Både skole og barnehage er kunnskapsorienterte og basert på læring, ulike former for læring. Og ledelse av lærende institusjoner byr på utfordringer. I dette heftet får vi innblikk i ulike typer læring, fra skolefaglig læring i barnehagen til læring gjennom skriving og utvikling av selv-regulert læring. Videre blir vi presentert et kritisk blikk på vurderingspraksis i utdanning. Til slutt blir vi utfordret til å ta del i et asymmetrisk møte mellom tatere og skolen i en artikkel basert på erfaringer skoler har hatt etter deltakelse i prosjektet «Taterne – fra barn til voksen».

Marit Bøe beskriver ledelsesutfordringer i barnehagen i arbeid med pedagogisk dokumentasjon. Å lede pedagogisk dokumentasjon vil kunne ha dimensjoner fra ulike ledelsesformer, alt fra teamledelse, relasjonsledelse, endringsledelse, demokratisk ledelse, verdibasert ledelse, distribuert ledelse, strategisk ledelse og til management ledelse, hevder Bøe. Hun mener at måten ledelse blir framstilt på når det snakkes om ledelse i offentlige dokumenter, forskning og litteratur kan påvirke gjeldende oppfatninger og ledelsesverdier og føre til nye prioriteringer i lederpraksisen i barnehagen. Tvil og usikkerhet kan sees på som viktige momenter i demokratisk ledelse, der dekonstruksjon kan romme en omsorg for tiden på den måten at tvilen kan komme oss til gode i forhold til en etisk praksis, mener artikkelforfatteren. Lederskap er noe som skapes av aktørene i barnehagen.

Vibeke Grøver Aukrust og Veslemøy Rydland skriver om barnehagens kvalitet og skolefaglig læring. Artikkelen gir en oversikt over kunnskapsstatus på dette feltet og forfatterne ønsker å kaste lys over spørsmålet om sammenhenger mellom barnehagekvalitet og senere læring. De stiller spørsmålet om barn som har mottatt et kvalitativt godt barnehagetilbud lettere tilegner seg skolefaglig kunnskap senere, eller har det ingen effekt? Forfatterne peker blant annet på at effekten av å erfare barnehagekvalitet synes å være størst ved skolestart. Men forskjeller som knytter seg til variasjoner i erfart barnehagekvalitet kan også identifiseres i et langtidsperspektiv. De peker på interessante funn som knytter seg til sammenhenger mellom barnehagekvalitet og senere språklig-kognitive ferdigheter. Sammenhenger mellom barnehagekvalitet og vokabular finner de særlig interessant sett ut fra at vokabular, slik de ser det, er den best dokumenterte prediktor for senere leseforståelse.

Bodil Stokke Olaussen har forsket på bruken av arbeidsplaner i skolen, og studert det som en kontekst for utvikling av selvregulert læring. Flere forskere mener at autonomi er bærebjelken for utvikling av indre motivasjon og selvregulering. Lærere som fremmer 

autonomi bygger en god relasjon til elevene, og bidrar til å utvikle kompetanse gjennom samspill og internalisering av verdier hevder hun. Hun peker på flere som begrunner organisering av undervisningen rundt arbeidsplaner med argumenter som selvstendige valg, egen planlegging og individuelt tilpassede oppgaver, alt i skinn av å skulle fremme elevens autonomi. Studien hennes peker på at lærer lar elevene inspirere hverandre før de går i gang individuelt, og oppfordrer dem til å hjelpe hverandre under skriveprosessen. Læring fremmes gjennom medelever som gir tilbakemelding og er modeller. Hvilken funksjon kan arbeidsplaner ha i lys av at varierte undervisningsformer gir rom for kreativitet og selvregulert læring?

Odd Gaare foretar en kritisk analyse av Utdanningsdirektoratets prosjekt «Bedre vurderingspraksis» iverksatt i 2007, med eksempler fra Kongsbakken videregående skole i Tromsø. Hovedmålsettingene i prosjektet har vært å gjøre gjeldende vurderingsforskrift tydeligere, samt å legge grunnlag for en mer faglig relevant og rettferdig vurdering av elevenes arbeid. Artikkelen drøfter norsklærerens vurdering av elevbesvarelser i lys av prosjektets mål og problemstillinger for norskfaget og norsklærernes vurderingsargumentasjon. Gaare mener at Utdanningsdirektoratttets begrepsbruk fremmer en uheldig relativisme i vurderingen. Han konkluderer med at om vurdering skal oppleves som vellykket og læringsfremmende må lærere skape forutsigbarhet for elevene og etablere et kommunikasjonsfellesskap innen vurderingsfeltet som også inkluderer elevene. I dette arbeidet er underveisvurdering sentral. Da blir vurderingen i norskfaget noe ganske annet enn en domfellelsesakt der norsklæreren skal skille skitt fra kanel på relativistiske premisser, hevder Gaare.

Thomas Rømers artikkel følger opp utfordringer knyttet til vurdering. Med utgangspunkt i en postmoderne utdanningsteori diskuterer han grunnlaget for og praktisering av den didaktiske og institusjonelle vurdering i utdanningssystemet. Rømer argumenter for at all vurdering må ha en fri og åpen karakter. Han eksemplifiserer med at refleksiv vurdering av elevens eller studentens sammensetning av ytringer, setninger og tekster må møtes på en åpen måte fordi det alltid er et åpent spørsmål hva en elev eller studenten velger å spørre om, si eller svare. Han løfter med dette fram grunnleggende spørsmål om hvordan vi skal forstå begrep som bedømmelse, vurdering og evaluering i en plural, porøs og ubestemmelig utdanningskontekst. Rømer konkluderer blant annet med at dannelses- og bedømmelsesstrukturer alltid må utvikles i lokalt situerte kontekster. Tilblivelse av en setning må samtidig ses som en forlengelse av, eller et svar på, andre setninger og kan ikke forstås løsrevet fra sjanger og tradisjoner. Med dette reiser han kritikk, direkte og indirekte, mot at ytre definerte vurderingskriterier, basert på evidensbasert vitenskap eller politisk og administrativt system, «sendes» inn i den pedagogiske praksis som grunnlag for vurdering av utdanning.

Den harde assimilasjonspolitikken overfor taterne har hatt betydning for taternes skolegang, og skolen ble av taterne oppfattet som myndighetenes institusjon for samfunnsassimilering av barna. Dette tar Bente Bolme Moen opp i sin artikkel om taterne og skolen, et asymmetrisk møte. Historisk sett var skolen innholdsmessig preget av majoritetens utdanningssyn og dannelsesideal. Bakgrunnen for artikkelen er deltakelse i 

utviklingsprosjektet «Taterne – fra barn til voksen». I denne artikkelen har Moen valgt å gå nærmere inn på samarbeidet mellom skolen og hjemmene, da hun hevder at det er avgjørende for integrasjon av taterbarna i skolen. Hun drøfter betydningen av å bygge tillitsforhold mellom aktørene i skolen og taterfamiliene. Forfatteren stiller mange spørsmål som må problematiseres framover for å komme videre. Og hun påpeker at spørsmålene henger sammen med skolens utvikling mot evne til å takle mangfold og forskjellighet.

Rettelse

Redaksjonen beklager at medredaktørene i nr. 6/08, professor Kirsten Hofgaard Lycke ved Pedagogisk forskningsinstitutt, Universitetet i Oslo og professor Berit Karseth ved Pedagogisk forskningsinstitutt, Universitetet i Oslo sine titler og institusjonstilknytninger uteble i nummeret de var medredaktører.