Forholdet mellom teori og praksis i profesjonsutdanninger er et stadig tilbakevendende og aktuelt tema. Flere evalueringer av blant annet lærerutdanningene har vist at det kan være store utfordringer i forholdet mellom den praktiske og den teoretiske delen av utdanningen. Det er en økt satsing på bedre å integrere praksis i lærerutdanningene for grunn- og videregående opplæring. Man innser at det er en sentral utfordring å få praksisopplæringen til å fremstå som en integrert, fullverdig og aktivt samhandlende del av hele lærerutdanningen. Utgangspunktet er entydige politiske signaler om at praksis skal ses på som det integrerende elementet i lærerutdanningen. Dette nummeret av NPT inneholder blant annet artikler som belyser ulike sider ved det lærings- og utviklingspotensial som ligger i en bedre integrering mellom praksis og teori i profesjonsutdanningene.

Religionsfaget i den norske grunnskolen har vært omstridt i de senere år. De pedagogiske prinsippene for faget og den metodiske tilnærmingen til religion og livssyn har stått i fokus. I tillegg til arbeidsmåtene, har ikke minst fritaksordningen vært gjenstand for offentlig debatt. Per Halse hevder i sin artikkel «Frå statspietisme til livssynsmessig mangfold. Eit danningsperspektiv på religionsfaget i norsk skule» at faget derimot har vært lite trukket inn i de fornyede diskusjonene om danning. I artikkelen presenterer han hvilken rolle skolefaget har spilt for danning gjennom tidene, og han stiller spørsmålet om hvilke danningselement som er til stede i dagens RLE-fag. Den generelle samfunns- og kulturutviklingen har lagt føringer for et stadig mer faktaorientert og pluralistisk religionsfag, hevder Halse. Men dermed har det ikke utspilt sin rolle som danningsfag. I årene fremover vil graden av danningsverdi i stor grad komme an på bevisstheten hos lærerne og profesjonaliteten i operasjonaliseringen av faget. Halse tar til orde for at hvis de ideelle målene for RLE skal bli mer enn fagre formuleringer, er det behov for en styrking heller enn svekking av fagområdet i lærerutdanningen.

Turid Skarre Aasebøs utgangspunkt i artikkelen «Kjønn og skoletrøbbel» er at det i klasserommet utspiller seg kompliserte prosesser der kjønn, makt, dominans og marginalisering mellom elevene skaper vilkår for den enkeltes posisjon. Ikke minst gjelder dette hvis en vil være blant de populære elevene. Klasseromskulturen som utvikles skaper dermed grunnlag ikke bare for læringsmiljøet, men også for hvordan det er mulig – eller umulig – for elevene å delta i de læreprosessene som forventes av dem, argumenterer Aasebø. Hun har gjennomført en klasseromsstudie i en ungdomsskoleklasse, som viser hvordan ulike elever balanserer sine væremåter og innsats i en klasseromskultur preget av regelbruddkultur. Aasebø påviser blant annet dilemmaet mellom ambisjoner og popularitet. I klassen blir ikke regelbrudd og utfordring av autoriteter bare et konstituerende element i en maskulin subkultur, det blir også en hegemonisk og dominerende del av klasseromskulturen. Elever som vil være populære, må holde seg inne med de dominerende guttene. Denne kulturen influerer dermed også elever med gode faglige prestasjoner og ambisjoner, hevder Aasebø.

Utgangspunktet i Rolf Lundheims og Kjell Furusets artikkel «Barns forestillinger om helse og sunnhet. Har barnehagens helsefokus betydning?» er at det de senere år har blitt stadig mer oppmerksomhet rundt helse og livsstil, og at mer eller mindre velfunderte oppslag om kropp og helse har blitt en del av vår mediehverdag. Også i barnehagen merkes dette, både gjennom foreldrenes forventninger og nasjonale føringer, og mange barnehager har gjort helse og sunnhet til en del av sin pedagogiske profil. Som en følge av dette, har mange barnehager forandret daglige rutiner til antatt bedre og sunnere rutiner, med vekt på fysisk aktivitet, sunn mat og sukkerfrie erstatninger for kaker og godterier ved fødselsdager og andre markeringer. Mot denne bakgrunnen har Lundheim og Furuset undersøkt hvilke forestillinger barn selv har om helse og sunnhet, og i hvilken grad barnehagen er med på å påvirke forestillingene og oppfatningene. Basert på en intervjuundersøkelse konkluderer de med at mange barn er overraskende godt informert om helsespørsmål, selv om enkelte myter er svært utbredt. De påpeker at barnehagen trolig gjør en god jobb når det gjelder opplæring på dette området. Lundheim og Furuset fant nesten ingen forskjeller i barnas holdninger og kunnskaper mellom barnehager med ulik helseprofil. Barna rangerte de andre kildene til helseinformasjon som viktigere enn barnehagen. Dette kan forklare at barnehagens profil ikke gjenspeiles i barnas svar, hevder forfatterne. Samtidig kan en også tenke seg at det arbeides ganske likt med helsespørsmål uavhengig av barnehagenes profil og at barnas oppfatninger derfor blir nokså like i de to barnehagetypene.

