på kognitiv belastning ved hypertekst-lesing, og lesing av sammensatte tekster ut fra et semiotisk og/eller (sosio)kognitivt paradigme. I denne artikkelen vil vi framheve et underteoretisert aspekt ved digitale tekster, nemlig det at alle tekster på skjerm – både sammensatte (multimodale; som består av ulike modaliteter, som skriftspråklig tekst, bilde, film, grafikk, lyd etc.) og skriftlige («ikke-sammensatte» eller «monomodale», altså som kun består av skriftspråklig tekst) – er latent og/eller eksplisitt dynamiske, til forskjell fra den trykte tekstens permanens og uforanderlighet. Med henvisning til relevant teori og empiriske studier på feltet reflekterer vi omkring implikasjonene av en slik latent foranderlighet for leseforståelse på skjerm.