Kvalitet og innhold i barnehagen

Regjeringen har bestemt at det skal utarbeides en stortingsmelding om kvalitet og innhold i barnehagen. Målet er å sette kvaliteten i sektoren i fokus. Stortingsmeldingen skal oppsummere utviklingen av barnehagesektoren over tid, og gi en orientering om status i sektoren med vekt på kvalitet og innhold i tilbudet. Meldingen vil også ta for seg hva som har betydning for kvalitet i barnehagen, og stake ut den videre kursen for barnehagepolitikken.

På denne måten ønsker Regjeringen å slå fast hvilken posisjon barnehagen skal ha i utdanningssystemet, og hvilket ansvar barnehagen har for omsorg, læring, sosial utjevning og forebyggende arbeid. Signaler tyder på at Stortingsmeldingen skal legges fram for Stortinget i løpet av 2009.

Artiklene i dette heftet av Norsk Pedagogisk Tidsskrift tar for seg forskning på ulike temaer innen barnehagepedagogikken og stiller også spørsmål ved hva som er kvalitet for barna.

Else Lyngset sin artikkel bygger på en kvalitativ undersøkelse angående pedagogisk bruk av observasjonsmateriellet TRAS (Tidlig Registrering Av Språkutvikling) i to barnehager. Hensikten med TRAS er nettopp å kunne finne fram tidligst mulig til de barna som framstår med risiko for å utvikle språkvansker. I flere norske kommuner er det bestemt at TRAS – observasjoner skal benyttes for å observere språket hos barnehagebarn, noe som framkommer i Kunnskapsdepartementets rapport med tittel «Kartlegging av språkstimulering og språkkartlegging i kommunen» (2008). I rapporten, som er basert på en nasjonal undersøkelse, framkommer det at hele 63 % blant kommunene og bydelene hadde gitt føringer for språkkartleggingen i barnehagene. Videre viser den nevnte rapporten til at barns språklige utvikling først og fremst blir kartlagt med TRAS. Lyngset stiller spørsmål om TRAS er på vei til å bli en «nasjonal prøve» for førskolebarn? Hvorfor kartlegges språket og hva skal resultatene brukes til?

Liv Gjems skriver om barns samtaler med voksne. Hun hevder at gjennom samtaler med de voksne vil barn lære både om konkrete aktiviteter og tema de er sammen om. Og barn lærer språk, ord, begreper og om ulike måter å samtale på. I artikkelen presenterer hun en studie om hva slags samtalestøtte vi kan finne i barnehagen. Det de voksne ønsker å kommunisere til barn, hevder Gjems kan innbefatte så mangt, fra å skape ro og orden, få kontroll, undervise, forklare, til å fremme problemløsning og invitere til kognitivt utvidende samtaler med barn. Hun mener at ord som hva man kan tro, tenke, mene, ønske og håpe kan fungere utvidende og utfordrende for barns samtaleideer. Barns egne spørsmål og interesse for tema som oppstår spontant, er meget viktige i deres læringsprosesser, mener forfatteren fordi, disse spørsmålene vil representere meningsfulle tema for barna.

Både skolens og barnehagens oppgave er å inkludere også de barn som man har definert som annerledes, uten å stigmatisere dem, hevder artikkelforfatter Kristin Pedersen. I hele det norske utdanningssystemet, fra barnehage til videregående skole, er det et prinsipp at alle barn skal inkluderes i sitt nærmiljø og få tilpasset og likeverdig opplæring. Pedersen problematiserer hva det vil innebære at skolen skal akseptere alle elever, eller at barnehagen skal akseptere alle barna i barnehagen. Hun spør om dette vil innebære et perspektivskifte fra individ til system, og i så fall et perspektivskifte fra fokus på det enkelte barn, til fokus på læringsmiljøet og et inkluderende fellesskap for hele gruppa. Mens integrering vekker assosiasjoner om at noen er utenfor og skal integreres, vektlegger inkluderingsbegrepet alles naturlige plass i fellesskapet, framhever Pedersen. Inkludering dreier seg om fellesskap og mangfold som det normale. Artikkelen handler om et prosjekt, der hensikten har vært å utvikle en «inkluderende praksis» og «inkluderende pedagogikk» i barnehagen.

Kari Kvistad gir oss innblikk i kompetanseutvikling som danning, erkjennelse og myndiggjøring. Hun peker på aktuelle utfordringer i barnehagesektoren, i tråd med at barnehagene ble lagt under Kunnskapsdepartementet fra og med 1. januar 2006. Fra samme dato trådte Lov om barnehager med endringer angående barnehagens innhold i kraft. Kvalitetsutvikling og vurderingsarbeid vil alltid være to sider av kompetanseutvikling. Refleksjon over egne handlinger i samspill med barn må være sentralt, hevder Kvistad; både individuelt og kollektivt. Hun hevder at dette kan knyttes til egenvurdering hvor den enkelte i fellesskap med andre bidrar til å finne egne løsninger, sette seg individuelle mål, endre eller påvirke uhensiktsmessige forhold og delta aktivt i bygging av egen og andres kompetanse. Å bli sett og det å se hverandre er viktige elementer i et slikt fellesskap, skriver artikkelforfatteren. Kvistad mener at utviklingsarbeid kan forløse og skape en kreativitet og nytenkning i barnehagehverdagen. Å bli tatt med på denne type oppdagelser oppleves ofte som svært meningsfylt i personalgruppa, hevder hun. Måten man blir sett og hørt og utfordret på, skaper forutsetninger for medvirkning og engasjement.

En ytterligere danningstematikk følges opp i Torill Strands artikkel. Hun stiller spørsmål ved hva slags oppdragelses- og danningsprosjekt som formidles gjennom det hun kaller en «eksemplarisk barnehagepedagogikk». Ved en retorisk analyse av en sentral tekst i norsk førskoleutdanning: «Voksnes definisjonsmakt og barns selvopplevelse» (Bae 1988), problematiseres den etablerte forståelse denne autoritative teksten har fått. Strands analyse tar sikte på å avdekke hvilke oppfatninger av barnehagens oppdragelses- og danningsprosjekt pensumteksten speiler og peke på hvordan den kan gripe inn i, og i neste omgang skape, en forståelse av oppdragelse og danning i barnehagen. Gjennom sin analyse spør Strand blant annet om hvordan en meningsbærende metafor som «det sårbare barnet» virker inn på så vel kunnskapsfeltet som på oppdragelses- og danningsprosjektet på alle barnehagefeltets ulike nivåer.