Synnøve Hove berører i sin artikkel «Bidrar praksisens utfordringer til yrkesetisk utvikling?» hvilke utfordringer og muligheter læerutdanningen står overfor med tanke på utvikling av etisk forståelse. Hove bygger sine drøftinger på så vel tidligere empiri og teori som på en undersøkelse gjort blant lærerstudenter i andre studieår 2007–2008, hvor målet var å undersøke og forstå hvilke yrkesetiske utfordringer og dilemma studentene opplevde i praksis ved skoleovertakelse, og på hvilke måter erfaringene bidro til etisk forståelse. Hennes undersøkelse viser at studentene opplever at de spiller en kompleks rolle i praksisfeltet med tanke på å opptre etisk forsvarlig, og i artikkelen vektlegges og drøftes utfordringene særlig ut fra et kompetanse- og et maktperspektiv. Relatert til kompetanseperspektivet viste studien at den dominerende utfordringen var knyttet til atferdsproblematikk: å mestre krevende klasser og krevende enkeltelever. Betydningen av maktrelasjonen mellom student og praksislærer fremkom på ulike måter. Praksislærernes maktposisjon ble opplevd særlig problematisk når studenter reagerte negativt på deres yrkesutførelse. Det handlet om brudd på retten til tilpasset opplæring og det handlet om krenkende atferd overfor enkeltelever. Studentene observerte forhold de opplevde som etisk og pedagogisk uforsvarlige, men de torde ikke, eller ville ikke, si fra. Om dette hadde sammenheng med respekt for lærerne eller redsel for å få sin praksis underkjent, ga ikke studien svar på. Men at de reagerte og reflekterte rundt uetisk atferd, kan tyde på at også disse erfaringene bidro til yrkesetisk læring. Hove avslutter med å minne oss om at selv om en utdanning aldri vil kunne gjøre studentene utlært når det gjelder yrkesetikk, er det behov for en mer bevisst integrering av etiske dilemmaer og autentiske case i undervisning som utfordrer studentenes verdier, gir rom for refleksjoner og debatter og er knyttet til erfaringer i praksis. Dette vil trolig gi et godt yrkesetisk grunnlag.

Elisabeth Hessevaagbakke og kolleger ved Høgskolen i Oslo, Oslo Universitetssykehus HF, Aker og Universitetet i Oslo rapporterer i artikkelen «Medstudentveiledning i praksisstudiene» fra et prosjekt hvor tredjeårsstudenter ved bachelor i sykepleie, deltidsstudiet, HiO, er medveiledere for førsteårsstudenter i praksisstudiene. Hvert studentpar hadde felles praksisveileder. I forkant gjennomførte tredjeårsstudentene et veiledningskurs. Artikkelen drøfter hvordan studenter på tvers av nivå i utdanningen kan lære av og med hverandre og på den måten være en ressurs for hverandres læring i praksisstudiene, og artikkelen trekker frem studentenes og praksisveiledernes erfaringer og refleksjoner. Studien viser at medstudentveiledning i det prosjektet som er analysert, fremmet et lærende fellesskap, og at potensialet for læring i sosiale felleskap har vært stort. Planmessig og gjennomtenkt organisering er videre avgjørende for utviklingen av læringsfellesskap. Forfatterne understreker at det er viktig å være oppmerksom på om tredjeårsstudentene blir tilstrekkelig utfordret i sitt særskilte læringsfokus. De påviser at veiledningsansvaret ga perspektiv på den fremtidige sykepleierrollen. Et interessant spørsmål for videre forskning kan dermed være hvordan tredjeårsstudentene anvender sin veiledningskompetanse som sykepleiere etter at de er ferdige med utdanningen. Etter kort tid vil de da ofte selv være praksisveiledere.

I en kommentarartikkel med tittelen «Teori/praksisproblematikken – et pedagogisk grunnlagsproblem?» søker Leif-André Trøhaugen å klargjøre begrepene techne og episteme som ble benyttet i en artikkel i NPT nr. 5, 2009 med tittelen «Mind the gap!» skrevet av Anne Karin Rudgjord Unneland. Trøhaugen ønsker videre å belyse implikasjonene av å anvende disse begrepene korrekt for å drøfte den nevnte artikkelens tema, nemlig forholdet mellom teori og praksis i lærerutdanningen. Han tar til orde for at begrepene kan være oppklarende med tanke på spørsmål om pedagogikkens rolle i lærerutdanningen, men også retningen på fremtidens pedagogiske forskning. Teori/praksisproblematikken kan imøtekommes gjennom å sannsynliggjøre at pedagogikkfaget virkelig tilbyr innsikt i de uforanderlige ting. Det må klargjøres hva disse er og det må tydeliggjøres hvordan denne innsikten bidrar til å skape techne blant lærerne. Skal pedagogikken bevare sin legitimitet og troverdighet som premissleverandør for læreryrket, må det uansett sannsynliggjøres at faget faktisk bidrar til bedre lærere og god undervisning. Å insistere på at pedagogikken må bli episteme, kan nok gjøre den sann, men uproduktiv. Oppgaven må snarere være å gjøre den god som techne. Og da vil vellykket praksis være et godt sted å begynne – i god aristotelisk ånd, hevder Trøhaugen.